Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LEDERSTOFF
LEDER: Julekonsert i Grieghallen
12.05.2020

Der navn drar for å bli glemt.

Jeg blir opphengt i ting. Jeg låser meg fast i konsepter, temaer, fortellinger, og bruker usunt mye tankekapasitet på disse over lengre tid. Den siste tiden har det vært en rørlegger fra Arna som har fanget oppmerksomheten min. Kurt Nilsen er nesten det eneste jeg har tenkt på i flere uker.

«Du synger som en gud, men ser ut som en hobbit.» Det er romjulen 2003. Ordene er nettopp ytret av den australske dommeren Ian Dickson under den første og eneste avviklingen av World Idol. Noen minutter senere går de norske kommentatorene Thomas «Nummis» Numme og Harald «Rønnis» Rønneberg av hengslene – for Kurt Nilsen fra Arna er kåret til verdens aller største pop-idol.

Det går halvannet år etter triumfen, og bakoversveisen til Kelly Clarkson og Simon Cowell har enda ikke lagt seg. Nilsen har derimot funnet seg en ny jaktmark, og turnerer landet rundt i rollen som trekkplaster i kvartetten De nye gitarkameratene. Han planlegger å bygge seg en hytte på Hardangervidden formet som en noe klumpete gitar, og norsk presse gnir seg i agurkhendene sine.

«…i porten må man gjøre et blodig offer til gudene.»

Plutselig skjer ting. Og det veldig fort. Etter et antiklimatisk brudd med Alejandro Fuentes og co, samt noen lite nevneverdige soloalbum, er han borte fra offentligheten som ånden i en fillehaug. Han er fortsatt aktiv, men nå kun to enkle måneder i året. Økonomiske utfordringer og den norske befolkningens manglende interesse for sjangerkrysningen mellom country og pop-rock har drevet ham inn i skyggelandet av norsk musikkindustri. Inn i det mørkeste mørket.

På disse dunkle, steile stiene har andre artister vandret i flere år. De har gått inn på disse stiene med sine navn og evner i behold, men i porten må man gjøre et blodig offer til gudene. På alteret må du sløye din egen idérikdom, skaperkraft og all driv som får deg til å ville lage ny musikk. Først når blodet fra din aborterte kreativitet drypper varmt mot marken kan du tre inn, og endelig kan du spille julekonsert i Grieghallen.

Den økonomiske gevinsten av å spille julekonserter er ikke til å kimse av. Likevel er det spennende å leke med tanken på hva Kurt Nilsen, Sissel Kyrkjebø, Jørn Hoel og Halvdan Sivertsen gjør resten av året. Hva gjør man som artist når man har nådd dette punktet, hvor alt stopper opp og blir en monoton syklus? Kanskje man endelig har tid til seg selv? 

«Han kom, han vant, han forsvant.»

Grunnen til at jeg finner Kurt Nilsen sin karriere så interessant, er at han har reist den samme reisen som de største av de største innenfor norsk musikk. Men denne reisen, som tok Sissel Kyrkjebø halve livet, fra gudegitt stemme på nasjonal TV til soundtracket i Titanic og feature med Warren G, og så tilbake til Grieghallen, tok Kurt Nilsen kun et drøyt tiår. Han kom, han vant, han forsvant. Og nå mens Jorunn Stiansen gjør reklamer for postkodelotteriet, og Alejandro Fuentes sykler for Foodora i Kristiansand – ja, virkelig – befinner Kurt seg i artisthimmelen med Sissel, Odd og Jørn. En stabil inntekt med minimale krav til tid og innsats.

Jeg er uendelig fascinert av hobbitrørleggeren fra Arna. Selv om han forsvinner ut og inn av rampelyset, er han der alltid. Sementert og boltet fast i den norske nasjonalsjelen. Du kan le av tennene hans, ironisere over den kortlevde populariteten, tulle med gitarhytten, og likevel vil gåsehuden stå som en stålbørste når du hører stemmen stryke øregangene fra toppen av Olympusfjellet der han hører hjemme.

Kurt Nilsen er en diagnose. Jeg blir aldri friskmeldt. Tror jeg.

LES OGSÅ: Faen ta Dagbladet

LEDERSTOFF
LEDER: Julekonsert i Grieghallen

Der navn drar for å bli glemt.

Jeg blir opphengt i ting. Jeg låser meg fast i konsepter, temaer, fortellinger, og bruker usunt mye tankekapasitet på disse over lengre tid. Den siste tiden har det vært en rørlegger fra Arna som har fanget oppmerksomheten min. Kurt Nilsen er nesten det eneste jeg har tenkt på i flere uker.

«Du synger som en gud, men ser ut som en hobbit.» Det er romjulen 2003. Ordene er nettopp ytret av den australske dommeren Ian Dickson under den første og eneste avviklingen av World Idol. Noen minutter senere går de norske kommentatorene Thomas «Nummis» Numme og Harald «Rønnis» Rønneberg av hengslene – for Kurt Nilsen fra Arna er kåret til verdens aller største pop-idol.

Det går halvannet år etter triumfen, og bakoversveisen til Kelly Clarkson og Simon Cowell har enda ikke lagt seg. Nilsen har derimot funnet seg en ny jaktmark, og turnerer landet rundt i rollen som trekkplaster i kvartetten De nye gitarkameratene. Han planlegger å bygge seg en hytte på Hardangervidden formet som en noe klumpete gitar, og norsk presse gnir seg i agurkhendene sine.

«…i porten må man gjøre et blodig offer til gudene.»

Plutselig skjer ting. Og det veldig fort. Etter et antiklimatisk brudd med Alejandro Fuentes og co, samt noen lite nevneverdige soloalbum, er han borte fra offentligheten som ånden i en fillehaug. Han er fortsatt aktiv, men nå kun to enkle måneder i året. Økonomiske utfordringer og den norske befolkningens manglende interesse for sjangerkrysningen mellom country og pop-rock har drevet ham inn i skyggelandet av norsk musikkindustri. Inn i det mørkeste mørket.

På disse dunkle, steile stiene har andre artister vandret i flere år. De har gått inn på disse stiene med sine navn og evner i behold, men i porten må man gjøre et blodig offer til gudene. På alteret må du sløye din egen idérikdom, skaperkraft og all driv som får deg til å ville lage ny musikk. Først når blodet fra din aborterte kreativitet drypper varmt mot marken kan du tre inn, og endelig kan du spille julekonsert i Grieghallen.

Den økonomiske gevinsten av å spille julekonserter er ikke til å kimse av. Likevel er det spennende å leke med tanken på hva Kurt Nilsen, Sissel Kyrkjebø, Jørn Hoel og Halvdan Sivertsen gjør resten av året. Hva gjør man som artist når man har nådd dette punktet, hvor alt stopper opp og blir en monoton syklus? Kanskje man endelig har tid til seg selv? 

«Han kom, han vant, han forsvant.»

Grunnen til at jeg finner Kurt Nilsen sin karriere så interessant, er at han har reist den samme reisen som de største av de største innenfor norsk musikk. Men denne reisen, som tok Sissel Kyrkjebø halve livet, fra gudegitt stemme på nasjonal TV til soundtracket i Titanic og feature med Warren G, og så tilbake til Grieghallen, tok Kurt Nilsen kun et drøyt tiår. Han kom, han vant, han forsvant. Og nå mens Jorunn Stiansen gjør reklamer for postkodelotteriet, og Alejandro Fuentes sykler for Foodora i Kristiansand – ja, virkelig – befinner Kurt seg i artisthimmelen med Sissel, Odd og Jørn. En stabil inntekt med minimale krav til tid og innsats.

Jeg er uendelig fascinert av hobbitrørleggeren fra Arna. Selv om han forsvinner ut og inn av rampelyset, er han der alltid. Sementert og boltet fast i den norske nasjonalsjelen. Du kan le av tennene hans, ironisere over den kortlevde populariteten, tulle med gitarhytten, og likevel vil gåsehuden stå som en stålbørste når du hører stemmen stryke øregangene fra toppen av Olympusfjellet der han hører hjemme.

Kurt Nilsen er en diagnose. Jeg blir aldri friskmeldt. Tror jeg.

LES OGSÅ: Faen ta Dagbladet

Neste artikkel
Fra Askøy til Mummidalen