TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

Gullkysten

Regi: Daniel Dencik

En glemmer ofte at Danmark-Norge hadde en finger med i slavehandelen. Det er noe som ikke snakkes så mye om. I Daniel Denciks spillefilmdebut blir man ettertrykkelig påmint at dette var noe som skjedde, og noe vi må være klar over. Ettertrykkelig med to streker under. Her blir man utsatt for et sanseangrep av de få i det man slår følge med den idealistiske og naive Wulff (spilt av Jakob Oftebro) inn i mørkets hjerte.

Det hele begynner uskyldig. I drømmende sekvenser ser vi Wulff og hans forlovede, Elenora, i kjærlig omfavnelse i trygge Danmark. Han må dra sier han. Senere vil det vise seg at han drar for vinne aktelse og med den, svigerfars velsignelse. Dette skal han oppnå gjennom et år på Gullkysten. Danmark-Norges koloni på vestkysten av Afrika. Hans oppgave er å gjenopprette orden i «kongens hage». Wulff er botaniker og er overmåte spent på det yrende dyre og plantelivet han vil finne. Dessverre skjærer det seg, åpenbart, og ha finner en helt annen verden enn den han ventet seg.

Dette er ikke en tradisjonelt oppsatt film. Den tar mindre form i en scene etter scene struktur, og mer i en drømmende, om noe flytende, montasje form. Den kan til tider virke som en lang musikkvideo. En kortfilm i spillefilmklær om en vil. Det gjør for en vakker opplevelse. Lys og farger brukes fantastisk. Problemet kommer av at formen får det hele til å fremstå noe kjølig. Litt som et kunstverk. En skal se men ikke røre. En følger Wulff, men en føler seg aldri knyttet til han eller hans reise.

Noe som ytterlige bygger opp under dette er filmens musikk. Den er en av hovedaktørene i filmen der den brautende presser seg fremst i opplevelsen. Den er en blanding av harde og industrielle spor, og eteriske i Eno stil. I samspill med bildene kan en av og til få følelsen av visjon som kun er et par hakk unna å transcendere den historien den prøver å fortelle. Man får følelsen av å være så inderlig nær å se noe helt fantastisk.

På den andre siden har man flotte rolletolkninger. Oftebro leder her an i det som til dags dato må være hans beste rolle. Både fysisk og mentalt selger han oss en karakter på veg over den dype enden. Hans endelige utfall vekker da også sterke følelser.

Det som er sikkert er at dette ikke er en film jeg fort kommer til å glemme. Den kunne blitt gjort på en ultratradisjonell måte, men man valgte å ta en risk. Det står det respekt av. Jeg tror Dencik går en lysende fremtid i møte.

Vises på Bergen Kino i sammenheng med BIFF