Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
12.05.2020
SAMFUNNSTOFF
Jeg elsker NOU-er

«Kunnskapsbasert politikk» har lenge vært buzzord i norsk politikk. Politikere fra alle fløyer liker å slå i bordet med at deres standpunkter støttes av forskning og fakta. Dette er et godt prinsipp og stort sett er toppolitikerne våre flinke til å lytte til faglige råd. Men de senere årene har vi sett en rekke eksempler på det motsatte. Det syndes over hele det politiske spekteret. 

Den uovertrufne utredningsinstruksen

En viktig forutsetning for at norsk politikk skal være faktabasert er den såkalte utredningsinstruksen, som går ut på at fagfolk undersøker hvordan politiske ideer best mulig kan settes ut i praksis. Hensikten er bedre vedtak og mer effektiv pengebruk. Før politikerne vedtar nye reformer, lovendringer og investeringer skal vi få svar på en rekke spørsmål. Blant annet hva problemet er, hva som skal oppnås, hvilke tiltak som er relevante og hvilke tiltak som anbefales. Når disse spørsmålene er besvart har vi et mye bedre grunnlag for å fatte beslutninger.  For å få denne kunnskapen setter regjeringen gjerne ned ekspertutvalg. I disse utvalgene sitter diverse eksperter, og de ledes ofte av en professor på området. Etter ett eller to år leverer utvalget en rapport hvor de går gjennom forskningen på feltet og argumenter for og mot ulike politiske tiltak. Utvalget kommer også med sine anbefalinger til konkrete tiltak. En slik utredning kalles for en NOU, som står for en norsk offentlig utredning

Søndagsstengte butikker og skattefri laks 

Norske politikere bør bli flinkere til å lytte til anbefalingene som kommer i NOU-ene. I mine øyne er en god beslutningstaker en person som har evne og vilje til revurdere sine standpunkter når hun blir presentert med nye argumenter og fakta. Dessverre har vi den siste tiden sett eksempler på sentrale politikere som legger disse utredningene i skuffen med en gang de kommer ut, eller til og med før de er kommet ut. To av de tydeligste eksemplene er behandlingen av NOU-en om søndagsåpne butikker og NOU-en om lakseskatt.  Rett før jul i 2017 la et ekspertutvalg frem NOU-en «På ein søndag?», hvor de hadde foreslått en rekke endringer for regelverket knyttet til søndagshandel. Før saken skulle behandles i Stortinget bestemte Sp, AP, SV og KrF seg for at det var uaktuelt å debattere reglene for søndagsåpne butikker. De nektet i praksis å ta saken opp til behandling i Stortinget. Stortinget hadde altså muligheten til å utbedre noen av hullene i denne sveitserosten av et lovverk, men de lot være. Her burde de lyttet mer til ekspertrådene.  Selv hardbarkede motstandere av søndagsåpne butikker bør kunne se at dagens regelverk har klare paradoksale og ulogiske sider. For eksempel kan en dagligvarebutikk bare holde søndagsåpent om den er under 100 kvm, mens en bensinstasjon kan holde åpent selv om den er 150 kvm. Og en 101 kvm stor kiosk må holde søndagsstengt, så lenge den ikke er tilknyttet en campingplass. Man kan søndagshandle nye hagestoler og kullgrill på hagesenteret, men ikke på møbelbutikken eller jernvarehandelen. Her er vanskelig å se noen prinsipiell linje. Partiene på borgerlig side er ikke noe bedre. Et talende eksempel er debatten rundt lakseskatten, formelt kjent som havbruksskatten. Sagaen begynte i 2018, da venstresiden fikk KrF (som på det tidspunktet ikke var en del av regjeringen) med på et forslag om at en ny havbruksskatt måtte utredes. Dermed var det flertall på Stortinget for å nedsette et slikt ekspertutvalg, noe regjeringen Solberg gjorde. Våren 2019 valgte da Venstres, Høyres og Frps landsmøter å fatte vedtak som uttrykte motstand mot en slik skatt. I praksis sa de nei til en slik skatt allerede et halvt år før ekspertutvalget hadde lagt frem sine anbefalinger. Avveiningen mellom næringslivets interesser og statens behov for inntekter er ikke alltid enkel. Men å si nei til alle former for havbruksskatt, allerede et halvt år før ekspertutvalget hadde lagt frem sine anbefalinger, er uheldig. Da benytter man seg ikke av kompetansen til fagfolkene i utvalget. Hva er poenget med å fullføre en utredning om den uansett skal gå rett fra printeren til makuleringsmaskinen? 

«hva er poenget med å fullføre en utredning om den uansett skal gå rett fra printeren til makulerings-maskinen?»

En negativ spiral

Det er særlig to grunner til hvorfor dette er et samfunnsproblem. For det første fører det til dårligere avgjørelser og mindre effektive politiske vedtak. For det andre risikerer vi at færre fagfolk gidder å stille opp i disse utvalgene. I dag anses det fremdeles som viktig og prestisjefylt å få sitte i et slikt ekspertutvalg, men det er ikke gitt at det fortsetter slik i fremtiden. Det er lett å forstå hvis professorer og andre eksperter ikke vil bruke to år på å skrive en forskningsbasert anbefaling om denne uansett aldri blir tatt på alvor.  Dette kan starte en negativ spiral. Når NOU-ene ikke blir lyttet til vil færre av våre skarpeste hoder ønske å delta i ekspertutvalgene. Dette vil igjen svekke nivået og troverdigheten til NOU-ene, noe som igjen kan føre til enda dårligere rekruttering. Til syvende og sist taper alle, siden viktige samfunnsavgjørelser vil bli fattet på dårligere grunnlag. 

Forskning og ideologi

At eksperter er viktige betyr imidlertid ikke at politikere er overflødige. Både ideologi og forskning spiller viktige roller i politikken, men de spiller ulike roller. Vi bør basere oss på forskning når vi skal finne ut hvordan vi skal oppnå et gitt mål, men vi kan ikke forske oss frem til hvilke mål vi skal strebe etter.  Skoleforskere kan for eksempel gi oss kunnskap om hvilke undervisningsmetoder som gir best resultater i matematikk, men de kan ikke gi oss svaret på om den siste milliarden i handlingsrommet på statsbudsjettet bør gå til å ansette flere lærere, til å bygge nye sykehus, eller til å rassikre farlige vestlandsveier.  Vi trenger politikere som setter seg store mål og som kommuniserer disse målene på en god måte, slik at forskjellen på partiene blir tydelig. Men vi trenger ikke politikere som forelsker seg i konkrete virkemidler. Politikerne bør være mer opptatt av hvor på kartet de vil føre oss enn hvilken vei vi skal ta dit.  

(Skribenten er sentralstyremedlem i Unge Venstre og sitter i Bergen bystyre for Venstre.)

LES OGSÅ: Solarpunk: gull og grønne skoger

SAMFUNNSTOFF
Jeg elsker NOU-er

Politikere fra alle fløyer likere å smykke seg med at politikken deres er kunnskapsbasert. Likevel går mange ekspertanbefalinger rett fra printeren til makuleringsmaskinen.

«Kunnskapsbasert politikk» har lenge vært buzzord i norsk politikk. Politikere fra alle fløyer liker å slå i bordet med at deres standpunkter støttes av forskning og fakta. Dette er et godt prinsipp og stort sett er toppolitikerne våre flinke til å lytte til faglige råd. Men de senere årene har vi sett en rekke eksempler på det motsatte. Det syndes over hele det politiske spekteret. 

Den uovertrufne utredningsinstruksen

En viktig forutsetning for at norsk politikk skal være faktabasert er den såkalte utredningsinstruksen, som går ut på at fagfolk undersøker hvordan politiske ideer best mulig kan settes ut i praksis. Hensikten er bedre vedtak og mer effektiv pengebruk. Før politikerne vedtar nye reformer, lovendringer og investeringer skal vi få svar på en rekke spørsmål. Blant annet hva problemet er, hva som skal oppnås, hvilke tiltak som er relevante og hvilke tiltak som anbefales. Når disse spørsmålene er besvart har vi et mye bedre grunnlag for å fatte beslutninger.  For å få denne kunnskapen setter regjeringen gjerne ned ekspertutvalg. I disse utvalgene sitter diverse eksperter, og de ledes ofte av en professor på området. Etter ett eller to år leverer utvalget en rapport hvor de går gjennom forskningen på feltet og argumenter for og mot ulike politiske tiltak. Utvalget kommer også med sine anbefalinger til konkrete tiltak. En slik utredning kalles for en NOU, som står for en norsk offentlig utredning

Søndagsstengte butikker og skattefri laks 

Norske politikere bør bli flinkere til å lytte til anbefalingene som kommer i NOU-ene. I mine øyne er en god beslutningstaker en person som har evne og vilje til revurdere sine standpunkter når hun blir presentert med nye argumenter og fakta. Dessverre har vi den siste tiden sett eksempler på sentrale politikere som legger disse utredningene i skuffen med en gang de kommer ut, eller til og med før de er kommet ut. To av de tydeligste eksemplene er behandlingen av NOU-en om søndagsåpne butikker og NOU-en om lakseskatt.  Rett før jul i 2017 la et ekspertutvalg frem NOU-en «På ein søndag?», hvor de hadde foreslått en rekke endringer for regelverket knyttet til søndagshandel. Før saken skulle behandles i Stortinget bestemte Sp, AP, SV og KrF seg for at det var uaktuelt å debattere reglene for søndagsåpne butikker. De nektet i praksis å ta saken opp til behandling i Stortinget. Stortinget hadde altså muligheten til å utbedre noen av hullene i denne sveitserosten av et lovverk, men de lot være. Her burde de lyttet mer til ekspertrådene.  Selv hardbarkede motstandere av søndagsåpne butikker bør kunne se at dagens regelverk har klare paradoksale og ulogiske sider. For eksempel kan en dagligvarebutikk bare holde søndagsåpent om den er under 100 kvm, mens en bensinstasjon kan holde åpent selv om den er 150 kvm. Og en 101 kvm stor kiosk må holde søndagsstengt, så lenge den ikke er tilknyttet en campingplass. Man kan søndagshandle nye hagestoler og kullgrill på hagesenteret, men ikke på møbelbutikken eller jernvarehandelen. Her er vanskelig å se noen prinsipiell linje. Partiene på borgerlig side er ikke noe bedre. Et talende eksempel er debatten rundt lakseskatten, formelt kjent som havbruksskatten. Sagaen begynte i 2018, da venstresiden fikk KrF (som på det tidspunktet ikke var en del av regjeringen) med på et forslag om at en ny havbruksskatt måtte utredes. Dermed var det flertall på Stortinget for å nedsette et slikt ekspertutvalg, noe regjeringen Solberg gjorde. Våren 2019 valgte da Venstres, Høyres og Frps landsmøter å fatte vedtak som uttrykte motstand mot en slik skatt. I praksis sa de nei til en slik skatt allerede et halvt år før ekspertutvalget hadde lagt frem sine anbefalinger. Avveiningen mellom næringslivets interesser og statens behov for inntekter er ikke alltid enkel. Men å si nei til alle former for havbruksskatt, allerede et halvt år før ekspertutvalget hadde lagt frem sine anbefalinger, er uheldig. Da benytter man seg ikke av kompetansen til fagfolkene i utvalget. Hva er poenget med å fullføre en utredning om den uansett skal gå rett fra printeren til makuleringsmaskinen? 

«hva er poenget med å fullføre en utredning om den uansett skal gå rett fra printeren til makulerings-maskinen?»

En negativ spiral

Det er særlig to grunner til hvorfor dette er et samfunnsproblem. For det første fører det til dårligere avgjørelser og mindre effektive politiske vedtak. For det andre risikerer vi at færre fagfolk gidder å stille opp i disse utvalgene. I dag anses det fremdeles som viktig og prestisjefylt å få sitte i et slikt ekspertutvalg, men det er ikke gitt at det fortsetter slik i fremtiden. Det er lett å forstå hvis professorer og andre eksperter ikke vil bruke to år på å skrive en forskningsbasert anbefaling om denne uansett aldri blir tatt på alvor.  Dette kan starte en negativ spiral. Når NOU-ene ikke blir lyttet til vil færre av våre skarpeste hoder ønske å delta i ekspertutvalgene. Dette vil igjen svekke nivået og troverdigheten til NOU-ene, noe som igjen kan føre til enda dårligere rekruttering. Til syvende og sist taper alle, siden viktige samfunnsavgjørelser vil bli fattet på dårligere grunnlag. 

Forskning og ideologi

At eksperter er viktige betyr imidlertid ikke at politikere er overflødige. Både ideologi og forskning spiller viktige roller i politikken, men de spiller ulike roller. Vi bør basere oss på forskning når vi skal finne ut hvordan vi skal oppnå et gitt mål, men vi kan ikke forske oss frem til hvilke mål vi skal strebe etter.  Skoleforskere kan for eksempel gi oss kunnskap om hvilke undervisningsmetoder som gir best resultater i matematikk, men de kan ikke gi oss svaret på om den siste milliarden i handlingsrommet på statsbudsjettet bør gå til å ansette flere lærere, til å bygge nye sykehus, eller til å rassikre farlige vestlandsveier.  Vi trenger politikere som setter seg store mål og som kommuniserer disse målene på en god måte, slik at forskjellen på partiene blir tydelig. Men vi trenger ikke politikere som forelsker seg i konkrete virkemidler. Politikerne bør være mer opptatt av hvor på kartet de vil føre oss enn hvilken vei vi skal ta dit.  

(Skribenten er sentralstyremedlem i Unge Venstre og sitter i Bergen bystyre for Venstre.)

LES OGSÅ: Solarpunk: gull og grønne skoger

Neste artikkel
Brosteinstelegrafen