Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LESERINNLEGG
Artsdatabanken: Svartelisten
12.05.2020

Siste del av innsendt spalte om hvordan vi forvalter dyre- og planteliv.

I forbindelse med fremmedartlisten (svartelisten) har det blitt benyttet retorikk vi ikke har hørt siden andre verdenskrig. Svartelisten inneholder nemlig de arter norske forvaltningsmyndigheter ønsker utryddet så snart og så effektivt som mulig. Mange av fremmedartene har funnet veien hit som blindpassasjerer på importerte hageplanter, enkelte er bevisst satt ut og noen krysser grensen på eget initiativ. Artene hører ikke hjemme i vår norske flora og fauna, og har derfor ingen naturlige fiender. Bekymringsfritt tar de over arealene på bekostning av de som naturlig hører hjemme her. Fremmede arter som kom til Norge før 1800-tallet regnes ikke som fremmede, men som «norske». Det skyldes at vi ikke hadde så god oversikt over artsmangfoldet vårt før dette tidspunktet. Nå er det nye tider. Verken EØS- eller Schengen-avtalen kan redde dem nå!

 

 

Iberiaskogsneglen (Arion lusitanicus)

Aldri har fremmedartfrykten vært større enn da brunsneglen i rask sneglefart ålte seg inn i vår norske fauna. Hysteriet som fulgte, gjorde vanlige hageeiere til massemordere. Bestemødre som skrøt av å ha drept tusenvis av snegler ble bejublet av andre vanlige folk, eksperter og myndigheter. Kampen mot invasjonen forente det norske folk på tvers av kommunegrenser og politisk overbevisning. De eneste vi ikke så noe til i opptøyene var folk som bor i blokk. Saken klarte ikke å forene på tvers av sosioøkonomiske skillelinjer, og appellerte kun til det velbemidlede hagefolket. Hadde vi bare klart å overbevise overklassen om at de giftige sneglene fungerte godt hvitløksmarinert, kunne vi ha blitt kvitt et annet problem i samme slengen.

 

Sitkagran (Picea sitchensis)

Mon tro om det var sitkagranen som var inspirasjonskilden til Gert Nygårdshaug da han skrev de tre siste bøkene i bokserien som startet med Mengele Zoo. Nygårdshaug skildrer miljøaktivister som sår så hurtigvoksende trær at hele verden risikerer å dekkes av skog. Det er nemlig ingen andre arter i den norske floraen som kan måle seg med sitkagranen når det gjelder vekst og volum. Tresorten som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika er ikke innført ved en feiltakelse, men er et utslag av bevisst og ønsket politikk. I etterkrigstiden oppfordret myndighetene (både med ord og penger) alle til å bidra i prosessen med å bekle Vestlands- og Nordlandskysten med importert skog. Ordtaket «ikke se skogen for bare trær» har ikke lenger noe innhold på Vestlandet, for det er jo bare trær! Nederlaget for miljøaktivistene er imidlertid en seier for klimaaktivistene, for det viser seg at sitkagranen er langt mer effektiv enn vanlig gran når det gjelder å binde opp CO2. Det er da i alle fall noe.

 

Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus)

Kongekrabbens inntreden i norsk havfauna kan best betegnes som en russisk invasjon. Ikke fordi krabben naturlig er russisk–kongekrabben hører opprinnelig til i stillehavsområdet ved Japan, men fordi det var sovjetiske forskere som på 60-tallet satte krabben ut i Barentshavet utenfor Murmansk. Det er observert krabber som har vandret opptil 13 km per døgn. Det tok derfor ikke mange år før den royale krabben nådde vårt monarki. Krabbens hurtighet, reproduksjonsevne og mangel på fiender har ført til en enorm økning i krabbens bestand og utbredelse. De nordnorske fjordene har siden 90-tallet opplevd en grotesk reduksjon i antallet arter og individer som lever på fjordbunnen, og det antas at enkelte sær-nordnorske arter kan være borte for godt. Pussig er det da at fiskebryggen i Bergen har prissatt kongekrabben til kr 1000 per kilo. Jeg foreslår at man gjør krabben til husmannskost, reduserer prisene og omdøper udyret til det mer folkelige navnet «proletarkrabben». Har de ikke brød, la dem spise krabbe!

LESERINNLEGG
Artsdatabanken: Svartelisten

Siste del av innsendt spalte om hvordan vi forvalter dyre- og planteliv.

I forbindelse med fremmedartlisten (svartelisten) har det blitt benyttet retorikk vi ikke har hørt siden andre verdenskrig. Svartelisten inneholder nemlig de arter norske forvaltningsmyndigheter ønsker utryddet så snart og så effektivt som mulig. Mange av fremmedartene har funnet veien hit som blindpassasjerer på importerte hageplanter, enkelte er bevisst satt ut og noen krysser grensen på eget initiativ. Artene hører ikke hjemme i vår norske flora og fauna, og har derfor ingen naturlige fiender. Bekymringsfritt tar de over arealene på bekostning av de som naturlig hører hjemme her. Fremmede arter som kom til Norge før 1800-tallet regnes ikke som fremmede, men som «norske». Det skyldes at vi ikke hadde så god oversikt over artsmangfoldet vårt før dette tidspunktet. Nå er det nye tider. Verken EØS- eller Schengen-avtalen kan redde dem nå!

 

 

Iberiaskogsneglen (Arion lusitanicus)

Aldri har fremmedartfrykten vært større enn da brunsneglen i rask sneglefart ålte seg inn i vår norske fauna. Hysteriet som fulgte, gjorde vanlige hageeiere til massemordere. Bestemødre som skrøt av å ha drept tusenvis av snegler ble bejublet av andre vanlige folk, eksperter og myndigheter. Kampen mot invasjonen forente det norske folk på tvers av kommunegrenser og politisk overbevisning. De eneste vi ikke så noe til i opptøyene var folk som bor i blokk. Saken klarte ikke å forene på tvers av sosioøkonomiske skillelinjer, og appellerte kun til det velbemidlede hagefolket. Hadde vi bare klart å overbevise overklassen om at de giftige sneglene fungerte godt hvitløksmarinert, kunne vi ha blitt kvitt et annet problem i samme slengen.

 

Sitkagran (Picea sitchensis)

Mon tro om det var sitkagranen som var inspirasjonskilden til Gert Nygårdshaug da han skrev de tre siste bøkene i bokserien som startet med Mengele Zoo. Nygårdshaug skildrer miljøaktivister som sår så hurtigvoksende trær at hele verden risikerer å dekkes av skog. Det er nemlig ingen andre arter i den norske floraen som kan måle seg med sitkagranen når det gjelder vekst og volum. Tresorten som opprinnelig kommer fra Nord-Amerika er ikke innført ved en feiltakelse, men er et utslag av bevisst og ønsket politikk. I etterkrigstiden oppfordret myndighetene (både med ord og penger) alle til å bidra i prosessen med å bekle Vestlands- og Nordlandskysten med importert skog. Ordtaket «ikke se skogen for bare trær» har ikke lenger noe innhold på Vestlandet, for det er jo bare trær! Nederlaget for miljøaktivistene er imidlertid en seier for klimaaktivistene, for det viser seg at sitkagranen er langt mer effektiv enn vanlig gran når det gjelder å binde opp CO2. Det er da i alle fall noe.

 

Kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus)

Kongekrabbens inntreden i norsk havfauna kan best betegnes som en russisk invasjon. Ikke fordi krabben naturlig er russisk–kongekrabben hører opprinnelig til i stillehavsområdet ved Japan, men fordi det var sovjetiske forskere som på 60-tallet satte krabben ut i Barentshavet utenfor Murmansk. Det er observert krabber som har vandret opptil 13 km per døgn. Det tok derfor ikke mange år før den royale krabben nådde vårt monarki. Krabbens hurtighet, reproduksjonsevne og mangel på fiender har ført til en enorm økning i krabbens bestand og utbredelse. De nordnorske fjordene har siden 90-tallet opplevd en grotesk reduksjon i antallet arter og individer som lever på fjordbunnen, og det antas at enkelte sær-nordnorske arter kan være borte for godt. Pussig er det da at fiskebryggen i Bergen har prissatt kongekrabben til kr 1000 per kilo. Jeg foreslår at man gjør krabben til husmannskost, reduserer prisene og omdøper udyret til det mer folkelige navnet «proletarkrabben». Har de ikke brød, la dem spise krabbe!

Neste artikkel
Tegneserieskaperen som snublet inn i skodesign