Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Gateselger om dagen, skuespiller om kvelden
12.05.2020

En marrokansk scenekunstners berettelser om urettferdige arbeidsforhold, korrupsjon og fattigdom i landets teaterbransje.

Marokko, 2018: Grunnen til forsinkelsen var at servitøren jaget ham bort. Fordi han parkerte en sliten sykkel foran Café Théâtre. Mannen som ble jaget bort er skuespilleren Abdelaziz Ouahmani. Fire dager tidligere spilte han på Théâthre Royal i Marrakech vis à vis kafeen. Inne er temperaturen behagelig takket være air condition. Ute stiger varmegradene for hvert minutt. I løpet av intervjuet når temperaturen 43 grader.  

Noe å bevise

Abdelaziz Ouahmani snakker på inn- og utpust. Han kommer forberedt og har med mange bilder. Plutselig ligger de spredt rundt på bordet. Til og med kortet som beviser at han er folkeregistrert som scenekunstner har han tatt med seg. Slitt og godt brukt. Kredibiliteten kortet beviser har nok blitt brukt som et skjold mang en gang. Innimellom stopper Abdelaziz midt i en setning for å spørre om jeg har fotografert et bilde han holder for hånd. Jeg fotograferer bildene og kortet som om de var bevis. For det virker som om det er det han gjør. Han har noe å bevise. Særlig etter at en servitør forveksler ham for en tigger.

Abdelaziz Ouahmani er både film- og teaterskuespiller. Han har blant annet hatt flere statistroller i Hollywood-filmer i løpet av karrieren, slik som Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark.

– Ser du. Her er bildet fra innspillingen. 

Bilder fra innspillingen legger Abdelaziz fort frem og sier at han ikke lyver. Implisitt at han heller ikke vil lyve om det han snart vil fortelle. Med rolig stemme i røykpausen går han bort til servitøren og forteller ham at han holdt på å jage bort en skuespiller fra en teaterkafé.  

– I grunn er det ikke rart. Jeg har aldri vært på denne kafeen før. Det har jeg ikke råd til. Men folk som ham undervurderer andre på grunn av status og utseende. Om jeg så var en tigger, er det grunn nok til å jage meg vekk?

Fire dager tidligere spilte han i stykket Cherjane Hommane som karakteren Monsieur Jacques. Forestillingen var en del av en teaterfestival, fremført av Nujoom Al Wafa-kompaniet. Den dagen intervjuet jeg et par av skuespillerne. I løpet av dagen ble jeg kjent med flere marokkanske skuespillere. Da jeg stilte de mest kritiske spørsmålene, som for eksempel hvordan det var å være kvinnelig skuespiller og hvordan skuespillerhonoraret var, var det mange som ikke ønsket å bli intervjuet. En kvinnelig skuespiller sa til og med at hun ikke kunne uttale seg om situasjonen, men det var tydelig at problemene var mange. Flere foreslo at jeg skulle ta en prat med Abdelaziz. Før forestillingen begynte ble innrammede attester delt ut til medlemmene av kompaniet. I følge Abdelaziz var det et propagandastunt.

– Det var kun foran publikum at innrammede æresattester ble delt ut. Etter forestillingen fikk jeg ikke med meg noe hjem.

«Det var kun foran publikum at innrammede æresattester ble delt ut. Etter forestillingen fikk jeg ikke med meg noe hjem»

Ære og rykte er viktig i den marokkanske kulturen. Derfor vil en gest, der representanter fra kommunen som deler ut ærespris og innrammede attester foran et publikum, være betydningsfull for skuespillerne. Men prisen for fasaden blir for stor i lengden. 

– Hva skal jeg med en æresbevilgning, spise det?

I følge Abdelaziz distribueres tilskuddsmidler til ulike prosjekter på urettferdig vis. Politikere legger sin del i egen lomme, andre ledere i underholdningsbransjen i sine. Selv har ikke Abdelaziz fått honoraret sitt for mange tidligere spilleoppdrag. De gangene han mottar honorar er det beskjedent. Verre er det for samtlige av hans kvinnelige kolleger. Når økonomien er trang, ser han gjennom fingrene.

– Jeg har til og med spilt i filmer der navnet mitt ikke engang ble nevnt i rulleteksten.

Sier du ikke ifra om det?

– Det er ikke noe å gjøre med det. Dessuten kan jeg bli straffet hvis jeg sier noe som helst. Da får jeg neppe spilt noen steder. 

Til tross for maktmisbruket som preger underholdningsbransjen har Abdelaziz likevel en yrkesstolthet for skuespilleryrket sitt, men det som brødfør ham og hans familie er salg av blant annet vindusnaler han har bærende med seg i en sort pose. Planen hans er å selge til forbipasserende bilister etter intervjuet. Om man vil leve av skuespilleryrket blir man nødt til å avlyse alt som heter muslimsk sømmelighet. Det går på akkord med den religiøse mannen som også er Abdelaziz. Mange av dem som klatrer til topps betaler under bordet, ifølge Abdelaziz. Oftest handler det om å ha bekjente eller familiemedlemmer i bransjen som gir en fot innafor. Kvinnelige skuespillere blir ofte utnyttet seksuelt. Noe som kom frem et par dager tidligere da en kvinnelig marokkansk skuespiller, som i denne sammenhengen skal forbli anonym, fortalte om både kontraktbrudd, seksuelle trakasseringer, og det faktum at hun og flere ikke fikk betalt for spilleperioder. Vedkommende ønsket ikke gå ut med navn og bilde, i motsetning til Abdelaziz.

Hva er det som får deg til å snakke nå med fullt navn og bilde?

– Jeg ønsker at folk skal vite hva som foregår bak kulissene. Altfor mange er redde for å fortelle sannheten. Da får de ikke jobbe. Jeg frykter ingen. Bare Gud.

Kvinnenes situasjon i teater- og filmmiljøet i Marokko er prekær, og man ser tendenser der mange skuespillerinner gifter seg med en regissør som en måte å skjerme seg selv på, både privat og som skuespiller. Man unngår trakassering og sikrer seg en karriere. Blant annet er dette noe som medlemmene av Théâtre Aqarium også fortalte om under sitt innlegg i Ibsenfestivalen 2017. Det er lidenskapen for den skapende kunsten som blir plasteret på såret for Abdelaziz.

Rettigheter i teorien. Ikke i praksis

I 1976 tjenestegjorde Abdelaziz i Vest-Sahara-krigen (1975-1991) i fire år. Allerede der startet problemet med urettferdig lønnsoppgjør for utført arbeid. Han har søkt om kompensasjon for sin militærtjeneste, som han har krav på, og kun endt opp med å få en månedlig sum på 50 dirham (tilsvarende 60 NOK).

«jeg har til og med spilt i filmer der navnet mitt ikke engang ble nevnt i rulleteksten»

Både den daværende kongen, Hassan II, og den nåværende kongen Mohammen VI muliggjorde en pensjon for veteranene à 2500 dirham i måneden. Etter at loven om veteranpensjon trådde i kraft har Abdelaziz søkt tre ganger for å be om sin del. Det ble møtt med motstand fra militærledelsen. 

– Da jeg banket på dørene og spurte hvorfor, sa de at jeg ikke fortjener pensjon. Da jeg hørte det fikk jeg lyst til å ta livet av meg. Jeg har ingen rettigheter i dette landet. 

Fordi Abdelaziz er religiøs tror han på at hans rettferdighet vil belønnes av Gud i livet etter døden. Det er det som trøster ham i motgang. Derfor bærer han ikke nag over den urettferdighet som han blir rammet. Han er ikke redd for å tigge i gaten om det blir nødvendig. 

– Når det kommer til kunsten er det ikke pengene som er viktigst for meg. Det er å skape noe som er bra. Formidle en historie med mening. En historie som viser hvilken fattigdom og urettferdighet folk lever i. Hvem bryr seg om historien om rikmannskaren? Jeg er selektiv når det kommer til prosjektene jeg takker ja til.

Abdelaziz har kjent på urettferdighet hele sitt liv. Jeg spør Abdelaziz når han begynte med skuespill. Han senker hodet og blir tungsint. Deretter forteller han med en mindre lystig stemme om en vond barndom.

– Hele livet. Siden barndommen av. Livet mitt er et skuespill, sier han.

I 2011 fant han ut at han som syvåring ble kidnappet fra sine biologiske foreldre. Moren hans tok ham med til sykehuset fordi han var syk. Et ektepar som ikke kunne få barn tok han med seg hjem.

– De jeg kalte for mor og far kunne jeg merke på kroppen ikke var mine biologiske foreldre.  

I dag har han kontakt med sin biologiske mor og forteller at han tilhører urbefolkningen Rif.  

– Nå fikk du en blandet historie av mitt personlige og profesjonelle liv. På et vis er det vevet sammen.  Å overleve i Marokko er en kamp uansett bransje du velger deg. I hvertfall hvis du kommer fra ingenting. Det er en kjent sak. Abdelaziz trekker sammenligninger til Europa og Amerika, og påpeker at forskjellen ligger i at man der kan stå på kravene om sine rettigheter og faktisk få gjennomslag for det. At lover og regler utføres i praksis.

Du nevnte at du ikke får tildelt rettferdig honorar av nasjonale og internasjonale filmskapere. Betyr ikke det at du ble lurt av for eksempel amerikanske filmskapere?

– Utenlandske filmskapere tilknytter seg marokkanske bedrifter som sørger for å hyre inn lokale statister og skuespillere. Ansvaret for å honorere de lokale gis til disse bedriftene, som er grunnen til at vi blir for lite lønnet. I visse tilfeller ulønnet.

De marokkanske bedriftene det her er snakk om opplyser feil informasjon til skuespillerne og filmskaperne, bevisst. Overskuddet i budsjettet beholder de selv. Eksempelvis at man er lovet 4000 dirham per dag med innspilling. I realiteten anslår Abdelaziz at det er budsjettert med 10 000 dirham dagen av oppdragsgiveren. 6000 dirham beholder mellomleddet i tillegg til at de mottar et avtalt honorar fra oppdragsgiveren som kan være europeiske eller amerikanske filmskapere. Som oftest fungerer disse bedriftene som tolk og kontaktpersoner mellom dem og de lokale innleide skuespillerne. Abdelaziz jobber uten kontrakt på de fleste oppdragene. De gangene det finnes en kontrakt vet han at den er forfalsket. 

– Jeg er likevel stolt over landet mitt og stolt over å være marokkaner. Men vi fortjener bedre vilkår.

I forestillingen Cherjane Hommane fungerte Abdelaziz både som scenograf i tillegg til å spille Monsieur Jaques. Han vet at tilskuddet prosjektet har fått er stor nok til å hyre inn en scenograf. Mange av skuespillerne har doble roller som f.eks. sminkør, rekvisitør, kostymør osv. På den måten kan man spare penger, uten at de medvirkende går opp i lønn.

Et kunstnerliv

Tilbake i Café Théâtre. Kafeen som Abdelaziz aldri hadde vært i før. Kafeen som ligger tvers over gaten for teateret han pleier å spille på. Når jeg tar farvel med Abdelaziz spør han en servitør om han kan sitte på terassen. Det får han lov til. I løpet av intervjuet har det vært vaktskifte. Servitøren som tidligere jaget ham vekk har dratt. Jeg overhører Abdelaziz ringe noen og skryte over at han sitter på Café Théâtre. Han sitter og nyter en sigarett med utsikt over både teateret og den slitne kafeen han pleier å vanke til. Jeg gjør unna noen ærender i et par timer etter intervjuet og kjører forbi kafeen på vei hjem. Den slitne sykkelen står fortsatt parkert utenfor. Abdelaziz sitter der med et lite lurt smil om munnen.  

 

Oversatt fra arabisk (marokkansk darija-dialekt) av Rania Broud. 

LES OGSÅ: En dansk-russisk tragedie

KULTURSTOFF
Gateselger om dagen, skuespiller om kvelden

En marrokansk scenekunstners berettelser om urettferdige arbeidsforhold, korrupsjon og fattigdom i landets teaterbransje.

Marokko, 2018: Grunnen til forsinkelsen var at servitøren jaget ham bort. Fordi han parkerte en sliten sykkel foran Café Théâtre. Mannen som ble jaget bort er skuespilleren Abdelaziz Ouahmani. Fire dager tidligere spilte han på Théâthre Royal i Marrakech vis à vis kafeen. Inne er temperaturen behagelig takket være air condition. Ute stiger varmegradene for hvert minutt. I løpet av intervjuet når temperaturen 43 grader.  

Noe å bevise

Abdelaziz Ouahmani snakker på inn- og utpust. Han kommer forberedt og har med mange bilder. Plutselig ligger de spredt rundt på bordet. Til og med kortet som beviser at han er folkeregistrert som scenekunstner har han tatt med seg. Slitt og godt brukt. Kredibiliteten kortet beviser har nok blitt brukt som et skjold mang en gang. Innimellom stopper Abdelaziz midt i en setning for å spørre om jeg har fotografert et bilde han holder for hånd. Jeg fotograferer bildene og kortet som om de var bevis. For det virker som om det er det han gjør. Han har noe å bevise. Særlig etter at en servitør forveksler ham for en tigger.

Abdelaziz Ouahmani er både film- og teaterskuespiller. Han har blant annet hatt flere statistroller i Hollywood-filmer i løpet av karrieren, slik som Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark.

– Ser du. Her er bildet fra innspillingen. 

Bilder fra innspillingen legger Abdelaziz fort frem og sier at han ikke lyver. Implisitt at han heller ikke vil lyve om det han snart vil fortelle. Med rolig stemme i røykpausen går han bort til servitøren og forteller ham at han holdt på å jage bort en skuespiller fra en teaterkafé.  

– I grunn er det ikke rart. Jeg har aldri vært på denne kafeen før. Det har jeg ikke råd til. Men folk som ham undervurderer andre på grunn av status og utseende. Om jeg så var en tigger, er det grunn nok til å jage meg vekk?

Fire dager tidligere spilte han i stykket Cherjane Hommane som karakteren Monsieur Jacques. Forestillingen var en del av en teaterfestival, fremført av Nujoom Al Wafa-kompaniet. Den dagen intervjuet jeg et par av skuespillerne. I løpet av dagen ble jeg kjent med flere marokkanske skuespillere. Da jeg stilte de mest kritiske spørsmålene, som for eksempel hvordan det var å være kvinnelig skuespiller og hvordan skuespillerhonoraret var, var det mange som ikke ønsket å bli intervjuet. En kvinnelig skuespiller sa til og med at hun ikke kunne uttale seg om situasjonen, men det var tydelig at problemene var mange. Flere foreslo at jeg skulle ta en prat med Abdelaziz. Før forestillingen begynte ble innrammede attester delt ut til medlemmene av kompaniet. I følge Abdelaziz var det et propagandastunt.

– Det var kun foran publikum at innrammede æresattester ble delt ut. Etter forestillingen fikk jeg ikke med meg noe hjem.

«Det var kun foran publikum at innrammede æresattester ble delt ut. Etter forestillingen fikk jeg ikke med meg noe hjem»

Ære og rykte er viktig i den marokkanske kulturen. Derfor vil en gest, der representanter fra kommunen som deler ut ærespris og innrammede attester foran et publikum, være betydningsfull for skuespillerne. Men prisen for fasaden blir for stor i lengden. 

– Hva skal jeg med en æresbevilgning, spise det?

I følge Abdelaziz distribueres tilskuddsmidler til ulike prosjekter på urettferdig vis. Politikere legger sin del i egen lomme, andre ledere i underholdningsbransjen i sine. Selv har ikke Abdelaziz fått honoraret sitt for mange tidligere spilleoppdrag. De gangene han mottar honorar er det beskjedent. Verre er det for samtlige av hans kvinnelige kolleger. Når økonomien er trang, ser han gjennom fingrene.

– Jeg har til og med spilt i filmer der navnet mitt ikke engang ble nevnt i rulleteksten.

Sier du ikke ifra om det?

– Det er ikke noe å gjøre med det. Dessuten kan jeg bli straffet hvis jeg sier noe som helst. Da får jeg neppe spilt noen steder. 

Til tross for maktmisbruket som preger underholdningsbransjen har Abdelaziz likevel en yrkesstolthet for skuespilleryrket sitt, men det som brødfør ham og hans familie er salg av blant annet vindusnaler han har bærende med seg i en sort pose. Planen hans er å selge til forbipasserende bilister etter intervjuet. Om man vil leve av skuespilleryrket blir man nødt til å avlyse alt som heter muslimsk sømmelighet. Det går på akkord med den religiøse mannen som også er Abdelaziz. Mange av dem som klatrer til topps betaler under bordet, ifølge Abdelaziz. Oftest handler det om å ha bekjente eller familiemedlemmer i bransjen som gir en fot innafor. Kvinnelige skuespillere blir ofte utnyttet seksuelt. Noe som kom frem et par dager tidligere da en kvinnelig marokkansk skuespiller, som i denne sammenhengen skal forbli anonym, fortalte om både kontraktbrudd, seksuelle trakasseringer, og det faktum at hun og flere ikke fikk betalt for spilleperioder. Vedkommende ønsket ikke gå ut med navn og bilde, i motsetning til Abdelaziz.

Hva er det som får deg til å snakke nå med fullt navn og bilde?

– Jeg ønsker at folk skal vite hva som foregår bak kulissene. Altfor mange er redde for å fortelle sannheten. Da får de ikke jobbe. Jeg frykter ingen. Bare Gud.

Kvinnenes situasjon i teater- og filmmiljøet i Marokko er prekær, og man ser tendenser der mange skuespillerinner gifter seg med en regissør som en måte å skjerme seg selv på, både privat og som skuespiller. Man unngår trakassering og sikrer seg en karriere. Blant annet er dette noe som medlemmene av Théâtre Aqarium også fortalte om under sitt innlegg i Ibsenfestivalen 2017. Det er lidenskapen for den skapende kunsten som blir plasteret på såret for Abdelaziz.

Rettigheter i teorien. Ikke i praksis

I 1976 tjenestegjorde Abdelaziz i Vest-Sahara-krigen (1975-1991) i fire år. Allerede der startet problemet med urettferdig lønnsoppgjør for utført arbeid. Han har søkt om kompensasjon for sin militærtjeneste, som han har krav på, og kun endt opp med å få en månedlig sum på 50 dirham (tilsvarende 60 NOK).

«jeg har til og med spilt i filmer der navnet mitt ikke engang ble nevnt i rulleteksten»

Både den daværende kongen, Hassan II, og den nåværende kongen Mohammen VI muliggjorde en pensjon for veteranene à 2500 dirham i måneden. Etter at loven om veteranpensjon trådde i kraft har Abdelaziz søkt tre ganger for å be om sin del. Det ble møtt med motstand fra militærledelsen. 

– Da jeg banket på dørene og spurte hvorfor, sa de at jeg ikke fortjener pensjon. Da jeg hørte det fikk jeg lyst til å ta livet av meg. Jeg har ingen rettigheter i dette landet. 

Fordi Abdelaziz er religiøs tror han på at hans rettferdighet vil belønnes av Gud i livet etter døden. Det er det som trøster ham i motgang. Derfor bærer han ikke nag over den urettferdighet som han blir rammet. Han er ikke redd for å tigge i gaten om det blir nødvendig. 

– Når det kommer til kunsten er det ikke pengene som er viktigst for meg. Det er å skape noe som er bra. Formidle en historie med mening. En historie som viser hvilken fattigdom og urettferdighet folk lever i. Hvem bryr seg om historien om rikmannskaren? Jeg er selektiv når det kommer til prosjektene jeg takker ja til.

Abdelaziz har kjent på urettferdighet hele sitt liv. Jeg spør Abdelaziz når han begynte med skuespill. Han senker hodet og blir tungsint. Deretter forteller han med en mindre lystig stemme om en vond barndom.

– Hele livet. Siden barndommen av. Livet mitt er et skuespill, sier han.

I 2011 fant han ut at han som syvåring ble kidnappet fra sine biologiske foreldre. Moren hans tok ham med til sykehuset fordi han var syk. Et ektepar som ikke kunne få barn tok han med seg hjem.

– De jeg kalte for mor og far kunne jeg merke på kroppen ikke var mine biologiske foreldre.  

I dag har han kontakt med sin biologiske mor og forteller at han tilhører urbefolkningen Rif.  

– Nå fikk du en blandet historie av mitt personlige og profesjonelle liv. På et vis er det vevet sammen.  Å overleve i Marokko er en kamp uansett bransje du velger deg. I hvertfall hvis du kommer fra ingenting. Det er en kjent sak. Abdelaziz trekker sammenligninger til Europa og Amerika, og påpeker at forskjellen ligger i at man der kan stå på kravene om sine rettigheter og faktisk få gjennomslag for det. At lover og regler utføres i praksis.

Du nevnte at du ikke får tildelt rettferdig honorar av nasjonale og internasjonale filmskapere. Betyr ikke det at du ble lurt av for eksempel amerikanske filmskapere?

– Utenlandske filmskapere tilknytter seg marokkanske bedrifter som sørger for å hyre inn lokale statister og skuespillere. Ansvaret for å honorere de lokale gis til disse bedriftene, som er grunnen til at vi blir for lite lønnet. I visse tilfeller ulønnet.

De marokkanske bedriftene det her er snakk om opplyser feil informasjon til skuespillerne og filmskaperne, bevisst. Overskuddet i budsjettet beholder de selv. Eksempelvis at man er lovet 4000 dirham per dag med innspilling. I realiteten anslår Abdelaziz at det er budsjettert med 10 000 dirham dagen av oppdragsgiveren. 6000 dirham beholder mellomleddet i tillegg til at de mottar et avtalt honorar fra oppdragsgiveren som kan være europeiske eller amerikanske filmskapere. Som oftest fungerer disse bedriftene som tolk og kontaktpersoner mellom dem og de lokale innleide skuespillerne. Abdelaziz jobber uten kontrakt på de fleste oppdragene. De gangene det finnes en kontrakt vet han at den er forfalsket. 

– Jeg er likevel stolt over landet mitt og stolt over å være marokkaner. Men vi fortjener bedre vilkår.

I forestillingen Cherjane Hommane fungerte Abdelaziz både som scenograf i tillegg til å spille Monsieur Jaques. Han vet at tilskuddet prosjektet har fått er stor nok til å hyre inn en scenograf. Mange av skuespillerne har doble roller som f.eks. sminkør, rekvisitør, kostymør osv. På den måten kan man spare penger, uten at de medvirkende går opp i lønn.

Et kunstnerliv

Tilbake i Café Théâtre. Kafeen som Abdelaziz aldri hadde vært i før. Kafeen som ligger tvers over gaten for teateret han pleier å spille på. Når jeg tar farvel med Abdelaziz spør han en servitør om han kan sitte på terassen. Det får han lov til. I løpet av intervjuet har det vært vaktskifte. Servitøren som tidligere jaget ham vekk har dratt. Jeg overhører Abdelaziz ringe noen og skryte over at han sitter på Café Théâtre. Han sitter og nyter en sigarett med utsikt over både teateret og den slitne kafeen han pleier å vanke til. Jeg gjør unna noen ærender i et par timer etter intervjuet og kjører forbi kafeen på vei hjem. Den slitne sykkelen står fortsatt parkert utenfor. Abdelaziz sitter der med et lite lurt smil om munnen.  

 

Oversatt fra arabisk (marokkansk darija-dialekt) av Rania Broud. 

LES OGSÅ: En dansk-russisk tragedie

Neste artikkel
Drager og fangehull