Tekst: Bror Henrik Smith Brorson

Foto: Tor Espen Vassbotn

Death By Unga Bunga, Victoria Bergen, 3 oktober.

Lørdag den tredje oktober er det duket for DEATH BY UNGA BUNGA-konsert på Victoria Pub. På facebook står det at det er 183 stykker som skal delta på konserten, men når jeg møter opp ved konsertstart er det ca. 60 stykker tilstede. 123 facebookbrukere dreit seg ut da de ikke møtte opp.

Første gang jeg så Death By Unga Bunga var på Slottsfjellfestivalen i fjor. Da satt det igjen i bakhodet som en av de beste konsertene på hele festivalen, så når jeg hørte at de skulle spille i Bergen var jeg ikke vanskelig å be. Denne konserten var dedikert til å spille 9 (!) nye låter, og heldigvis dukker det også opp noen gamle slagere som The kids are up to no good og Don’t go looking for my heart.

La meg gjøre en ting klart: dette må være et av Norges tighteste band. Gitaristen Stian Gulbrandsen er nødt til å være en av de dyktigste til å spille gitar i Norge for øyeblikket. Resten er også virkelig gode musikere som tydelig ønsker å gjøre gode konserter. Samtidig er det kanskje den mest flåsete gjengen jeg har sett på en scene, uten at det er noe negativt. De tar seg god tid mellom låtene til å for eksempel la trommisen Ole dra til med en BI-vits og introduserer en låt som ifølge dem selv er skrevet i «vill hasjrus». En annen låt blir startet ved at Gulbrandsen forteller at den handler om det beste han vet; smeltet ost. Vokalist Sebastian Ulstad Olsen føyer til «og fitte» og slik får man låttitler som Lady fondue.

I løpet av de første 4-5 låtene begynner publikum å løsne litt. Razika danser i sofaen, og det sprer seg en enorm stemning i det lille lokalet. Konsertens beste øyeblikk er helt klart de gangene Olsen legger fra seg gitaren og går over til å bare være vokalist. Da tar han nemlig helt av.

Death By Unga Bunga finner ikke opp kruttet med låtene sine, men hvem bryr seg om det når det funker så jævla fett.