Hvem er redd for Nawal Marwan?
Her har du et stykke, så gjennomsyret av lidelse, grusomhet og håpløshet at det hele står i fare for å vippe publikum over i apati. Heldigvis dras man med videre av nysgjerrighet over hvor det hele leder, og av noen få empatiske roller i en historie fylt av avskyelige. Det man belønnes med er en avsluttning så rystende at en skulle ønske en fulgte en hjelpsom vaktmesters råd, «Noen ganger er det best å ikke vite alt».
15. september 2015
Tekst: Varg Lukas Folkman
Foto:  Thor Brødreskift

 

Forbrendt, Regi: Kjersti Horn, Tekst: Wajdi Mouawed, Oversatt av: Ragnar Hovland

Med: Marianne Nielsen, Julia Bache-Wiig, Preben Hodneland, Kim Kalsås, Katrine Dale, Pål Rønning, Sigmund Njøs Hovind, Ane Skumsvold, Jorunn Kjellsby, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Sverre Røssummoen, Hadle Lavold Reisæter og Gerald Pettersen

 

Her har du et stykke, så gjennomsyret av lidelse, grusomhet og håpløshet at det hele står i fare for å vippe publikum over i apati. Heldigvis dras man med videre av nysgjerrighet over hvor det hele leder, og av noen få empatiske roller i en historie fylt av avskyelige. Det man belønnes med er en avsluttning så rystende at en skulle ønske en fulgte en hjelpsom vaktmesters råd, «Noen ganger er det best å ikke vite alt».

Det hele tar utgangspunkt i to brev testamentert til et tvillingpar av deres avdødde mor. På det ene står det «Finn din far, og gi han dette brevet» og på det andre «Finn din bror, og gi han dette brevet». En far de trodde var død og en bror de ikke viste de hadde. Fra dette blir de ufrivillig dratt inn i en skitten, mørk og komplisert historie.

For å fremheve alt det grusomme som tar sted i historien blir scenen i seg selv benyttet til sitt fulle. Den er bygd som en trapp og dekket av papp. I starten er den ren, men etterhvert blir den dekket av skrift, bilder, blod og annet som skuespillerne utsetter den for. Den følger historiens gang, og blir som den mer og mer skitten. Den dramatiske effekten av dette er utmerket, og den ferdigmalte veggen blir i seg selv et vitnesbyrd om alt som har skjedd.

Om effekten på publikum av alt dette er sterk, så setter den ikke mindre merker på skuespillerne. De dekkes sammen med scenen av vann og maling. De gjør en god figur gjennom det hele, og som historien og scenen vitner de til slutt visuelt om alt de har gått gjennom.

De følges også av et lydspor av en fantastisk kvalitet. Fra de subtile og fordragelige øyeblikkene til de skremmende og øredøvende. Det er derfor også bare passende at musikken spiller en sentral rolle i avslutningen av et helt fremragende stykke. Et som en virkelig burde få med seg om så kun for en helt ny lytteopplevelse av Life On Mars.

 

Spilles på Den Nationale Scene, Store Scene frem til 17. oktober