The post Akademisk boikott ≠ Akademisk fridom? appeared first on STOFF.
]]>Boikott ligg langt framme i tankane når ein skal diskutere moglege verkemiddel mot eit statleg regime ein ynskjer å opponere mot. Det blei brukt av verdssamfunnet under apartheid-regimet i Sør-Afrika – med stort hell – og store delar av verda har i dag òg sanksjonert Russland. Som student kan boikott vere eit pressmiddel å ty til – som å ikkje møte opp på forelesning på grunn av ein demonstrasjon, droppe å kjøpe dei appelsinane frå det produksjonslandet, eller ta ein tur på Fløyen under Eurovision-finalen.
Som studentar ved ein utdanningsinstitusjon, blir vi, om vi likar det eller ei, ein slags representant for den bautaen vi har valt å utdanne oss ved. Framtida til studentar stør seg på at dei som utdannar dei held seg til visse prinsipp. Bautaen skal utdanne oss, og det kan for mange kjennast rettvist å stille visse krav til den.
Ahmed Omar, leiar for studentgruppa Aktivister for Palestina, meiner akademiske institusjonar som har menneskeverd og akademisk fridom som prinsipp, ikkje burde samarbeide med eit regime som blant anna fengslar palestinske studentar og akademikarar. Difor meiner han at boikott er løysinga. Vidare forklarar han kva det inneber.
— At ein avsluttar samarbeid med institutt, på institusjonelt nivå, utan at det går utover enkeltmenneske. Utdanningsinstitusjonane er ein aktiv deltakar i å kunne ta eit standpunkt og vise at dei ikkje støttar institusjonar som bidrar til brot på folkeretten.
Boikott?
Både Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB (KMD) og Bergen Arkitekthøgskole (BAS) har tidlegare hatt utvekslingsavtale med Bezalel Academy of Arts and Design i Jerusalem. Mot slutten av 2023 kom det fram at dette instituttet hadde tilbydd å reparere militæruniformar for det israelske militæret. I januar i år kom det ut at både KMD og BAS hadde valt å seie opp samarbeidet med det israelske akademiet på bakgrunn av denne informasjonen.
Vi spurte Frode Thorsen, dekan ved KMD, om akademisk boikott hadde blitt diskutert i avgjerda.
— Hjå oss var det einigheit i leiinga om å sei opp avtala. På fakultetsnivå har vi dog ikkje diskutert generell boikott som verkemiddel.
Slik Thorsen ser det, må innføring av boikott utgreiiast, vedtakast og innførast på institusjons- eller sektornivå. Han legg til at rektor ved UiB har varsla om at det skal kome ei styresak om det.
Emma Nilsson, rektor ved Bergen Arkitekthøgskole, meiner det var viktig at dei tok stilling til spørsmålet om samarbeidet med Bezalel.
— Vi hadde eit rådsmøte der vi tok det opp. Då blei det diskutert kvifor det ikkje var ein akademisk boikott. Vi hadde ei samtale om at det er viktig å oppretthalde dialog med folk vi ikkje er einige i. Det handlar òg om at vi kan ta imot personar som er marginaliserte, og gje dei kraft i eigenskapen av ei utdanning.
— Så dette er ikkje ein akademisk boikott?
— Nei. Det er ei avgjerd om å avslutte eit samarbeid med ein institusjon på grunn av den institusjonen sine handlingar i det som skjer no.
Ikkje avslutta samarbeid
Aktivister for Palestina retta kritikken sin mot tre utdanningsinstitusjonar som har utvekslingsavtaler med israelske universitet, VID vitenskapelige høgskole, Noregs Handelshøgskole (NHH) og Det juridiske fakultet ved UiB. Ut ifrå nettsida til NHH, kunne det sjå ut til at avtala dei har hatt med Tel Aviv University hadde blitt avslutta. Rektor på NHH, Øystein Thøgersen, avklarar:
— Nei, avtala med Tel Aviv University er ikkje avslutta. Men, som du har sett, avtala er «sovande» i den forstand at vi ikkje sender studentar til Israel i skuleåret 24/25. Dette skjer etter en vurdering av situasjonen i Israel – og er i tråd med myndigheitenes reiseråd. Vi har heller ingen studentar på utveksling i Israel inneverande akademiske år.
Det juridiske fakultet ved UiB har òg ei avtale med universitetet i Tel Aviv, sjølv om dei no ikkje sender ut studentar frå UiB på grunn av tryggingssituasjonen i Israel. I ein e-post til Stoff forklarar dekan Karl Harald Søvig kvifor dei har valt å ikkje avslutte samarbeidet.
– Fakultetet har foreløpig ikkje ønskt å avslutte denne avtala sidan det i praksis vil vere det same som akademisk boikott.
Han legg til
– Situasjonen for sivile i Gaza er ufatteleg, og eg har all forståing for dei som tek til orde for boikott. Samstundes er det gode argument mot boikott. Skal ein institusjon vedta noko slikt, må ein fyrst avgjere kva som skal vere terskelen.
Søvig meiner ein òg må diskutere om boikott skal gjelde alle akademiske institusjonar, eller berre institusjonar som kan identifiserast med myndigheitene i det aktuelle landet. Ein burde i så fall legge seg på ei konsekvent linje, påpeikar han.
– Om me boikottar institusjonar i Israel, må me også ta diskusjonen om institusjonar i andre land kor det skjer grove folkerettsbrot.
Bård Mæland, rektor ved VID vitenskapelige høgskole, seier at VID i utgangspunktet er skeptisk til å nytte akademisk boikott. Faglege relasjonar og samarbeid på tvers av landegrenser er avgjerande for å bidra til kritisk drøfting av statar sin overdrivne bruk av militær makt, meiner han.
– Eg har tidlegare i karrieren arbeida mykje med militær etikk, også med kolleger frå Israel, og mi erfaring frå den tida er at ein ofte kunne finne dei skarpaste kritikarane til staters militære maktbruk i akademiske miljø innanfor dei same statane.
Mæland meiner at ein boikott kan bidra til å skjerpe presset mot parten ein rettar boikotten mot, eller at den kan styrke ein intern kritikk mot den statlege maktbruken. Likevel kan det òg ha negative konsekvensar, hevdar han.
– Den kan også bidra til at akademisk samtale og meiningsutveksling blir polarisert slik at ein går i forsvarsposisjon og dermed ikkje får brynt standpunkt mot kvarandre. Ein siste moglegheit er at boikotten ikkje fører til noko som helst hos den ein ønsker å ramme.
Symbolsk verdi
Omar frå Aktivister for Palestina meiner boikott som symbolsk handling er like viktig som dei konsekvensane det kan ha i praksis.
– Rundt åtte millionar menneske har blitt drivne på flukt. Vi har ikkje gløymd dei, og vi ser lidingane deira. Kjensla av å føle seg høyrd vil vere med å forbetre ei framtidig fredshandling. Vi kan ikkje ignorere dei. Om ein legg nok press på slike institusjonar, kan ein kanskje roe ned situasjonen. Og palestinarane kan få ei betre framtid.
– Er ikkje utveksling eigentleg ein fin måte å bli kjend med andre menneske frå andre kulturar?
— Det spørst kva som meinast med kultur. Er det ein kultur som undertrykker menneske og er rasistisk? Er det det vi ønsker å støtte her i verda? Ønsker vi å oppmuntre til det?
– Når ein først snakkar om utveksling, kvifor har ein ikkje utveksling til Nord-Korea eller Jemen? Det er ganske dobbeltmoralsk.
— Er akademisk boikott ein start på å få ein slutt på massedrapet?
— Det var akademia som tok oss ut av mørketida og det er akademia som tar oss med inn i framtida. Det skal føre oss mot fakta og det som er riktig, og med sunn fornuft kan vi få ei betre framtid. Derfor er det viktig at akademia tek ei stilling til spørsmålet.
Faktaboks
The post Akademisk boikott ≠ Akademisk fridom? appeared first on STOFF.
]]>The post En kjærlighetserklæring til betongen appeared first on STOFF.
]]>Sentralbadet ble nylig revet. En mørk kveld den 28. november 2023 sto jeg og mine kompanjonger foran bygget, alle ikledd en sjokkert mine. Det var forsåvidt også en fuktig yrende kveld, men det er kanskje ikke nødvendig å presisere. Du bor vel her du òg. Men der sto vi iført alt annet enn en regnjakke og søkte en litt rimeligere pils. Det vi derimot fant var en tragedie. Et bygg jeg hadde passert i flere år, som nå hadde møtt sin skjebne.
Nei, skjebne forutsetter at dette var en «long time coming». Et bygg og anlegg som ved åpningen i 1960 ble betegnet som Norges flotteste bad. Herregud, det må ha vært stor suksess, fordi samme år tok Norges første bowlinghall form i underetasjen. Den aller første! Og folk sier at Bergen ikke er en kulturby?
Nå vet jeg at entusiasmen for bowling kanskje har avtatt noe, men i 1960 var det åpenbart ganske fett. Fett nok til at tigerstaden gikk lei av å ta Bergensbanen frem og tilbake for å kaste noen straights, spares, og den der greia der kjeglene står så langt fra hverandre, og andre ord man bruker i bowling. Dette var og til tross for datidens mangel på animerte kjegler på knitrende tv-er, som danset hver gang noen skjøt ned noe av verdi. Resultatet ble uansett at det ble bygget en egen bowlingbane i Oslo året etter.
Flyktige tanker drar meg overalt, men tilbake foran rivingen av sentralbadet drar jeg sporenstreks opp telefonen for å søke opp rivingen, i jakt på et svar. I et ampert søk håper jeg å finne en forferdelig tilfeldighet hvor gutta krutt i gravemaskinen hadde en dårlig dag på jobb og egentlig skulle rive nabobygget. Plantegningene av byggets fremtid lyser derimot opp fra telefonen.
Tegningene tilsier at det skal bygges et kunstscenehus, med et nybygg på toppen av det eksisterende byggets nederste ramme. Et utstikkende fallostårn er også bevart, så det er bra at litt integritet følger med bygget videre. Jeg får senere høre at det vil bli kontorbygg for høystbydende.
I min frustrasjon vurderer jeg å melde meg inn i Norsk Betongforening, som siden 1954 har arbeidet med å fremme aktuelle betongproblemstillinger i Norge.
Det må vel være flere som deler mitt engasjement og kjærlighet for disse grå bygningene? Jeg faller inn i et hull om betongens historie og oppbyggingen av denne duse substansen. Det er ikke overraskende at betong er det mest utbredte byggematerialet i verden, men det sjokkerer meg at den forventede levetiden bare er 100 år.
Det er også dagens generasjons forventede levealder. 100 år er ikke svært bærekraftig, men det har kanskje ikke så mye å si. Ting går jo uansett til helvete. Palestina lider. Den gamle kalde krigen har aldri vært varmere. For ikke å snakke om klimaet. Her kan du putte inn egne bekymringer. Dem er det nok av.
Tross dagens 100-årige betong, finnes det noen pålitelige eldgamle betongbygg som står støtt selv den dag i dag. Det nesten to tusen år gamle tempelet Pantheon i Roma er et av dem som har tålt tidens tann. Ikke bare er det godt bevart, men den kuppelformede strukturen forbauser fortsatt enhver som trer inn i det antikke byggverket. Guinness rekordbok verdsetter bygget i like stor grad som meg, og har gitt tempelet tittelen «verdens største ikke-forsterkede betongkuppel». Uten forsterkning er det utrolig at det har tålt alle utfordringer som menneskets gang og moder jord har utsatt den for. Med den sirkulære åpningen i toppen har de ikke akkurat forsøkt å skjerme for været.
Nyere forskning fant svaret; gammel romersk betong hadde selvreparerende evner, der den kjemiske sammensetningen selv bygger krystaller om det sprekker. Hvorfor har ikke da alle bygg siden fulgt den romerske byggetradisjonen?
Dessverre forsvant den magiske betongoppskriften i Romerrikets kollaps. Jeg tenker ikke så ofte på Romerriket, men jeg undrer jo over hva slags flotte, bevarte bygninger vi kunne hatt stående. Hva slags nåtid hadde vi vært i dersom kunnskapen aldri hadde svunnet? Tenk om biblioteket i Alexandria aldri hadde falt.
Forskning på den romerske betongen resulterte i at den tapte oppskriften ble funnet, så endelig kan vi lage en ny Pantheon. Vi har muligheten til å lage noe som kan vare lengre enn et samfunn, men vi lager noe som kun varer et menneskeliv.
Et langt liv da, det skal sies.
I litt eldre dager hadde telefoner, biler og bygg lengre holdbarhet, men i likhet med flere produkter i dag, produseres mye akkurat litt for dårlig. Denne planlagte foreldelsen gjør alt akkurat dårlig nok til at vi må kjøpe ny om ikke for lang tid, men ikke så dårlig at noen stiller kritiske spørsmål til produsenten. Før ble ting laget for å vare, men det tjener man ikke penger på.
Hvilket futuristisk bylandskap hadde vi møtt om det bare hadde blitt bygd med romersk betong siden starten av vår tidsregning? I mine drømmer ville alt sett ut som Stavanger svømmehall. Eller Mat-Nat, for å gi en referanse som treffer geografisk nærmere. Eller det gamle regjeringskvartalet i Oslo, Y-blokka, tegnet av den avdøde arkitekten Erling Viksjø. Kunsthistoriker Tommy Sørbø hevdet forøvrig å ha telepatisk kontakt med Viksjø fra den andre siden. Sørbøe meldte at den avdøde arkitekten sa at rivingen var greit, fordi det fulgte funksjonalitetens prinsipp: Uten målbar funksjonalitet, har ikke bygget lenger livets rett!
Jeg er helt uenig. Funksjonalitet og stil er ikke gjensidig utelukkende. Noe mister ikke sin funksjonalitet dersom det i seg selv kan fremkalle begeistring og furore i sin flotte og stilfulle egenarthet. Nei, tross slike utsagn har ikke engasjementet for betong, brutalisme og funksjonalisme gått dunken.
Y-blokka falt, men verket av Picasso ble tatt vare på. Spør du meg var hele bygget verneverdig. Det var opprinnelig planlagt å frede «modernismens gjennombrudd» i Norge, som var Y-blokkas tidligere tittel, men det ble vel bare et bygg til slutt – slik som vårt kjære Sentralbad.
Bergen kommune erstatter kulturminnebygg med «signalbygg». Utseendet skal tyde videre til byggets hensikt. Akvariets nye bygg, Verdenshavsenter, på Dokken går under et slikt navn, men det sto vel ikke i noe beskrivelse at det skulle være heslig.
Det vi trenger er betong gjort riktig. Betong med karakter. Slik som Kalmarbygget, Sundtbygget og vårt kjære gamle Sentralbad. Ru med lange flater. Kraftig og kantete på en sexy måte. Lite dilldall og overflødighet. Struktur som føles så permanent og trygg, at jeg føler meg ivaretatt i en flyktig fremmedgjort verden. Kontrasten til det tilhørende glasset ville jo fengslet enhver i en mer lystbetont tilværelse.
Nei, muligens er det bare jeg som er fortryllet av betong. Det var kanskje derfor jeg gråt den mørke kvelden 28. november 2023 i søken på en rimeligere pils.
The post En kjærlighetserklæring til betongen appeared first on STOFF.
]]>The post KJÆRLIGHETSKVISS appeared first on STOFF.
]]>
2. Hvilken dato faller valentinsdagen på i 2024?
3. Hvilken gave er ifølge nettsiden smartwills.ca vanligst å gi/få til valentinsdagen?
a. Kort
b. Sjokolade
c. Blomster
4. Hva er Galentine’s day?
5. Når feires tradisjonelt Galentine’s day?
6. Nevn minst tre skuespillere som spilte i filmen Valentines day fra 2010?
7. Hva heter Afrodites sønn, som er guden for kjærlighet og sex i gresk mytologi?
8. Hvor mange separasjoner ble tatt ut i Norge 2021?
a. 9000
b. 5000
c. Ingen <3
9. I hvilken by utspiller handlingen til Romeo og Julie seg?
10. I hvilken måned feirer man Pride i Bergen?
11. Når ble likekjønnet ekteskap lovlig i Norge?
12. Vi må ikke glemme den samiske nasjonaldagen midt oppe i alt dette kjærlighetsklisset! Hvor mange mandater sitter på Sametinget?
13. Hvor mange dager bruker et gjennomsnittlig menneske på å ha sex i løpet av et liv, ifølge kvinnemagasinet Glamour?
14. Hva het det første skeive paret som giftet seg i Den norske kirke?
a. Per og Fredrik
b. Simone og Jenny
c. Kjell og Erik
15. Hvor gamle ble verdens eldste ektepar noensinne til sammen, ifølge Guinness rekordbok?
a. 190 år
b. 200 år
c. 210 år
Svar:
1. a, 2. a, 3. Valentinsdag for venner, oftest feiret med venninner, 4. 13. februar, 5. Jessica Alba, Kathy Bates, Jessica Biel, Bradley Cooper, Eric Dane, Patrick Dempsey, Héctor Elizondo, Jamie Foxx, Jennifer Garner, Topher Grace, Anne Hathaway, Carter Jenkins, Ashton Kutcher, Queen Latifah, George Lopez, Shirley MacLaine, Emma Roberts, Julia Roberts, Taylor Swift, Taylor Lautner, Katherine LaNasa, Megan Suri, Bryce Robinson 6. Eros, 7. 13. februar, 8. Verona, Italia, 9. 210 år, 10. 1, januar 2009, 11. 39, 12. c, 13. 117 dager, 14. c, 15. c
0-5 poeng: Uff, den var lei. Blir nok ikke noe kjærleik på deg med det første. MEN, fortvil ikke, du er i godt selskap med de ensomme. Jeg nevner i fleng: forfatter Jane Austen, flere redaksjonsmedlemmer, og den tidligere canadiske presidenten William Lyon Mackenzie King.
5-10 poeng: Dette gikk jo veldig bra, du fikk både ONS og forhold. Dessverre var det ene ONSet søskenbarnet ditt. Den er kjempelei, virkelig. Heldigvis er du ikke den eneste som har gått på en familiesmell: Den britiske og den egyptiske kongefamilien, Hitler, og de fleste islendere.
10-15 poeng: Casanova? Er det deg?
The post KJÆRLIGHETSKVISS appeared first on STOFF.
]]>Den unge kvinnen stoppet opp. Hun hadde stått her flere ganger, men hadde bestemt seg i dag for at hun skulle gå videre. Kvinnen tok et steg vekk fra stien, og nærmet seg fjellveggen. Hun ble mer og mer sikker, det hun så var ikke stein. Samtidig kunne hun kjenne blikkene i ryggen, som raspet i viljen og skapte en kvalme i margen Hun snudde seg og fikk se en samling av mennesker stående på stien, som så ut til å ha sett mot henne, men som nå struttet vekk i alle andre retninger. Sakte rygget hun bakover mot veggen, mens hun holdt blikket rettet mot den lille flokken, hun ville ikke at de skulle se henne. Steg for steg gikk hun bakover, og holdt hånden bak seg for å ta seg imot. Fingrene hennes fant noe mykt, det kjentes som stoff. Hun trakk det til side, og gikk inn i fjellveggen, fremdeles med øynene rettet mot menneskene.
Kvinnen la forhenget bak seg og snudde seg. Hun befant seg på innsiden av en stor mørk hule, hvis fjerneste ender var utilgjengelig for synet hennes. I midten av hulen suste en foss som fanget kvinnens blikk. Hun nærmet seg den, og så opp på den. Det kan ha gått minutter eller sekunder, tiden ble udefinerbar. Kvinnen holdt øynene på fossen, mens fugler fløy frem fra hulens ukjente kriker og kroker. Hun ville så gjerne se dem nøyere, men idet hun satte blikket på dem, forsvant de. Og jo lenger hun holdt blikket på ett sted, desto merkeligere ble omgivelsene hennes. Rundt fossen vokste det lysegrønn mose til, med planter som liknet små palmetrær om hverandre. Den golde hulen hadde blitt til en liten oase. Hun kunne høre hover som klakket, brølaper som hvinte, og sto der nokså rolig, med et lite smil om munnen, men med en jamrende tvil bakerst i henne.
Bakken begynte å riste. Hun var ikke sikker på om det var et jordskjelv eller noe levende som skapte skjelvet, men det virket å nærme seg henne. Fuglene fløy tilbake til krokene sine, brølapene og hovene forsvant i larmen. Et uvær av lyd skingret i ørene til kvinnen som en dårlig stemt trompet, og trampene fikk ryggvirvlene hennes til å sprette i takt. Tvilen i henne ble elektrisk; hvis dette ikke var ekte, hva var? I redsel for at hun skulle bli trampet i hjel, brøt hun ut av sin fastlåste posisjon og hoppet til side.
Ingenting. Kvinnen så i retningen lyden hadde kommet fra, men det var ingenting der annet enn den golde hulen, hvis ende hun ikke kunne se. Hun la derimot merke til at hun lå i vann, den susende fossen viste seg å ende i en kulp. Den unge kvinnen fikk øye på noe lysende nede i kulpen, ja, trolig det som hadde fått hulen til å lyse opp til å begynne med. Hun vadet i vannet, som reiste seg opp til hoftene hennes, og tittet ned på lyset. Kilden hadde en merkelig form, som hun hadde sett så mange ganger før, men hvor var hun ikke sikker på. Ja, det var noe så kjent, et eller annet som virket så fortrolig, men allikevel så uklart. For å se nærmere, holdt hun pusten og stakk hodet under vann og ned mot bunnen av kulpen. Lyset skinte sterkt i de store, vide øynene hennes, hun kunne se figuren som lyset kom fra, og ble fortryllet. Her fantes ingen tvil, men endelig noe fast, noe hun kunne holde seg ved. Hun strakte armen ut, fingrene krummet seg rundt formen, hun hadde endelig funnet det, det var nydelig, det var –
Figuren forsvant. Et tungt dunk dundret gjennom fjellmassivet. Et mørke la seg umiddelbart over kvinnen og hulen, og etterfulgt av sjokket, flommet en uendelig tristhet inn i hjertet hennes. Kvinnen skrek det siste av pust hun hadde i seg og brøt opp av vannet, som fosset nedover kinnene og blandet seg med tårene hennes. Hun hadde blitt lurt. Med hele sitt vesen hadde hun trodd, men hun ble lurt og satt igjen i det beke mørket. Kvinnen berget seg opp av vannet og satte seg på vannkanten. Hun overga seg, hun orket ikke mer. Omsider kunne hun høre fossen falle bak henne, og i fortvilelsen la en varme omkring seg henne som et pledd. Hun tittet opp og fikk se hulens utgang, reiste seg og gikk bestemt mot den.
Sløret hang fremdeles foran hulen, og på avstand var det vanskelig å se gjennom det. Jo nærmere hun kom det, desto tydeligere ble det for henne; vevet, maskene, og ikke minst verden slik den så ut der utenfor. Kvinnen la fjeset helt inntil, og tittet ut. Noe i henne var endret, men akkurat hva, det var fremdeles uklart. Hun visste at hun omsider måtte ut, men bare for en liten stund ville hun stå der og se gjennom sløret.
]]>The post ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G appeared first on STOFF.
]]>Ingenting.
Jeg hadde altså klart å glemme igjen mobilen min på bar etter å ha drukket to øl for mye. Jeg våknet tidlig og grep etter en del av meg som ikke lå på nattbordet lenger. Helvete.
Tidligere samme dag som min egen mobil havnet mellom to nedslitte stolputer, hadde jeg med rak rygg lagt fram ideen om min neste sak til redaksjonen: Jeg skal bytte til dum telefon, og jeg skal skrive en sak om det.
Skjerm, skjerm, skjerm og en debatt som ikke handler om meg
Bruken av skjerm har økt drastisk siden jeg kom til verden en januardag i 2002. Vi, som skribenter og middelaldrende kommentatorer kaller generasjon Z, har vokst opp i en digital boom. Selv om vi ofte snakker om en barndom der alt vi gjorde var å leke med klinkekuler og pokémonkort, høre musikk på mp3-spillere og spille på DS, er det få som ikke hadde en smarttelefon i hendene før fylte tretten.
Gutta boys i Silicon Valley delte havet som Moses og vi fulgte etter til den nye verdenen som åpnet seg. Tavler ble byttet ut med smart-tavler og PC-rom med stasjonære maskiner ble erstattet av PC-skap med laptops som ble trillet inn i klasserommet oftere og oftere. Gamle busskort ble lagt i roteskuffer, sammen med gamle kodebrikker, Nokia-telefoner, mp3-spillere og gamle CD-er.
Sosiale medier har blitt kritisert siden Facebook ble lansert, og de seneste årene har også debatten rundt skjermbruk braket løs.
I januar var det klar tale fra Støre-regjeringens utdanningsminister, Kari Nessa Nordtun: skjermbruken skal begrenses i skolen, og den skal begrenses nå! Hvorfor? Jo, fordi norske barn gjør det dårligere på internasjonale PISA-tester, leseferdighetene synker og fordi vi ikke vet nok om konsekvensene av den ekstensive skjermbruken til barn ennå.
Men selv om anbefalingen om forbudet mot elevenes private skjerm i skolen virker fornuftig, skjer det på feil premisser. Jeg er usikker på hvilke tiltak som må til, men at det per nå er opp til enkeltindividet å styre sin egen, eventuelt egne barns, skjermtid på fritiden, blir problematisk hvis vi også skal adressere skjermbruket som et samfunnsproblem. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hvilken minister skal begrense min og din bruk av skjerm hvis vi ikke klarer det selv? Siden ingen har påtatt seg ansvaret ennå, har jeg måttet løse oppgaven selv.
Min egen dumme ferd
Jeg, som andre, har hatt smarttelefonen ved min side siden jeg fikk min første HTC da jeg fylte tolv. Røde varsellamper blinker hver gang et instagraminnlegg postes og jeg sjekker messenger hvert femte minutt i forelesningssalen. Ofte har det slått meg at min egen narsissisme næres av likesene jeg får, og jeg blir sliten av tilgjengeligheten på duppedingsen som har tegna hvite firkanter i lommene på olabuksene mine.
I desember skiftet jeg til et svart-hvitt-filter, som jeg hadde hørt forskere hevde skulle redusere skjermtiden min med 18%. Dette hjalp, men likevel lå den gjennomsnittlige skjermtiden min på over to timer hver dag. Hvorfor? Jo, fordi vi er avhengig av smarttelefonen – men også fordi samfunnet i større og større grad konstrueres rundt den.
Jeg måtte altså ta saken i egne hender, og lånte en ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G av en kompis. Og ja, telefonen er dum. Den første gangen jeg skrudde den på ble jeg overveldet av nostalgi. Så kom sjokket. Jeg hadde glemt hvordan jeg tastet på det antikke tastaturet og jeg brukte enormt mye tid på å manøvrere meg rundt på den enkle telefonen. Det slo meg at det kanskje var jeg som hadde blitt dum av alle de lette løsningene på iphonen min.
Den første dagen gikk fint. Jeg lagret de mest nødvendige numrene, og oppdaget den spartanske kamerafunksjonen. Likevel, tok det ikke lang tid før fingrene begynte å verke av all tastingen, og ørene savnet summingen fra musikk og podcast.
Så kom problemene på rullende bånd.
Den andre dagen med ny telefon skulle jeg hjem til Oslo, og satte meg på bybanen i rushtida. Plutselig var klokka blitt boardingtid og jeg satt stuck mellom barnevogner og vesker som gnisset mot boblejakkestoff. Konsekvensen av å være tidsoptimist i en verden før smarttelefoner trådte med ett tydelig fram. Billetten var det ikke tid til å printe ut på flyplassen lenger. Så stod jeg i den prekære situasjonen der jeg måtte fiske fram smarttelefonen fra nederst i sekken, for så å bytte SIM-kort fra en telefon til en annen. SIM-kortet falt ned på sølegulvet på bybanen. Faen. Jeg bøyde meg ned og fikk byttet. Realiteten sank inn. Jeg klarte én dag. Én eneste dag med den dumme telefonen, før jeg satt med halen mellom beina og krøp tilbake til smarttelefonens grenseløse muligheter.
Jeg kom meg tross alt på flyet og byttet telefon igjen. Men problemene stoppet ikke der. Jeg hadde mistet kortet mitt. Kan du kjøpe en cola, så bare vippser jeg deg? Men jeg kunne jo ikke vippse uten mobil. En ubetalt faktura lå i postkassa. Men jeg kunne ikke logge inn i nettbanken uten BankID-appen. Mobilabonnementet mitt støttet ikke at skyss trakk meg for penger da jeg forsøkte å kjøpe bussbillett på SMS. Månedskortet mitt på klatresenteret er en QR-kode. Tofaktorautentiseringen til MittUib måtte jeg gi opp.
Jeg har vært en plageånd for kjente og kjære. Kan du søke opp det? Kan jeg sende en melding fra din mobil? Kan vi ta følge dit, jeg husker ikke adressen? På lange meldinger har jeg svart ok, ja, nei. Å tekste var det bare å glemme hvis noe skulle planlegges eller lange svar krevdes.
Tross problemene overlevde jeg med den dumme telefonen. Faktisk digget jeg det. Det var en lettelse å ikke være konstant tilgjengelig og hodet hadde godt av å være avkoblet internett flere timer i strekk. Jeg leste tre bøker på en uke. Jeg mistet behovet for å sjekke mobilen som det første jeg gjorde om morgenen – smarttelefonen føltes ikke lenger som en del av meg. Å gå fra en destinasjon til en annen uten podcast eller musikk ble etter hvert greit. Jeg la merke til små biter av samtaler mellom forbipasserende og begynte å fantasere om relasjonene mellom dem, i stedet for å irritere meg over at jeg skubbet borti dem i forbifarten.
Den sosiale sirkelen min ble mindre over måneden. Jeg trodde dette ville skape en følelse av utenforskap og ensomhet (ja, FOMO), men sånn ble det ikke. Kanskje fordi alle interaksjonene jeg hadde, rett og slett føltes mer givende. I tillegg forsvant jo Instagrams glamorøse bildedryss av venner i andre sosiale settinger.
Hva er problemet med skjermen?
Jeg har brukt mye tid på å stirre ut i lufta over de siste par ukene. Det har fått meg til å reflektere over et par ting. Ikke bare over meg og min egen lille verden, men også over hvordan samfunnet rundt meg forholder seg til skjermen.
Det kan virke som flere og flere har fått et mer bevisst forhold til egen skjermbruk. Omtrent alle jeg har snakket med har vært genuint interessert i hvordan det har vært å bytte telefon. I tillegg er det flere som har sagt at de også har villet kvitte seg med egen smarttelefon. Jeg forstår godt at de fleste likevel beholder den, samfunnet gjør det jo ikke akkurat lett for oss å gå fullstendig offline. Jeg har likevel følelsen av at et skifte er i ferd med å skje. Drømmen om et småbruk. Interessen for å hekle og strikke eget tøy. Badstu- og klatrebonansa. Salget av dumme telefoner øker enormt. Det ligger noe i disse trendene som har oppstått som lett kan tolkes som små motstandsbevegelser mot det veldige tempoet i samfunnet.
Her treffer jo ikke akkurat regjeringa spikeren på hodet når de anbefaler individuelt skjermforbud i skolen, i stedet for å innføre obligatorisk treklemming en time hver dag. Det er kanskje dust, ja vel. Men jeg har den siste tiden undret meg over om det er effektivitetsidealet, så befestet i vårt moderne samfunn, som er grunnen til at smartboarden i klasserommet får bli værende, samtidig som den private mobilen skal bort.
Vi er mer opptatt av PISA-tester enn fantasi og kreativ utfoldelse. Vi er mer opptatt av konsentrasjonsspennet i en forelesningssal enn når vi leser bøker på fritiden. Hvorfor er det sånn? Den samme individualiseringstendensen som digitaliseringen bygger opp under har fått rotfeste blant og i oss. Det er kanskje ikke skjermen i sin helhet vi må få bukt med, men det ved den som nærer en skadelig utvikling i oss som individer. Hva må til for at vi løfter hodet og ser de rundt oss, i stedet for å sitte med nesa i hver vår telefon? Neppe det regjeringa holder på med nå, i hvert fall.
Dette er ikke et forsøk på høylytt protest skjermbruken vår, men et forsøk på å fortelle om min egen reise med dum telefon og tankene jeg gjorde meg opp under den.
Og hvis du lurte, så fortsetter jeg en stund til.
The post ALCATEL 10.68 TASTETELEFON 2G appeared first on STOFF.
]]>Løst gjenfortalt.
The post Å dra på reunion appeared first on STOFF.
]]>I det øyeblikket tikka det inn ei melding i ei ny Messenger-gruppe.
«Heihei, alle sammen! Siden det snart er ti år siden vi gikk ut av barneskolen så inviterer vi alle til REUNION! Det blir fest 21. desember, håper alle kan komme<333».
Det var melding fra Sunniva. Siden hun var så pen i sjuende klasse gikk hun rundt med en selvtillit som liksom var forplanta i ryggmargen. Hun kunne velge og vrake i gutter som var forelska i henne. Om jeg var misunnelig, da. Men hun var aldri slem – hun var jo ikke usikker, så hun hadde sikkert ikke behovet. Eller kanskje hun var det, og at jeg bare var en av de som var tatt inn i varmen, hva vet jeg, jeg hadde jo ikke utsikt over så mye annet enn mitt eget rumpehull på den tida. På facebook så det forøvrig ut som det hadde gått bra med Sunniva. Studerte noe økonomi-greier i Oslo og var fortsatt sinnssykt pen. Klart hun tok initiativ til barneskole-reunion.
Folk meldte sin ankomst i gruppechatten. Noen med begeistring, andre med en tommel opp. Jeg skal innrømme at jeg var i første kategori. Noen sa ingenting, bare forlot chatten etter et par dager. Og det var gjerne de som var mye stille og hang for seg selv i friminuttene på barneskolen. De som var litt rare og barnslige på den tida, de som ikke hadde begynt med mini-topp eller fortsatt lekte med vannpistoler. Ganske synd egentlig, jeg var nysgjerrig på hvordan det hadde gått med dem.
Så jeg pakka kofferten min mot slutten av desember, og tok flyet til barneskole-reunion. Jeg gjorde mitt beste for å framstå slik jeg ville de skulle se meg; en som var vellykka og hadde livet på stell med studier og sånt, men samtidig evna å gjøre masse spennende greier og være kul og laidback og spontan. Hvordan kledde man seg sånn, da? Tok på ei kul skjorte og et pent skjørt. Ante ikke hva de tenkte, jeg.
Da jeg ankom festen var omtrent halvparten av de inviterte der allerede. De var en broket forsamling. På bordet sto det øl, Somersby, aquavit, rosévin, noe lakris-sprit og en liten solo-flaske med noe blankt i. «MARIE!! Herregud, DET var lenge sida da!!». Jeg så rundt på ansiktene, og en bølge av gamle minner slo over meg, det var fryktelig spesielt. Der satt Hermann, som motvillig måtte kysse meg på nødt eller sannhet ved huska i et friminutt, som sa til alle «Æsj? Ikke faen!!» da han fikk utfordringa. Det gikk innpå meg, husker jeg. Men hva gjorde han nå da? Deltidsjobb på Leo’s Lekeland, sa du? Kult, da!
Sjenerte Ole, som pleide å være veldig god på alt med verdensrommet og livet i havet, og som ikke begynte med hårgelé da alle de andre gutta gjorde det, gikk allerede på femteåret på nanoteknologi. Han hadde tatt altfor mange fag samtidig, sikkert siden han var så sykt smart. Han strålte litt da han fortalte om det, det var deilig å se.
Et par av de jentene som fikk lov til å kjøpe alle klærne sine på Wow i femte klasse, Elise og Mari, hadde laga en liten quiz. Den var fin den, altså, men den gamle sjalusien begynte å krype fram. De hadde hatt evnen til å flytte hele fokuset i rommet over på seg selv da vi var små, og akkurat den samme effekten hadde de nå også. Selv om vi var greit brisne, så lo alle på de riktige stedene, og noterte flittig ned svarene sine. Jeg óg var like trollbundet nå som da.
Max var en av dem som kom først i puberteten, og var høyere enn nesten alle jentene, og han hadde kommet i stemmeskiftet nesten uten voice cracks. Jeg tror ikke det var noen av jentene som ikke hadde vært forelska i ham én gang mellom femte og sjuende. Han satt nå med skinny jeansa sine i et hjørne og gølva i seg små sure, og hadde anlagt et lite kledelig skjegg. Men tiltrekningskrafta vi alle hadde kjent på for ti år siden var det ingenting å si på – om jentene flokka seg rundt ham, da! Det var nesten noe hypnotisk over knisene til de tre jentene som slukte vitsene hans, én etter én. Hedda (som forøvrig hadde rukket å både gifte seg og skille seg) så ut som hun var mer enn klar for sin lenge etterlengtede sjanse med denne casanovaen.
Vi endte til slutt opp på et av sossestedene på byen. Noen ble nekta inngang i døra, noen dansa natta lang, men de fleste av oss traska hjem til våre barndomshjem i halv to-tida. Etter å ha gitt mora mi en sprit-luktende nattaklem, ble jeg liggende på jenterommet og gruble. Joda, vi var mer modne og høflige enn vi var i sjuende klasse. Men var det noen som hadde forandra sin essens og aura? Var det noen som hadde overraska meg i utdannings- og karrierevalg? Svaret var nei. Det var som om vi var 13 år igjen. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å blåse hatten av alle sammen med hvor kul og vellykka jeg var blitt, og at alle andre også skulle ha forandra seg til det ugjenkjennelige. Men vi var ikke stygge andunger som ble svaner, vi var stygge andunger som ble stygge andevoksne. Og mitt forsøk på å gi inntrykk av et spennende liv med det meste på stell hadde nok ikke funka i det hele tatt, for vi var ikke i stand til å overraske eller imponere hverandre overhodet, vi hadde alle forutsett nøyaktig hvordan de andre kom til å ende opp.
Faen.
The post Å dra på reunion appeared first on STOFF.
]]>The post Kulturell førstehjelp appeared first on STOFF.
]]>Hamsterhjulet begynner igjen å få fart på seg og med årsskiftet følger det alltid nye mål, planer, ønsker og forsetter. I den anledning har du den 21. februar en gyllen mulighet til å møte deg selv i døra på Litteraturhuset, der det skal holdes samtale om nettopp dette såkalte forventningstyranniet. Start semesteret med å ta litt grep.
Med ny giv for livet er du nå klar for en uke med konsertbonanza. Dagen etter, den 22. februar, er du nødt til å velge mellom å se Daufødt og Fuzzycat Organ Quartet på Landmark, eller Needlepoint på Hulen. Dagen etterpå spiller Mall Girl og Joe’s Truly også på Landmark. Eventuelt kan du vende nesa mot Nordnes og se Rammsund, «Nynorskens Rammstein», flekke av seg skjorta på Verftet.
Hver mandag har Bergen Offentlige Bibliotek gratis visning av utvalgte filmer – den såkalte Mandagsfilmen. 26. februar vises den norske filmen Sult 2020, en moderne filmatisering av Hamsuns roman fra 1890, der handlingen foregår i koronarammede Oslo. For deg som lengter tilbake til pandemiske tider. Denne gangen blir det også besøk fra filmens regissør, Jan Vardøen.
For den filminteresserte som foretrekker ørkenlandskap framfor storbyliv har Bergen Kino dagen etterpå, den 27. februar, maraton av Dune-filmene, med eksklusiv førpremiere av Dune Part Two. Her lokkes det med rød løper og fotovegg! Dessverre har Bergen Kino ikke klart å få til regissørbesøk fra Denis Villeneuve og må dermed se seg slått i av Bergen Offentlige Bibliotek når det kommer til prestisje.
Filmkunst kan vekke eksistensiell bevissthet. Om det skulle være den sultende kunstnerens lidelse eller livet i ørkenen som er triggeren, kan du uansett søke svar på de store spørsmålene hos sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Den 27. februar skal han dele sin visdom på Salem Konferansesenter med foredraget «Syv meninger med livet».
2. og 3. mars er det Vintage Pop Up Shop på Kulturhuset Gimle. Sist gang jeg var på dette eventet bar det preg av nøye utplukkede plagg og høye priser – ikke helt loppemarkedstemning, med andre ord. Likevel kan det alltids hende du finner en litt møllspist genser som du kan prute på. Denne kan du nemlig ta med deg rett videre til reparasjonskafé på Bergen Offentlige Bibliotek, som også avholdes 2. mars. Den nyfiksede genseren tar du deretter på deg, for senere på kvelden skal du se TØFL spille på Kvarteret, og da er det stas å dukke opp i et nytt og fresht antrekk.
Med marsmåneden følger også kvinnedagen, og da gjelder det å snarest oppdatere seg på aktuelle temaer slik at du ikke ankommer demonstrasjonstoget helt tomhendt. Den 4. mars skal det holdes debatt om det å være tjukk, normer, fordommer og holdningsendring relatert til dette, på Bergen Offentlige Bibliotek. På Litteraturhuset kan du 6. mars høre foredrag om kvinner i kunsten, og den 7. mars kan du dra til Forum Scene for å høre norsk kvinnehistorie på 90 minutter. Sånn, da var du klar til 8. mars-toget, som for øvrig starter på Torgallmenningen som vanlig.
Fra 7. til 10. mars arrangeres Cine Latino på Bergen Kino (det rimte!), Norges eneste latinamerikanske filmfestival. I tillegg til en rekke nye filmer har du mulighet til å få med deg både panelsamtaler, musikk, fest og mer. Til slutt fortjener en så flott måned en flott avslutning, og den er å finne 15. mars i Håkonshallen, der Bergen Demenskor skal synge våren inn. Finere blir det ikke.
The post Kulturell førstehjelp appeared first on STOFF.
]]>The post Stoffs jungeltest appeared first on STOFF.
]]>Årets Jungelfest var festivalen for eventyrlystne og nysgjerrige mennesker. Du trengte ikke være musikkekspert for å ta del i jungelens nytelser, her var din eneste oppgave å kose deg. Festivalen tok over hele Bergen og benyttet seg av flere av byens heteste kulturarenaer, der de kunne tilby DJs, workshops og konserter. Arrangørene inviterte oss inn på en festival med musikk fra alle verdenshjørner, og vi danset oss entusiastisk på plass.
Best på booking
På fredagen imponerte arrangørene med å være de første i Skandinavia til å skilte med Stella & the Longos. Musikken deres var en blanding av zouk og boogie som ga et unikt og deilig uttrykk. Publikum danset til den synkoperte reaggae-rytmen og vi kan innrømme at vi mistet oss selv i den forførende vokalen. Rytmisk, fengende, funky, groovy, og leken er bare noen av adjektivene som kan beskrive den herlige musikken. Noe ved den underliggende beaten transporterte oss til en karibisk øy – et deilig avbrekk fra det voldsomme bergensregnet utenfor – samtidig som det var fritt fram for å «shake your groove thing».
Cornerteateret ble fylt med en fløyelsmyk funk med nok rytme og groove til at selv sarte sjeler følte for en triumferende tango. For å gi deg et lydbilde: Rytmen lå på bapparappara, der vokalen lå oppå som ladidadeda ladidadeda, blandet med noe tchitchitchi og duuuuriduuuuduuuriduuu i bakgrunnen. Bandet presterte også med vill koreografi. Flere uttrykte genuin glede, og en tilfeldig beundrer sa om bandet: «Tenk å komme til Norge og få sånn her respons!». Det ble danset, ormen ble utført og rytmeegg ble delt ut av en deltaker og ristet på like entusiastisk som alle rumpene. Stemningen var på topp.
Da bandet gikk av skulle festen fortsette, men da falt energien betraktelig. Dette var kanskje uunngåelig fordi kveldens høydepunkt allerede var nådd, og det var nok lurest å dra hjem og lade opp til neste dag. Likevel var det en god anledning til å mingle, få seg en siste øl og snakke om de musikalske innslagene.
På lørdagen tok Tschiss Lopes scenen fatt, han også for første gang i Skandinavia, som siden artistslipp ble hvisket og tisket om som en legende fra Kapp Verde, og NMGs Girson sin onkel. Som tidligere sjømann har Lopes reist verden rundt, men vendte i anledning Jungelfest skuten mot Bergen, og tok med seg både Gaita (trekkspill) og Ferrinho (perkusjon). Lopes har blitt mottatt i Europa med brask og bram, og Bergen kan nå føye seg til denne listen.
Cornerteateret passet godt til konsertene med masse plass til å danse Funaná (en musikk- og dansestil fra Kapp Verde), og et eget rom for å få seg forfriskninger og snakke med kjente, kjære og nye mennesker. Hvis noe skal utsettes på Cornerteateret var det at pilsen kostet …MASSE. Generelt var ikke Jungelfest snill mot lommeboken, og man kunne risikere å avslutte helgen relativt skrapt. Vi synes forøvrig at det var et hån mot studenter å sette studentprisen 20 kroner billigere enn de vanlige billettene, og disse ble også raskt utsolgt.
TO ETASJER?!
Etterfesten på lørdagen står igjen som et av høydepunktene fra arrangementet. En av de tingene som virkelig fikk det til å KLIKKE for folk var at Landmark kunne by på ikke én, men TO etasjer. Vi fikk høre kvelden før: «Dere må seriøst komme på etterfesten på Landmark i morgen, de skal ha TO etasjer!». Say less, sa nå vi. Det viste seg at de TO etasjene på Landmark absolutt levde opp til de skyhøye forventningene. Begge hadde sitt eget uttrykk, og lagde en dynamisk opplevelse som gjorde at man aldri gikk lei.
DJ-ene på Landmark imponerte, og de utførte sitt eneste mål: å få folk til å danse og kose seg. Hver DJ var en godbit som til sammen lagde en herlig konfekteske med forskjellige og unike smaker. Blant mylderet av godis og andre herligheter kunne etterfesten by på zouk, afro-boogie, arabisk funk, punjabi garage, amapiano og baile funk. For et koldtbord! Gikk man lei av én DJ, eller hvis punjabi garage ikke fenget, kunne man prøve lykken i den andre av de TO etasjene.
Kø i køen
Køen inn til selve Landmark var lang, og kom man ikke tidlig nok, kunne man ende opp med å stå i kø i opptil halvannen time, eller ikke komme inn i det hele tatt. Kjipt for dem det gjaldt, men det sier også noe om hvor stor suksess Jungelfest var. Den sømløse og lekne byttingen mellom oppe og nede ble også dessverre brutt av kø for å komme opp.
Vi må innrømme at det er ballsy av Jungelfest å arrangere etterfest med kø inne i en kø. Og når toalettene ble holdt avskåret for offentligheten i andre etasje, fristet det mektig å gjøre sitt fornødne ut av vinduet. Dette som en finger til dårlig planlegging og andre begrensende normer på et dansegulv (her hadde Jungelfest størst baller, og undertegnedes innovertiss gjorde vindutissing vanskelig). Tissetrengtheten ble forsterket av at det også var en liten bar oppe. Digg med øl da.
Til tross for at andreetasjen fikk et VIP-preg, må ikke dette forvirres med at førsteetasjen var av dårligere rang. Her flekket man bunda til noe så retro som to DJs som spant plater. Vi ble fascinert og nostalgiske over teknikken som kanskje snart kun blir fortalt om som mytiske kunster på folkemunne. Typ riicka-riicka flip it down and reverse it Missy Elliot style.
Om vi skal pirke enda litt mer var det gjeve dansegulvet oppe så klissete at man sto som en gjeng fluer i en klisterfelle. Det vi først syntes var høyden av ironi – en lapp der det sto «slippery floor» – viste seg etter hvert å være en reell advarsel. På gulvet var det nemlig noen minefelt av glatte områder, som blant annet førte til at et tilfeldig offer ble liggende langstrakt etter en heftig sklitakling fra en annen. Landmark burde kanskje vurdere om de kan finne en eller annen løsning til neste gang. For eksempel kan de kanskje anbefale brodder?
Alt i alt kan vi likevel fastslå at Jungelfest til sammen var en herlig opplevelse fylt av glede, dans, sam- hold og moro. Jungelen har igjen vist at de er best på booking, og introduserer band og artister som allerede har tatt plass i flere Spotify-lister, også nå i Bergen. Festivalscenene har vist seg som en perfekt arbeidsplass for musikere, og Bergen som en ny navle for reggae, boogie, og funk. De kan gjerne fikse festivalpass, og la studentene få nyte alle mulige seanser av musikalske innslag uten å måtte skrape sammen restene av den lusne bankkontoen. Halloi! Ta det som et kompliment, vi vil ha mer!
The post Stoffs jungeltest appeared first on STOFF.
]]>The post Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre appeared first on STOFF.
]]>Lingvist og professor emeritus
Foto: UiB
Kva bør ein gjera?
Du skal tru på deg sjølv og la deg styra minst mogeleg av andre. Det er alltid nokon som vil styra deg, som vil bestemma over deg og som vil fortelja deg kva du skal meina, kva du skal tru, kva du skal gjera, kva du skal velja og kor livet ditt skal sjå ut. Slike styringsmekanismar finst over alt – mellom anna i sosiale samanhengar, i materielle samanhengar, i yrkessamanhengar og i faglege og utdanningssamanhengar. Og desse styringsmekanismane har ofte med makttilhøve å gjera.
Som student er det viktig at du får eit djupt innsyn i smale særfaglege tilhøve, og at du får eit breitt oversyn over dei faglege landskapa som du navigerer i. Det er lett å mista det faglege gangsynet i val mellom ulike særfaglege paradigme, som ofte vert opphøgd til å vera dén gyldige måten til å få sikker vitskapleg kunnskap, innsikt og fasitsvar. For å få allmenn innsikt i menneskelege og medmenneskelege tilhøve, er skjønnlitteraturen ofte ein nyttig innfallsport. Så difor bør du lesa. Mykje. Sakprosabøker og skjønnlitterære bøker. Ei brei vifte av begge. Hugs at alle fagfelt og vitskapar er like viktige for å få innsikt og kunnskap om det levande livet.
Hilde Rød-Larsen
Forfatter
Foto: Adrian Nielsen
For det første: Bruk masse tid på ingenting, på å la hjernen flakse fritt, på å kope, på å dagdrømme. For det andre: Finn ut, når det passer seg sånn, om dagdrømmene kanskje kan fortelle deg noe om hva du egentlig ønsker deg, i stedet for det du – eller andre – syns du bør ønske deg. Hva gir deg ekte ro i sinnet? Hva skal til for at du får den berusende følelsen av å være i bevegelse, av å forvandles? For det tredje: Husk at det ikke bare er du som syns det er vanskelig å være et menneske i verden – vis ømhet for andres mer eller mindre forståelige forsøk på å finne ut av hvordan de skal være det.
Brennhett ekstratips, som er forbundet med alle de ovenstående punktene: Les sosiologen Hartmut Rosa! Og merk hans ord: «Når noe virkelig beveger oss, kan vi aldri på forhånd vite hva som vil bli følgene av dette.»
Marit Eikemo
Forfattar
Foto: Agnete Brun
Ver ein som ser annleis på det, som ser stort på det, og som av og til spør: Kanskje er det tvert imot?
Les den skjønnlitterære debuten til Line Breidablikk, Heime aleine, om ein hovudperson som ikkje klarer å få dagane til å bli ulike, som går på kryss og tvers i gatene der ho bur og «alt er liksom linjer, men kjennest som ein stabel, nei som ein haug, ein haug av tid og ting og kor i alle dagar skal eg gjere av det». Ho viser kor stor verda er i det lille, og utan å forenkle livet, skriv ho til dømes fram Majorstuakrysset, kvardagane, det som vi ofte hastar forbi, som sjølve livet. Det handlar om å ha store opplevingar gjennom å ganske enkelt vere tilstade i verda, om å sjå folk og liva dei lever med openheit og ømheit.
Og for Guds skyld: Organiser deg i studietida! For grunnleggjande arbeidserfaring, inspirerande fellesskap og livslange vennskap.
The post Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre appeared first on STOFF.
]]>The post Skavlans tafatte bærekraftprosjekt appeared first on STOFF.
]]>Denne prisen burde interessere nøyaktig null mennesker. Det er bare at overkonsumet er i ferd med å ta knekken på oss, og det er på tide å diskutere om det Jenny Skavlan bedriver, faktisk er bærekraft.
Misforstå meg rett: Gjenbruk av klær burde vært en hjertesak for alle og enhver, ikke bare som en artig utfordring på stilfronten, men også som et politisk prinsipp. Ingen klær burde kjøpes nye; det er produsert nok. Problemet er at den ideen om bærekraft som Jenny Skavlan fronter, er en kapitalisering av bruktmarkedet.
Selv om det utvilsomt er best å handle brukt om det først skal handles, er likevel Skavlan med på å opprettholde et forventning om konstant utskifting av egen garderobe, som igjen bidrar til å opprettholde et økt konsum. I et samfunn der nøkkelen til å redusere overforbruk ligger i avvenning fra konstant garderobeøkning, blir også ønsket om nye bruktplagg på ett vis katalysator for behovet for nye plagg generelt. Det mest bærekraftige du gjør er tross alt å redusere innkjøpene dine og passe på tingene du allerede har.
Selv om Jenny Skavlan brander selskapet hun selv fronter, Tise, som et grønnere alternativ, skal du ikke se bort ifra at pengene dine kun går til å finansiere selgerens ønske om å bytte ut sin gamle garderobe med det nyeste hotte. Når Tise også åpner opp for salg av egne, nyproduserte produkter, for ikke å snakke om Skavlans egen smykkekolleksjon (som også er nyprodusert), faller hele prosjektet litt i fisk. Vi trenger nødig å oppfordres videre til å stadig jage dopaminrushet av å få noe nytt.
Når Skavlan i tillegg har bygd en gjenbruksprofil basert på å finne helt fungerende klesplagg som ikke passer akkurat hennes kropp, sy dem om og inn til det ugjenkjennelige, og deretter presentere prosjektet som at hun nå har «reddet» plagget fra dynga, faller hele bærekraftsprosjektet fra. I tillegg bidrar det til en usunn demonisering av plagg laget for større kropper enn hennes egen, som er det siste vi trenger i den kroppsfikserte, tynnhetsstandardiserte klesjungelen vi allerede befinner oss i. Om også bruktmarkedet skal rette seg etter de samme prinsippene, er vi helt på bærtur.
At de som allerede sliter med å navigere i en standardisert klesindustri skal bli fratatt de knappe tilgjengelige bruktalternativene ødelagt av Jenny Skavlan med en stoffsaks som skal gjøre en høyst fungerende kjole om til et snertent lite sett, blir for dumt.
Det er selvfølgelig ikke sånn at det å lære folk å tilpasse klær til egen kropp er en uting. Å styrke folks syferdigheter kan absolutt bidra til at i utgangspunktet avdankede klær kan få et nytt liv. Problemet er at de plaggene Skavlan “reparerer”, som regel er brukbare. For eksempel har hun laget videoer hvor hun viser hvordan du kan “redesigne” en saueskinnskåpe med hull i til en bunke saueskinnsåler. Hvordan kan noen med litt fornuft i hodet forsvare at det er bærekraft? Er det ikke nettopp det å fikse det hullet som burde være Skavlans prosjekt? Eller, og dette er jo å foreslå noe helt sykt, men du kunne jo bare ha brukt en jakke med et lite hull nederst. I tillegg er ofte det plaggene redesignes til, basert på mikrotrender som kommer til å forsvinne ut av loopen om kort tid. Men hey, har en søm røket i nordlandsbunaden din, sier du? Gjør den om til korsett, da vel! Det er jo trendy med y2k nå.
Gjenbruk er viktig, og influensere som Skavlan kan utvilsomt bidra til et økt fokus på det. Da er det ekstra synd at hun fronter et så lite bærekraftig prosjekt.
The post Skavlans tafatte bærekraftprosjekt appeared first on STOFF.
]]>The post Årets ti beste album appeared first on STOFF.
]]>Hvis man skal beskrive Sundførs nyeste album med ett ord, er valget enkelt: håp. Sjelden har en artist med så mange låter om kjærlighet og melankoli gjort en slik troverdig helomvending, en vending som både har smerte og anger som fundament. Det er nesten magisk oppløftende å høre på låtene «alyosha» og «leikara ljóðs», og musikken på dette albumet bærer stadig preg av gospel og lovsang, noe akkordene og koringen forsterker. Den gjentagende blandingen av vokal og piano som hovedinstrumenter vekker følelsen av at Sundfør har gått tilbake til sine røtter, og flere av låtene minner om debutalbumet hennes, blant annet tittelsporet «blómi» og rolige «náttsǫngr». Med lyder fra naturen og titler på norrønt, er det noe mytisk med hele albumet. Noen ganger er Sundfør heks, noen ganger frelser – men i de fleste låtene på blómi viser hun først og fremst at hun er en av landets fremste låtskapere, ved å slippe håpet inn i selve strukturen av verket.
Ny Person – Vepsestikk – Hallvard:
Indiescenen kan være krevende å navigere i. Det er lett å gå seg bort i mylderet av undergrunnsdjer og folkemusikkhipstere med et nærmest desperat behov for å låte som noe du aldri har hørt før. Et band som skiller seg positivt ut blant «åja, har du aldri hørt om de før, jeg tror de spiller på Øya neste år»-artistene i år, er Vepsestikk. På deres debut-EP Ny person, får du seks til åtte minutter lange sanger med uanstrengt, Razika-inspirert jazz-funk-progrock. Perfekt når du skal tusle gjennom byen med headset og den nye, brukte skinnjakken din. De enkle tekstene står i fin kontrast til et tidvis komplekst lydbilde, hvor jazztrompet harmonerer fint med indierockgitar og punkete refrenger. Knall.
Endling – Kvelertak – Elise:
Kvelertak teaset oss først med noen singler, før de i september ga ut trolig sitt beste album noensinne. Banger på banger på banger. Ikonisk uten like. Her er jeg åpenbart objektiv! Albumet Endling passer perfekt inn i deres allerede eksisterende diskografi, og føles som å fullføre et puslespill du har holdt på med altfor lenge. I albumets første sang «Krøterveg Te Helvete» slår de oss i trynet med teksten: «Det er vel snart på tide me blir oppløyste?», noe jeg absolutt ikke er parat for. Endling er sammensatt, tungt, groovy og rett og slett gøyalt som faen. Kvelertak eksperimenterer og drar til og med inn en banjo i «Døgeniktens Kvad». Ikke for å være helt Engelen her, men dette er den fullstendige motsetningen til russebussmusikk på valium. Jeg hadde lett gått fra Bergen til Stavanger for å se disse gutta spille live enda en gang. Da skal jeg høre enda bedre på musikken og ikke bare simpe etter bassisten.
Desire, I want to turn into you – Caroline Polachek – Ada:
Blod, smør, kaniner og ferieparadis er et lite knippe av hva Caroline Polachek kan tilby på sitt 2023-album Desire, I want to turn into you. Med tekster som «Bunny is a rider, satellite can’t find her» eller «Your body has the body power» inviterer Polacheck oss til sin absurde verden, hvor kjærlighet, begjær og forelskelse regjerer. Så beklager til deg som elsker logiske eller sammenhengende tekster, for det finner du ikke her! For deg som derimot liker å skryte på deg å elske Björk og Imogen Heap: Gratulerer! Da kan du òg føye dette albumet på listen. Lydbildet kan minne om det vi liker å slumpe sammen i den presise betegnelsen alternativ. Med elementer fra elektronika, pop og flamenco sammen med Polacheks eksperimentelle vokaler, er dette intet mindre enn et av årets mest fengende album.
Solen var bättre där – Ævestaden – Borghild:
Etter strålende kritikker på debutalbumet Ingen Mere Gråter fra 2021, har den norsk-svenske trioen endelig sluppet album nummer to. Dypt forankra i folkemusikken, men med et tidvis svevende, elektronisk lydbilde, gir plata rom både for dyp refleksjon og enkle, absurde tekster. Trioen trakterer til sammen to feler, tre lyrer og én munnharpe, og helt sikkert mange andre instrumenter jeg ikke kan navnet på. I tillegg synger alle tre så vakkert at man griner, og formidler sangtekster som skjærer i hjertet. Jeg skulle gjerne sitert hele greia, men nøyer meg med dette utdraget fra «Motorbåt», som handler om et avstandsforhold: «Men hadde jag en motorbåt – En egen en, som gikk superfort – Då skulle jag komma til deg». Sjelden har noe så absurd føltes nærere. Om du ikke hører denne på repeat er du en kald faen.
Javelin – Sufjan Stevens – Åse:
Dette er deilig musikk. Stevens’ album er selvgranskende og lyrisk, samtidig som det på ingen måte krever noe av lytteren. Det kan til tider være vanskelig å balansere kristen folk og fet musikk. Stevens klarer det uten like, og det nyeste albumet er intet unntak. Det slukes rått, og har blitt en slags følgesvenn gjennom eksamensperioden. Har du hørt mye på Sufjan Stevens kan selve akkompagnementet virke kjent. Det føles tidvis som en gjenlytting av partier fra tidligere album, bare satt sammen på en ny måte. Jeg digger det. Men synes du det virker litt kjedelig, vil jeg bare anbefale å sette på albumet en gang til. «Shit talk» er desidert den sterkeste låta på albumet, og jeg har bare tre ting å si: soft instrumentasjon, noe elektronisk, og digg stemme. Trenger man no’ mer da?
I inside the old year dying – P J Harvey – Sunniva:
Mørk og magisk, krevende og kreativ, skingrende og slitsom og alternativ og altoppslukende er noen av ordene jeg hadde brukt til å beskrive I Inside the Old Year Dying av PJ Harvey. Albumet krever aktiv lytting for å ikke kun oppfattes som slitsom bakgrunnsstøy, men hvis man er villig til å høre på sangene konsentrert, har det potensialet til å bli en helt unik lytteropplevelse. I albumet er det mange elementer som konkurrerer om oppmerksomheten din, og det er lett å bli transportert inn i PJ Harveys mystiske univers kun ved å la seg forføre av selve musikken i folkrock-stil. Likevel oppfordrer jeg til å følge med på teksten. Albumet er inspirert av PJ Harveys diktbok, Orlam, som skildrer hennes oppvekst i Dorset i England. I tillegg er sangene fulle av referanser til kristendommen, Shakespeare og Elvis. Helheten gjør albumet til et veldig interessant prosjekt.
Volcano – Jungle – Hedda:
Det elektroniske musikkprosjektet Jungle, (hovedsakelig) bestående av Josh Lloyd-Watson og Tom MacFarland, slapp sitt fjerde album i august i år. Du har vel kanskje hørt «Back on 74», som raskt ble populær etter albumet kom ut (og som jeg personlig nekter å innse at begynner å bli noe overspilt), men Volcano er også fullt av andre blinkskudd. Personlig har jeg hørt mye på «I’ve Been in Love», en gledesfylt hyllest til forelskelsen, «Only Good at Breaking Hearts», som er preget av anger og melankoli, og «Palm Trees», som handler om palmetrær (tror jeg). Jungle dekker altså hele spekteret av følelser. Det som også løfter musikken deres et hakk er noen utrolig fete one-shot musikkvideoer, regissert av Josh Lloyd-Watson, altså et av bandets medlemmer. Denne gangen har de i tillegg gitt ut en hel film som heter Volcano, The Motion Picture. Jungle skaper ikke bare musikk, de går for den helhetlige opplevelsen. Len deg tilbake og nyt!
The Land is Inhospitable and So Are We – Mitski – Ada:
Mitski meddelte dette året at hun vurderte å legge musikkarrieren på hyllen. Derfor ble hennes nye album The Land Is Inhospitable and So Are We en velkommen overraskelse, i det minste for meg. Her kommer Mitski frem i sin fulle Mitski-het. Albumet er kanskje et av hennes mest personlige, med låter som «I Don’t Like My Mind», og «Bug Like an Angel» med i flere av låtene. Låter som «My Love Mine All Mine» og «Heaven» hinter til søken etter fellesskap, håp og kjærlighet, men såklart drysset med dystre beskrivelser om ensomhet og nihilisme i klassisk Mitski-stil. Alt i alt er albumet som et varmt bad av selvmedlidenhet: nitrist, men òg varmt og vakkert. Vi priser oss lykkelig for at Mitski ikke setter musikkarrieren på hyllen helt ennå!
Alt jeg ikke har – Klossmajor – Nina:
Knapt et år etter fjorårets albumoversikt, har vi igjen Klossmajor på radaren. Det er det gode grunner til. «Faen!» er startskuddet – og et lovende som sådan – som gir oss inngangen til første spor. «Det er jo bare kødd» har et godt tempo, som holdes oppe i «Alt jeg ikke har». Høydepunktet er likevel «Venn med meg selv i kveld», hvor absolutt alt sitter. Dialogen mellom vokal og besetning utspiller seg smertefritt og med stor eleganse. Midt i sporlisten finner vi «Råd»: Et lite pust i bakken, av den inderlige sorten. Denne litt sårere siden kommer til syne i flere av tekstene på albumet, blant annet i «Sjåfør». Du kan trygt lene deg tilbake og la disse låtene skylle over deg. Klossmajor holder på humoren og den noe ironisk overlegne stilen fra debutalbumet. Bandet, likesom vokalistene, har full kontroll med lekne tekster, sterke pop-arrangement og en selvtillit man bare må la seg imponere av.
The post Årets ti beste album appeared first on STOFF.
]]>The post Ventekviss! appeared first on STOFF.
]]>
1-4: Du er nok høylytt utålmodig – ta deg en Espabolle!
5-8: Smør deg litt med tålmodighet, så blir du ikke helt brent.
8-12: Du er helt middelmådig på å avvente begivenhetenes gang.
12-14: I en undersøkelse fra openpschychometrics.org fra 2019 kom det frem at Iroh fra Avatar: The Last Airbender er den mest tålmodige karakteren ut av 100 stk fra film og serier – så du må være ham, da. Joffrey Baratheon fra Game of Thrones toppet forresten andre siden av listen.
Fasit: 1) Godot. 2) En klokke. 3) Breiflabb. 4) To uker. 5) Kjartan Lauritzen (og DJ MøMø). 6) Tørr luft er billigst å varme opp. 7) Pus med støvler: Et siste ønske. 8) Tre minutter. 9) Bergen. 10) Ankomst. 11) Cirka 2.1 millioner boller. 12) 69 minutter. 13) Fredag 22. desember. 14) Stor.
The post Ventekviss! appeared first on STOFF.
]]>The post Uskjermerende appeared first on STOFF.
]]>
Hvorfor ender vi i scrolle-hullet?
Du har sikkert hørt det mange ganger før, men appene våre er faktisk designet for å være avhengighetsdannende.
Tenk litt på hva det betyr. Ikke bare er mobilen kjempetilgjengelig, den er også proppfull av mulige dopamintilskudd som ligger og venter hele tiden. I hele menneskehetens eksistens har vi aldri hatt de mulighetene vi har nå: Underholdning og informasjon, tilgjengelig 24 timer i døgnet med ett touch. Det er mulig å ta inn informasjon mens du venter på bussen, mens du lager mat, mens du er på toalettet. Egentlig er det rart at vi i det hele tatt legger den fra oss, så hypnotiserende som content-kraften kan være. Er dette her så lurt? Overstimuli kan gjøre oss stresset, rastløse og mindre oppmerksomme på tingene rundt oss. Om du har følt på det, kan det være at det er på tide å ta et oppgjør med vanene dine.
Ikke vær den vennen
…Som er mer opptatt av å være et annet sted enn her – men vær heller ikke den vennen som gjør ting for å legge det ut på sosiale medier. Da er problemet dypere enn selve timene på mobilen, da har selv den skjermfrie tiden blitt infiltrert av tanken om å være et annet sted enn du er – en slags avatar av deg selv. Og selv om Avatar er en fet låt av TØFL, er det ikke så kult å ikke være menneske. Det er kanskje på tide å gå litt i deg selv for å finne ut hvorfor du måler din egen suksess i hvordan mennesker oppfatter den digitale deg.
Finn en ordentlig hobby
Og med det mener jeg at du skal finne en hobby du liker. Liker du å lese Dostojevskij og Camus på støvete papir er det flott, men det er like lov å like å gå tur, strikke, tegne, prate med venner, lukke øynene og meditere, fotografere eller sitte stille med en kopp te og høre på podkast. Verdien ligger ikke i hvilke ting du gjør, men at du selv liker det. Hvis du ønsker å redusere skjermtiden din, må det også være fornøyelig å gjøre det. Jada, vi kunne alle blitt litt mer produktive på studiet og på jobb med en Nokia 105, men dette handler mest av alt om å ta igjen de timene som er dine, som du vil bruke til noe annet enn den lille blå firkanten.
Om du også har en hverdag som krever at du sitter mellom seks og ti timer foran en skjerm, er det lite du kan gjøre med den tiden. Men kanskje mobilen kan få hvile en time eller to etter dagens økt er over?
Gjem bort mobilen
Hvis man legger mobilen i et annet rom er det mye mer ork å finne den frem uten god nok grunn. Vi er late, late vesener, og i denne sammenhengen må vi bruke det til vår fordel. Skru av alle varslinger du ikke må ha – så er du klar for å ta del i den virkelige verden.
En annen måte å «gjemme bort» innholdet på mobilen kan være å installere et sort-hvitt-filter, slik at innholdet blir betydelig kjedeligere. Drastisk? Ja, absolutt. Men du leser tross alt denne teksten.
Bruk tiden godt
Det er ikke sånn at det er et svakt øyeblikk om du sjekker Facebook eller Instagram én gang for mye. Men det går an å snevre inn feltet: Tenk om det kun var det du faktisk brydde deg om som kom opp? Avfølg influenserne (som du uansett har vært irritert på i et halvår) og kanskje også folk fra ungdomsskolen. For kynisk å kutte ut folk? Da kan du heller slette alle spillene på telefonen, så får du pleie relasjonene dine slik du vil. Det viktigste er at det funker for deg.
Skru på låser
Lettere sagt enn gjort – å lukke Instagram-appen når man har kommet i god flyt. Men dette kan faktisk mobilen din hjelpe deg med! Du setter en tidsgrense på appen, for eksempel en time, og så forteller mobilen din deg at du har brukt opp dagens SoMe-tid. Om du imidlertid ikke liker at folk forteller deg hva du skal gjøre og misliker autoritet, er ikke dette noe for deg. Det er nemlig ganske lett å overstyre denne låsen uten at det får noen konsekvenser. Om ikke annet kan en slik lås være en påminnelse om hvor mye tid man har brukt på forskjellige apper, enten du velger å stoppe eller ikke.
Det tar tid å bryte vaner
Paradoksalt nok anbefales en app for å begrense skjermtid. Selv om den egentlig er ment for snus og røyk, er det mulig å bruke slutta-appen til å telle dager uten mer enn to timer skjermtid, for eksempel. Det er ikke uten grunn at Tiktok er populært: Det er som dop for hjernen. Da passer det med en løsning for avhengighet også.
Belønn deg selv
Istedenfor kvantitet, kan man velge kvalitet i skjermtiden sin. En episode av en serie du elsker to ganger i uka, istedenfor tre om gangen hver kveld. Det er en grunn til at mange populære serier har gått tilbake til sakte-format: Det er ikke meningen at man skal sluke dem. Da har du noe å glede deg til, du følger bedre med, og du kan til og med høste god samvittighet i tillegg til en god seeropplevelse. For å øke effekten av klassisk betinging kan man også vurdere å planlegge en liten treat: Kakao og pepperkaker, kanskje? Vinn-vinn!
Tenk gjennom lommene med tid i dagen din
Føler du at du har fått pustet og hatt en ordentlig pause etter lunsj hvis du tilbringer den med skjermen mellom deg og verden? Tenk over de pausene og små lommene med tid som finnes i en hverdag, og hva du selv ønsker å bruke dem til. Hvis du ønsker å bruke bussturen til å løse dagens Wordle er det flott, men da er det hvertfall bevisst, og ikke scrolling for å få tiden til å gå. Kanskje du heller egentlig vil lese ti sider i en bok hver dag? Eller å høre på en lydbok i fred? Det handler om å bevisstgjøre vanene sine og skape pusterom for seg selv, enten det er Politisk Kvarter, ettermiddagskaffe eller tegneserier.
PS: Om du trives bedre som avatar enn som menneske, skal jeg selvfølgelig ikke stå i veien for det. Men skulle du få lyst til å prøve, så står veien forhåpentligvis mer åpen nå.
The post Uskjermerende appeared first on STOFF.
]]>The post Triangelet for forsømte møbler appeared first on STOFF.
]]>Jeg visste at dette ikke var noen unik opplevelse, da jeg fra tid til annen oppdaget lignende møbler strødd på fortauene rundt omkring på Nygårdshøyden. Jeg tenkte på en episode fra serien How I Met Your Mother, hvor hovedpersonene, Ted og Marshall, har en teori om at fortauet foran bygget deres er magisk. Uansett hva de plasserer der av møbler eller annet skrot, fordufter det i løpet av korte øyeblikk. De kaller fortauet for Bermuda-triangelet – av åpenbare grunner. Alt de trenger å gjøre er å snu seg rundt og så er møbelet borte. Slik fungerte det også utenfor meg. Møblene dukket opp ut av intet og forsvant på uforklarlig vis.
Jeg lot meg fascinere av hva folk kan finne på å sette ut, og kanskje enda mer av hvordan de hadde greid å bære gjenstandene på plass og gå fra dem uten å skape oppmerksomhet rundt seg. Én ting er den kjedelige kaffekannen eller den nesten gjennomstekte stekepannen jeg så i forrige uke. Mer imponerende var det brune stuebordet i fjor sommer eller den tre meter høye reolen for noen måneder siden. Hvor kom disse tingene fra? Jeg hadde aldri sett noen i bygget mitt bære ut noe av dette.
Hvem hadde bestemt at området foran inngangspartiet mitt skulle være den designerte plassen for forsømte møbler?
Mest forbauset ble jeg da jeg for rundt en måned siden oppdaget en hvit IKEA-spisestol foran inngangsdøren min. Den var identisk med de fire jeg hadde stående oppe i leiligheten. Nei, det kunne da ikke være jeg som hadde dratt med meg stolen ut? Kunne jeg ha tatt feil av en søppelpose og spisestolen min, for så å ha dratt den med meg ut uten å oppdage forvekslingen? Jeg hadde jo ikke vært helt mentalt stabil i det siste, men det trodde jeg bare skyldtes at jeg var sliten.
Neida, da jeg kom opp igjen til leiligheten min, hadde jeg fortsatt alle de fire stolene mine trygt plassert rundt bordet. Det var nå enda godt. Da hadde jeg ikke blitt koko enda.
Jeg hadde samtidig valgt å ikke bry meg alt for mye om denne situasjonen. Jeg tenkte at så lenge ting også forduftet, så gjorde det meg ikke så mye at disse møblene dukket opp. Dette til tross for at inngangspartiet tidvis så ut som en scene tatt ut fra Pixar-filmen WALL-E.
Hva skulle jeg ha gjort uansett? Jeg hadde aldri sett noen legge fra seg ting der ute i de fire årene jeg hadde bodd her. Skulle jeg ha ringt politiet og sagt at det lå en stekepanne utenfor inngangsdøren min? Fortalt at jeg vet ikke hvem som hadde lagt den der, men at jeg syntes dette var en sak de burde tatt en nærmere titt på?
Men en dag skjedde det som skulle overgå alle tidligere situasjoner. En hendelse som skulle overgå alle mine forventninger til hva mennesker var villige til å gjøre i desperate situasjoner.
Jeg kom gående hjem og stanset i umiddelbart sjokk. Flere skitne sengelaken lå strødd, og et høyt hvitt skap hadde falt og lå på tvers over asfalten. Levningene etter det som kunne se ut som et leketelt for barn lå dratt ut langs asfalten. Motiver av løver og sjiraffer tilskitnet av fotspor og grus. En massakre. Hva i huleste hadde skjedd her?
Jeg tok noen forsiktige skritt nærmere og forsøkte å forstå hva det var jeg så på. Jeg hadde ikke ord. Hvilken situasjon kunne ha inntruffet som hadde skapt denne reaksjonen? Men så fikk jeg øye på det. En liten hvit eske med en klistrelapp på. Det var en boks fra apoteket med resepten fortsatt festet på. Jeg leste det fulle og hele navnet til den med ett såeksponerte gjerningspersonen, og rett under sto det med store lysende bokstaver: «MOT SKABB».
Jeg befant meg med andre ord midt i et skabbreir. Umiddelbart kjente jeg at det klødde både her og der. Jeg tok bilder av bevisene og la på sprang. Lenger borte i gaten fant jeg jaggu en boks til. I hodet mitt begynte jeg å se for meg denne herremannen. Kanskje hadde han fått en melding fra barnehagen om at det hadde utartet seg et skabbparty blant ungene. I ren aggresjon og desperasjon hadde han smurt seg inn med kremen fra apoteket. Både han selv og sønnen. Så var det bare å dra tak i alt av gjenstander som krypene kunne ha festet seg på, komme seg til helvete ut og kaste det fra seg lenger borte i gaten. Hvilket sted kunne være bedre enn Bermuda-triangelet? Det måtte jo sørge for at lakenene magisk forsvant? Forhåpentligvis sammen med traumene.
Men mine traumer forble.
Noen dager senere, da lakenene ikke hadde forsvunnet og leketeltet lå der enda, var det tydelig at det ikke var alt som kunne trylles vekk. Eller rettere sagt, folk er glad i gratis skrot, men det finnes da grenser. Andre måtte ha reagert på avfallet og antakelig varslet kommunen, for da jeg en lørdag drev med min daglige «people-watching» ut av vinduet, dukket det opp en bil fra nettopp bymiljøetaten. Mannen tok bilder fra alle vinkler som om det skulle tjene som bevis i en politietterforskning. Jeg måtte google hva straffen for dette kunne være. Det viste seg at i lignende saker om forsøpling på offentlig sted hvor den skyldige var lokalisert, hadde vedkommende fått bot på 10 000 kroner.
En stund etter bymiljøetatens besøk begynte ting å gå tilbake til normalen. Og når jeg mener normalen, mener jeg altså utplasseringen av standardmøbler uten noen kjente sykdommer eller navnelapper. Jeg hadde blitt mer komfortabel med dette nå. Dette var jo hundre ganger bedre enn forrige situasjon. Derfor stusset jeg heller ikke da møblene etter hvert dukket opp, men ikke forsvant. Et bord, noen stoler. Neste uke, en sofa og en pute. Neste uke, en kjøkkenbenk og en kjele. Slik fortsatte det.
For å være helt ærlig så reagerte jeg ikke noe særlig før jeg en dag kom gående hjem og så at utenfor bygget mitt, satt en eldre mann i en sofa og leste avisen, mens en eldre kvinne sto og ordnet noe på kjøkkenbenken. En postkasse var plassert ved enden av sofaen, og en peis var fyrt opp. Forvirret tittet jeg inn på den tilsynelatende ferdig møblerte og fullt operative leiligheten foran inngangsdøren min. Damen snudde seg og kikket på meg.
«Foretrekker du en eller to suketter i teen din?».
«En holder», svarte jeg uten å tenke meg om. Mannen klappet hånden på sofaputen ved siden av seg. Jeg satt meg ned og fikk koppen med te. Riktig så hyggelig var det. Fra radioen på kjøkkenbenken kom melodien fra «Friday, I’m in love» av The Cure.
The post Triangelet for forsømte møbler appeared first on STOFF.
]]>The post Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre appeared first on STOFF.
]]>Kunsthistoriker og dragartist
Foto: Celina Christoffersen for Oslo Drag Festival
Det er to ting som henger sammen, selv om du kanskje ikke tror de gjør det. Den første er å være åpen for nye inntrykk. Den andre er å stole på din egen stemme.
Både dagjobben min som kunstformidler, og nattjobben min som dragartist, handler om disse to tingene.
Å hjelpe folk med å dra ut mening fra kunst handler som regel om å få dem til å innse at de allerede har mange av verktøyene de trenger for å tolke det de ser, og å gi dem et trygt rom til å stille spørsmål og si meningene sine høyt.
Etter dragshows møter jeg alltid folk som aldri har sett drag før. De tar en sjanse og gjør noe nytt. Veldig ofte møter jeg unge folk som vil prøve seg i drag selv, men som er usikre på om de har lov, eller er skeive nok, eller gode nok.
Du er velkommen, og du er god nok.
Så ta en sjanse på noe nytt! Det trenger ikke være drag, men det er veldig gøy altså.
Cecilie Kvamme
Kaptein på Brann
Foto: Brann
Vis at du bryr deg. Send en melding til en det er lenge siden du har snakket med, si hei til dine medelever, eller gi et smil til en fremmed. Det koster så lite for deg, men kan bety så mye for noen andre.
Tiden går veldig fort. Faktisk fortere og fortere for hvert år som går. Husk å ha det gøy og nyte tiden mellom forelesninger og eksamener. Bruk tiden din på det DU vil bruke tiden din på.
Livet går opp og ned. Det er helt normalt. Men jeg tenker at enten så går det bra eller så går det over. Og oppturene er enda større når de kommer etter en nedtur.
PS: Det nærmer seg jul, en høytid som for noen kan være ekstra krevende. Vis at du bryr deg.
Richard Max
Gitarist i Gangar
Foto: Chris Caspersen
Vær din egen bestevenn. Stå litt på utsiden av deg selv og se hva du kan tilrettelegge for deg som den gode vennen du er! Ikke la uvanene dine definere deg, det ville du aldri gjort med dine nærmeste heller. Gi deg selv litt rom og bygg på styrkene dine.
Denne tiden er avgjørende for hva slags fremtid du byr på deg selv. Vi kan ikke vite nøyaktig hvordan den ser ut, men vi kan antyde hvilken kvalitet livet vil få basert på handlingene vi gjør i dag. Finn de aktivitetene og folkene som får fram de beste kvalitetene i deg, slik at fremtidens utfordringer blir mer overkommelig takket være dine styrkede evner.
Feir dine seiere. Noen seire kan virke små og trivielle, men det er verdt å markere. Det er alle disse små og store seirene som resulterer i din bragd. Mange bekker små gjør en stor å. Noen dager er tøffe, og da må du være sterk. Knytt nevene og hold ut til neste. Du er fantastisk og rå, vis verden hva du er i stand til!
The post Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre appeared first on STOFF.
]]>The post Å la seg begeistre appeared first on STOFF.
]]>Klungland driv mest med digitalt foto, men finn óg mykje glede i å ta analoge bilete. Han meiner óg at når eit bilete først heng på veggen, er det uinteressant om det er teke digitalt eller på film.
– Eg meiner at å bruke analogt eller digitalt kamera berre påverkar eins eigen prosess, og ikkje bør ha nokon betydning for eit fotografi sin verdi. Joda, det er jo interessant å sjå uvanlege format som våtplatefoto eller storfotmat-polaroid, men det er likevel ikkje slik at eit foto blir interessant i seg sjølv berre på grunn av verktøyet som blei brukt for å ta det.
Kva for nokre kameraer føretrekk du å jobbe med?
– Eg har brukt mange fine kamera, blant anna Fujifilm, Leica, Rolleiflex og Hasselblad. Eg synes utvilsomt kameradesign har gått nedover dei siste femti åra, og det er tydeleg at dei fleste moderne kamera er designa med fokus på funksjon foran form. Dette er eg imot.
Begeistring for foto og kamera, deira funksjoner og kvaliteter skin tydeleg gjennom i Klunglands bilete. Han fortel at han føretrekkjer dokumentarfoto.
– Eg forsøker stort sett å fotografere motiv slik eg naturleg ser dei. Med det meinar eg å halde det slik ein naturleg ser ting frå augehøgd. I tillegg likar eg best å bruke ei naturleg brennvidde mellom 35 mm og 50 mm. Akkurat no har eg berre eitt objektiv, og det er ein 40 mm. Eg liker ikkje sterk vidvinkel eller telefoto.
Har du nokon preferansar når det kjem til komposisjon, uttrykk eller stemningar?
Eg er ekstra tiltrekt av skumringa når himmelen endrar farge, lyset går mot mørkre, og omgivnadane blir belyst av lampar heller enn solskin. Det var faktisk fargar i analogt foto som først fekk meg til å ville prøve det ut. Fargefoto er på mange måtar meir utfordrande enn svart/kvit, fordi det introduserer mykje meir visuell informasjon ein skal beherske.
For tida jobbar Klungland med eit multimedieprosjekt om skog, der han gjennom fotografering og komponering av musikk vil formidle dei ulike stemningane skogen gir.
Vil du seie at din erfaring som arkitekt har påverka ditt uttrykk eller stil som fotograf?
– Ja, eg har blitt meir observant på å sjå etter lys og skugge. I tillegg har eg blitt betre på å finne komposisjoner ved å trene evnen til å sjå. Alle arkitektar elskar spennande bruk av lys og skugge, fordi det er det som definerer, teiknar og pynter på rom. Som arkitekt øver ein seg på å sjå det vakre i romforløp, mellomrom, overlapp, kontraster og rytmer.
Er det noko du ønsker skal formidlast eller resonnere hos dei som ser bileta dine?
– Den same begeistringa eg kjente på som fekk meg til å ville ta biletet.
The post Å la seg begeistre appeared first on STOFF.
]]>The post Vennskap, ensomhet og alternative bomuligheter appeared first on STOFF.
]]>Men hva slags vennskap, lurer du kanskje på? Kvantitet eller kvalitet? Stoff har undersøkt for deg. Vi har vært på besøk hos sameiet i Cort Piil-smauet, som siden 1986 har vært et bofellesskap for alle typer folk i alle aldre. Her bor det til enhver tid mellom 15 og 19 barn, studenter, middelaldrende eller godt voksne.
Et kollektiv for voksne
Undertegnede og fotograf blir tatt varmt imot inne hos Susanne Urban (64) og Sondof Rabbe (74). Vi blir tilbudt kaffe og croissant, samt et par tøfler hver. Susanne og Sondof har vært gift i mange år, og bor nå i kollektiv med to studenter på 24 og 25, som også blir med i samtalen. I tillegg til kollektivet finnes det seks andre leiligheter i Cort Piil-smauet, og alle deler hage og fellesarealer. Susanne var en av fire unge arkitekter som kjøpte opp husene og startet sameiet i Cort-Piil smauet i 1986. Sondof flyttet inn senere.
– Vi var fire arkitekter som hadde startet kontor her i Bergen. Men vi bodde på Askøy, og det ble flere og flere netter vi måtte sove under pulten på kontoret. Så vi bladde i avisen, og så at det skulle være visning her nede i Cort Piil-smauet. Da vi kom inn porten, og så at det var noe grønt, fikk jeg en voldsom hjertebank. Det var så fint, forteller Susanne.
Herfra bygget de om to hus som ikke hadde blitt rørt på 100 år. De to husene er sammenbundet med felles inngang og vindfang.
– Det er et sted hvor du møter folk tilfeldig og uforpliktende. Her trenger du ikke alltid å avtale. Vi har ikke nødvendigvis så mye til felles med de andre, men vi blir alltid glade for å treffe på dem. Vi har også hatt mange dugnader opp gjennom årene. Du blir ekstra spleiset med folk når dere er nødt til å jobbe sammen mot noe, sier Susanne.
– Er man nødt til å være ekstrovert for å kunne bo sammen på denne måten?
– Jeg tenker at uansett hvor du bor så må du forholde deg til folk. Hvis du bor i en leilighet i en bygård i Oslo så har du felles plass i midten med grønt. Man deler jo uansett, skyter en av studentene i kollektivet inn.
Verdien av deling
Delingsideologien har vært viktig for Susanne og Sondof siden de var studenter, både i et bærekraftig og sosialt perspektiv.
– Det er greit å dele på kakene. Du greier ikke spise en hel selv, men du har lyst til å smake på begge, sier Susanne.
Derfor startet de også opp Bildeleringen i Bergen i 1995.
– Du legger beslag på mye felles areal med parkering. Så med Bildeleringen har man spart cirka 2500 parkeringsplasser. Nå har det blitt populært, både blant alle brukerne og kommunen, forteller Sondof.
Men først og fremst mener paret man bør være mer åpne for å dele bolig. En mulighet for å løse boligmangelen for studenter, kan være at voksne åpner opp hjemmene sine etter at ungene har flyttet ut.
– Den norske samfunnsmodellen er i altfor stor grad basert på private løsninger med boliger for familier. Men når barna flytter ut, sliter folk med altfor stor bolig og lite fellesskap. Politikken knyttet til boligbygging har gått ut på at man satset på kjernefamilien og enkeltstående leiligheter uten deling. Men vi trenger mer fellesskap og mulighet for endring i familiestruktur. Den norske boligmassen er ikke tilpasset at livssituasjonen i familien endrer seg. Så det er viktig å gripe fatt i, mener Sondof.
– Det er mye mangel på boliger for studenter. Likevel er det alltid par eller familier som bor i sentrum der barna har flyttet ut, og de har gjerne noen rom ledig. Jeg skjønner at det føles rart at det er et fremmed menneske som skal bo der, men jeg tror man i stor grad hadde løst boligmangelen hvis folk hadde leid ut de ekstra rommene de har. Jeg synes i hvert fall det er veldig fint å bo her. Dere er så trygge, forteller en av studentene.
Ulike typer vennskap
Ifølge gjengen i Cort Piil-smauet kan altså en boligmodell som legger opp til tettere kontakt mellom mennesker være en bærekraftig løsning på både boligmangelen og denne folkesykdommen vi kaller ensomhet. Men hva gjør vennskap og nærhet egentlig med psyken? Og hvor dårlig står det til med den gjennomsnittlige nordmann? Professor og spesialist i klinisk psykologi, Per-Einar Binder, har noen av svarene.
– Ingen andre arter er sosiale på samme måte som oss, og vi trives veldig godt med jevnbyrdige relasjoner. Hvis du ser på urfolk så kan de sosiale strukturene deres ofte være flate, og da kan du si at det her er snakk om vennskap. Når det kommer til større samfunn så har man gudekonger, disputer og alt mulig rart, men folk har jo aldri likt disse typene her. De man liker er de man er jevnbyrdige med.
Binder har forsket på identitet og nære relasjoner, og har mye kunnskap om ulike typer vennskap. Han forteller at de fleste relasjoner spiller inn på hvordan en har det – både de fjerne og nære.
– Man ser at bekjente betyr mye. Selv de man bare sier hei og smiler til i forbifarten, er med å påvirke livskvaliteten din positivt. I tillegg har vi aktivitetsbaserte vennskap, disse er mer situasjonsbestemt. Også har vi en litt skummel kategori – og det er alliansepartnere. La oss si at en skal jobbe mot et felles mål, da vil en få alliansepartnere. Dette kan oppleves veldig intimt. Men med det samme kampen er vunnet eller tapt, kan det forvitre. Og så har vi kategorien langvarige vennskap, for eksempel barndomsvenner. Man kan være forskjellige, og trenger ikke nødvendigvis være nære venner, men det blir nesten litt som familie. Det er en nydelig ting, egentlig.
Likevel forteller Binder at den viktigste typen vennskap er nære venner.
– Det er veldig viktig å alltid ha mer enn én nær venn. Det kan bli veldig sårbart ellers. For eksempel er det noen menn som gir litt slipp på nære venner når de etablerer seg, og deres eneste nære venn blir deres kone. Vi må ha noen nære venner, men ikke veldig mange. For vi har ikke kapasitet til å ha den nærheten med flere. Her er det viktig med gjensidig sårbarhet og lojalitet. Forskjellen på menn og kvinner er ofte at menn har mer aktivitetsbaserte vennskap.
– Så damer drikker vin, og menn spiller frisbeegolf?
– Av og til. Og det er helt ok. For det kan være en veldig nærhet mellom menn selv om de driver med aktivitet sammen.
Mindre ensom med årene?
– Har du noen tips til hvordan man kan finne disse nære vennskapene?
– Jeg har tro på en del ritualer, og at man aktivt prioriterer dette. Man kan for eksempel ha jevnlige sammenkomster med vennepar, eller å ofte gå turer med en kompis. Men det står faktisk ikke så veldig galt til med Norges befolkning. De det er verst for er aleneboende under 35, der har man sett en økning. Og det økte jo naturlig nok på gjennom koronatiden. Så noen av de minst ensomme er folk på min alder, altså midt i 50-årene.
Dette lover jo godt for fremtidsangsten! Det er altså i studietida man er mest ensom.
– Unge slår seg ofte ikke til ro, og mange bytter studier og studiesteder. Men de fleste forblir jo ikke single og barnløse. Men der er det jo litt flere menn enn kvinner som ender slik.
– Hvordan går det opp?
– Det er rett og slett seriemonogami. Noen menn blir gjenbrukt, for å si det sånn. Som oftest de med høy utdanning. Så det er gjerne menn med lav utdanning og dårlig økonomi som blir de mest ensomme.
– Så det er kanskje ikke den typiske Stoff-leseren det står verst til med? Vi er jo både menn og kvinner på vei mot høy utdanning.
– Det pleier å gå bra med sånne som dere. Og de mannlige Stoff-leserne er jo av de mennene som ender med å bli valgt. Her er det imidlertid andre grupper av menn som vi skal bekymre oss mer for hvordan det går med.
Alternativer til rekkehus
Den er altså ikke nødvendigvis ubegrunnet, denne eksistensielle angsten man har rundt det å ende opp som ensom. Men vi er da ikke helt tiltaksløse heller? Som mennesker er vi jo bare summen av valgene vi tar, og de har vi full råderett over. Det virker som, på både Per-Einar Binder og gjengen i Cort Piil-smauet, at det finnes flust av muligheter og gode strategier for å utvikle gode, trygge vennskap. Dessuten taler statistikken i vår favør – jo eldre vi blir, desto mindre kjenner vi på ensomhet. Og heldigvis er vi heller ikke skjebnebestemt til å ende opp i rekkehus med ektefelle og barn, vi har all verdens muligheter til å velge oss kreative løsninger for bolig, samme hvor gamle vi blir.
The post Vennskap, ensomhet og alternative bomuligheter appeared first on STOFF.
]]>The post Se og hør, her og nå appeared first on STOFF.
]]>Wildlife er en av Richard Fords mindre anerkjente romaner. Likevel vil jeg anbefale den på det sterkeste. Romanen er kort og sår, og skildrer et ekteskap som går i grus fra seksten år gamle Joe Brinson sitt perspektiv. Familien Brinson flytter til Great Falls i Montana i håp om at vinden skal føre med seg lykken som de har hørt at venter der. Men i stedet for lykke, fører vinden med seg brann. Det er i Great Falls, hvor prærien strekker seg så langt øyet ser, og en skogbrann herjer i vest, at ekteskapet til foreldrene til Joe faller fra hverandre. Faren til Joe melder seg til et brannmannskap for å bekjempe skogbrannen, kanskje i håp om å kunne kontrollere det ukontrollerbare. Men brannen temmes ikke, og moren til Joe begynner å ligge med en annen. Wildlife er en roman om oppløsning av kjærlighet, og en samtidig oppdagelse av hvor dypt motet og verdigheten trenger inn i oss når vi når bristepunktet.
ALBUM: Ingen hverdag av Valkyrien Allstars
Ingen hverdag er Valkyriens tredje albumutgivelse og kom ut i 2011. Bandet har blandet sjangre siden 2007. Og trodde du den første plata med miks av tradisjonell folkemusikk og kontemporære musikkuttrykk først kom da Valkyrien slapp albumet slutte og byne (som for øvrig også er megafett), trodde du feil. Ingen hverdag er et album hvor Valkyrien, i tillegg til å lage egne sanger, har komponert musikk til norske dikt som «Det er den draumen» av Olav H. Hauge og «Det er ingen hverdag mer» av Gunvor Hofmo. Sleit du med å vekke interessen for norske dikt på ungdomsskolen, kan du bare slappe av, lene deg tilbake og la din indre litterære interesse vekkes av gjendiktinga til Valkyrien. På Ingen hverdag følger ikke tekstene eller sangene noen bestemt mal. Albumet har derfor en blanding av lekne, sinna og såre uttrykk, samtidig som både tekst og musikk holder et ekstremt høyt nivå. Jeg vil trekke fram «Jeg Tenker På Deg» som en av de absolutt beste, og en av de mer sårbare sangene på albumet, som kanskje kan bli din nye følgesvenn inn i vinterkulda.
MAT: Gourmetskive med fiskekake, majones og gul løk
Ja da, det er jul og det er kjempekoselig, men la oss være ærlige: Det er ikke pinnekjøtt som står på menyen for de fleste av oss i eksamenstida. På en, to, tre, kan du likevel mekke en av de bedre gourmetskivene som finnes, nemlig skive med varm fiskekake, masse majones og gul løk. Perfekt for alle pescetarianere som fantaserer om karbonadesnitter, og perfekt for alle som bare har fem minutter å avse til middagslaginga dagen før eksamen. Jeg har da også hørt et sted at det er lurt å få i seg litt Omega 3 nå for tida, og jeg regner med at fiskekakene med minst mulig ekte fisk er stappfulle av nettopp det. Oppskrift trenger dere ikke, men jeg repeterer: Skive, varm fiskekake, majones og løk.
JUL: Appelsin med nellikspiker
Med jul kommer appelsiner, med jul kommer nellik, og med jul kommer selvfølgelig appelsin med nellikspiker. Jeg oppfordrer alle til å gjenopplive den gamle julekalenderen og la rotete hybelrom fylles med duften av bestemors julestri. Har du glemt den gamle tradisjonen? Stikk 24 nellikspiker inn i en appelsin, så trekker du ut en nellikspiker for hver dag som går. Appelsinkalenderen slår kanskje ikke Kondomeriet sin, men jeg vil tro det er en lettelse å vite at vi har et alternativ på lur for alle dere som ikke orker tanken på den første desembermåneden uten en legokalender spandert av mamma og pappa.
The post Se og hør, her og nå appeared first on STOFF.
]]>The post Siden Sist appeared first on STOFF.
]]>Trøbbel i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Justisdepartementet melder til pressen at direktør Sofie Nystrøm går av fordi NSM har inngått en ulovlig låneavtale på 200 millioner kroner. Hva disse pengene skal ha blitt brukt til, har vi ikke helt klart for oss, men vi regner med at det gikk til en god sak.
Flertall på Stortinget for utvinning på havbunnen. Regjeringspartiene har med støtte fra Høyre og FrP sikret støtte for å utvinne mineraler på et 281 000 kvadratmeter stort område i Barents- og Grønlandshavet. Miljødirektoratet er bekymret for forslaget, og sier vi ikke har nok kunnskap til å gjøre dette på en forsvarlig måte. Vi derimot, ser bekymret på en svekket polarisering i det norske politiske landskapet.
Det spøkte for regjeringens presentasjon av statsbudsjettet for 2024. Dette skulle komme på en mandag, men da resten av landets arbeidsføre (studenter utelukket) tok helg på fredag ettermiddag, hadde regjeringspartiene og SV enda ikke blitt enige. De fikk til slutt skrapt sammen noen greier, og rakk fristen. Det var da enda godt, for her kan de ikke ta konten neste semester.
Storslagent drama også i fotballens verden, da Eliteserien ble avsluttet søndag 3. desember. I siste runde risikerte fire lag å rykke ned til Obos-ligaen. I årets Eliteserie ble det spilt 480 kamper, fordelt på 30 runder. Det at noen orker å følge med på alt dette, er et like stort mysterium som å prøve å finne ut av hvordan det gikk på søndag. Vi har hvertfall gitt opp.
En annen som måtte gi opp er Jon Fosse. Etter at han hadde holdt sin nobelforelesning i Stockholm, var det så mange som ville ha autografen hans at han til slutt ble geleidet ut i snøværet. Som vanlig kom snøen overraskende på den norske befolkningen, også i år. Vi stiller oss undrende til dette. Folk som kjører ut i snøvær uten piggdekk, burde forøvrig også gi opp. Fy skam.
UTENRIKS
Snøen har også ankommet kontinentet, hvor det på Tysklands togstrekninger blir ekstra mange forsinkelser, da det i tillegg er togførerstreik. Passasjerer må belage seg på lange ventetider eller manglende avganger, mens fagforeningens uttalelse er at det «aldri passer med streik, fordi det alltid vil gå ut over kundene.» I det minste kan man trøste seg med at det blir hvit jul i Oktoberfestens hjemland.
Midlertidig våpenhvile mellom Hamas og Israel. Helt på tampen av november måned inngikk partene noen dagers stans i krigshandlinger, men det kom ikke i nærheten av nok nødhjelp inn i Gaza. Eksperter sier at dødstallene overgår all moderne krigføring. FN rapporterer på sine hjemmesider at Hamas-krigere drepte 1200 personer da de stormet inn i Israel. Israels militære reaksjon har ført til minst 16 000 drepte palestinere.
Protestmarkeringer i Italia. Litt over en uke før hun skulle uteksaminere seg i november ble Giulia Cecchettin (22) drept, trolig av sin ekskjæreste. Så langt i år har 106 kvinner blitt drept i landet, majoriteten av dem av partnere eller tidligere partnere. Til sammenligning er 182 kvinner (og 20 menn) blitt drept av partneren sin i Norge siden år 2000. Vi venter i spenning på hva landets første kvinnelige statsminister, Giorgia Meloni, kommer til å gjøre med saken.
Helt på tampen vil vi nevne at fredsprisen for 2023 ble delt ut til Narges Mohammadi, som vant den for hennes kamp mot undertrykking av kvinner i Iran. Nobelkomiteen overrakte prisen til barna hennes, som også talte på hennes vegne søndag 10. desember, da prisvinneren sitter fengslet. FNs klimakonferanse i Dubai ble åpnet 30. november og varte til 12. desember. Vi håper Støre har kost seg blant skyskraperne, og at regjeringen ikke føler seg inspirert til å bygge like høyt her hjemme.
The post Siden Sist appeared first on STOFF.
]]>The post Tidenes best dokumenterte 6.divisjonskamp appeared first on STOFF.
]]>En kald, men solfylt lørdag sent i oktober setter tre fotballinteresserte medlemmer av redaksjonen seg på bybanen retning Bergen lufthavn. Klokken er kvart på tolv, og et par U-noe lag er i ferd med å avslutte en kamp på Rautjern kunstgress. Det er (ved en sjelden tilfeldighet?) nærmest vindstille, opphold, og sol på himmelen – kort sagt perfekte forhold for å se fotballkamp.
Planen vår er ikke helt klar, men ideen er omtrent som følger: Å få med oss flest mulig studentfotballkamper på én helg. På lørdag: kvinner. På søndag: herrer. Vi har fått tak i en oversikt over hvor og når det spilles, så dette må jo gå bra. Klokken passerer tolv der vi står på Rautjern kunstgress. Banen er tom med unntak av oss tre. Har de avlyst kampen? Det slår enkelte av oss at vi ikke aner hvordan man får greie på sånt, uten å kjenne noen på laget personlig.
Hva gjør vi nå?
Etter kjapp rådføring begynner vi å bevege oss mot sentrum, ruten går via Nymark kunstgress og Krohnsminde idrettsplass. Har vi litt hell med oss, spilles det kanskje kamp der. Kanskje til og med i studentligaen?
Den gang ei. Når vi har tråkket oss bort til Nymark ser vi at det pågår en kamp, men den virker alt for godt i gang idet vi kommer og det føles ikke som et godt sted å starte. Turen går videre, og vi nærmer oss Krohnsminde. På idrettsplassen er et par lag ute på banen, men de har allerede begynt å spille. Faen.
Så snur lykken. Fotografen vår får en melding fra en venn av seg som skal se en kamp på Møhlenpris klokken ett. Vi er omtrent et kvarters gange unna, og forter oss avgårde. Kampen det er snakk om, er hjemmelaget Djerv mot bortelaget Sædalen. Vi kommer hastende omtrent ti minutter etter avspark.
Første omgang
Kampen mellom Djerv 2 og Sædalen 2 er uviktig for begge lag. De befinner seg begge midt på tabellen og har ingen sjanse til å rykke opp eller ned. Her står det kun om heder og ære. Med andre ord: Det ligger ikke an til et fyrverkeri av en fotballkamp på Møhlenpris.
Og det blir det heller ikke. Knapt én eneste sjanse blir skapt i den første omgangen. Det betyr riktignok ikke at det ikke er underholdende å se på. I de laveste divisjonene finner man ofte fotballspillere i det øvre alderssjiktet, som medfører flere tøffe dueller og færre vakre spillkombinasjoner. Sånn er det imidlertid ikke denne lørdagen. Det er nemlig ungdommer som møter hverandre på Møhlenpris. På begge lag finner man en god blanding av studenter og lovende juniorspillere, alle med ambisjoner om å holde ballen langs bakken. Det gjør at det blir en mer spillende kamp enn det som er vanlig i 6. divisjon.
Dette kampbildet er det Sædalen som mestrer best. De tar styringen i kampen og triller ballen mye de første 45 minuttene, men sliter likevel med å finne ut av hvordan de skal bryte gjennom et godt organisert Djerv-forsvar. Hjemmelaget stopper de aller fleste angrepene som kommer fra Sædalen, og de få gangene Sædalen kommer til avslutning blir de stoppet av en virkelig god Djerv-keeper.
Det er riktignok ikke bare Djerv sin keeper som får vist seg frem. Djerv har ikke ballen like mye som bortelaget, men er til gjengjeld et godt kontringslag. Dette fører til gode målsjanser for hjemmelaget utover i omgangen, og Sædalen-keeper Marcus Borchsenius må varte opp med noen imponerende redninger før pause. Med to så gode keepere kan det se ut til at det går mot et målløst oppgjør. Det er i hvert fall 0-0 til pause, og vi gleder oss til kaffe.
Pause
Vi tar oss en tur bort på Bergen Kaffebrenneri for å få noe varmt mellom hendene, mens fotografen slår av en prat med sine venner på tribunen. I et lokale som virker ganske dårlig isolert (jeg sikter her til de store glassveggene med utsikt mot BI-stranden), kjenner vi en velkommen varme. Vi tråkker opp til kassen for å bestille en kakao og en vanlig kaffe (med melk, hvis dere har? Helmelk er supert, det. Takk!), og våger oss på å spørre om de tilfeldigvis har klippekort på kaffe. Det har de ikke. Sånn, så slipper du å leve i håpet, kjære leser. Når vi kommer tilbake er det folksomt på fotballbanen: Det vi antar at er storebrødre til noen av spillerne, har utnyttet den ledige gressbanen til å gi noen hunder fritt spillerom. Fotografen hopper (ikke egentlig, det er minst tre meter) ned fra tribunen for å dokumentere pauseinnslaget.
I mangel på annet å prate om, blir det fort en diskusjon rundt hva som er de beste strategiene for å holde varmen. Når du, kjære leser, plukker opp dette magasinet i det vi antar vil være et nedsnødd Bergen, virker det kanskje ikke særlig imponerende å holde varmen på en oktoberdag i fem grader pluss. Vi ber likevel om forståelse for at det føles mye kaldere når man sitter stille på en tribune av stein, og at dere ikke vil bebreide oss for pysete oppførsel.
Vi noterer høy frekvens på tribunen av dun-/boblejakker, luer og votter – fotballpublikummets uniform, i den grad det finnes en. Merkning: Her ser vi åpenbart bort fra lagdrakter, inkludert skjerf og lignende i lagets farger. En gjeng, som for øvrig inkluderer fotografens venn, har vært forutseende nok til å ta med seg et ullteppe og en termos. Vi er imponerte.
De varme drikkene vi håpet ville stå imot den kalde luften, blir fort lunkne og triste, og trekker tvert imot varmen vekk fra hendene våre. Nederlaget er stort, men kortvarig: Andre omgang er i ferd med å starte.
Andre omgang
Ingen av lagene slår seg visst helt til ro med 0-0, for oppgjøret blir mer ampert utover i den andre omgangen. Taklingene blir flere og tøffere, men dommer Mats Frisk-Olsen har stålkontroll. Med autoritet og stoisk ro dømmer han frispark og deler ut gule kort i alle retninger. Han kan likevel gjøre lite når det bikker over i slåsskamp på tribunen. To tilskuere barker sammen, med ytterligere to tilskuere som forsøker å roe gemyttene. Det resulterer i at fire personer ruller kaotisk over setene, noe som tar fokuset fullstendig vekk fra fotballen i noen sekunder. Slåsskampen fremstår urelatert til kampen, men det at de velger å ta konflikten der, skaper likevel en litt kul ramme som jeg tror både vi og spillerne setter pris på.
Djerv står godt imot Sædalen-angriperne gjennom nesten hele kampen, men etter en drøy time glipper det bakover hos hjemmelaget. Sædalen sin lynkjappe angriper, med det klingende navnet Benjamin Baxter, blir spilt fri i bakrommet. Djerv-forsvarer Simen Håvåg ser ingen annen løsning enn å legge ham i bakken for å unngå scoring imot. Dermed blir han utvist og Sædalen kan avslutte kampen med én spiller mer på banen.
Utvisningen gjør at Djerv får store problemer med å forsvare seg mot farten til Baxter. Nok en gang blir han spilt gjennom i bakrommet, og denne gangen setter han ballen sikkert i mål. Ledelsen dobles bare noen minutter senere, når Sædalen-spiller Magnus Heimdal vinner ballen høyt i banen og setter den millimeterpresist ned i hjørnet. Plutselig står det 2-0 til Sædalen.
Hjemmelaget rakner fullstendig og lager straffe like før slutt. Sædalen-supporterne vi har funnet på tribunen gjør seg klare til å juble for kampens tredje mål, men Djerv-keeperen redder mesterlig. Straffebommen blir etterfulgt av knuffing mellom spillerne, en hel haug med gule kort og blussing på tribunen. Elleville scener på Møhlenpris! Vi blir fullstendig revet med av stemningen, glemmer at vi skal være objektive journalister, og jubler begeistret for Sædalen-seier idet kampen blåses av.
Etterspillet
Rett etter kampen huker vi tak i de to målscorerne, Baxter og Heimdal. De stiller velvillig opp og forteller om en selvsikker gjeng på Møhlenpris før kampstart i dag.
– Vi følte at vi kom til å vinne i dag, sier Baxter.
Det viser seg at ingen av dem har for vane å score mål. Baxter løp fra hele Djerv-laget i kampen, men pleier egentlig å løpe opp motstandere fremfor å løpe fra dem.
– Jeg pleier å spille enten midtstopper eller back, så det var jo litt rart å spille spiss, men det var gøy.
Back – er det ikke der de dårligste pleier å spille?
– Jo, det er faktisk det. Det er det.
Heimdal forteller at han også pleier å spille midtstopper, noe som bringer Baxter til følgende konklusjon:
– Det er midtstoppernes aften i dag, sier han stolt, og glemmer dermed et øyeblikk at kampen ble spilt klokken 13:00.
Målscorerne forteller om scoringene deres og om sine to forbilder på fotballbanen, Raphaël Varane og Virgil Van Dijk. Nå tenker vi at selvtilliten bør være på topp, og vi stiller dem det åpenbare spørsmålet: Har de noen ambisjoner som fotballspillere? Svaret kommer fort, nærmest i kor:
– Nei.
The post Tidenes best dokumenterte 6.divisjonskamp appeared first on STOFF.
]]>The post Det verste fra 2023 appeared first on STOFF.
]]>
Årets verste booking: Sissel Kyrkjebø på Palmesus
Personlig har jeg hverken hørt på Sissel Kyrkjebø eller vært på Palmesus, men selv jeg skjønner at dette er to ting som ikke hører sammen. Festivalen avsluttes vanligvis med et overraskelsesnummer, og i år falt valget på (påstått) nasjonalskatt Sissel Kyrkjebø. At den gjennomsnittlige publikummer på Palmesus ikke setter pris på poppete folkemusikk og salmer fra en sanger som hadde sin storhetstid samtidig som sist det var OL i Norge, er nok selvinnlysende for de fleste. Med et lite unntak: Palmesus sin bookingansvarlig. Det vedkommende dessverre ikke har skjønt er, at hadde man tegnet opp et venndiagram bestående av sirkelen Sissel Kyrkjebø-fans og sirkelen Palmesus-deltagere, hadde disse to sirklene ikke overlappet. Sirklene hadde til og med stått et lite stykke fra hverandre, i ren avsky. Et dødelig sitat fra en TV2 artikkel om hendelsen taler for seg selv: – Det var ikke det jeg betalte for. Jeg forventet enten Tix eller Ballinciaga, men så er det en pensjonist som kommer på scenen og skal avslutte hele Palmesus.
Årets verste dikt: «The Other» av Utdanningsdirektoratet
Videregåendeelever som kom opp i engelskeksamen i vår, fikk i oppgave å analysere diktet «The Other», et dikt så dårlig at bare en byråkrat kunne skrevet det. Det rike utvalget av engelsk litteratur ble i år for lite for Utdanningsdirektoratet, som i stedet valgte å schmelle sammen et dikt bak pseudonymet Amanda K. Amandason. Om det er en litterær spire i Udir som er hentet fram fra et bortgjemt kontor eller om dette diktet er AI-generert er noe uvisst. Uavhengig er diktet så smertefullt å lese at jeg vil rådgi direktoratet å enten legge ned, eller kjøre en rebrand à la Vy, for å unngå skammen de neste årene. Vedlagt er et lite utdrag.
So, shamefully, I fail to see you
You fail, shamefully, to see me
How can we bridge this gap between us?
How can I see you
And how can you see me?
Utdanningsdirektoratet får karakteren 2 i engelsk. Ingen mulighet for vippeprøve.
Årets verste ansettelse: Sandra Borch som forsknings- og høyere utdanningsminister
I kjølvannet av at Ola Borten Moe ble tatt på fersken for å leke seg med våpenaksjer, fikk vi i sommer en ny forsknings- og høyere utdanningsminister, Sandra Borch. At valget falt på akkurat Borch er interessant, da det virker som det eneste hun vet om forskning er at hun er uenig i det meste av det. Borch har i 2023 utmerket seg som en kritiker av alt fra offisielle kostråd til den etablerte vitenskapen rundt fugleinfluensa. Dama virker å ha en vendetta mot vitenskapen. Fra et utvalg på femmillionerfemhundre-og-trettitretusenfemhundre-og-åttitre personer, greide man å lande på SANDRA BORCH som overhodet til hele landets forskning og utdanning. Broren min Jonas, HVA?
Årets verste restaurant: Digg Pizza
Det kom et skip til Bjørgvin i 1349, og Pizza-kjeden «Digg» kom til Bergen i 2023. Mesterhjernen bak er Askeladden-konsernet, som blant annet står bak konsepter som «Cutters» og «Kopp». «Digg» er siste ledd i konsernets utspekulerte plan om å utslette alt som minner om sjel fra Norges store byer, og slå hver og en av landets uavhengige butikker, restauranter og kaféer konkurs. Konseptet er så kjipt og navnet så enormt teit, at det er irrelevant hva pizzaen i seg selv faktisk smaker. Lar vi Askeladden-bedrifter florere i byene våre, vil det i ytterste konsekvens ende med et dystopisk samfunn hvor alt av butikker og spisesteder har lignende generiske logoer og samme usjarmerende interiør. Resultatet er en by hvor alle kebabsjappene heter «Nattmat», apotekene heter «Kur», og alle asiatiske restauranter heter «Spisepinne».
Årets verste løfte: Christine Meyer om bybanen
«Ingen omkamp om bybanen» lød det fra Christine Meyer under årets valgkamp, bare sekunder før det ble omkamp om bybanen. Meyer måtte nemlig ta en kjapp 180 for å sikre flertall med et drøss av partier du aldri har hørt om. Bystyret består nå av så mange partier at de fleste har mistet telling, og stakkarene ute i Åsane er på ubestemt tid dømt til å tilbringe livet på Horisont og IKEA. Når skal vi få disse menneskene inn til byen, Christine Meyer? Mange av dem har helt glemt hvordan bryggen ser ut. Lærdommen er uansett: aldri stol på noen!
The post Det verste fra 2023 appeared first on STOFF.
]]>