Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
02.10.2015
ANMELDELSE
Stillheten i bombekrater
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

 

Louder Than Bombs

Regi: Joachim Trier

 

Den kjente krigsfotografen Isabelle Redd havner en sen kveld i feil kjøreretning. Etter et fatalt møte med en lastebil ender hun opp død. Var det et uhell? Døste hun av bak rattet, eller tok hun livet av seg? Conrad (Devin Druid), hennes yngste sønn, lever i troen om det første. Hennes mann, Gene (gabriel Byrne), og eldste sønn, Jonah (Jesse Eisenberg), vet bedre.

To år senere møter vi de tre gjenlevende medlemmene av Reed klanen på svært forskjellige stadier av sørgeprosessen. Noen av dem ser det ut til at det går bedre med. Andre fremstår det som at har taklet sorgen heller dårlig.

Det som i stor grad preger de filmene jeg anser som mine favoritter, er en grad av humanitet og genuinitet som få filmer klarer å fange. Spesielt i filmer som dreier seg om små familiære relasjoner må dette være på plass. Richard Linklater er et eksempel på en regissør som klarer dette til perfeksjon. I Joachim Trier har også Norge en å vise til.

Gjennom en nydelig fortelling maner han frem noen unikt subtile og ekspressive rolletolkninger. Ta Gabriel Byrn i rollen som enkemann. Hans forsøk på å strekke seg etter, og imøtekomme to sønner som ikke nødvendigvis går han i møte er hjerteskjærende. Nyansene vist i scener med han alene, eller i interaksjon med andre er elegante i sin stillhet. Manus står også frem som et fra aller øverste hylle. Det er tilbakeholdent. Heller ordknapt enn utleggende, og det holder seer fanget.

Når det slipper er det ikke en følelser av lykke eller sorg man sitter igjen med. Her er det noe ganske annet på gang. Noe mer komplisert og underfundig. For det ender ikke nødvendigvis der en vil. Litt som Travis i Paris, Texas. Der man fra avstand ser det en gir slipp på gli over i noe helt annet. I noe bitter-søtt og melankolsk. Kanskje ikke det man ønsker, men det er det man får og sånn må det også være.

I all sin stillhet er dette en vakker film. Den beveger seg sakte og dveler ved øyeblikk som kommer til å telle. Den er filmet plettfritt med noen himmelske bilder ispedd (Se bilde over). Den munner ut i en opplevelse av de sjeldne. En av årets beste filmer er den absolutt.

Filmen har premiere på Bergen Kino fredag 2. oktober

ANMELDELSE
Stillheten i bombekrater
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

 

Louder Than Bombs

Regi: Joachim Trier

 

Den kjente krigsfotografen Isabelle Redd havner en sen kveld i feil kjøreretning. Etter et fatalt møte med en lastebil ender hun opp død. Var det et uhell? Døste hun av bak rattet, eller tok hun livet av seg? Conrad (Devin Druid), hennes yngste sønn, lever i troen om det første. Hennes mann, Gene (gabriel Byrne), og eldste sønn, Jonah (Jesse Eisenberg), vet bedre.

To år senere møter vi de tre gjenlevende medlemmene av Reed klanen på svært forskjellige stadier av sørgeprosessen. Noen av dem ser det ut til at det går bedre med. Andre fremstår det som at har taklet sorgen heller dårlig.

Det som i stor grad preger de filmene jeg anser som mine favoritter, er en grad av humanitet og genuinitet som få filmer klarer å fange. Spesielt i filmer som dreier seg om små familiære relasjoner må dette være på plass. Richard Linklater er et eksempel på en regissør som klarer dette til perfeksjon. I Joachim Trier har også Norge en å vise til.

Gjennom en nydelig fortelling maner han frem noen unikt subtile og ekspressive rolletolkninger. Ta Gabriel Byrn i rollen som enkemann. Hans forsøk på å strekke seg etter, og imøtekomme to sønner som ikke nødvendigvis går han i møte er hjerteskjærende. Nyansene vist i scener med han alene, eller i interaksjon med andre er elegante i sin stillhet. Manus står også frem som et fra aller øverste hylle. Det er tilbakeholdent. Heller ordknapt enn utleggende, og det holder seer fanget.

Når det slipper er det ikke en følelser av lykke eller sorg man sitter igjen med. Her er det noe ganske annet på gang. Noe mer komplisert og underfundig. For det ender ikke nødvendigvis der en vil. Litt som Travis i Paris, Texas. Der man fra avstand ser det en gir slipp på gli over i noe helt annet. I noe bitter-søtt og melankolsk. Kanskje ikke det man ønsker, men det er det man får og sånn må det også være.

I all sin stillhet er dette en vakker film. Den beveger seg sakte og dveler ved øyeblikk som kommer til å telle. Den er filmet plettfritt med noen himmelske bilder ispedd (Se bilde over). Den munner ut i en opplevelse av de sjeldne. En av årets beste filmer er den absolutt.

Filmen har premiere på Bergen Kino fredag 2. oktober

Neste artikkel
Tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre