Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
24.10.2015
ANMELDELSE
Fortsatt ikke en ekte person
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

 

Mistress America
Regi: Noah Baumbach

 

Det er liten tvil om at Greta Gerwig er et av de mest sjarmerende menneskene i verden. Det var nok ikke bare meg som så smått ble forelsket i henne under Frances Ha. Nå er hun tilbake, og som i Frances Ha er det under regi av Noah Baumbach.

Der Frances Ha var en film sterkt inspirert av fransk new-wave, så er Mistress America en mer tradisjonell komedie. Vi følger den unge forfatterspiren Tracy (Lola Kirk) som ny student i New York. Etter kort tid på campus tar hun kontakt med sin fremtidige stesøster, Brook (Greta Gerwig). Brook stormer som en tornado inn i Tracys liv. Hun innvier henne i det omfattende livet hun har opparbeidet seg i New York. Hun kjenner alle og gjør alt. Likevel virker det aldri som om det hun setter seg ut for å gjøre faktisk gjennomføres. Lite vet hun heller at Tracy tar notater.

For en fornøyelig og likandes film dette er. Den har blitt kalt en spirituell oppfølger til Frances Ha og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Gerwig spiller på mange av de samme strengene som sist. Sånt blir gammelt, fort, men hun gjør det så fjærlett og genuint at kynisme blir umulig.

Tracy blir naturligvis bergtatt av Brook og hennes endeløst underholdende liv. Kirk spiller rollen som flue på veggen godt samtidig som hun engasjerer i mer involverende scener.

Etter en stund beveger filmen seg ut av New York til fordel for mer landlige boligområder. Her utvikler også filmen seg til det som nærmest kan beskrives som en fransk farse. Hva min egen opplevelse angår var dette filmens sterkeste del. Delen i New York er underholdende nok, og jeg tror jeg har gjort det klart at jeg lett engasjeres av Gerwig, men der fremstår ofte dialogen som noe påtatt og «on the nose».

I andre akt derimot byttes tradisjonell sceneoppbygging ut for en mer flytende en. Karakterer beveger seg inn og ut av rom ofte kun understreket ved et par linjer uttalt. Denne seksjonen er komisk, energisk og vellagd. Noen av linjene skrevet for denne seksjonen kan bare beskrives som hysteriske. Jeg skal ikke avsløre noe, men litteraturkritikk har sjelden vært gøyere.

Hva fremtiden angår tror jeg min interesse for både Baumbach og Gerwig vil bestå så lenge de fortsetter å lage filmer som denne.

Mistress America går på Bergen Kino

ANMELDELSE
Fortsatt ikke en ekte person
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

 

Mistress America
Regi: Noah Baumbach

 

Det er liten tvil om at Greta Gerwig er et av de mest sjarmerende menneskene i verden. Det var nok ikke bare meg som så smått ble forelsket i henne under Frances Ha. Nå er hun tilbake, og som i Frances Ha er det under regi av Noah Baumbach.

Der Frances Ha var en film sterkt inspirert av fransk new-wave, så er Mistress America en mer tradisjonell komedie. Vi følger den unge forfatterspiren Tracy (Lola Kirk) som ny student i New York. Etter kort tid på campus tar hun kontakt med sin fremtidige stesøster, Brook (Greta Gerwig). Brook stormer som en tornado inn i Tracys liv. Hun innvier henne i det omfattende livet hun har opparbeidet seg i New York. Hun kjenner alle og gjør alt. Likevel virker det aldri som om det hun setter seg ut for å gjøre faktisk gjennomføres. Lite vet hun heller at Tracy tar notater.

For en fornøyelig og likandes film dette er. Den har blitt kalt en spirituell oppfølger til Frances Ha og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Gerwig spiller på mange av de samme strengene som sist. Sånt blir gammelt, fort, men hun gjør det så fjærlett og genuint at kynisme blir umulig.

Tracy blir naturligvis bergtatt av Brook og hennes endeløst underholdende liv. Kirk spiller rollen som flue på veggen godt samtidig som hun engasjerer i mer involverende scener.

Etter en stund beveger filmen seg ut av New York til fordel for mer landlige boligområder. Her utvikler også filmen seg til det som nærmest kan beskrives som en fransk farse. Hva min egen opplevelse angår var dette filmens sterkeste del. Delen i New York er underholdende nok, og jeg tror jeg har gjort det klart at jeg lett engasjeres av Gerwig, men der fremstår ofte dialogen som noe påtatt og «on the nose».

I andre akt derimot byttes tradisjonell sceneoppbygging ut for en mer flytende en. Karakterer beveger seg inn og ut av rom ofte kun understreket ved et par linjer uttalt. Denne seksjonen er komisk, energisk og vellagd. Noen av linjene skrevet for denne seksjonen kan bare beskrives som hysteriske. Jeg skal ikke avsløre noe, men litteraturkritikk har sjelden vært gøyere.

Hva fremtiden angår tror jeg min interesse for både Baumbach og Gerwig vil bestå så lenge de fortsetter å lage filmer som denne.

Mistress America går på Bergen Kino

Neste artikkel
Det trygge skjulested