Jeg savner tiden da det kun var klimakrisen som fikk meg til å revurdere å stifte familie. En infeksjon hvis-navn-må-være-unevnt brer seg blant verdensbefolkningen, med eksistensiell krise hos undertegnede som én av mange direkte konsekvenser. Men det er likevel ikke helt bekmørkt. Delfinene i kanalene i Venezia er tilbake, og memes om hvor mye man savner bestekompisene sprer seg som ild i tørt gress. Drevet av et behov for sjelefred lette jeg febrilsk etter et lys i enden av sykdomstunnelen. En lys og fargerik bevegelse som tar til motmæle mot menneskelig overforbruk og egoisme ble svaret på mine bønner. Solarpunk, scenen er din. 

Spådommer om en grønn utopi

I 2014 publiserte Adam Flynn «Solarpunk: Notes Towards a Manifesto» i samarbeid med Arizona State University. I teksten presenterer Flynn et fremtidsbilde fylt med gull og grønne skoger. Bokstavelig talt. Forfatteren ble aldri et stort navn, og teksten ligger på en lite tillitsvekkende nettside. Det er heller ikke lett å finne informasjon om forfatteren, som foruten en aktiv Twitter-konto er svært vanskelig å oppspore. Likevel har dette blitt et viktig og samlende verk for solarpunk-bevegelsen, som på utgivelsestidspunktet baserte seg på idéer fra halvferdige blogger på WordPress og Tumblr.

Solarpunk springer ut fra en tanke om at forurensing og overforbruk er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Bevegelsen har altså et sterkt negativt syn på samtiden, men er også optimistisk i den forstand at den ser et lys i enden av tunnelen. 

I solarpunkens fremtidsscenario er de globale klimautfordringene for lengst løst. Byene framstår som en blanding av futuristiske utopier og botaniske hager. Parallelt kan en skimte bygninger og infrastruktur fra det 21. århundret, mye resirkulert i ekte «do it yourself»-stil og drevet av solkraft eller andre fornybare energikilder. Kontrastene til anarko-primitivismen fortsetter med høyteknologien. Den har ikke bare blitt mer avansert, men også enklere i bruk, mer tilbakelent og mindre synlig enn den er i dag. 

Røde hanekammer, sexroboter og vindkraft

Punkermiljøet på sekstitallet kritiserte samfunnet slik det var da, og oppfordret tilhørerne sine til å ta ansvaret for samfunnsendring i egne hender. «Punk»-endelsen finner man også igjen i blant annet cyberpunk, en science fiction-variant som i likhet med solarpunk viser misnøye med nåtiden. Cyberpunk stiller seg kritisk til fenomener som seksuell frigjøring, moderne dopkultur og teknologiens økende innflytelse i hverdagen. Til forskjell fra den tradisjonelle punken benytter cyberpunken seg av dystopiske fremtidsfortellinger, hvor de tegner et mørkt bilde av hvordan tilværelsen kan utvikle seg om vi ikke er forsiktige. Hvordan passer solarpunken inn i resten av punkverdenen?

Tradisjonell punk, cyberpunk og solarpunk har det samme dystopiske synet på samtiden. Punken vil rive ned all autoritet, og cyber- og solarpunken advarer henholdsvis mot en kommende «AI-pocalypse» og miljøkatastrofer. Men der punkerne ser ut til å ha gitt opp og cyberpunkerne etter min mening stiller seg nølende, tar sistnevnte gruppen med miljøaktivister et tydelig og positivt standpunkt til hvordan de vil forme fremtiden. Som Flynn skriver: «alternativene er fornektelse og fortapelse». 

Glansbildet i andre enden

Flynns manifest presiserer at menneskeheten kan og må kvitte seg med onder som egoisme og likegyldighet overfor klodens fremtid. Alternativet? Et samfunn hvor vi har satt veksthysteriet på evig vent og lagt begrensninger på vår egen ressursbruk. Ved hjelp av god, gammeldags oppfinnsomhet finner vi nyskapende løsninger som gjør det beste ut av situasjonen. Solarpunkerne vil flytte fokuset fra materialisme til menneskelige relasjoner og kreativitet. Igjen står det visstnok en utopi.

Til tross for sitt kritiske perspektiv på nåtiden er solarpunken i bunn og grunn en svært positivt innstilt bevegelse. Positiv til at vi fortsatt kan leve lykkelige liv på jorden i flere hundre år fra nå, og til at vi kan klare å karre oss dit i fellesskap. «Solarpunk-visjonen» viser lykkelige og jordnære fremtidsborgere, malt med smil om munnen og i omgivelser i en frisk fargepalett. Ville et slikt idealsamfunn basert seg på radikale samfunnsendringer? Ja, det er det ingen tvil om. Jeg er både fascinert og smittet av håpet jeg blir presentert med, men jeg er fortsatt skeptisk til realismen bak det hele.

Vi velger veien videre

Er det holdbart å styre skuten slik vi gjør nå, både overfor planeten og oss selv? Om vi skal høre på Flynn og hans medsammensvorne: absolutt ikke. Kompost i hagen, vintage-shopping i Skostredet og mobilfrie soner er alle gode begynnelser. Men underveis i denne researchfasen har jeg personlig blitt mer og mer overbevist om at det er nettopp det de er: begynnelser. 

Dommedagsprofeter, høyerestående politikere og skråsikre journalister er alle enige om at vi vil stå ovenfor et veiskille etter koronapandemien. Vi har sett at det er mulig å få ned utslipp og tenke litt mer på dem rundt oss, om enn på bekostning av økonomien. På samme måte som USA aldri ble det samme etter terrorhendelsene 11. september 2001, vil nok det globale samfunnet aldri gå tilbake til slik det var pre-korona. Men det betyr slettes ikke at vi må kravle krypende ut av dette skiftet. I hvert fall ikke i følge en liten, solcelle-evangeliserende gjeng på internett.