Tekst Oda Sund
Illustrasjon Ola Lysgaard
La oss være ærlige, alt som er undergrunn virker umiddelbart kult.
Undergrunnsklubbing er ingen trend. Det har eksistert lenge. Under radaren, parallelt med majoritetens A4-liv. I forlatte bygninger og gamle bunkere arrangeres klubber med strobelys og massive høyttalere.
Hvordan vet jeg dette? Førstehåndsinformasjon. Kilden ønsker å være anonym, men jeg kan si så mye som at han er en av de mest aktive arrangørene av undergrunnsklubbing i regionen. Grunnen til at han ønsker å være anonym er enkel; det han driver med er ulovlig. I beste fall kan man plassere det i en røyklagt gråsone med strobelys.
Hva?
Ulovlig undergrunnsklubbing. Ut av sin egen lomme finansierer han undergrunnsklubber på ymse lokaliteter et par ganger i året. En dyr hobby kaller han det; rundt 15-25 000 kroner per arrangement. Risikoen forbundet med å arrangere er i tillegg høy.
– En gang tok vi en litt for stor risk. Vi arrangerte klubb i en bunker med en mer sentral beliggenhet enn hva vi vanligvis pleier. Vi forventet rundt 300 oppmøtte. Jeg vet ikke helt hvordan, men politiet fikk nyss om det. Da vi kom for å starte festen, ble vi møtt av politiet som bar ut utstyr. Folk ble anholdt og mistenkt for innbrudd.
Jeg graver videre, og ønsker å avdekke et Kamel-lignende forhold til politet, men nei.
– Altså, vi hadde ikke brutt oss inn, så alle ble sluppet etter ti minutter. Alt vi har fått er parkeringsbøter. Politiet vet vi tar våre forhåndsregler, og vi har en god tone. Det har hendt at de har vært innom, konstatert at alt går greit for seg, for så å gå igjen.
Han fortsetter.
– Vi er glade i områdene vi bruker. Derfor er det viktig for oss at det skal se bedre ut når vi er ferdige, enn hva det gjorde før vi kom.
Hæ? En miljøaktivist som er opptatt av HMS? Det var ikke helt det jeg så for meg. Ok, noen vil kanskje kalle det å være innstilt på å møte en fyr med neongult hår og glowsticks på syretripp for fordomsfullt. La meg bare konstatere at kilden ikke har noen av delene.
Hvem?
Selv om arrangementene hans er hemmelige, er de ikke lukket per se. Uten å referere til høyere makter forteller han at om er du ment å være der, havner du der.
Han referer ikke til skjebnen heller. Det han mener er at det er et poeng for dem å forbli en arena for folk med en genuin interesse for musikken. For at det skal skje må det ikke bli en trend, men forbli undergrunn.
Når jeg ber ham om å beskrive miljøet, får jeg følgende svar:
– Det er kanskje en smule klisjé, men PLUR. Altså, det vil si: peace, love, unity og respect.
Selv om alt som kan staves med hvite trebokstaver vanligvis kickstarter brekningsrefleksene mine, tar jeg det han sier på alvor. Han beskriver miljøet som varmt og inkluderende. Beskriver det med et smil om munnen, mens jeg svelger nok en fordom.
Hvor?
– Jeg har sett muligheten for å ha det i nedlagte fabrikklokaler, men det blir fort vanskelig. Får du naboklager blir en stengt på sekundet. Vi arrangerer mest i bunkere fra andre verdenskrig.
Å arrangere i gamle bunkere handler ikke bare om at det er et fett sted å klubbe, forklarer han. Det handler også om å gå tilbake til technokulturens røtter. Ikke Nazi-Tyskland, men i gamle, forlatte bygninger. Det er ikke til å stikke under en stol at politiet, loven, ja, samfunnet generelt har en forestilling om at elektronisk musikk og dop går hånd i hånd. Nettopp derfor trekker de bokstavelig talt under jorden. Ikke for å skjule det de gjør, men for å gjøre det i fred.
– Techno er uansett ikke noe en forbinder med barer. Akkurat som bunkeren, er techno industriell og tung. Musikken har så mye med beat, rytme og bass å gjøre. En skal kjenne den på kroppen. Sånn sett er bunkeren en eminent plattform å presentere techno på.
Hvordan?
Å arrangere er som nevnt ikke uten risiko. Hvordan de går fram varierer. En av metodene er at folk sender en mail med fullt navn til en mailadresse jeg ikke kan oppgi her. Navnene sjekkes deretter opp. På den måten har han noenlunde kontroll over hvem som kommer. Én time før arrangementet starter, slipper de venue.
– Festene jeg arrangerer har ingen åpningstider. De kan vare i alt fra 12 timer til flere døgn. Jeg ønsker å skape et tilbud á la Berlin. Et supplement til det lovlige miljøet.
Arrangementene er altså ingen reaksjon på det lovlige klubbmiljøet. Arrangementene er mer en fest, enn de er en protest. Det virker rett og slett som det kun handler om å skape en arena for folk som er interessert i techno. Skape en atmosfære hvor folk kan nyte musikken sammen i historisk korrekte omgivelser.
Til slutt, når jeg tror alle mine fordommer om miljøet er knust, har jeg bare ett spørsmål igjen; Hvorfor techno?
Derfor
– Personlig gir det meg mye. Å kunne trekke seg tilbake fra normer og regler en er tvunget til å forholde seg til i hverdagen. Det finnes ingenting å miste individualismen sin til.
Jeg klarer ikke å holde igjen min subjektive mening, og spør om det er fordi technoen er enkel og repetativ. Så mye for å være fordomsfri…
– Du kan godt kalle den for enkel og repetativ. Selv vil jeg heller si at den har et annet fokus. Musikken er dansbar, men styrer nødvendigvis ikke tankene i én bestemt retning. Til forskjell fra populærmusikk, er det de små detaljene som gjelder. Musikken gir sinnet frie tøyler.
Så der har dere det, undergrunnsklubbing. Det er bare å beklage, det ble ingen skandaløse historier. Ikke så mye som en ørliten syretripp. Håper dere fremdeles syns undergrunnsklubbing virker fett. For det tror jeg absolutt det er.
Selv har jeg innsett hvor fordomsfull jeg selv er, samt funnet en ny respekt for fenomenet. Om den respekten innebærer at jeg skal holde meg unna undergrunnsklubbing eller gi techno en ny sjanse, vet jeg ikke. Men apropos syretripp…
– Vent! Fader!
Jeg glemte jo helt å…
– DERE BRUKER MA$$E DOP SANT?!?