Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
29.08.2015
ANMELDELSE
Techno, segway og lykke?
Tekst: Varg Lukas Folkman
Foto: Monica Santos Herberg

 

Anmeldelse:

Lykkeparadigmet, konsept/regi: Idun Vik

Med: Idun Vik, Sandra Kolstad, Birk Nygaard, Ida Wigdel og Stian Danielsen

I Idun Viks stykke Lykkeparadigmet er det som tittelen avslører lykke som står i fokus. Mer bestemt det moderne lykkejaget hvor mindfulness og Erik Bertrand Larssen står i sentrum. Er dette den rette vei, eller kan det heller føre til en manisk søken som raskt ender i gråt?

Stykket kategorieseres som interdisiplinært technoteater med popkulturell puls. En kan trygt si at skepsisen lå tungt i det jeg trådde inn i den paviljong-lignende scenen til musikk vagt lik Bowies Warzawa. Lite var jeg beredt på det vanvittige showet jeg hadde forran meg.

Inne i paviljongen blir man plassert på benker som er plassert rundt en scene i midten. Taket og veggene av paviljongen er satt sammen av skjermer som i det stykket starter viser en stjerneklar nattehimmel. Stemningen denne nattehimmelen, Kolstads musikk og intenst skuespill skaper er noe av det mest suggerende jeg har opplevd på både scene og lærret. De første og siste 10-15 minuttene av stykket kan ikke beskrives som noe annet en fantastisk. Det er rent og enkelt samtidig som det fanger noe i meg som publikummer. Ta bare de hjerteskjærende skrikene til en av skuspillerne mot slutten av stykket i det han skamfult hevder han er en «fuck-up». Det treffer en nerve i delen av meg som kjenner meg igjen i stykkets tematikk.

Det den enormt gode begynnelsen medfører er naturligvis høye forventninger til det som videre skal komme. Dette lider midtdelen av. Når man her for alvor når kjøttet av stykket fremstår det hele noe fragmentert. Vi får presentert en rekke sekvenser hvor vi vises moderne fenomener som skal fremkalle nettopp, lykke. En montasje av kattevideoer, en sang ikke ulik et selvhjelps mantra fremført på segway og noe som kan ligne wrestling. De fungere alle utmerket på egenhånd, men de makter ikke å skape en helhetlig opplevelse. Det eneste som for meg knytter det hele sammen er et underliggende mørke som når sitt klimaks i det førnevnte utbrudd mot slutten.

I det hele er Lykkeparadigmet en opplevelse jeg klart vil anbefale til en hver. Den noe svake midtdelen veies opp for av en magnetisk start og slutt.

Spilles på STUDIO BERGEN frem til den 30. august

ANMELDELSE
Techno, segway og lykke?
Tekst: Varg Lukas Folkman
Foto: Monica Santos Herberg

 

Anmeldelse:

Lykkeparadigmet, konsept/regi: Idun Vik

Med: Idun Vik, Sandra Kolstad, Birk Nygaard, Ida Wigdel og Stian Danielsen

I Idun Viks stykke Lykkeparadigmet er det som tittelen avslører lykke som står i fokus. Mer bestemt det moderne lykkejaget hvor mindfulness og Erik Bertrand Larssen står i sentrum. Er dette den rette vei, eller kan det heller føre til en manisk søken som raskt ender i gråt?

Stykket kategorieseres som interdisiplinært technoteater med popkulturell puls. En kan trygt si at skepsisen lå tungt i det jeg trådde inn i den paviljong-lignende scenen til musikk vagt lik Bowies Warzawa. Lite var jeg beredt på det vanvittige showet jeg hadde forran meg.

Inne i paviljongen blir man plassert på benker som er plassert rundt en scene i midten. Taket og veggene av paviljongen er satt sammen av skjermer som i det stykket starter viser en stjerneklar nattehimmel. Stemningen denne nattehimmelen, Kolstads musikk og intenst skuespill skaper er noe av det mest suggerende jeg har opplevd på både scene og lærret. De første og siste 10-15 minuttene av stykket kan ikke beskrives som noe annet en fantastisk. Det er rent og enkelt samtidig som det fanger noe i meg som publikummer. Ta bare de hjerteskjærende skrikene til en av skuspillerne mot slutten av stykket i det han skamfult hevder han er en «fuck-up». Det treffer en nerve i delen av meg som kjenner meg igjen i stykkets tematikk.

Det den enormt gode begynnelsen medfører er naturligvis høye forventninger til det som videre skal komme. Dette lider midtdelen av. Når man her for alvor når kjøttet av stykket fremstår det hele noe fragmentert. Vi får presentert en rekke sekvenser hvor vi vises moderne fenomener som skal fremkalle nettopp, lykke. En montasje av kattevideoer, en sang ikke ulik et selvhjelps mantra fremført på segway og noe som kan ligne wrestling. De fungere alle utmerket på egenhånd, men de makter ikke å skape en helhetlig opplevelse. Det eneste som for meg knytter det hele sammen er et underliggende mørke som når sitt klimaks i det førnevnte utbrudd mot slutten.

I det hele er Lykkeparadigmet en opplevelse jeg klart vil anbefale til en hver. Den noe svake midtdelen veies opp for av en magnetisk start og slutt.

Spilles på STUDIO BERGEN frem til den 30. august

Neste artikkel
Frisk motvekt