Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LØST GJENFORTALT
Ikke gjør dette hjemme
12.05.2020

Sosial distansering: en fortelling om sosioemosjonell blue balls og grenseløs desperasjon. Løst gjenfortalt.

Du våkner svett med krampe i armen. Du har klamret deg til hodepute nummer to i natt også. Den puten som egentlig er ment for noen andre. Der ligger den og håner deg. Du har vurdert å fjerne den for å slippe skuffelsen hver morgen, men du kan ikke. Den har blitt din eneste kilde til noe som minner om nærhet.

Det er rart hvordan sosiale behov blir ekstra tydelige når de ikke dekkes. I det siste har du lært dette på den harde måten. Som følge av den gode samfunnsborgeren du er, har du utviklet en slags sosioemosjonell blue balls. I tillegg til vanlig blue balls, da. Det nærmeste du har kommet nærkontakt med et annet menneske de siste månedene skjedde da Jørn, narkisen på hjørnet, tørket snørret sitt på armen din her om dagen. Du kunne kjenne den varme, kriblende følelsen av fingre mot underarm, selv gjennom den tynne jakken din. Hvis du konsentrerer deg dypt om det øyeblikket kan det nesten kjennes som noen stryker deg på armen her og nå. Det gjør du ofte. Du har blitt ganske god på det, faktisk. Kanskje du skal gå samme vei i dag, tenker d- Nei, dette går ikke. Om du har en grense, så går den faktisk ved fantasier om snørret til hjørne-Jørn.

«Er det bare tomrommet inni deg som snakker, eller begynner barisbilder i speilet å bli litt attraktivt?»

Fingeren er ute

Du kjenner at grep må tas. Kanskje Tinder er redningen? Desperasjonens høysete i appform må vel kunne hjelpe deg her. Kun én «par søker jente til trekant» i dag, hm. Du blir litt skuffet da det ikke blir match. Det hadde jo vært fint å bli vurdert i det minste, tenker du og sveiper videre med økende hastighet. Er det bare tomrommet inni deg som snakker, eller begynner barisbilder i speilet å bli litt attraktivt? De er jo sikkert hyggelige innerst inne da, disse treningsgutta. 

Før du vet ordet av det, er Crossfit-Ole (27) i full gang med å uttrykke sin fortvilelse over å ikke kunne ligge med deg på grunn av restriksjonene. Du skulle bare visst, Ole, tenker du, mens du vurderer det åpenbare forslaget. Problemet er bare at et simpelt ligg er altfor kortvarig til å kunne dekke din inderlige lengsel etter menneskelig kontakt. Det du trenger er en klem, som helst varer i et år. Eller resten av ditt liv. På dette punktet vurderer du litt å gifte deg med Crossfit-Ole, men du orker faktisk ikke å bruke resten av ditt liv på å høre om optimalt antall repetisjoner for bygging av muskelmasse.

 

Nye forsøk, nye nederlag

På butikken får du øyekontakt med en utrolig attraktiv medkunde. Du blir umiddelbart forelsket. Endelig! Dette er sjansen din. For noen øyne, for et perfekt proporsjonert ansikt! Er dette den som omsider skal oppfylle din lengsel? Du forsøker deg på et forsiktig smil. Det gjengjeldes. Det smilet der kunne du gjerne ha våknet til resten av ditt liv, tenker du. Du dagdrømmer om armene hans rundt deg. Øyekontakten fortsetter. Du lurer på hvordan barna deres kommer til å se ut. Sikkert helt nydelige. Du håper de arver hans utseende. Og personlighet. Han virker som en god far også. Måten han holder den handlekurven tyder på det. Godt og tydelig tak, men sensitiv på samme tid, liksom. 

Nå må du snart si noe. Hva er den beste måten å si at du elsker noen uten å skremme dem bort? Idet du åpner munnen sier han: «Unnskyld, du blokkerer veien litt her, hehe..» Du innser at denne stakkars fyren hele tiden bare har prøvd å komme seg forbi deg mellom de trange butikkhyllene uten å bryte énmetersregelen.

Hjertet ditt knuser. Tusen biter strøs rundt deg til lyden av It must have been love av Roxette. Du kjemper en tapende kamp mot tårene. Fyren ser litt redd ut nå, men du får det ikke med deg. Du stormer ut av butikken i et kaos av sorg og selvforakt. Gratulerer med dagen, du har nådd bunnen. På vei inn døren hjemme tar du i en siste krampetrekning opp igjen kontakten med Crossfit-Ole. 

 

Velkommen til avgrunnen

«Du ser litt sliten ut. Går det bra?», sier han etter en klein fot-high five utenfor baren dere har avtalt å møtes på. Omsorgsevne! Dette virker lovende. Etter et par minutters samtale forstår du at Ole er en idiot. «Regjeringen kan ikke bestemme over mitt liv. Dessuten har vi for mange gamle uansett,» sier han og chugger resten av ølen sin. Du misliker ham mer og mer for hvert sekund, men du driter i det. Det eneste du tenker på nå er hvor myke og gode armene hans ser ut. Fem øl senere er du full nok til å falle for fristelsen, og Ole blir med deg hjem. 

Neste morgen er det ikke deg og puten, men Ole som klamrer seg fast i deg. Du tenker med et grøss på nattens seanse, og armene hans forvandles fra myke skyer til kvelende mursteiner. Ikke bare har du brutt absolutt alle statens retningslinjer, men for hva? Fire minutters jokking og et «takk, det var digg». Du klarte ikke engang å lukke øynene og late som det var fyren fra butikken, fordi Ole aldri holdt kjeft. Tomrommet virker større enn noensinne. Du kaster Ole ut under påskudd om eksamenslesing. Hele veien til døren får du tips om mulige forbedringer til kostholdet ditt. 

 

Fem dager senere våkner du med feber og intens hoste.

FAEN.

 

 

LES OGSÅ: Tjuefire timer i helvete

LØST GJENFORTALT
Ikke gjør dette hjemme

Sosial distansering: en fortelling om sosioemosjonell blue balls og grenseløs desperasjon. Løst gjenfortalt.

Du våkner svett med krampe i armen. Du har klamret deg til hodepute nummer to i natt også. Den puten som egentlig er ment for noen andre. Der ligger den og håner deg. Du har vurdert å fjerne den for å slippe skuffelsen hver morgen, men du kan ikke. Den har blitt din eneste kilde til noe som minner om nærhet.

Det er rart hvordan sosiale behov blir ekstra tydelige når de ikke dekkes. I det siste har du lært dette på den harde måten. Som følge av den gode samfunnsborgeren du er, har du utviklet en slags sosioemosjonell blue balls. I tillegg til vanlig blue balls, da. Det nærmeste du har kommet nærkontakt med et annet menneske de siste månedene skjedde da Jørn, narkisen på hjørnet, tørket snørret sitt på armen din her om dagen. Du kunne kjenne den varme, kriblende følelsen av fingre mot underarm, selv gjennom den tynne jakken din. Hvis du konsentrerer deg dypt om det øyeblikket kan det nesten kjennes som noen stryker deg på armen her og nå. Det gjør du ofte. Du har blitt ganske god på det, faktisk. Kanskje du skal gå samme vei i dag, tenker d- Nei, dette går ikke. Om du har en grense, så går den faktisk ved fantasier om snørret til hjørne-Jørn.

«Er det bare tomrommet inni deg som snakker, eller begynner barisbilder i speilet å bli litt attraktivt?»

Fingeren er ute

Du kjenner at grep må tas. Kanskje Tinder er redningen? Desperasjonens høysete i appform må vel kunne hjelpe deg her. Kun én «par søker jente til trekant» i dag, hm. Du blir litt skuffet da det ikke blir match. Det hadde jo vært fint å bli vurdert i det minste, tenker du og sveiper videre med økende hastighet. Er det bare tomrommet inni deg som snakker, eller begynner barisbilder i speilet å bli litt attraktivt? De er jo sikkert hyggelige innerst inne da, disse treningsgutta. 

Før du vet ordet av det, er Crossfit-Ole (27) i full gang med å uttrykke sin fortvilelse over å ikke kunne ligge med deg på grunn av restriksjonene. Du skulle bare visst, Ole, tenker du, mens du vurderer det åpenbare forslaget. Problemet er bare at et simpelt ligg er altfor kortvarig til å kunne dekke din inderlige lengsel etter menneskelig kontakt. Det du trenger er en klem, som helst varer i et år. Eller resten av ditt liv. På dette punktet vurderer du litt å gifte deg med Crossfit-Ole, men du orker faktisk ikke å bruke resten av ditt liv på å høre om optimalt antall repetisjoner for bygging av muskelmasse.

 

Nye forsøk, nye nederlag

På butikken får du øyekontakt med en utrolig attraktiv medkunde. Du blir umiddelbart forelsket. Endelig! Dette er sjansen din. For noen øyne, for et perfekt proporsjonert ansikt! Er dette den som omsider skal oppfylle din lengsel? Du forsøker deg på et forsiktig smil. Det gjengjeldes. Det smilet der kunne du gjerne ha våknet til resten av ditt liv, tenker du. Du dagdrømmer om armene hans rundt deg. Øyekontakten fortsetter. Du lurer på hvordan barna deres kommer til å se ut. Sikkert helt nydelige. Du håper de arver hans utseende. Og personlighet. Han virker som en god far også. Måten han holder den handlekurven tyder på det. Godt og tydelig tak, men sensitiv på samme tid, liksom. 

Nå må du snart si noe. Hva er den beste måten å si at du elsker noen uten å skremme dem bort? Idet du åpner munnen sier han: «Unnskyld, du blokkerer veien litt her, hehe..» Du innser at denne stakkars fyren hele tiden bare har prøvd å komme seg forbi deg mellom de trange butikkhyllene uten å bryte énmetersregelen.

Hjertet ditt knuser. Tusen biter strøs rundt deg til lyden av It must have been love av Roxette. Du kjemper en tapende kamp mot tårene. Fyren ser litt redd ut nå, men du får det ikke med deg. Du stormer ut av butikken i et kaos av sorg og selvforakt. Gratulerer med dagen, du har nådd bunnen. På vei inn døren hjemme tar du i en siste krampetrekning opp igjen kontakten med Crossfit-Ole. 

 

Velkommen til avgrunnen

«Du ser litt sliten ut. Går det bra?», sier han etter en klein fot-high five utenfor baren dere har avtalt å møtes på. Omsorgsevne! Dette virker lovende. Etter et par minutters samtale forstår du at Ole er en idiot. «Regjeringen kan ikke bestemme over mitt liv. Dessuten har vi for mange gamle uansett,» sier han og chugger resten av ølen sin. Du misliker ham mer og mer for hvert sekund, men du driter i det. Det eneste du tenker på nå er hvor myke og gode armene hans ser ut. Fem øl senere er du full nok til å falle for fristelsen, og Ole blir med deg hjem. 

Neste morgen er det ikke deg og puten, men Ole som klamrer seg fast i deg. Du tenker med et grøss på nattens seanse, og armene hans forvandles fra myke skyer til kvelende mursteiner. Ikke bare har du brutt absolutt alle statens retningslinjer, men for hva? Fire minutters jokking og et «takk, det var digg». Du klarte ikke engang å lukke øynene og late som det var fyren fra butikken, fordi Ole aldri holdt kjeft. Tomrommet virker større enn noensinne. Du kaster Ole ut under påskudd om eksamenslesing. Hele veien til døren får du tips om mulige forbedringer til kostholdet ditt. 

 

Fem dager senere våkner du med feber og intens hoste.

FAEN.

 

 

LES OGSÅ: Tjuefire timer i helvete

Neste artikkel
Kulturell førstehjelp #39