Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
12.05.2020
SAMFUNNSTOFF
Mannen som ufrivillig skapte en kult

I et parallelt univers ble Godfrey Daniels heller hjemme den kvelden. Han ble aldri tildelt Wig-Out Magazine, og han ble i hvert fall aldri besatt av en telefonkiosk.

Hva har Joe Pesci, Grunge og telefonkiosker til felles? Du vet det egentlig: de peaket på 90-tallet. I USA var det rundt to og en halv million telefonkiosker på denne tiden, og Dr. Who var ikke alene om å benytte seg av dem. Etterhvert som mobiltelefonene tok over, forduftet telefonkioskene én etter én. Det er riktignok et par tusen som fortsatt klamrer seg til asfalten i NYC – men de har definitivt passert sin storhetstid. Det er imidlertid ingen regel uten unntak: Daniels fikk nyss om en mystisk telefonkiosk midt i Californias dypeste ørken. Han ble besatt av den, og verden arvet hans besettelse.  

 

Fikseringen fødes

Vi befinner oss i Phoenix, og året er 1997. Daniels har vært på konsert, og tildeles et eksemplar av et indie-magasin. Han blar litt i det på veien hjem, og plutselig tar han seg selv i å måpe på t-banen. Han snubler over en liten tekst i magasinet, kun et beskjedent avsnitt, om en telefonkiosk milevis unna noe som helst. Og som om ikke det var nok, lyser en rekke tall opp hans måpende ansikt: telefonnummeret.

 

Tenk hvis

Spoler vi litt fremover, finner vi Daniels godt grepet av klørne til en muligens eksisterende telefonkiosk midt i en ørken. «Jeg ble besatt», sa han til radioprogrammet Snap Judgement.

 

—  Det var noe forlokkende ved tanken på å få en telefon til å ringe midt i ingenmannsland, hvor sannsynligvis ingen kunne høre det, kanskje med unntak av et par prærieulver. Likevel var alltid den barnslige undringen der, de beskjedne, men krystallklare ordene: Tenk hvis. Tenk hvis noen vandrer forbi. Hvem kunne det vært, hva hadde blitt sagt?

 

På baderomsveggen til Daniels hang det en Post it-lapp – et håndgripelig bevis på at det hadde klikket for ham.

 

 – Det stod bare: «Har du husket å ringe Mojaveørkenen i dag?» Den var i grunnen overflødig. Jeg ringte allerede flere ganger hver dag, sa Daniels.

 

Stemmen

Tre ganger om dagen ble til én gang i timen. Det var ingen vei tilbake. Til slutt kom det skjebnesvangre øyeblikket: noen løftet røret på den andre siden. Noen løftet på røret midt i en ørken på 124 000 kvadratkilometer. Og det beste? Det historiske øyeblikket finnes på opptak. Utrolig nok hadde Daniels aldri tenkt gjennom hva han faktisk skulle si dersom et menneske noen gang svarte. Samtalen åpner slik:

 

– Hallo?

 

H..Hallo? Er du i Mojaveørkenen nå!?

 

– Ja.

 

– Mener du det? Wow. Ehh, men hvorfor i alle dager er du der?

 

– Jeg bare tar noen telefonsamtaler, jeg.

 

Samtalen fortsetter. Daniels har aldri opplevd noe lignende. Kvinnen på den andre siden heter Lorene, og hun innrømmer at hun aldri har hørt telefonen ringe før. De prater, og Daniels får tidenes kick. Et kick så kraftig at han setter seg i bilen med en kompis. Det er tid for en roadtrip – en roadtrip til ingensteds.

 

Mirakelet i mørket

Det er bekmørkt ute. Det lyner, det tordner, og det er selvsagt ingen dekning. De innser at om noe dramatisk skulle skje, har de ingen annen nødtelefon enn den i telefonkiosken de så febrilsk forsøker å finne. Hvor lenge kan de holde på? De stopper bilen og sperrer opp øynene – frontlysene skinner på et mirakel. Det er selveste Mojave telefonkiosk.

 

– Det var et minneverdig syn. Altså, telefonkiosken var egentlig ganske skrøpelig og ødelagt, men i mine øyne var den bare, ja, den var nydelig, sa han til Snap Judgement

 

Daniels gripes av en intens trang til å ringe telefonkiosken foran ham, bare for å høre lyden han selv har forårsaket utallige ganger frem til dette øyeblikket. Han taster nummeret og venter spent. Desibelstrømmen fra telefonkiosken fyller ham straks med en overveldende lykke.

 

– For meg var det selve øyeblikket. Det var alt jeg hadde drømt om da jeg ringte.

 

Fanatikere fra alle verdens kanter

Det var Daniels og hans elskede telefonkiosk. Dem, mot resten av verden. En liten stund. Han gjorde nemlig noe som kanskje ikke virket så risikabelt i 1997, men som en nå vet at kan by på fatale konsekvenser. Han ga telefonkiosken en egen nettside.

 

– Det spredte seg som ild i tørt gress. Jeg forventet ikke det, sa han.

 

Daniels og kompisen returnerte til Mojave-ørkenen året etter. Telefonen, som Lorene fortalte at hun aldri hadde hørt ringe, bråkte konstant. Det var folk fra Vietnam. Folk fra Sverige. Ikke et øyeblikks stillhet. På spørsmål om hvor mange telefonsamtaler som ble tatt disse dagene har Daniels gitt et anslag på flere hundre, hver dag.

 

Forandringer i ferieplaner og kall fra Gud

Umettelige som vi mennesker kan være, nøyde ikke folk seg med bare å ringe. Nei, de dro på besøk. Fra alle verdens kontinenter bega mennesker seg ut på pilegrimsreiser til en simpel telefonkiosk. Alt gikk av hengslene. 51 år gamle Rick Karr påstod at han hadde fått et hellig kall om at han måtte snakke med alle som ringte. Han slo leir ved telefonkiosken i over en måned, og besvarte utallige telefonsamtaler.

 

The Last Tea Party

Mojave telefonkiosk ble forvandlet til en tikkende bombe. Det var bare et spørsmål om tid. En mai-dag i 2000 svarte Lorenes bror telefonen, og pratet med et hyggelig, engelsk par som ville ha ham på linjen for å delta i teselskapet deres. Han returnerte dagen etterpå i håp om å gjenta suksessen. Men det var ingen telefonkiosk der.

 

National Park Services hadde vurdert at telefonkiosken måtte fjernes. Den stod nemlig på et nasjonalt landemerke, men hadde aldri vært et problem inntil tonnevis av mennesker omringet den i tide og utide. Mojave telefonkiosk fikk en gravstein. Og tro det eller ei, folk besøkte den også. Pilegrimsreisene varte og rakk helt til gravsteinen også måtte fjernes.

 

Fenomenets far forblir quirky

Daniels fortsatte å ringe, noe som i grunnen er det underligste av alt. Det var ingen telefonkiosk i ørkenen lenger, ikke engang en gravstein – men han ringte hver dag.

 

– Bare det å høre ringelyden. Det er som å høre en sang som betyr noe for meg, sa han.

 

Telefonkiosken som knytter vennskapsbånd?

I nyere tid har det imidlertid hendt noe spennende. En gruppe hackere har ordnet det slik at dersom du ringer, blir du koblet til en gruppesamtale. Du taster telefonnummeret, og deretter et nummer mellom en og ni, og plutselig snakker du med en mann i Alaska eller tre ungdommer i Sveits. Den eneste fellesnevneren dere i utgangspunktet har, er at dere kjenner til historien om Mojave telefonkiosk. 

 

Pirres nysgjerrigheten din? Jeg skal befri deg fra pinebenkens iskalde sete:

+1 (760) 733-9969

 

LES OGSÅ: Hva skjedde med emokidsa?

SAMFUNNSTOFF
Mannen som ufrivillig skapte en kult

I et parallelt univers ble Godfrey Daniels heller hjemme den kvelden. Han ble aldri tildelt Wig-Out Magazine, og han ble i hvert fall aldri besatt av en telefonkiosk.

Hva har Joe Pesci, Grunge og telefonkiosker til felles? Du vet det egentlig: de peaket på 90-tallet. I USA var det rundt to og en halv million telefonkiosker på denne tiden, og Dr. Who var ikke alene om å benytte seg av dem. Etterhvert som mobiltelefonene tok over, forduftet telefonkioskene én etter én. Det er riktignok et par tusen som fortsatt klamrer seg til asfalten i NYC – men de har definitivt passert sin storhetstid. Det er imidlertid ingen regel uten unntak: Daniels fikk nyss om en mystisk telefonkiosk midt i Californias dypeste ørken. Han ble besatt av den, og verden arvet hans besettelse.  

 

Fikseringen fødes

Vi befinner oss i Phoenix, og året er 1997. Daniels har vært på konsert, og tildeles et eksemplar av et indie-magasin. Han blar litt i det på veien hjem, og plutselig tar han seg selv i å måpe på t-banen. Han snubler over en liten tekst i magasinet, kun et beskjedent avsnitt, om en telefonkiosk milevis unna noe som helst. Og som om ikke det var nok, lyser en rekke tall opp hans måpende ansikt: telefonnummeret.

 

Tenk hvis

Spoler vi litt fremover, finner vi Daniels godt grepet av klørne til en muligens eksisterende telefonkiosk midt i en ørken. «Jeg ble besatt», sa han til radioprogrammet Snap Judgement.

 

—  Det var noe forlokkende ved tanken på å få en telefon til å ringe midt i ingenmannsland, hvor sannsynligvis ingen kunne høre det, kanskje med unntak av et par prærieulver. Likevel var alltid den barnslige undringen der, de beskjedne, men krystallklare ordene: Tenk hvis. Tenk hvis noen vandrer forbi. Hvem kunne det vært, hva hadde blitt sagt?

 

På baderomsveggen til Daniels hang det en Post it-lapp – et håndgripelig bevis på at det hadde klikket for ham.

 

 – Det stod bare: «Har du husket å ringe Mojaveørkenen i dag?» Den var i grunnen overflødig. Jeg ringte allerede flere ganger hver dag, sa Daniels.

 

Stemmen

Tre ganger om dagen ble til én gang i timen. Det var ingen vei tilbake. Til slutt kom det skjebnesvangre øyeblikket: noen løftet røret på den andre siden. Noen løftet på røret midt i en ørken på 124 000 kvadratkilometer. Og det beste? Det historiske øyeblikket finnes på opptak. Utrolig nok hadde Daniels aldri tenkt gjennom hva han faktisk skulle si dersom et menneske noen gang svarte. Samtalen åpner slik:

 

– Hallo?

 

H..Hallo? Er du i Mojaveørkenen nå!?

 

– Ja.

 

– Mener du det? Wow. Ehh, men hvorfor i alle dager er du der?

 

– Jeg bare tar noen telefonsamtaler, jeg.

 

Samtalen fortsetter. Daniels har aldri opplevd noe lignende. Kvinnen på den andre siden heter Lorene, og hun innrømmer at hun aldri har hørt telefonen ringe før. De prater, og Daniels får tidenes kick. Et kick så kraftig at han setter seg i bilen med en kompis. Det er tid for en roadtrip – en roadtrip til ingensteds.

 

Mirakelet i mørket

Det er bekmørkt ute. Det lyner, det tordner, og det er selvsagt ingen dekning. De innser at om noe dramatisk skulle skje, har de ingen annen nødtelefon enn den i telefonkiosken de så febrilsk forsøker å finne. Hvor lenge kan de holde på? De stopper bilen og sperrer opp øynene – frontlysene skinner på et mirakel. Det er selveste Mojave telefonkiosk.

 

– Det var et minneverdig syn. Altså, telefonkiosken var egentlig ganske skrøpelig og ødelagt, men i mine øyne var den bare, ja, den var nydelig, sa han til Snap Judgement

 

Daniels gripes av en intens trang til å ringe telefonkiosken foran ham, bare for å høre lyden han selv har forårsaket utallige ganger frem til dette øyeblikket. Han taster nummeret og venter spent. Desibelstrømmen fra telefonkiosken fyller ham straks med en overveldende lykke.

 

– For meg var det selve øyeblikket. Det var alt jeg hadde drømt om da jeg ringte.

 

Fanatikere fra alle verdens kanter

Det var Daniels og hans elskede telefonkiosk. Dem, mot resten av verden. En liten stund. Han gjorde nemlig noe som kanskje ikke virket så risikabelt i 1997, men som en nå vet at kan by på fatale konsekvenser. Han ga telefonkiosken en egen nettside.

 

– Det spredte seg som ild i tørt gress. Jeg forventet ikke det, sa han.

 

Daniels og kompisen returnerte til Mojave-ørkenen året etter. Telefonen, som Lorene fortalte at hun aldri hadde hørt ringe, bråkte konstant. Det var folk fra Vietnam. Folk fra Sverige. Ikke et øyeblikks stillhet. På spørsmål om hvor mange telefonsamtaler som ble tatt disse dagene har Daniels gitt et anslag på flere hundre, hver dag.

 

Forandringer i ferieplaner og kall fra Gud

Umettelige som vi mennesker kan være, nøyde ikke folk seg med bare å ringe. Nei, de dro på besøk. Fra alle verdens kontinenter bega mennesker seg ut på pilegrimsreiser til en simpel telefonkiosk. Alt gikk av hengslene. 51 år gamle Rick Karr påstod at han hadde fått et hellig kall om at han måtte snakke med alle som ringte. Han slo leir ved telefonkiosken i over en måned, og besvarte utallige telefonsamtaler.

 

The Last Tea Party

Mojave telefonkiosk ble forvandlet til en tikkende bombe. Det var bare et spørsmål om tid. En mai-dag i 2000 svarte Lorenes bror telefonen, og pratet med et hyggelig, engelsk par som ville ha ham på linjen for å delta i teselskapet deres. Han returnerte dagen etterpå i håp om å gjenta suksessen. Men det var ingen telefonkiosk der.

 

National Park Services hadde vurdert at telefonkiosken måtte fjernes. Den stod nemlig på et nasjonalt landemerke, men hadde aldri vært et problem inntil tonnevis av mennesker omringet den i tide og utide. Mojave telefonkiosk fikk en gravstein. Og tro det eller ei, folk besøkte den også. Pilegrimsreisene varte og rakk helt til gravsteinen også måtte fjernes.

 

Fenomenets far forblir quirky

Daniels fortsatte å ringe, noe som i grunnen er det underligste av alt. Det var ingen telefonkiosk i ørkenen lenger, ikke engang en gravstein – men han ringte hver dag.

 

– Bare det å høre ringelyden. Det er som å høre en sang som betyr noe for meg, sa han.

 

Telefonkiosken som knytter vennskapsbånd?

I nyere tid har det imidlertid hendt noe spennende. En gruppe hackere har ordnet det slik at dersom du ringer, blir du koblet til en gruppesamtale. Du taster telefonnummeret, og deretter et nummer mellom en og ni, og plutselig snakker du med en mann i Alaska eller tre ungdommer i Sveits. Den eneste fellesnevneren dere i utgangspunktet har, er at dere kjenner til historien om Mojave telefonkiosk. 

 

Pirres nysgjerrigheten din? Jeg skal befri deg fra pinebenkens iskalde sete:

+1 (760) 733-9969

 

LES OGSÅ: Hva skjedde med emokidsa?

Neste artikkel
Solnedgang i stuen