Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
20.04.2015
SAMFUNNSTOFF
Skyldspørsmålet
Tekst: Audun Brendbekken og Mathias Juell Johnsen
Illustrasjoner: Ola Olsen Lysgaard

 

Aldri har nordmenn spist mer kjøtt, og aldri har vi vært mer distansert fra dyrene som havner på middagsbordet. Et samlet dyrevernnorge hevder produksjonen verken er etisk, lovlig eller bærekraftig. Alle har skylden, og alle nekter for det.

 

– Det er bare å slå fast at dyreholdet i Norge i dag ikke – i alle fall ikke fullt ut – er etisk forsvarlig.

Ordene tilhører Kristian Bjørkdahl, filosof og fagetisk medlem i Rådet for Dyreetikk, oppnevnt av landbruks- og matdepartementet. Kjøttkonsumet til nordmenn øker, og det samme gjør distansen vi har til dyrene. Småbrukene legges ned til fordel for stordrift, og miljøvernerne varsler om konsekvensene kjøttkonsumet har for klimaet. Midt oppi det hele kommer spørsmålet om dyrenes velferd. Har ribben, fårikålkjøttet og grillpølsene dine det bra før de slaktes?

 

Gass og blod

Hvaligger egentlig bak det magre og billige svine- og kyllingkjøttet nordmenn konsumerer? Nortura, Norges største kjøttforedlingsbedrift, har ikke anledning til å ta oss med på slakt, men henviser til videoer på deres nettside. Disse viser hendelsesforløpet fra fødsel til slakt. Nortura legger ikke skjul på hva som må til. De akkompagnerer det heller med munter musikk og tilsynelatende omsorgsfulle, dyreglade og smilende bondefamilier.

Dyrene ankommer gården i varierende antall, dusinvis dersom det er snakk om gris, titusenvis hvis det er kylling, og er der i henholdsvis fire og én måned. I denne perioden er de aldri ute. De holdes inne i strengt kontrollerte områder for å unngå sykdom og skader. Så er deres dager talte. Dyretransporten til slakteriet ankommer, og dyrene dyttes inn i bilen. Til beins for grisens vedkommende, i trange kasser stablet i høyden for kyllingen. Ord som skånsomt og smertefritt nevnes i det grisene grynter og stanger inn i hverandre i det som for dem er en helt ukjent situasjon, og kyllingene kastes inn i esker og faller om hverandre. Bilen kjøres inn på slakteriet, hvor det loves kjapp prosess, og minimalt med stress. De dyttes inn i gasskamre eller CO2-felle for narkose, for så å henges opp etter bena og få strupen kuttet. Dyrene blør ihjel. For et utrent øye virker ikke det hele spesielt skånsomt.

Det er altså denne prosessen Bjørkdahl ser på som uetisk. Hvor mye hensyn og skånsom behandling må til for at vi kan spise kjøttet med god samvittighet? Og varierer det fra art til art?

– Det er et rart spørsmål, synes jeg, for det er jo ikke sånn at det er skrevet i stjernene et sted, akkurat hvor mye respekt vi skal ha for dyr.

I stedet for å svare på hvor mye velferd som er bra nok, stiller han heller problematikken på hodet, og grer alle dyrene under en kam.

– Hvor mye respekt kan vi yte dyr? Hvorfor kan vi ikke yte mer? Hvorfor driver vi hele tiden og bortforklarer at vi ikke yter dem mer respekt? Hvorfor lener vi oss på en dobbeltmoral der vi, for eksempel i loven, sier mange flotte ting, som vi ikke klarer, eller ikke engang har til hensikt, å etterleve i praksis? Hva kan vi gjøre, hva kan vi endre på, for å klare å yte dyr større respekt?

Informasjonssjef i Nortura Ellen Flø Skagen, mener at kjøttproduksjonen i Norge foregår under etisk forsvarlige rammer.

– Vi opererer innenfor de rammer som politikere og storsamfunnet har blitt enige om. Vi mener det er fullt mulig å drive godt innenfor disse rammene, både etisk og forretningsmessig.

Hun nevner at det ved alle slakteriene utføres et årlig “etisk regnskap”, gjennomført av Animalia, hvor det kun er toppkarakterene A og B som er godkjent av Nortura. Her skal alle leddene i verdikjeden inspiseres, og Nortura sikrer gode resultater med dyrevernsansvarlige på alle slakteriene. I tillegg skal alle de ansatte være glade i dyr. En debatt rundt praksisen er de heller ikke fremmed for.

– Det er en selvfølge med åpenhet rundt vår produksjon slik at vi får gode og meningsfulle diskusjoner og kan bygge tillit. Det er ikke minst viktig når det gjelder dyrevelferd.

samlebånd1Ulovlige lidelser

Bjørkdahl mener at vi dag har fått mye kunnskap om dyrs smerte, intelligens og behov for sosiale strukturer, og at dagens praksis hverken tar hensyn til dette, eller til dyrevelferdsloven. Loven er imidlertid god, presiserer han. Den sier for eksempel at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og at de skal «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». I tillegg finnes formuleringen om at dyr skal gis «god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd» og at «Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel».

– Problemet er at formuleringene i loven bare er tull. Da loven ble lansert sa landbruksmyndighetene at den ikke skulle tolkes på den måten at «vanlig dyrehold», slik det drives i Norge i dag, skulle sees som ulovlig. Det kan man ærlig talt stille noen alvorlige spørsmål ved, slår Bjørkdahl fast.

– Formuleringene i loven kan, slik jeg ser det, ikke tolkes på annen måte enn at mye dyrehold i Norge i dag bør anses som ulovlig.

Han mener at bønder selv ofte kommer ganske nære i å innrømme at dagens praksis er uforsvarlig, når de sier at dersom en vil ha bedre dyrevelferd, må forbrukerne være villig til å betale mer for kjøtt, egg og melk.

– Det er jo omtrent det samme å si at de kan lage kjøtt på en mer etisk forsvarlig måte, men at det er praktiske forhold som står i veien for det. Men da er vi tilbake til loven, slik jeg ser det, for dette er ikke å «beskytte dyr mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Kaja Ringnes Efskind, informasjonsansvarlig i Dyrevernalliansen, brenner naturlig nok også sterkt for dyrenes velvære. Hun er noe mer positiv til dyrevelferdsloven.

– Her er vi inne i gråsoner. Loven om dyrevelferd har bidratt til å styrke dyrs rettigheter på mange punkter, men vi er enige i at håndhevelsen av loven ikke er god nok. Ut ifra adferdsbehov er dyr i norsk kjøttproduksjon sviktet av myndighetene. Vårt fokus er å bedre forholdene for produksjonsdyrene, som er blant de svakeste og mest usynlige i samfunnet.

Efskind har klare hovedmistenkte når det kommer til hvem som må stå til rette for tingenes tilstand.

– Nordmenn flest ønsker bedre dyrevelferd, men har altfor stor tillit til at myndighetene tar ansvar.

Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH, en organisasjon som ønsker å ende all utnytting av dyr, er enig.

– Et kjent sitat fra Paul McCartney lyder: ”Hvis slakteriet hadde glassvegger hadde alle vært vegetarianere.” De fleste ønsker ikke at dyr skal lide, og ser derfor for seg husdyrhold og slakt som noe helt annet enn det er. Det er ikke uvanlig å høre at folk tror dyrene ikke stresses eller er redde på slakteriet, eller at de tror griser og kyllinger lever et liv der de “har det godt”.

Martinsen sier at disse forestillingen også bygges opp av myndigheter som sier at det i Norge er “god dyrevelferd” – og i samme slengen tilslører problemene, slik som at kyllinger ved fire ukers alder har vanskeligheter med å bevege seg.

Ifølge Bjørkdahl er konsumentene også skyldig. Det at de ikke lenger vet hvordan dyr holdes, behandler og drepes, skyldes en dobbeltmoral. Fordi de ikke vet så mye om hvordan kjøttproduksjonen skjer, blir det lettere for dem å glemme det helt, og samtidig etterspørre billigere varer, som igjen fører til at produksjonen blir tvilsom. Det er ikke en god unnskyldning, mener han.

– For en forbruker som virkelig ønsker å vite, lar det seg fint gjøre. Det er villet uvitenhet fra forbrukerens side.

Så hvem sitter egentlig med skylden? Lider vi som nasjon av ansvarspulverisering når det kommer til dyrevelferd? Bjørkdahl er ikke nådig.

– Jeg mener det er mer hykleri enn det er ansvarspulverisering. Alle er opptatt av å være «god mot dyrene», men veldig få gidder å faktisk gjøre noe for det.

– Hvor mye ansvar har vi som kunder i kjøttdisken?

– Kan jeg svare «veldig stort»? Hvorfor skulle man ikke ha stort ansvar? Det er jo dyr, på mange måter som oss, som lider om de ikke får det de trenger for å ha det bra.

 

Grisgrendte strøk

Da George Orwell i Animal Farm hevdet at grisen var det dyret som lignet mennesket mest, hadde han på mange måter rett. Grisen er et av de dyrene vi spiser mest av. Det er også et dyr hvis hjerter snart kan ende opp med å brukes til transplantasjon hos mennesker. Modifiserte grisehjerter har allerede med hell blitt transplantert til levende bavianer. Dette fungerer fordi menneskelignende aper, mennesker, og griser på mange måter er ganske like. Vi er altetende pattedyr som er utsatt for å bli feite og smittet av influensa.

Griser er også smarte. De kan spille enkle former for videospill, løse oppgaver og lure hverandre. De er gode til å observere omgivelsene og har en flokkultur på lik linje med elefanter. Griser er også flinke til å kommunisere og leve sammen med mennesker. Spør besteforeldrene dine. Mange av dem har vokst opp på gård med nærhet til dyreholdet. Mange av dem som ikke gjorde det, hadde likevel med jevne mellomrom en gris boende hos seg fra vår til sen høst, da den skulle slaktes og spises til jul. Mange steder var dette vanlig praksis. Man fikk tak i en griseunge eller to, sto for oppdretten, og fikk en slakter til å komme på besøk når tiden var inne. Grisene gikk gjerne fritt i hager eller rundt på gården, lekte med barna, og spiste restemat og røtter i potetåkrene. Barna gråt på grisens slaktedag, men spiste den likevel. Det var ikke ofte man kunne ta seg råd til å spise godt kjøtt.

Slik er det ikke i dag. Grisen kjøpes ferdig slaktet, partert og pakket, og det til lave priser. En kilo nakkekoteletter kan anskaffes på din nærmeste lavprisbutikk for rundt 30 kroner.

– Det er uheldig hvis det skapes et bilde av at kjøttmat er billigere enn det faktisk er, noe vi nok har sett flere eksempler på de siste årene – ikke minst gjennom priskrigen på ribbe, sier Ellen Flø Skagen fra Nortura.

Marte Munkeli, leder i Norsk vegansamfunn, er også krass mot den lave prisingen.

– Vi mener det er åpenbart at kjøtt og andre animalske produkter sterkt subsidiert og dermed fremstår for forbruker som svært billig. De reelle kostnadene ved produksjonen, som belastningen på dyr og miljø, reflekteres overhodet ikke i prisen. I tillegg brukes dyreprodukter ofte som kampanjevarer og lokkepriser i butikkjedene, noe som ytterligere er med å nedjustere verdien av dyr i samfunnet.

Lavprisverstingen Rema 1000, representert av Havva Kara, sjef for miljø og ansvarlige innkjøp, svarer ikke direkte på anklagen om at kjøtt selges til for lav pris. Hun poengterer heller bedriftens grunnleggende bedriftsmodell.

– Rema 1000 skal alltid ha de laveste prisene og vi tilpasser oss konkurransesituasjonen i markedet, også på ribbe og fårikålkjøtt.

Kara poengterer at tre for to kampanjer på grillkjøtt er en saga blott. Dessuten gjelder de lave prisene alle varer, ikke bare kjøtt. Noe direkte svar på anklagen om at de nedjusterer verdien av dyrene, får vi i imidlertid ikke.

Ingrid Solberg Gundersen, kommunikasjonsrådgiver i NorgesGruppen, svarer heller ikke på anklagen. Hun skylder på mekanismene i markedet.

– Matprisene avhenger av tilbud og etterspørsel, det vil si at de tilpasses konkurransesituasjonen i markedet og varierer også med de ulike sesongene.

Hun henviser oss til en noe intetsigende informasjonsside på nett når vi spør hvorfor kjøttdeig er billigere enn brød.

– Siden matprisene avhenger av flere faktorer avhengig av type, så kan man ikke sammenligne helt forskjellige varegrupper som brød og kjøtt.

Det er altså markedskreftene som rår. Både Rema 1000 og NorgesGruppen neglisjerer kritikken rettet mot selve produksjonen, og stiller seg bak Norturas påstand om at norsk kjøttproduksjon tar særdeles godt vare på dyrene. Det er med andre ord ingenting ting de kan stilles til ansvar for.

samlebånd2

I-landsproblemet

Vi spiser dobbelt så mye kjøtt som på 60-tallet. Ifølge Fremtiden i våre hender tilsvarer en gjennomsnittlig nordmanns kjøttkonsum 1375 dyr i løpet av livet. Ved å visualisere dette i eget hode, dannes fort et bilde av mennesket som en massemorder med et enormt biologisk fotavtrykk. En morder som ikke lenger tar seg bryet med å se byttet i øynene.

Ingrid Fredriksen, leder av Fremtiden i våre hender Bergen, mener aktivistorganisasjonene må hjelpe forbrukerne å ta ansvar i kjøttdisken. ”Kjøttfri Mandag” er et slikt initiativ. Hun påpeker at dersom alle nordmenn adopterte dette, ville det utgjøre en reduksjon av karbonutslipp tilsvarende 200.000 biler i året.

Kjøttkonsumet henger for øvrig sammen med inntektsnivå. De rike spiser mer, og de fattige spiser mindre. USA spiser selvfølgelig mest. Også Sør-Amerika kommer ille ut. I fattigere land og i de fremvoksende økonomiene er konsumet langt mindre. Konsumet er også kraftig voksende ifølge WHO. Implikasjonene er potensielt enorme. Ikke bare for dyrenes velferd, men også miljøet. Kjøttindustrien er en klimaversting. FN estimerer at rundt 15 prosent av klimagassutslippene i verden skyldes dyrehold.

Økt etterspørsel på kjøtt i Norge bidrar til storskalering av landbruket. For å møte de høye produksjonskravene, bruker norske bønder kraftfôr. Jordbruk er hovedårsaken til regnskoghogst, og denne akselereres gjennom behovet for soyabasert kraftfôr. Gjennom sitt kjøttforbruk spiser nordmenn 4 kvadratmeter regnskog i året.

– Det er et paradoks at Norge vil fremstå som regnskogbeskyttere når kjøttkulturen bidrar såpass til nedhogging, sier Fredriksen.

 

Vredens dyrehold

– At det norske landbruket industrialiseres, er utfordrende for dyrene sin del. Det er helt kvalmt at kylling kun regnes i tonn, sier Aina Bartmann, politisk rådgiver i Oikos Økologisk Norge.

I 2003 så Bondens marked dagens lys med Bartmann som leder. Bodene med kortreist mat var et initiativ for å skape kontakt mellom forbruker og bonde, vise frem produkt og verdikjede for hva det var. Hun er skeptisk til hvor lite innflytelse forbrukere og bønder levnes i dagens landbruk.

– Det er ikke tvil om at det er en maktkonsentrasjon. Første bud for å få bukt med dette er å få på plass en lov om god handelsskikk, og deretter en oppsplitting av de store aktørene er berettiget. NorgesGruppen har for eksempel i dag tilnærmet monopol på distribusjon.

Ingrid Solberg Gundersen, kommunikasjonsrådgiver i NorgesGruppen, mener konkurransesituasjonen er god.

– Vi opplever at konkurransesituasjonen er sterk og at den kommer forbruker til gode. Vi konkurrerer ikke bare med Rema og Coop, det er også hard konkurranse mellom kjedene i NorgesGruppen.

Maktkonsentrasjon påvirker også bonden, mener Bartmann. Billig kjøtt og priskrig gjør at valget å være bonde ofte må kombineres med ekstra arbeid, og sjeldent blir forenlig med A4 familieidyll.

Anders Habberstad, landbruksrådgiver i Eidsvoll kommune, satte melkeprodusentstøvlene på hylla i januar. Fulltidsstilling, familieliv, og snekkerarbeid på siden av ville blitt en håndfull for de fleste selv uten 50 timer i samdriftsfjøset annenhver uke på toppen. Og ut ifra Habberstads fortellinger kan det virke som om slikt er regelen snarere enn unntaket. Nå gir han lokale bønder faglig og økonomisk veiledning på det kommunale kontoret. Ha mener maktkonsentrasjonen går utover bonden, siden det blir så få aktører å selge kjøttet til.

– Bønder må finne fornuften andre steder enn i lønningsposen. Å være bonde er nok for mange dessverre mer et verdivalg enn noe annet.

Siden Habberstad begynte å jobbe i kommunen i 1998 har 75 prosent av melkeproduksjonsenhetene forsvunnet. Feiringsbygda i Eidsvoll er på mange måter et erkeeksempel på utviklingen i norsk landbruk. “Østlandets Hardanger” var velrenommert for sin omfattende gårdsdrift. I dag står fire fulltidsproduksjonsenheter igjen fra det en gang så livlige landbruket. Grunnene blir bare færre og færre for å være heltidsbonde på Østlandet.

– Den gjennomsnittlige gårdbrukeren har forsvunnet litt, han som drev dyr om sommeren og styrte i skogen på vinterstid. Det er generell misnøye med å ekspandere kun for størrelsens skyld, men vi skal ikke unngå å drive formålstjenlig heller. Mange bønder går ikke engang i null.

Habberstad mener at vi har gode etiske retningslinjer i Norge, men at krav om billigere produksjon gjør det vanskelig å følge disse. Ribbekrigen og dens medsammensvorne skaper problemer for bonden, som må produsere nok til å dekke utgiftene sine før han betrakter dyrevelferd.

– Moral og etikk kan man flagge høyt når det ikke koster noe særlig. Norske forbrukeres skrik etter billig mat har skapt en strømlinjeformet produksjon. Det er så enkelt som at forbrukermakten setter premissene for markedet, ergo har de ansvar for dyrenes velferd i kjøttmarkedet.

 

Flasketuten peker på

Svein Aage Christoffersen, professor i etikk og religionsfilosofi ved UiO, mener at man i dag har redusert dyr til produksjonsenheter. Han sier at vi fra tidlig alder er emosjonelt avstumpet i vårt forhold til dyrene. Har det moderne mennesket blitt så travelt at hverdagens mange inntrykk rett og slett ikke levner tid til å betrakte vesenet bak middagstallerkenen?

Dagens høye norske kjøttkonsum og lite bærekraftige livsstil relaterer professoren til den høye levestandarden og rikdommen som har fulgt som konsekvenser av det norske oljeeventyret.

– Rikdom fører som regel til selvopptatthet og navlebeskuelse. Men jeg er skeptisk til lovregulering av norske kostholdsvaner. Derimot har jeg tro på opplysning og på at det stilles strenge krav til dyrevelferd.

Igjen står ansvarsdebatten, bondens rolle og forbrukermakten. Både professor Christoffersen og landbruksrådgiver Habberstad virker bestemte på at makten ligger hos forbrukermassen. Andre, som Efskind i Dyrevernalliansen, Martinsen i NOAH, og filosofen Kristian Bjørkdahl skylder på stat og industri. Fra slike utsagn kan man få inntrykk av at bøndene mangler frihet i arbeidet, men Havva Kara og Rema 1000 sier seg ikke enig i dette.

– Norske gårdsbruk er i dag blant de minste i verden, men samtidig er Norge i verdensklasse både med tanke på dyrevelferd og kvalitet. Så det å påstå at bøndene blir presset til å produsere store kvanta og å neglisjere dyrevelferd, kjenner vi oss ikke igjen i.

Lars Joakim Hanssen, politisk rådgiver i Landbruksdepartementet, ikke enig i kritikken om dårlig oppfølging av loven om dyrevelferd fra statens side. Han sier det har vært en prioritert oppgave for sittende regjering å styrke dyrevelferden. Det vises til at Mattilsynet har gjennomført 20 prosent flere tilsyn i 2014, og at et pilotprosjekt med dyrepoliti er i etableringsfasen. At staten har overordnet ansvar vil han heller ikke være med på.

– Det er dyreholder som har hovedansvaret for velferden til sine dyr, og har den direkte og daglige påvirkning på forholdene dyrene lever under. Myndighetene har det overordnede politiske og forvaltningsmessige ansvaret for dyrenes velferd. Dette ansvaret utøves gjennom utforming av regelverk og offentlig tilsyn, samt gjennom rammebetingelser.

samlebånd3

Minoritetens minoritet

Noen har valgt å ta avstand fra det hele. Det er lite tall på vegetarianere i Norge, men i 2002 anslo en SIFO-undersøkelse at de utgjør to til fire prosent av befolkningen. For å finne ut hvor mange av disse som er veganere, altså folk som avstår fra dyreprodukter totalt, må vi helt tilbake til 90-tallet. En intern undersøkelse gjennomført av Norsk Vegetarforening tilsa at én av elleve vegetarianere var veganere. De er altså en minoritet innenfor en minoritet. Munkeli i Norsk vegansamfunn belyser valget til disse individene.

– Veganere mener at dyrs interesser og ønske om å leve bør respekteres, og at det i det minste bør bety at vi ikke påfører dem smerte, skader eller død så lenge det kan unngås og vi har alternativer som ikke bidrar til dette.

Munkeli forklarer at det å velge bort dyreprodukter i kostholdet vårt er en åpenbar måte å ivareta dyrenes interesser på. Ganske enkelt fordi vi kan. Med et variert kosthold og nødvendige kosttilskudd er det ikke skadelig for mennesker å avstå fra kjøtt, fisk og meieriprodukter. Også innenfor klær og kosmetikk må man holde tungen rett i munn som veganer. Utnyttingen av dyr skjer i flere bransjer. I en ideell veganerverden er det altså ikke kyr og sauer på gårdene, hverken til kjøtt, ull eller melkeproduksjon.

Videre poengterer hun at det er feil å si at dyrene “gir” oss ressurser, da det antyder at vi lever i en slags symbiose. Dyrene har ingen bestemmelsesmakt over deres eget liv, og er sånn sett som en ren eiendom å regne. Den samme logikken lå bak slavehandelen.

I boken Animal Liberation fra 1975 argumenterte den kjente filosofen og utilitaristen Peter Singer (utilitarisme: Det gode er det som maksimerer summen av lykke, red. anm.) for at det er lite grunnlag for å i det hele tatt ha et klassifisert skille mellom mennesker og dyr. Konsekvensene blir at dyrenes nytte også må tas med i det utilitaristiske regnestykket, og at moderne dyrehold blir som en makaber slavehandel å regne. Hans argumentasjon har dannet grunnlaget for synet til mange av dagens ledere innenfor dyrevern. Kanskje vil vi i fremtiden se tilbake på kjøttproduksjonen i det tjuende og tjueførste århundre som en skamplett på menneskets historie på lik linje med slavehandel, fascisme og apartheid.

 

Utskjelte hverdagshelter

At noen ikke spiser kjøtt, kommer på et aggregert nivå alle andre til gagns. Likevel opplever veganere og vegetarianere en tilsynelatende endeløs skepsis fra sine medborgere. Til tider også regelrett mobbing. Munkeli fra Norsk veganforening meddeler at det er vanlig at veganere møter motstand fra folk som er bevist konfronterende og provoserende.

– Å ta avstand fra en handling som er så vanlig i samfunnet, som å spise kjøtt er, kan av andre oppleves som et angrep på ens egen måte å leve på – selv når veganeren ikke uttrykker noen annen mening enn å fortelle at han eller hun er veganer.

Veganer og bergenser Sunniva Rødne kjenner seg igjen i Munkelis påstand. Hun forteller om bønder fra hjembygden som tok dyrevennstandpunktet som et personangrep, men også om støttende familie og vennekrets. Historiene hun har møtt i diverse internettfora er likevel ikke alltid rosenrøde.

– Det er verst for veganske foreldre: Folk tar helt av så fort det snakk om å oppdra unger på vegansk diett. Det sammenlignes med barnemishandling, og man får høre at barnevernet må overta ansvarsretten.

Fellesnevneren blant kritikerne er ideen om at veganisme er usunt. Mennesket er av natur rovdyr, og ergo er det unaturlig og usunt å avstå fra kjøttkonsumet. Forskningen går derimot begge veier. En omfattende studie gjennomført ved Universitet i Graz i februar 2014 viste at blant annet kreft, psykiske lidelser og allergier var overrepresentert i det vegetarianske og veganske utvalget. I konklusjon var det er et behov for mer forskning på emnet. Likevel ble det foreslått at bedre kunnskap om næringssubstitutter og tilgjengeliggjøring av disse kunne motvirke den negative effekten. I motpolen konkluderte The China Study, en av de bestselgende ernæringsbøkene i USA noensinne, at all mat med mer enn null milligram kolesterol medførte en økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer, brystkreft og diabetes. Sannheten ligger nok et sted mellom ytterpunktene.

Å kutte ut kjøtt kan lett føre til mangler på for eksempel jern, vitamin B12, omega 3 og ikke minst proteiner. Men det er fullt mulig å dekke behovet for disse næringsstoffene med ikke-animalske produkter. Rødne tror mangelen på substitutter i dagligvarehandelen kan ha noe med utfallet av studien i Østerrike å gjøre.

– Med en gang man skal ha noe litt spesielt, for eksempel proteinrike substitutter for kjøtt, kan man ikke gå på butikken. Og i spesialforretningene er det dritdyrt.

Dette gjør det vanskelig å ta gode og dyrevennlige valg i butikken, mener Munkeli fra Norsk vegansamfunn. Hun oppfordrer dagligvarebransjen til å satse på vegansk ferdigmat, oppskrifter og produkter for å gjøre det lettere å velge vegansk.

– I dag er et plantebasert kosthold noe som krever en dedikert innsats hvor man selv må lete opp alternativene.

Selv om redningen kanskje ikke er rett rundt hjørnet, virker det som det er lys i tunnelen også for minoriteten. Ifølge Ingrid Solberg Gundersen vil NorgesGruppen tilby et bedre utvalg vegetarmat i fremtiden, da det er tydelig økning i etterspørselen etter dette. Havva Kara forklarer at Rema 1000 kontinuerlig forsøker å spre matglede gjennom oppskrifter, og ofte innbefatter dette vegetarmat. Hun utelukker ikke en utvidet satsing på vegetarmat i fremtiden.

 

Makt og rett

Noen steinkast utenfor Voss gjør bonde Lars Selheim klart til ukens slakt. I 2008 fikk Selheim Gård tillatelse til å drive gårdsslakt, som ga bønder i Hordaland muligheten til å gi dyrene sine en kortere siste reise enn den til Nortura i Rogaland.

Prosessen er også noe annerledes enn hos Nortura. Å sørge for transport ut til Selheim selv er litt dyrere og mer tidkrevende enn å overlate det til slakteriets lastebilsjåfører. Men bonden får se dyr som er lykkelige uvitende til siste øyeblikk. Selheim og hans ansatte losjer dyrene én og én om gangen inn til bedøvelse, før hovedpulsåren kuttes og foredlingsprosessen iverksettes. Kanskje går kjøttet til Matkollektivet i Bergen, kanskje bonden driver utsalg på egen gård, eller kanskje han har avtale med en lokal restaurant eller forretning. Lars Selheim registrerer med glede at flere fatter interesse for kortreist mat. Når vi spør hvilken smakspåvirkning dette har, ler Selheim litt før han siterer en annen vestlending, matattaché hos Fylkesmannen i Hordaland Gunnar Nagell Dahl.

– Om lag 80 prosent av kjøttkvaliteten bestemmes av hvordan man behandler dyret før avlivning, og hvordan man behandler kjøttet det første døgnet etter avlivning.

Det er med andre ord en vinn-vinn-situasjon. Maten smaker bedre når dyrene har det bedre. Kjøper man kortreist mat, er man ifølge Selheim, og resten av dyrevernnorge, en forbruker med mer omtanke for de livene som går tapt for å gi oss føde. Storaktørene mener dog de har sitt på det rene, og bagatelliserer kritikken.

Martinsen fra NOAH stiller avslutningsvis noen fundamentale spørsmål.

– Er det etisk forsvarlig å avle opp dyr med utelukkende hensikt om slakt når vi kan leve godt uten kjøtt, samtidig som dette gir gevinst for miljø, klima, global matforsyning og egen helse? Vi mennesker har makt til å utsette dyr for påkjenninger og død. Vil vi virkelig at makt skal gi rett?

Vi tyr igjen til filosofen Bjørkdahl. Hva er konsensus blant yrkestenkerene?

– Det er etisk sett et trøblete område, hvor folk er radikalt uenige, og det argumenteres fortløpende. Men man er ikke like sikker på om det er greit lenger.

SAMFUNNSTOFF
Skyldspørsmålet
Tekst: Audun Brendbekken og Mathias Juell Johnsen
Illustrasjoner: Ola Olsen Lysgaard

 

Aldri har nordmenn spist mer kjøtt, og aldri har vi vært mer distansert fra dyrene som havner på middagsbordet. Et samlet dyrevernnorge hevder produksjonen verken er etisk, lovlig eller bærekraftig. Alle har skylden, og alle nekter for det.

 

– Det er bare å slå fast at dyreholdet i Norge i dag ikke – i alle fall ikke fullt ut – er etisk forsvarlig.

Ordene tilhører Kristian Bjørkdahl, filosof og fagetisk medlem i Rådet for Dyreetikk, oppnevnt av landbruks- og matdepartementet. Kjøttkonsumet til nordmenn øker, og det samme gjør distansen vi har til dyrene. Småbrukene legges ned til fordel for stordrift, og miljøvernerne varsler om konsekvensene kjøttkonsumet har for klimaet. Midt oppi det hele kommer spørsmålet om dyrenes velferd. Har ribben, fårikålkjøttet og grillpølsene dine det bra før de slaktes?

 

Gass og blod

Hvaligger egentlig bak det magre og billige svine- og kyllingkjøttet nordmenn konsumerer? Nortura, Norges største kjøttforedlingsbedrift, har ikke anledning til å ta oss med på slakt, men henviser til videoer på deres nettside. Disse viser hendelsesforløpet fra fødsel til slakt. Nortura legger ikke skjul på hva som må til. De akkompagnerer det heller med munter musikk og tilsynelatende omsorgsfulle, dyreglade og smilende bondefamilier.

Dyrene ankommer gården i varierende antall, dusinvis dersom det er snakk om gris, titusenvis hvis det er kylling, og er der i henholdsvis fire og én måned. I denne perioden er de aldri ute. De holdes inne i strengt kontrollerte områder for å unngå sykdom og skader. Så er deres dager talte. Dyretransporten til slakteriet ankommer, og dyrene dyttes inn i bilen. Til beins for grisens vedkommende, i trange kasser stablet i høyden for kyllingen. Ord som skånsomt og smertefritt nevnes i det grisene grynter og stanger inn i hverandre i det som for dem er en helt ukjent situasjon, og kyllingene kastes inn i esker og faller om hverandre. Bilen kjøres inn på slakteriet, hvor det loves kjapp prosess, og minimalt med stress. De dyttes inn i gasskamre eller CO2-felle for narkose, for så å henges opp etter bena og få strupen kuttet. Dyrene blør ihjel. For et utrent øye virker ikke det hele spesielt skånsomt.

Det er altså denne prosessen Bjørkdahl ser på som uetisk. Hvor mye hensyn og skånsom behandling må til for at vi kan spise kjøttet med god samvittighet? Og varierer det fra art til art?

– Det er et rart spørsmål, synes jeg, for det er jo ikke sånn at det er skrevet i stjernene et sted, akkurat hvor mye respekt vi skal ha for dyr.

I stedet for å svare på hvor mye velferd som er bra nok, stiller han heller problematikken på hodet, og grer alle dyrene under en kam.

– Hvor mye respekt kan vi yte dyr? Hvorfor kan vi ikke yte mer? Hvorfor driver vi hele tiden og bortforklarer at vi ikke yter dem mer respekt? Hvorfor lener vi oss på en dobbeltmoral der vi, for eksempel i loven, sier mange flotte ting, som vi ikke klarer, eller ikke engang har til hensikt, å etterleve i praksis? Hva kan vi gjøre, hva kan vi endre på, for å klare å yte dyr større respekt?

Informasjonssjef i Nortura Ellen Flø Skagen, mener at kjøttproduksjonen i Norge foregår under etisk forsvarlige rammer.

– Vi opererer innenfor de rammer som politikere og storsamfunnet har blitt enige om. Vi mener det er fullt mulig å drive godt innenfor disse rammene, både etisk og forretningsmessig.

Hun nevner at det ved alle slakteriene utføres et årlig “etisk regnskap”, gjennomført av Animalia, hvor det kun er toppkarakterene A og B som er godkjent av Nortura. Her skal alle leddene i verdikjeden inspiseres, og Nortura sikrer gode resultater med dyrevernsansvarlige på alle slakteriene. I tillegg skal alle de ansatte være glade i dyr. En debatt rundt praksisen er de heller ikke fremmed for.

– Det er en selvfølge med åpenhet rundt vår produksjon slik at vi får gode og meningsfulle diskusjoner og kan bygge tillit. Det er ikke minst viktig når det gjelder dyrevelferd.

samlebånd1Ulovlige lidelser

Bjørkdahl mener at vi dag har fått mye kunnskap om dyrs smerte, intelligens og behov for sosiale strukturer, og at dagens praksis hverken tar hensyn til dette, eller til dyrevelferdsloven. Loven er imidlertid god, presiserer han. Den sier for eksempel at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og at de skal «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». I tillegg finnes formuleringen om at dyr skal gis «god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd» og at «Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel».

– Problemet er at formuleringene i loven bare er tull. Da loven ble lansert sa landbruksmyndighetene at den ikke skulle tolkes på den måten at «vanlig dyrehold», slik det drives i Norge i dag, skulle sees som ulovlig. Det kan man ærlig talt stille noen alvorlige spørsmål ved, slår Bjørkdahl fast.

– Formuleringene i loven kan, slik jeg ser det, ikke tolkes på annen måte enn at mye dyrehold i Norge i dag bør anses som ulovlig.

Han mener at bønder selv ofte kommer ganske nære i å innrømme at dagens praksis er uforsvarlig, når de sier at dersom en vil ha bedre dyrevelferd, må forbrukerne være villig til å betale mer for kjøtt, egg og melk.

– Det er jo omtrent det samme å si at de kan lage kjøtt på en mer etisk forsvarlig måte, men at det er praktiske forhold som står i veien for det. Men da er vi tilbake til loven, slik jeg ser det, for dette er ikke å «beskytte dyr mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Kaja Ringnes Efskind, informasjonsansvarlig i Dyrevernalliansen, brenner naturlig nok også sterkt for dyrenes velvære. Hun er noe mer positiv til dyrevelferdsloven.

– Her er vi inne i gråsoner. Loven om dyrevelferd har bidratt til å styrke dyrs rettigheter på mange punkter, men vi er enige i at håndhevelsen av loven ikke er god nok. Ut ifra adferdsbehov er dyr i norsk kjøttproduksjon sviktet av myndighetene. Vårt fokus er å bedre forholdene for produksjonsdyrene, som er blant de svakeste og mest usynlige i samfunnet.

Efskind har klare hovedmistenkte når det kommer til hvem som må stå til rette for tingenes tilstand.

– Nordmenn flest ønsker bedre dyrevelferd, men har altfor stor tillit til at myndighetene tar ansvar.

Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH, en organisasjon som ønsker å ende all utnytting av dyr, er enig.

– Et kjent sitat fra Paul McCartney lyder: ”Hvis slakteriet hadde glassvegger hadde alle vært vegetarianere.” De fleste ønsker ikke at dyr skal lide, og ser derfor for seg husdyrhold og slakt som noe helt annet enn det er. Det er ikke uvanlig å høre at folk tror dyrene ikke stresses eller er redde på slakteriet, eller at de tror griser og kyllinger lever et liv der de “har det godt”.

Martinsen sier at disse forestillingen også bygges opp av myndigheter som sier at det i Norge er “god dyrevelferd” – og i samme slengen tilslører problemene, slik som at kyllinger ved fire ukers alder har vanskeligheter med å bevege seg.

Ifølge Bjørkdahl er konsumentene også skyldig. Det at de ikke lenger vet hvordan dyr holdes, behandler og drepes, skyldes en dobbeltmoral. Fordi de ikke vet så mye om hvordan kjøttproduksjonen skjer, blir det lettere for dem å glemme det helt, og samtidig etterspørre billigere varer, som igjen fører til at produksjonen blir tvilsom. Det er ikke en god unnskyldning, mener han.

– For en forbruker som virkelig ønsker å vite, lar det seg fint gjøre. Det er villet uvitenhet fra forbrukerens side.

Så hvem sitter egentlig med skylden? Lider vi som nasjon av ansvarspulverisering når det kommer til dyrevelferd? Bjørkdahl er ikke nådig.

– Jeg mener det er mer hykleri enn det er ansvarspulverisering. Alle er opptatt av å være «god mot dyrene», men veldig få gidder å faktisk gjøre noe for det.

– Hvor mye ansvar har vi som kunder i kjøttdisken?

– Kan jeg svare «veldig stort»? Hvorfor skulle man ikke ha stort ansvar? Det er jo dyr, på mange måter som oss, som lider om de ikke får det de trenger for å ha det bra.

 

Grisgrendte strøk

Da George Orwell i Animal Farm hevdet at grisen var det dyret som lignet mennesket mest, hadde han på mange måter rett. Grisen er et av de dyrene vi spiser mest av. Det er også et dyr hvis hjerter snart kan ende opp med å brukes til transplantasjon hos mennesker. Modifiserte grisehjerter har allerede med hell blitt transplantert til levende bavianer. Dette fungerer fordi menneskelignende aper, mennesker, og griser på mange måter er ganske like. Vi er altetende pattedyr som er utsatt for å bli feite og smittet av influensa.

Griser er også smarte. De kan spille enkle former for videospill, løse oppgaver og lure hverandre. De er gode til å observere omgivelsene og har en flokkultur på lik linje med elefanter. Griser er også flinke til å kommunisere og leve sammen med mennesker. Spør besteforeldrene dine. Mange av dem har vokst opp på gård med nærhet til dyreholdet. Mange av dem som ikke gjorde det, hadde likevel med jevne mellomrom en gris boende hos seg fra vår til sen høst, da den skulle slaktes og spises til jul. Mange steder var dette vanlig praksis. Man fikk tak i en griseunge eller to, sto for oppdretten, og fikk en slakter til å komme på besøk når tiden var inne. Grisene gikk gjerne fritt i hager eller rundt på gården, lekte med barna, og spiste restemat og røtter i potetåkrene. Barna gråt på grisens slaktedag, men spiste den likevel. Det var ikke ofte man kunne ta seg råd til å spise godt kjøtt.

Slik er det ikke i dag. Grisen kjøpes ferdig slaktet, partert og pakket, og det til lave priser. En kilo nakkekoteletter kan anskaffes på din nærmeste lavprisbutikk for rundt 30 kroner.

– Det er uheldig hvis det skapes et bilde av at kjøttmat er billigere enn det faktisk er, noe vi nok har sett flere eksempler på de siste årene – ikke minst gjennom priskrigen på ribbe, sier Ellen Flø Skagen fra Nortura.

Marte Munkeli, leder i Norsk vegansamfunn, er også krass mot den lave prisingen.

– Vi mener det er åpenbart at kjøtt og andre animalske produkter sterkt subsidiert og dermed fremstår for forbruker som svært billig. De reelle kostnadene ved produksjonen, som belastningen på dyr og miljø, reflekteres overhodet ikke i prisen. I tillegg brukes dyreprodukter ofte som kampanjevarer og lokkepriser i butikkjedene, noe som ytterligere er med å nedjustere verdien av dyr i samfunnet.

Lavprisverstingen Rema 1000, representert av Havva Kara, sjef for miljø og ansvarlige innkjøp, svarer ikke direkte på anklagen om at kjøtt selges til for lav pris. Hun poengterer heller bedriftens grunnleggende bedriftsmodell.

– Rema 1000 skal alltid ha de laveste prisene og vi tilpasser oss konkurransesituasjonen i markedet, også på ribbe og fårikålkjøtt.

Kara poengterer at tre for to kampanjer på grillkjøtt er en saga blott. Dessuten gjelder de lave prisene alle varer, ikke bare kjøtt. Noe direkte svar på anklagen om at de nedjusterer verdien av dyrene, får vi i imidlertid ikke.

Ingrid Solberg Gundersen, kommunikasjonsrådgiver i NorgesGruppen, svarer heller ikke på anklagen. Hun skylder på mekanismene i markedet.

– Matprisene avhenger av tilbud og etterspørsel, det vil si at de tilpasses konkurransesituasjonen i markedet og varierer også med de ulike sesongene.

Hun henviser oss til en noe intetsigende informasjonsside på nett når vi spør hvorfor kjøttdeig er billigere enn brød.

– Siden matprisene avhenger av flere faktorer avhengig av type, så kan man ikke sammenligne helt forskjellige varegrupper som brød og kjøtt.

Det er altså markedskreftene som rår. Både Rema 1000 og NorgesGruppen neglisjerer kritikken rettet mot selve produksjonen, og stiller seg bak Norturas påstand om at norsk kjøttproduksjon tar særdeles godt vare på dyrene. Det er med andre ord ingenting ting de kan stilles til ansvar for.

samlebånd2

I-landsproblemet

Vi spiser dobbelt så mye kjøtt som på 60-tallet. Ifølge Fremtiden i våre hender tilsvarer en gjennomsnittlig nordmanns kjøttkonsum 1375 dyr i løpet av livet. Ved å visualisere dette i eget hode, dannes fort et bilde av mennesket som en massemorder med et enormt biologisk fotavtrykk. En morder som ikke lenger tar seg bryet med å se byttet i øynene.

Ingrid Fredriksen, leder av Fremtiden i våre hender Bergen, mener aktivistorganisasjonene må hjelpe forbrukerne å ta ansvar i kjøttdisken. ”Kjøttfri Mandag” er et slikt initiativ. Hun påpeker at dersom alle nordmenn adopterte dette, ville det utgjøre en reduksjon av karbonutslipp tilsvarende 200.000 biler i året.

Kjøttkonsumet henger for øvrig sammen med inntektsnivå. De rike spiser mer, og de fattige spiser mindre. USA spiser selvfølgelig mest. Også Sør-Amerika kommer ille ut. I fattigere land og i de fremvoksende økonomiene er konsumet langt mindre. Konsumet er også kraftig voksende ifølge WHO. Implikasjonene er potensielt enorme. Ikke bare for dyrenes velferd, men også miljøet. Kjøttindustrien er en klimaversting. FN estimerer at rundt 15 prosent av klimagassutslippene i verden skyldes dyrehold.

Økt etterspørsel på kjøtt i Norge bidrar til storskalering av landbruket. For å møte de høye produksjonskravene, bruker norske bønder kraftfôr. Jordbruk er hovedårsaken til regnskoghogst, og denne akselereres gjennom behovet for soyabasert kraftfôr. Gjennom sitt kjøttforbruk spiser nordmenn 4 kvadratmeter regnskog i året.

– Det er et paradoks at Norge vil fremstå som regnskogbeskyttere når kjøttkulturen bidrar såpass til nedhogging, sier Fredriksen.

 

Vredens dyrehold

– At det norske landbruket industrialiseres, er utfordrende for dyrene sin del. Det er helt kvalmt at kylling kun regnes i tonn, sier Aina Bartmann, politisk rådgiver i Oikos Økologisk Norge.

I 2003 så Bondens marked dagens lys med Bartmann som leder. Bodene med kortreist mat var et initiativ for å skape kontakt mellom forbruker og bonde, vise frem produkt og verdikjede for hva det var. Hun er skeptisk til hvor lite innflytelse forbrukere og bønder levnes i dagens landbruk.

– Det er ikke tvil om at det er en maktkonsentrasjon. Første bud for å få bukt med dette er å få på plass en lov om god handelsskikk, og deretter en oppsplitting av de store aktørene er berettiget. NorgesGruppen har for eksempel i dag tilnærmet monopol på distribusjon.

Ingrid Solberg Gundersen, kommunikasjonsrådgiver i NorgesGruppen, mener konkurransesituasjonen er god.

– Vi opplever at konkurransesituasjonen er sterk og at den kommer forbruker til gode. Vi konkurrerer ikke bare med Rema og Coop, det er også hard konkurranse mellom kjedene i NorgesGruppen.

Maktkonsentrasjon påvirker også bonden, mener Bartmann. Billig kjøtt og priskrig gjør at valget å være bonde ofte må kombineres med ekstra arbeid, og sjeldent blir forenlig med A4 familieidyll.

Anders Habberstad, landbruksrådgiver i Eidsvoll kommune, satte melkeprodusentstøvlene på hylla i januar. Fulltidsstilling, familieliv, og snekkerarbeid på siden av ville blitt en håndfull for de fleste selv uten 50 timer i samdriftsfjøset annenhver uke på toppen. Og ut ifra Habberstads fortellinger kan det virke som om slikt er regelen snarere enn unntaket. Nå gir han lokale bønder faglig og økonomisk veiledning på det kommunale kontoret. Ha mener maktkonsentrasjonen går utover bonden, siden det blir så få aktører å selge kjøttet til.

– Bønder må finne fornuften andre steder enn i lønningsposen. Å være bonde er nok for mange dessverre mer et verdivalg enn noe annet.

Siden Habberstad begynte å jobbe i kommunen i 1998 har 75 prosent av melkeproduksjonsenhetene forsvunnet. Feiringsbygda i Eidsvoll er på mange måter et erkeeksempel på utviklingen i norsk landbruk. “Østlandets Hardanger” var velrenommert for sin omfattende gårdsdrift. I dag står fire fulltidsproduksjonsenheter igjen fra det en gang så livlige landbruket. Grunnene blir bare færre og færre for å være heltidsbonde på Østlandet.

– Den gjennomsnittlige gårdbrukeren har forsvunnet litt, han som drev dyr om sommeren og styrte i skogen på vinterstid. Det er generell misnøye med å ekspandere kun for størrelsens skyld, men vi skal ikke unngå å drive formålstjenlig heller. Mange bønder går ikke engang i null.

Habberstad mener at vi har gode etiske retningslinjer i Norge, men at krav om billigere produksjon gjør det vanskelig å følge disse. Ribbekrigen og dens medsammensvorne skaper problemer for bonden, som må produsere nok til å dekke utgiftene sine før han betrakter dyrevelferd.

– Moral og etikk kan man flagge høyt når det ikke koster noe særlig. Norske forbrukeres skrik etter billig mat har skapt en strømlinjeformet produksjon. Det er så enkelt som at forbrukermakten setter premissene for markedet, ergo har de ansvar for dyrenes velferd i kjøttmarkedet.

 

Flasketuten peker på

Svein Aage Christoffersen, professor i etikk og religionsfilosofi ved UiO, mener at man i dag har redusert dyr til produksjonsenheter. Han sier at vi fra tidlig alder er emosjonelt avstumpet i vårt forhold til dyrene. Har det moderne mennesket blitt så travelt at hverdagens mange inntrykk rett og slett ikke levner tid til å betrakte vesenet bak middagstallerkenen?

Dagens høye norske kjøttkonsum og lite bærekraftige livsstil relaterer professoren til den høye levestandarden og rikdommen som har fulgt som konsekvenser av det norske oljeeventyret.

– Rikdom fører som regel til selvopptatthet og navlebeskuelse. Men jeg er skeptisk til lovregulering av norske kostholdsvaner. Derimot har jeg tro på opplysning og på at det stilles strenge krav til dyrevelferd.

Igjen står ansvarsdebatten, bondens rolle og forbrukermakten. Både professor Christoffersen og landbruksrådgiver Habberstad virker bestemte på at makten ligger hos forbrukermassen. Andre, som Efskind i Dyrevernalliansen, Martinsen i NOAH, og filosofen Kristian Bjørkdahl skylder på stat og industri. Fra slike utsagn kan man få inntrykk av at bøndene mangler frihet i arbeidet, men Havva Kara og Rema 1000 sier seg ikke enig i dette.

– Norske gårdsbruk er i dag blant de minste i verden, men samtidig er Norge i verdensklasse både med tanke på dyrevelferd og kvalitet. Så det å påstå at bøndene blir presset til å produsere store kvanta og å neglisjere dyrevelferd, kjenner vi oss ikke igjen i.

Lars Joakim Hanssen, politisk rådgiver i Landbruksdepartementet, ikke enig i kritikken om dårlig oppfølging av loven om dyrevelferd fra statens side. Han sier det har vært en prioritert oppgave for sittende regjering å styrke dyrevelferden. Det vises til at Mattilsynet har gjennomført 20 prosent flere tilsyn i 2014, og at et pilotprosjekt med dyrepoliti er i etableringsfasen. At staten har overordnet ansvar vil han heller ikke være med på.

– Det er dyreholder som har hovedansvaret for velferden til sine dyr, og har den direkte og daglige påvirkning på forholdene dyrene lever under. Myndighetene har det overordnede politiske og forvaltningsmessige ansvaret for dyrenes velferd. Dette ansvaret utøves gjennom utforming av regelverk og offentlig tilsyn, samt gjennom rammebetingelser.

samlebånd3

Minoritetens minoritet

Noen har valgt å ta avstand fra det hele. Det er lite tall på vegetarianere i Norge, men i 2002 anslo en SIFO-undersøkelse at de utgjør to til fire prosent av befolkningen. For å finne ut hvor mange av disse som er veganere, altså folk som avstår fra dyreprodukter totalt, må vi helt tilbake til 90-tallet. En intern undersøkelse gjennomført av Norsk Vegetarforening tilsa at én av elleve vegetarianere var veganere. De er altså en minoritet innenfor en minoritet. Munkeli i Norsk vegansamfunn belyser valget til disse individene.

– Veganere mener at dyrs interesser og ønske om å leve bør respekteres, og at det i det minste bør bety at vi ikke påfører dem smerte, skader eller død så lenge det kan unngås og vi har alternativer som ikke bidrar til dette.

Munkeli forklarer at det å velge bort dyreprodukter i kostholdet vårt er en åpenbar måte å ivareta dyrenes interesser på. Ganske enkelt fordi vi kan. Med et variert kosthold og nødvendige kosttilskudd er det ikke skadelig for mennesker å avstå fra kjøtt, fisk og meieriprodukter. Også innenfor klær og kosmetikk må man holde tungen rett i munn som veganer. Utnyttingen av dyr skjer i flere bransjer. I en ideell veganerverden er det altså ikke kyr og sauer på gårdene, hverken til kjøtt, ull eller melkeproduksjon.

Videre poengterer hun at det er feil å si at dyrene “gir” oss ressurser, da det antyder at vi lever i en slags symbiose. Dyrene har ingen bestemmelsesmakt over deres eget liv, og er sånn sett som en ren eiendom å regne. Den samme logikken lå bak slavehandelen.

I boken Animal Liberation fra 1975 argumenterte den kjente filosofen og utilitaristen Peter Singer (utilitarisme: Det gode er det som maksimerer summen av lykke, red. anm.) for at det er lite grunnlag for å i det hele tatt ha et klassifisert skille mellom mennesker og dyr. Konsekvensene blir at dyrenes nytte også må tas med i det utilitaristiske regnestykket, og at moderne dyrehold blir som en makaber slavehandel å regne. Hans argumentasjon har dannet grunnlaget for synet til mange av dagens ledere innenfor dyrevern. Kanskje vil vi i fremtiden se tilbake på kjøttproduksjonen i det tjuende og tjueførste århundre som en skamplett på menneskets historie på lik linje med slavehandel, fascisme og apartheid.

 

Utskjelte hverdagshelter

At noen ikke spiser kjøtt, kommer på et aggregert nivå alle andre til gagns. Likevel opplever veganere og vegetarianere en tilsynelatende endeløs skepsis fra sine medborgere. Til tider også regelrett mobbing. Munkeli fra Norsk veganforening meddeler at det er vanlig at veganere møter motstand fra folk som er bevist konfronterende og provoserende.

– Å ta avstand fra en handling som er så vanlig i samfunnet, som å spise kjøtt er, kan av andre oppleves som et angrep på ens egen måte å leve på – selv når veganeren ikke uttrykker noen annen mening enn å fortelle at han eller hun er veganer.

Veganer og bergenser Sunniva Rødne kjenner seg igjen i Munkelis påstand. Hun forteller om bønder fra hjembygden som tok dyrevennstandpunktet som et personangrep, men også om støttende familie og vennekrets. Historiene hun har møtt i diverse internettfora er likevel ikke alltid rosenrøde.

– Det er verst for veganske foreldre: Folk tar helt av så fort det snakk om å oppdra unger på vegansk diett. Det sammenlignes med barnemishandling, og man får høre at barnevernet må overta ansvarsretten.

Fellesnevneren blant kritikerne er ideen om at veganisme er usunt. Mennesket er av natur rovdyr, og ergo er det unaturlig og usunt å avstå fra kjøttkonsumet. Forskningen går derimot begge veier. En omfattende studie gjennomført ved Universitet i Graz i februar 2014 viste at blant annet kreft, psykiske lidelser og allergier var overrepresentert i det vegetarianske og veganske utvalget. I konklusjon var det er et behov for mer forskning på emnet. Likevel ble det foreslått at bedre kunnskap om næringssubstitutter og tilgjengeliggjøring av disse kunne motvirke den negative effekten. I motpolen konkluderte The China Study, en av de bestselgende ernæringsbøkene i USA noensinne, at all mat med mer enn null milligram kolesterol medførte en økt risiko for blant annet hjerte- og karsykdommer, brystkreft og diabetes. Sannheten ligger nok et sted mellom ytterpunktene.

Å kutte ut kjøtt kan lett føre til mangler på for eksempel jern, vitamin B12, omega 3 og ikke minst proteiner. Men det er fullt mulig å dekke behovet for disse næringsstoffene med ikke-animalske produkter. Rødne tror mangelen på substitutter i dagligvarehandelen kan ha noe med utfallet av studien i Østerrike å gjøre.

– Med en gang man skal ha noe litt spesielt, for eksempel proteinrike substitutter for kjøtt, kan man ikke gå på butikken. Og i spesialforretningene er det dritdyrt.

Dette gjør det vanskelig å ta gode og dyrevennlige valg i butikken, mener Munkeli fra Norsk vegansamfunn. Hun oppfordrer dagligvarebransjen til å satse på vegansk ferdigmat, oppskrifter og produkter for å gjøre det lettere å velge vegansk.

– I dag er et plantebasert kosthold noe som krever en dedikert innsats hvor man selv må lete opp alternativene.

Selv om redningen kanskje ikke er rett rundt hjørnet, virker det som det er lys i tunnelen også for minoriteten. Ifølge Ingrid Solberg Gundersen vil NorgesGruppen tilby et bedre utvalg vegetarmat i fremtiden, da det er tydelig økning i etterspørselen etter dette. Havva Kara forklarer at Rema 1000 kontinuerlig forsøker å spre matglede gjennom oppskrifter, og ofte innbefatter dette vegetarmat. Hun utelukker ikke en utvidet satsing på vegetarmat i fremtiden.

 

Makt og rett

Noen steinkast utenfor Voss gjør bonde Lars Selheim klart til ukens slakt. I 2008 fikk Selheim Gård tillatelse til å drive gårdsslakt, som ga bønder i Hordaland muligheten til å gi dyrene sine en kortere siste reise enn den til Nortura i Rogaland.

Prosessen er også noe annerledes enn hos Nortura. Å sørge for transport ut til Selheim selv er litt dyrere og mer tidkrevende enn å overlate det til slakteriets lastebilsjåfører. Men bonden får se dyr som er lykkelige uvitende til siste øyeblikk. Selheim og hans ansatte losjer dyrene én og én om gangen inn til bedøvelse, før hovedpulsåren kuttes og foredlingsprosessen iverksettes. Kanskje går kjøttet til Matkollektivet i Bergen, kanskje bonden driver utsalg på egen gård, eller kanskje han har avtale med en lokal restaurant eller forretning. Lars Selheim registrerer med glede at flere fatter interesse for kortreist mat. Når vi spør hvilken smakspåvirkning dette har, ler Selheim litt før han siterer en annen vestlending, matattaché hos Fylkesmannen i Hordaland Gunnar Nagell Dahl.

– Om lag 80 prosent av kjøttkvaliteten bestemmes av hvordan man behandler dyret før avlivning, og hvordan man behandler kjøttet det første døgnet etter avlivning.

Det er med andre ord en vinn-vinn-situasjon. Maten smaker bedre når dyrene har det bedre. Kjøper man kortreist mat, er man ifølge Selheim, og resten av dyrevernnorge, en forbruker med mer omtanke for de livene som går tapt for å gi oss føde. Storaktørene mener dog de har sitt på det rene, og bagatelliserer kritikken.

Martinsen fra NOAH stiller avslutningsvis noen fundamentale spørsmål.

– Er det etisk forsvarlig å avle opp dyr med utelukkende hensikt om slakt når vi kan leve godt uten kjøtt, samtidig som dette gir gevinst for miljø, klima, global matforsyning og egen helse? Vi mennesker har makt til å utsette dyr for påkjenninger og død. Vil vi virkelig at makt skal gi rett?

Vi tyr igjen til filosofen Bjørkdahl. Hva er konsensus blant yrkestenkerene?

– Det er etisk sett et trøblete område, hvor folk er radikalt uenige, og det argumenteres fortløpende. Men man er ikke like sikker på om det er greit lenger.

Neste artikkel
I pose og sekk