Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen
12.05.2020

Et skjønnlitterært blikk på hva man kan glemme i hverdagen.

Regnet har akkurat gitt seg. Etter en flere dagers diagonal skur dukker solen endelig opp mellom de grå skyene. Tiden står stille. Den har fryst i denne brå overgangen mellom to virkeligheter. De eneste lydene man hører er de lavmælte dryppene fra takrenner og våte, nakne trær. En nylig ansamlet vanndam øverst i Nygårdsparken har fått et uventet besøk. En langnebbet fugl med svart og hvit fjærdrakt spreller og bader seg i det grisete vannet. Den kvitrer ikke. Det er som om den lar plaskene og vingekastene synge for seg.

Tjelden er ikke en sangfugl. Den kurrer ikke som duene eller hyler som måkene. Den flakser fortvilt rundt på havet eller vader rolig gjennom tangen i fjæresteinen. Hva som har gjort at akkurat denne befinner seg i en liten dam i en grøft i Parkveien, er vanskelig å si. Kanskje har den ved en tilfeldighet funnet Nygårdsparken etter en kort flukt over Puddefjorden – og siden slått seg ned her blant ender, smittevernsbrytere, duer og bjørkefink. Hva som har ført denne tjelden til en vanndam i grøften er virkelig et mysterium. Den ser ikke ut til å reflektere noe over dette selv. Den plasker bare lystig, men bestemt, videre under de stadig lettende skyene.

Idet sjøfuglen får øye på meg stopper den brått. Den fryser til is, og fremstår nå naken og vaktsom midt i en plaskebevegelse. Vi måler hverandre med blikket i flere sekunder før den sakte vender nebbet bort fra meg og plasker videre. Måten fuglen gir meg denne kalde skulderen er smått provoserende. I det stivfrosne blikket vi delte, talte øynene dens klart og tydelig: «Gi faen. La meg bade i fred». Fuglen skjønte sikkert at jeg hadde stått og glodd på den unormalt lenge. På samme måte som verden stoppet i takt med regnet, stoppet jeg opp med synet av fuglen. Pur undring var det som stanset meg her, noen meter unna dammen med den fremmede fuglen.

Etter hvert går fuglen lei av dammen. Den trasker bedagelig gjennom jerngjerdet som skiller by fra park, og forsvinner inn i en busk. Gjennom bladverket kan den så vidt synes, der den spidder jorden med det lange, oransje nebbet, igjen og igjen. En dame på sykkel triller forbi på gaten, og to måker dukker opp over kanten på et hustak.

Tjelden napper grådig i jorden og forsvinner lengre inn i busken. Nå er den bare en hvit og svart flekk som danser rolig bak de grønne bladene. En bildør smeller i en nabogate, og et jernrør klinger mot asfalten. Så er plutselig fuglen fra fjæren helt borte i busken.

Badedammen er blitt til nok en sølepytt i grøften. Og verden har begynt å snurre igjen. Regnet er over og solen kommer frem for fullt, men tjelden har forsvunnet inn i parken.

Jeg står en god stund til og betrakter den grumsete dammen med undring, før jeg brått kommer på at det var noe jeg skulle rekke.

LES OGSÅ: Brosteinstelegrafen

KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen

Et skjønnlitterært blikk på hva man kan glemme i hverdagen.

Regnet har akkurat gitt seg. Etter en flere dagers diagonal skur dukker solen endelig opp mellom de grå skyene. Tiden står stille. Den har fryst i denne brå overgangen mellom to virkeligheter. De eneste lydene man hører er de lavmælte dryppene fra takrenner og våte, nakne trær. En nylig ansamlet vanndam øverst i Nygårdsparken har fått et uventet besøk. En langnebbet fugl med svart og hvit fjærdrakt spreller og bader seg i det grisete vannet. Den kvitrer ikke. Det er som om den lar plaskene og vingekastene synge for seg.

Tjelden er ikke en sangfugl. Den kurrer ikke som duene eller hyler som måkene. Den flakser fortvilt rundt på havet eller vader rolig gjennom tangen i fjæresteinen. Hva som har gjort at akkurat denne befinner seg i en liten dam i en grøft i Parkveien, er vanskelig å si. Kanskje har den ved en tilfeldighet funnet Nygårdsparken etter en kort flukt over Puddefjorden – og siden slått seg ned her blant ender, smittevernsbrytere, duer og bjørkefink. Hva som har ført denne tjelden til en vanndam i grøften er virkelig et mysterium. Den ser ikke ut til å reflektere noe over dette selv. Den plasker bare lystig, men bestemt, videre under de stadig lettende skyene.

Idet sjøfuglen får øye på meg stopper den brått. Den fryser til is, og fremstår nå naken og vaktsom midt i en plaskebevegelse. Vi måler hverandre med blikket i flere sekunder før den sakte vender nebbet bort fra meg og plasker videre. Måten fuglen gir meg denne kalde skulderen er smått provoserende. I det stivfrosne blikket vi delte, talte øynene dens klart og tydelig: «Gi faen. La meg bade i fred». Fuglen skjønte sikkert at jeg hadde stått og glodd på den unormalt lenge. På samme måte som verden stoppet i takt med regnet, stoppet jeg opp med synet av fuglen. Pur undring var det som stanset meg her, noen meter unna dammen med den fremmede fuglen.

Etter hvert går fuglen lei av dammen. Den trasker bedagelig gjennom jerngjerdet som skiller by fra park, og forsvinner inn i en busk. Gjennom bladverket kan den så vidt synes, der den spidder jorden med det lange, oransje nebbet, igjen og igjen. En dame på sykkel triller forbi på gaten, og to måker dukker opp over kanten på et hustak.

Tjelden napper grådig i jorden og forsvinner lengre inn i busken. Nå er den bare en hvit og svart flekk som danser rolig bak de grønne bladene. En bildør smeller i en nabogate, og et jernrør klinger mot asfalten. Så er plutselig fuglen fra fjæren helt borte i busken.

Badedammen er blitt til nok en sølepytt i grøften. Og verden har begynt å snurre igjen. Regnet er over og solen kommer frem for fullt, men tjelden har forsvunnet inn i parken.

Jeg står en god stund til og betrakter den grumsete dammen med undring, før jeg brått kommer på at det var noe jeg skulle rekke.

LES OGSÅ: Brosteinstelegrafen

Neste artikkel
Gateselger om dagen, skuespiller om kvelden