TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
BILDE: JOHANN TUNOLD RUGELSJØEN

Før Søndagen

Regi: Marijana Barbu
Tekst: Kristoffer Spender og Cille Melgaard

Med: Emilie Gerdrup, Brita Gram Økland, Irene Linnea B. Vaksdal, Johan H. Schreiner, Samuel Rud Dale og Sigrid Alnaes

Mye skal bøtes for under søndagens gudstjeneste. Latent seksuell fordervelse, utroskap, sexkjøp og god gammeldags mangel på oppmerksomhet – og dette er kun syndene til grendens prest. De andre bærer på lignende og så mye, mye mer.

For i det siste stykket satt opp av Studentteateret Immaturus, Før Søndagen, møter vi en moralsk konkurs forsamling mennesker. De lyver og bedrar om hverandre i en mørk og dyster fortelling. Det er ikke måte på hvor mye lidelse en som publikummer er vitne til. Hjulpet av et nydelig lydspor finnes det noen få høydepunkt der rå følelser på engasjerende vis blottlegges. Langt oftere er det visuelt obstruert, kleint og ufrivillig vittig.

Scenen det hele tar sted på er spartansk innredet i det som kan kalles tre forskjellige sfærer. En seng, et spisebord og en kjøkkendisk. Dette utgjør sammen med en noe varierende lyssetting den sparsommelige scenografien. I å uttrykke flere forskjellige lokasjoner fungerer disse sfærene fint. Det de burde vært mer forsiktige med er å la ting foregå i en mørklagt sfære i det fokus skal være et annet sted. Spesielt i stykkets avsluttende scene blir problemet med splittet fokus strålende klart.

I et utbrudd av overraskende realisme har man besluttet å simulere sex på scenen. Sett bort ifra noen ansiktsuttrykk tatt rett fra plakatene til Nymphomaniac er ikke dette totalt bomm. Med seriøsitet og profesjonalitet gjøres det et forsøk på å beholde alvoret i disse scenene, og i enkelte klarer man det. I andre blir det dessverre mindre mørkt drama, og mer Boogie Nights. For å unngå dette kunne det med fordel vært kuttet ned på antallet sexscener. 

Hvor bra disse scenen fungerer har mye å gjøre med hvilke skuespillere som er innvolvert. For dette er en variert forsamling rolletolkninger. Der noen har valgt en jordnær tilnærming til sin karakter, har andre valgt en mer karikert versjon. Den ene fremgangsmåten er ikke nødvendigvis mer riktig enn den andre. Problemet er derimot når disse møtes.

De rolige og naturalistiske tolkningene føles unaturlig stille i møte med de mer høylytte. Det føles som to rollebesetninger fra to helt forskjellige stykker. 

Om det er manus som fører til dette er jeg i tvil om. Gjennom linjeleveringer som varierer fra det fantastiske til det absurde og forstyrrende fikk jeg inntrykk av et manus med mye å gi. Med dette sagt er det ikke uten svakheter. Stykkets avsluttende scene føles påtatt og lite forløsende for historien som helhet. For dette må både manus og sceneløsning ta skylden.

Om ingenting annet går man velsignet ut av stykket.

Før Søndagen vise på Det Akdemiske Kvarter, Tivoli 24 – 31. oktober