TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

Crimson Peak

Regi: Guillermo del Toro

Det første bildet i Crimson Peak er av en blek Mia Wasiakowa. Med løst hår langs skuldrene står hun på grensen til det gjennomsiktige i et tåkedekt landskap foreløpig ukjent for seeren. Et kutt på kinnet og en blodig nattkjole vitner om alt det vi de neste timene skal få se.

Det hele starter i Buffalo. Der den unge og jomfruelige Edith (Mia Wasiakowa) lar seg forføre av den britiske baronetten Thomas Sharp (Tom Hiddleston). Han er i USA for å skaffe finansiering til sin produksjon av rød leire i England. Med seg har han sin innesluttede og mystiske søster Lucille (Strålende Jessica Chastain). Før en vet ordet av det er Edith på vei til England med Thomas og Lucille.

Dette første bildet er hjemsøkende vakkert. Det setter en høy standard hva det visuelle angår. Om handlingen til tider kunne virke noe forutsigbar og trygg så trollbandt fargene, kostymene, settene og sminken meg til den grad at svakheter som ellers ville irritert som et betent sår ikke brydde meg stort.

For en må ikke la seg lure. Dette er en hyllest til fordum tiders skrekkfilmer. I tro med disse er også selve takten i filmen lagt deretter. Bortsett fra et par unødvendige og frustrerende «jumpscares» holder del Toro seg til den metodiske og langsomme oppbygningen som før var normalen.

Her kommer også de før nevnte settene til sitt rette. Sharpe familiens gods, plassert fortreffelig på toppen av en høyde, vil gå ned i filmhistorien som det definitive skrekkfilmgods. Lange og mørke ganger. Skingrende trapper. En heis med «forbudte» etasjer. Rød olje fra leirevirksomheten som både farger den omliggende snøen rød og siver gjennom gulvet i første etasje. Når handlingen virkelig slår inn og tildekte agendaer avsløres er dette et utmerket bakteppe for uhyrlighetene Edith må gjennom.

Dessverre er det i Ediths reise filmens svakheter ligger. De tre ledende skuespillerne utfører jobben de er gitt utmerket. Problemet ligger heller i manuset de har å jobbe med. De er alle sammen grunt oppbygd som karakterer. I tradisjonen tro føles de heller som arketyper. Som nevnt tidligere bringer heller ikke historien med seg de store overraskelsene. En trenger ikke å ha sett mange filmer for å skjønne hvor det hele bærer.

Når dette er sagt kjedet jeg meg ikke i løpet av filmens to timer lange spilletid. Heller tvert imot. Det er som med del Toros vanvittige vampyrserie, The Strain. Det er nok ikke det beste du ser i år, men gøy er det nå uansett.

Crimson Peak har premier på Bergen Kino 16. oktober