Monumentalt og blendende vakkert
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var uvillig stemt til å se en nakenforestilling, men heldigvis ble denne opplevelsen både vakker og elegant.
26. september 2015
Tekst: Rania Broud
Foto: Yaniv Cohen

 

A song to…

Koreograf: Mia Habib. Produced by: Mia Habib Productions.

Dramaturgi og lyd: Jassem Hindi.

Dansere: Asaf Aharonson, Povilas Bastys, Harald Beharie, Jon Filip Fahlstrøm, Keyon Gaskin, Ida Gudbrandsen, Loan Than Ha, Tarek Halaby, Hanna Mjåvatn, Terje Tjøme Mossige, Fie Dam Mygind, Przybyslaw Paz, Linn Christine Ragnarsson, Ingunn Rimestad, Kira Senkpiel, Cecilie Lindemann Steen og Sandy Williams.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg var uvillig stemt til å se en nakenforestilling, men heldigvis ble denne opplevelsen både vakker og elegant. Det starter fort – den svarte tomme scenen lyses opp av nakne kropper stående i en sirkel, et symbol som er gjennomgående i A song to… Vi betrakter, de sirkulerer, og vi er over i en ny sekvens. Nærmest like fort som de kommer på scenen forlater de oss med bare en aktør. Hennes enkle krypebevegelser transformerer så og si synet av kroppen hennes til å ligne et annet vesen. Når resten av danseensemblet inntar samme krypebevegelse og fyller rommet, og belysningen senkes, ser de ut som dansende kyllinger. Absurditeten i sekvensene virker ironiske enkelte steder. Assosiasjonen til amøber, fisker og brunsnegler dukker opp. Er det slik at Mia Habib vil at vi skal se på kroppen med et ferskt blikk ved å skape disse bildene? I så fall så funker det.

Etterhvert som sekvensene går over til andre formasjoner og bevegelser tar jeg meg selv i betrakte kroppen(e) på en helt ny måte – det hele føltes overraskende behagelig.

Mot siste halvdel går A song to… over til representasjonen av monumentalkunsten i Frognerparken. Det merkes at Habib er inspirert av Gustav Vigelands livsverk i måten granitttatuene kommer til live i dansekropper med steinansikt. I lys av Vigelandsparken var den nærmest nasjonalistisk. A song to… fungerer som en protest mot kroppshysteriet ved å utelokke sensualitet og sex i et rom full av dinglende kjønnsorganer og vaglende bryster. Det var befriende!