Tekst: Olve Wold

Illustrasjon: Aida Vardanyan

Earth Hour er tøvete symbolpolitikk, men det er ikke det største problemet.

Neste lørdag er det Earth Hour. Jordens time. Dagen da naive idealister, ubrukelige hippier, og folk som egentlig bare ser etter en unnskyldning for å kose seg med duftlys, kamomillete og varme pledd skrur av lyset i en time heller enn å gjøre noe for klimaet. Det er til å bli kvalm av. Selvtilfredsheten over å late som om man gjør en innsats overgås bare av hvor idiotisk selve aksjonen er.

At Earth Hour er virkningsløs symbolpolitikk innrømmer endog tilhengerne. Selv hvis det skulle føre til en utslippsreduksjon, hvilket det ikke gjør, ville det vært en dråpe i havet. Kanskje kunne man sett vekk fra det hvis det virkelig kunne vekke klimaengasjementet. Men Earth Hour virker mer som en lynavleder enn en katalysator. Ingen politikere blir skremt av at folk skrur av lysene hjemme i en liten stund. Selv ikke når Petter Stordalen deltar. Ufortjent god samvittighet er ikke noe som stimulerer til handling. Dessuten tar aksjonen oppmerksomheten vekk fra den egentlige løsningen på klimakrisen: Et globalt system for prising av drivhusgassutslipp.

Enda verre er det at Earth Hour ikke engang er god symbolpolitikk. De kunne omtrent ikke valgt et verre symbol. Få oppfinnelser har gjort mer for å løfte mennesker ut av fattigdom og nød enn elektrisitet og lyspæren. Store deler av verdens befolkning er fortsatt avhengige av parafinlamper, som spiser opp inntekten, forgifter inneluften og slipper ut mye mer CO2 enn glødelamper gjør. Å skru av lyset symboliserer at teknologisk utvikling er problemet, heller enn løsningen. Det er både feil og en hån mot verdens fattige.

Earth Hour svekkes også av logoen til hovedarrangøren WWF, et dyr vi bruker helt usaklige summer på å holde kunstig i live. Denne surrealistiske latsabben av et bjørnedyr er en evolusjonær blindgate som burde blitt ledd av scenen for lenge siden. Den nekter å ha sex, spiser utelukkende mat den ikke kan fordøye og formelig sitter på sine knær og trygler om å få lov til å dø ut. Men heller ikke pandabjørnen er det aller dummeste med Earth Hour. Det aller dummeste er at det er dårlig for klimaet.

For det første har å skru av lysene i så kort tid null effekt på klimagassutslipp. Det er ikke hvor mye strøm som forbrukes som avgjør hvor store utslippene blir, men hvor mye som produseres. Det justeres ikke så nøyaktig at et marginalt fall i strømforbruket i en time tas hensyn til.

For det andre blir de aller færreste sittende i stummende mørke. De tenner stearinlys. Det må også tas med i klimaregnskapet. Både elektriske belysning og stearinlys gjør igrunn det samme: De frakter energi til huset og omgjør den til lys og varme. Forskjellen er at veldig mye mer av energien i stearinlys går tapt under produksjon og transport. De er rett og slett uhyre ineffektive, og det betyr større klimagassutslipp. Ja, hvis man ikke bruker så veldig mange lys – en 40-watts lyspære lyser like sterkt som 40 stearinlys – vil man nok kunne få en nettoreduksjon i energiforbruket. Men det ville vært bedre for klimaet å dimme ned lyset. Eller å installere lysdioder. Eller å skru ned termostaten et par grader resten av året.

For det tredje bor vi i Norge. På Vestlandet, faktisk. I andre land, der strømmen kommer fra å brenne olje og kull, kan å skru av lysene i det minste gi en utslippsreaksjon, selv om den er neglisjerbar. Men vår strøm kommer fra vannkraft. Den er fornybar, ren og utslippsfri. I motsetning til stearinlys. Det blir som å pisse i buksa for å redusere belastningen på verdens ferskvannsressurser: Det er helt meningsløst, og dersom det gjør noe, er det negativt. Å delta på Earth Hour er ikke bare verdiløs posering; det er å bidra direkte til mer global oppvarming. Det bør være en for høy pris for falskt klimaengasjement.

Neste lørdag skal undertegnede finne frem dressen og møte likesinnede for å skru på alt vi kan finne av lys og elektrisk utstyr, drikke champagne og brenne en kosedyrpanda. Vi kaller det Life Hour. Fordi den menneskelige fremgangen, skaperevnen og kreativiteten som har gjort vår levestandard mulig fortjener å feires. Og fordi fuck pandaer.

Teksten har tidligere stått på trykk i K7 Bulletin.