Tekst: Petter Lindheim Reinem, Audun Brendbekken og Mathias Juell Johnsen

Illustrasjon: Ola Lysgaard

En vanlig bedriftspresentasjon, løst gjenfortalt.

– Du får ordentlige arbeidsoppgaver fra starten av. Og masse ansvar, noe som gir deg en bratt læringskurve. Det er reelle arbeidsoppgaver og ekte kunder som krever at du er aktiv og proaktiv.

Etter tre dagers fundering over hvorvidt det er greit å droppe slipset, sitter du nå blant tilhørerene og angrer. Du er slipsfri og føler deg underdressed. Gjemt bak et lite fjell av gratis fruktdrikker og godtepastiller lytter du nysgjerrig til det som blir sagt.

– Det viktigste jeg har lært her, er at sammen er vi sterkere og kan vokse raskere enn alle de andre.

På den beskjedne gulvplassen i et av skolens auditoriumer står en ung og nyutdannet bedriftrepresentant og forklarer om overgangen fra studenttilværelsen til arbeidslivet i en veletablert bedrift. Du kjenner igjen vedkommende fra tidligere. Gikk ikke han to kull over deg, da? Sammen har han uansett med seg lederen for regnskapsavdelingen.

– Ingen arbeidsdager er like! En dag forbereder du en presentasjon på kontoret, og en annen dag er du i en fabrikk i Stockholm og henger post-it-lapper på produksjonsutstyr i en prosess du har null innsikt i!

Du smiler forsiktig. Trodde du at du skulle sitte å trøkke inn tall i Excel fra morgen til kveld og hate livet? Å neida. Stiv oppkledning til tross, arbeidsdagene her er som en lek.

Sirenesang

– Vi har med en liten overraskelse, gliser avdelingslederen bredt godt uti presentasjonen. Han heiser hendene over hodet og former de som et gåsetegn idet han sier “liten”. Du antar det er for å demonstrere at han egentlig ikke synes overraskelsen er særlig liten. Powerpointen har skiftet lysbilde, og nå lyser “PRESTASJONSKULTUR: HVORDAN FÅ VINNERSKALLEN” mot studentmassen. Du snur deg mot sidemannen og utveksler blikk og en diskré fistbump under bordet. Blir det Skype-foredrag med Erik Bertrand Larsen? hvisker du forventningsfull.

Inn i rommet entrer en norsk landslagssjef i langrenn. Fra rommets anlegg spilles “Eye of The Tiger” og energien i salen tar seg opp.

– Hva kan næringslivet lære av prestasjonskulturen i idretten? starter landslagssjefen. Bak ham er det nå et lysbilde av Martin Johnsrud Sundby under et spurtoppgjør i Falun.

Ingen i salen svarer.

– Ok, hva kjennetegner prestasjonskulturen i langrennsmiljøet?

Dørgende stille i salen.

– Ingen? Hva er likheten mellom idretten og næringslivet?

Fortsatt stille.

– Drivet etter å være best, svarer han for oss.

Han fortsetter:

– Det å hele tiden jobbet mot et mål, et mål som ofte ligger langt frem i tid. Ta dag for dag, men likevel jobbe målrettet for noe håndfast som ligger langt frem i tid. Det kan være en presentasjon av et stort oppdrag for en kunde, eller et OL-renn. Same, same, but different!

En student rekker opp hånda, og den nybakte konsulenten kaster en sjongleringsball mot vedkommende. Han tar i mot med to hender, og får med det anledning til å ta ordet.

– Hvordan kan vi studenter lære av idretten? Han retter spørsmålet mot landslagssjefen, men avdelingslederen tillater seg å svare.

– Langrenn er en mer enn en heltidsjobb, det er en livsstil. Det skal også studiene være. Du må jobbe hver dag mot målet, OL eller eksamen. Spise riktig, trene riktig og sove nok.

Studentene humrer lett, men han virker tilsynelatende helt oppriktig når han prater.

– Og det må dere ta med dere inn i næringslivet, inn i jobben. Live to work. Men la heller meg stille landslagssjefen noen spørsmål, sier han og signaliserer at han skal ha sjongleringsballen

– Ikke sant at det er flere likheter enn ulikheter mellom næringslivet og toppidretten?

Treneren svarer:
– Nja, nå er det jo visse forskj …

– Ja, ikke sant, bryter avdelingslederen inn.

– Du sa i sta at det handler om å jobbe mot målet, og det målet er å stå på toppen av pallen. Det kan være OL-pallen eller lønningslista, fortsetter han før han setter i gang en langtekkelig tirade om viktigheten av målrettet, resultatorientert og knallhardt arbeid.

En ekte jobb

Idet avdelingslederen omsider ser seg ferdig med å slå fast at hverdagene til langrennseliten og konsulenter er forbausende like, slår det deg at dette ikke gir deg noenting som helst. Den nybakte konsulenten tar over stafettpinnen.

– Du får ansvar fra dag en! Det kan være litt skummelt å bli kastet ut i det, men du får god oppfølging av de mer erfarne kollegaene.

Et kollektivt anerkjennende nikk går gjennom salen. Det er jo nettopp dette studentene ser etter hos sin første arbeidsgiver, jo! Ansvar og oppfølging! Men du tenker at dette begynner å bli forbanna forutsigbart. Du kom hit for å få et innblikk i hvordan en vanlig arbeidsdag fortoner seg for en nyutdannet siviløkonom. Dessverre er alt du serveres svada om at du får jobbe med reelle prosjekter, gis ansvar og at læringskurven din vil være bratt. Åja, fem år på universitet og du får mulighet til å jobbe med reelle arbeidsoppgaver. En gang til, arbeidsoppgavene er reelle, kundene er ekte, og vi legger trykk på at du faktisk får ANSVAR i en jobb med en månedslønn i det øvre sjiktet. Fortell meg mer! MER!

En ekkofunksjon

I det den forhåndsmeldte Pecha Kucha-baserte delen av presentasjonen er i ferd med å ebbe ut, og beltespenna som holder blåskjorta inne holder på å sprette ut etter all sushien du har trøkka i deg, ruller avdelingsslederen inn en sju-etasjers bløtkake på scenen. Fire innkvoterte lettkledde kvinnelige medarbeidere spretter ut av den og begynner å sondere lokalet etter aspirerende kollegaer.

Nå er det bare å mingle. Lene seg inn i de åpne armene deres og la karrierehelvete sluke deg og alt du trodde du var. En saksofonist og to aboriginere med noe som ligner store vuvuzuelaer eller et annet rått etnisk instrument entrer scenen, for å hamre inn viktigheten av mangfold og samspill blant vinnere. Her skal man virkelig bygge hverandre opp!

Du tenker tilbake på hvordan du satt limt foran skjermen med studentportalen oppe for en ukes tid tilbake, klar til å trekke av på slaget ni for å få plass på denne prestisjefulle hurrakvelden. Og mens du nipper til den tredje rekecoktailen med unødvendig mye jordbær, og kjenner kaloriene gire opp apehjernen, blir det vanskelig å reflektere rundt all praten du blir servert.

Det hele kunne like gjerne vært en ekkofunskjon i garageband, hvor noen har tatt opp ordene aktiv, proaktiv, reelt, læringskurve, variasjon, ansvar, muligheter og flat struktur.

Du skjønner jo aldri hva det egentlig dreier seg om. Bare at det er meningen at det hele skal gi deg positive konnotasjoner. I det du kikker litt ekstra inn i øynene til den blåøyde pappagutten foran deg, kjenner du at du ikke enser en sjel i denne samtalepartneren heller.

Bak kulissene

Dere busses til et eksklusivt lokale hvor bedrift X for anledningen har booket baren og spandert drikken på deg. I minglingens hete begynner den innøvde fremsnakkingen til bedriftsrepresentantene å ebbe ut i snøvling, klåfingerhet og tragikomiske forsøk på å svinge seg på dansegulvet i den stramme bekledningen.

Du går ut for å ta deg en luftepause. Det hele minner mer og mer om en absurd TV-serieinnspilling, i en verden med røde scenetepper som sin ytre grense, regissert av David Lynch. Utenfor møter du en bedriftsrepresentant som har løsnet opp skjorta og stirrer tomt ut i lufta.

– Assa, ting forandrer seg jo. Man merker at det blir vanskelig å finne på ting med gutta liksom. Ikke sant? Timeplanen hoper seg opp. Man må planlegge.

Hva faen skjer, er det ærlighet du hører?

– Jeg klager ikke liksom. Det er digg å ha helg. Helgen er hellig. Digg å komme hjem og ikke ha lekser liksom. Ferdig på jobb.

Ja, men hvordan ER jobben? Du presser på, må smi mens jernet er varmt. Du merker at fyren er ved bristepunktet. Hans egentlige karakter er på vei til overflaten og glansbildet slår sprekker.
– Det er hardt. Hver dag er som en hjemmeeksamen liksom. Jeg ringer folk og spør hvordan opplæringsprosessen i bedriften deres er, på oppdrag av konkurrenten. Og tenker at det bare er helt fucked, ikke sant. Det er helt jævlig faktisk.

Du visste det. Livet er ikke en lek når du skal gjøre karriere. Det er et helvetes kjør. Tolvtimers arbeidsdager, uklare arbeidsoppgaver, dress hver dag, opp klokka sju, hjem klokka åtte. Hvem ER disse zombiene egentlig? Hva skjedde med dem?

For å døyve realiteten forsyner du deg grådig i baren, og fantaserer om hun fineste bløtkakedama naken mens du lener deg tilbake i stolen. Du ser garantert ekkel og ensom ut der du sitter, men du gir faen.

Kapitulasjon

I det du dagen etter våkner med en helvettes hodepine og påfølgende akutt fylleangst, innrømmer du resignert overfor deg selv at det bare er å sende inn en søknad. Du er ikke en individualist. Du klarer ikke gå mot strømmen. Egentlig har du noen gode idéer og ambisjonener som skal til for å starte noe eget. Men hvis hele jævla skolen er så sykt gira på å få seg en jobb av denne typen, er det vel en god grunn til det.

Du flekker opp Facebook-feeden på mobilen, navigerer deg frem til bedriftens side, men blir forbauset. Søknadsfristen gikk ut for to dager siden, nesten ett år før en eventuell ansettelse.

FAEN.