Tekst: Olve Hagen Wold
Illustrasjon: Anette Louise Olsen
Drit i retorikken. Er MDGs politikk egentlig bra for klimaet?
Miljøpartiet De Grønne er valgets store vinner. De har gått fra å være et miniparti til å få en avgjørende posisjon i mange kommunestyrer, og ser ut til å få ordføreren i Norges største by. Med suksess har det naturligvis også fulgt mye kritikk. Den har stort sett handlet om den økonomiske politikken: MDGs nullvekstvisjon står i veien for å skape et stadig bedre samfunn. Miljøpolitikken er så ekstrem at den kommer til å ruinere velferdsstaten. MDG er et useriøst parti som vil legge ned Norges største inntektskilde, legalisere hasj og innføre lokale valutaer. Og så videre.
Jeg ville se på noe litt annet: selve klimapolitikken. Bare så det er klart, miljøpolitikk og klimapolitikk er to forskjellige ting. Miljøpolitikk handler om hvordan man kan redusere lokalforurensning, bevare natur og artsmangfold, og så videre. Der kan det godt hende MDG har en strålende politikk. Men her er jeg bare interessert i det som har å gjøre med klimagassutslipp og global oppvarming. Hvis klimatrusselen er så alvorlig som MDG skal ha det til, er MDGs politikk den rette medisinen? Har de en klimapolitikk som monner, eller er det mest kostbar symbolpolitikk?
Klimapolitikkens kjerne
Når vi skal vurdere kvaliteten på en klimapolitikk, er det to kriterier som er viktige. Det første er om politikken er effektiv. Det vil si at den fører til den nødvendige reduksjonen i CO2-utslipp, samtidig som den har en lavere kostnad enn alle andre forslag som fører til den samme reduksjonen. Den mest effektive klimapolitikken er den som gir mest «bang for the buck». Jo lavere kostnaden er, jo mer kan vi bruke på annen velferd, eller for den saks skyld andre klima- og miljøtiltak.
Et avgjørende poeng er at vi snakker om kostnaden for samfunnet, ikke bare for staten. Det viktige er ikke hvem som betaler for tiltakene, men i hvilken grad tiltakene reduserer folks velferd. Om de bærer kostnadene direkte eller indirekte gjennom økte skatter er egentlig irrelevant.
Det andre kriteriet er om tiltakene er praktisk gjennomførbare. I en imperfekt politisk verden må vi velge den beste av de løsningene som er tilgjengelige. Det betyr ofte å velge en politikk som ikke er teoretisk optimal. Det er spesielt viktig i klimapolitikken, fordi alle er enige om hva den teoretisk optimale løsningen er. Det er å innføre en global, enhetlig avgift på klimagasser. Avgiften må praktiseres likt og uten unntak i alle land og industrier, og den må være så høy at utslippene reduseres nok til å nå togradersmålet. Med et slikt avgiftssystem ville vi i prinsippet ikke trenge andre klimatiltak; markedet ville sørge for at kuttene blir tatt der det er billigst, enten det gjelder å endre produksjons og forbruksmønstre, eller å utvikle mindre forurensende teknologi.
I praksis er vi ikke i nærheten av et internasjonalt avgiftssystem. Europeerne vil belønnes for at de allerede har kuttet sine utslipp, utviklingslandene vil ha albuerom til økonomisk vekst, og amerikanerne tror ikke engang på klimaendringene. Det nærmeste verden har kommet er det europeiske kvotesystemet, men systemet lekker som en sil. Hver gang det begynner å bite, rykker proteksjonistiske politikere ut for å beskytte industriene som blir rammet.
Norgesmesterskap i utslippskutt
Spørsmålet er altså om MDGs politikk faktisk er den beste politikken vi realistisk kan gjennomføre, eller om den kommer langt ned på listen. For å prøve å bli litt klokere, snakker jeg med Johannes Mauritzen, postdoktor i energi- og miljøøkonomi ved NHH. Da Steinar Strøm, professor i samfunnsøkonomi ved UiB, kalte MDGs politikk tragikomisk i Dagens næringsliv, skrev Mauritzen en kronikk der han hevder at forslagene snarere er som hentet ut av en lærebok i samfunnsøkonomi. Kronikken handler imidlertid mest om lokale miljøtiltak. Da jeg spør om han mener MDGs klimapolitikk er effektiv, sier han at han ikke kjenner den godt nok til å uttale seg. Han diskuterer derimot gjerne generelt.
«Mange har den oppfatningen at tiltak i Norge ikke har noen betydning, fordi de bare har en marginal effekt på de globale utslippene. Man må ha en global, bindende klimaavtale; alt annet er verdiløst. Det synes jeg virker litt rart. Norge vil stille sterkere i internasjonale forhandlinger hvis vi har vist at vi klarer å kutte egne utslipp,» sier Mauritzen.
Kutt innenlands handler altså ikke først og fremst om utslippsreduk-sjonene i seg selv, men om å få andre land til å kutte sine utslipp. Men hva med kutt i utlandet? Den store debatten under klimaforliket på Stortinget handlet først og fremst om hvorvidt vi kunne kutte utslipp mer effektivt ved å kjøpe kvoter fra utlandet. MDG vil isteden melde Norge ut av det europeiske kvotesamarbeidet. Det mener Nicolai Astrup, klimapolitisk talsmann for Høyre, er en dårlig idé.
«Å kutte utslippene er ikke et norgesmesterskap, men en global dugnad. Hvis vi først skal bruke så mye penger på klimatiltak, bør vi bruke dem på noe som virker,» sier han.
Rasmus Hansson, talsperson for MDG, sier MDG ikke har noe imot et kvotemarked som fungerer. Problemet, mener han, er at tilbudet av kvoter er så stort at systemet ikke har den utslippseffekten det skal ha.
«Det vi er imot er å bruke kvotesystemet som hovedvirkemiddel i norsk politikk så lenge det faktisk ikke fungerer. For oss er det avgjørende at hovedinnsatsen må skje gjennom utslippskutt i Norge.»
Hvorfor spiller det en rolle hvor kuttene tas?
«Hvis alle land gjør som Norge og opprettholder sine utslipp samtidig som de kjøper kutt i utlandet, ender vi i det absurde, der alle kutt liksom skal tas i Bangladesh. Alle land må kutte sine utslipp. Også Norge.»
Lavthengende frukter
De tiltakene Johannes Mauritzen trekker frem som hentet rett ut av en lærebok i samfunnsøkononomi er ting som køprising, avgifter for bruk av parkeringsplasser i byen, bygging i høyden og nedleggelse av norsk kullindustri. Med unntak av det siste er det tiltak som først og fremst har noe å si for å redusere lokal luftforurensing. Samtidig er det, som Mauritzen poengterer, tiltak som vil ha en liten, men ikke ubetydelig effekt på norske klimagassutslipp.
«Effektiv klimapolitikk er å gjøre det billigste først. Disse tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme, så det er ting vi bør gjøre uansett,» sier Mauritzen.
Han begrunner dette med at tiltakene handler om å prise eksternaliteter. Ta køprising som eksempel. Folk som kjører, påfører andre kostnader. De forlenger andres kjøretid, forurenser luften mer, og så videre. Disse kostnadene kalles eksternaliteter, fordi de rammer andre enn dem som forårsaker dem. Kostnaden for den enkelte bilist blir derfor lavere enn kostnaden for samfunnet. Resultatet er at for mange kjører bil. Det kan man løse ved å innføre en avgift, som gjør prisen den enkelte betaler for å bruke veien lik den kostnaden de påfører samfunnet.
Tvilsomme subsidier
Mens disse forslagene er helt klart gode fra et rent samfunnsøkonomisk synspunkt, er det mer uklart med andre tiltak. Noe av det mer omdiskuterte er subsidiering av fornybar energi. Det vi kan være sikre på er at det fører til at folk bruker mer grønn energi. Det som er mer usikkert er om det fører til at forbruket av fossile energikilder går ned. Det ene er det som kalles substitusjonseffekten. Den relative kostnaden for fornybare energikilder går ned, så folk bruker mer av det og mindre fossil energi. Men subsidiet får også en inntektseffekt. Lavere pris på fornybar energi gjør at prisen på energi generelt går ned. Dermed går forbruket av alle energiformer opp. Hvilken effekt som er sterkest er vanskelig å si noe om fra utsiden. Det som derimot er ganske sikkert, er at å avgiftsbelegge fossil energi er et mer målrettet tiltak.
At grønne subsidier alltid er mindre effektivt enn avgifter er likevel for enkelt. Igjen handler det om eksternaliteter. Investeringer i fornybar energi kan ha gevinster for andre enn den som foretar investeringen. For det første kan det bidra til å danne et marked, som gjør det mer lønnsomt for andre å etablere seg. For det andre kan det føre til at det utvikles ny teknologi som gjør bransjen mer lønnsom for alle. Ifølge Johannes Mauritzen er fornybare energiteknologier veldig mye billigere nå enn de ville ha vært hvis de ikke hadde blitt kraftig subsidiert av land som Danmark og Tyskland. Nå er teknologien imidlertid så god at den kan konkurrere mot kull og naturkraft selv uten subsidier. Dermed er det usikkert om ytterliggere subsidier vil ha en positiv effekt.
Nei til vannkraft
Så var det dette med klima og miljø. Det er lett å få inntrykk av at alt som er bra for naturen også er bra for klimaet. Så enkelt er det ikke. Nicolai Astrup mener det er en åpenbar konflikt mellom MDGs klima- og miljøpolitikk.
«MDG er for fornybar energi, men imot å bygge det ut. De ønsker hverken vind eller vannkraft,» sier stortingsrepresentanten.
MDG vil ikke bare skjerpe kravene til utbygging av fornybar energi. De er også imot atomkraft og for å subsidiere økologisk jordbruk. Sakene kan være positive for miljøet, helt isolert, men de fører ikke til lavere klimagassutslipp. Rasmus Hansson innrømmer at det er en konflikt, men mener dette er en aveining alle partier må gjøre.
«Klimatiltak som heller naturen ut med badevannet, er heller ikke god klimapolitikk,» sier han.
Miljøvennlig klimaversting
Hvem skal jeg tro på? I Astrups bilde er Norge en klimanasjon, som investerer milliarder i regnskogsbevaring, er verdensledende innen utvikling av grønn teknologi, og har stor gjennomslagskraft i internasjonale klimaforhandlinger. MDGs forslag om å fase ut oljeindustrien vil gjøre oss fattigere, samtidig som det har liten effekt på globale utslipp og gjør det vanskeligere å investere i grønn utvikling. Hvis alle land hadde hatt norske avgiftsnivåer, hadde globale utslipp vært radikalt lavere.
I Hanssons beskrivelse er Norge en klimaversting. Vi er i utslippstoppen i Europa per hode, samtidig som vi har tjent oss søkkrike på å eksportere forurensende olje og gass. Vi innbiller oss at vi er en klimanasjon og at vi kan kjøpe oss fri, men vi har i realiteten et enormt klimaansvar.
Samtidig er det jeg har tatt opp bare toppen av isfjellet. Vil avvikling av norsk olje- og gassindustri redusere globale utslipp, eller vil andre land bare slippe ut mer? Bør vi investere i karbonfangst og lagring, eller legge ned norsk kullkraft, som MDG foreslår? Er togradersmålet forenelig med økonomisk vekst? Disse spørsmålene er mildt sagt kontroversielle.
Samtidig er alle enige om hva som er de enkleste og viktigste tiltakene. Karbonavgiftene må opp, og vi må investere i utvikling av grønn energi. Det er både MDG og Høyre enige om. Men MDG går lengst.