Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSTOFF
Gullmedaljens bakside
25.10.2015
Tekst Håkon Block Vagle
Foto Privat

 

Da han var ferdig på NHH, bestemte Einar Blix seg for å ta et oppgjør med vinnerkulturen.

Du skrev en lang Facebook-post om å slite, som siden ble trykket i Aftenposten. Hvorfor gjorde du det?

– Jeg følte det var viktig at noen sa fra til mine venner. Det må være lov å vise hele følelsesregisteret. Man må ikke være glad hele tiden. Det er umenneskelig å møte alle med et smil hver eneste dag.  Det gjør at vi får en overfladisk relasjon til hverandre. Vi blir usikre.

Hvorfor oppfører vi oss slik?

– Det er flinkis-syndromet. Vi opplever mange krav. Det er sterke forventninger til hvordan man bør og skal være. Det tror jeg er den viktigste forklaringen. Når folk ikke når opp, opplever mange dårlig selvfølelse og stress i hverdagen. For noen går det kanskje så langt som depresjon og angst.

Hvor kommer kravene og forventningene fra?

– Kulturen på NHH er bygget opp sånn. Sosiale medier er også en faktor. Der skal du til enhver tid vise deg på ditt beste. Da ser man at andre tilsyne­latende har det veldig bra, og føler man må klare det samme.

Du forteller at mange er flinke til å holde fasaden. Hvordan kan man oppdage at venner sliter?

– Det viktigste er å være direkte. Særlig til folk du er trygg på. Snakke om vanskelige ting. Spørre rett ut når dere er på tomannshånd: «Går det greit med deg? Gi meg et ærlig svar.»

Er det mer tabu blant menn å snakke om egne problemer?

– Mange kvinner går mer med følelser utenpå seg. For menn er det lite rom for å vise negative følelser. Da blir man oppfattet som mindre maskulin. Det tror jeg skaper et stort skille.

Hva mener du med mindre maskulin?

– Det er fortsatt en forventning at menn skal skape sikkerhet. Hvis man gir utløp for noe man sliter med, kan det gi inntrykk av at man ikke kan ta vare på seg selv. Hvordan kan du da ta vare på andre? Det er ikke en attraktiv egenskap å slite, å føle at man ikke er god nok.

Hvordan kan vi skape større åpenhet?

– De siste årene har jeg forsøkt å ta opp vanskelige ting. Et sted å starte er først å snakke selv. Å vise at man tør å ta det første steget. Da tror jeg det er enklere for andre å følge etter. For eksempel: Etter at jeg skrev innlegget i Aftenposten, tok en veldig nær venn kontakt og fortalte at han ville snakke om noe som er vanskelig for ham.

Hvordan var studietiden for deg?

– Veldig fin. Jeg synes det var utrolig morsomt å gå på NHH. Det er enkelte sider ved skolen som er negative, blant annet kulturen. Men jeg ville valgt NHH igjen, fordi det er så sosialt, interessant og morsomt.

Har du selv opplevd å slite?

Ja. Jeg har aldri hatt depresjoner eller store problemer, men jeg har hatt situasjoner i livet som har vært tungt.

Hva var det verste med å slite?

At det er litt skamfult. At andre kanskje vil dømme deg.

Dømme?

– Jeg føler det går på skolekultur. Det er en kultur i forhold til klær og enkelte andre ting. Man blir lagt merke til om man er litt annerledes. Som ny student, i en ny by, på et nytt sted, prøver man også veldig hardt å passe inn. Dette gjør det vanskeligere for folk å stikke seg ut.

Hvis kulturen er problemet, er det noe studentforeningen kan gjøre?

– Absolutt. Man kunne starte med et arrangement der alle NHH-studenter må gå i joggebukse, for å vise at det er greit.

[Latter].

– En fremtrende person i studentforeningen kunne også stått frem og fortalt at det er greit å ha tunge perioder. Til de nye studentene tror jeg det er viktig å fortelle at det er greit å bryte normene. Det hjelper å få være seg selv.

SAMFUNNSTOFF
Gullmedaljens bakside
Tekst Håkon Block Vagle
Foto Privat

 

Da han var ferdig på NHH, bestemte Einar Blix seg for å ta et oppgjør med vinnerkulturen.

Du skrev en lang Facebook-post om å slite, som siden ble trykket i Aftenposten. Hvorfor gjorde du det?

– Jeg følte det var viktig at noen sa fra til mine venner. Det må være lov å vise hele følelsesregisteret. Man må ikke være glad hele tiden. Det er umenneskelig å møte alle med et smil hver eneste dag.  Det gjør at vi får en overfladisk relasjon til hverandre. Vi blir usikre.

Hvorfor oppfører vi oss slik?

– Det er flinkis-syndromet. Vi opplever mange krav. Det er sterke forventninger til hvordan man bør og skal være. Det tror jeg er den viktigste forklaringen. Når folk ikke når opp, opplever mange dårlig selvfølelse og stress i hverdagen. For noen går det kanskje så langt som depresjon og angst.

Hvor kommer kravene og forventningene fra?

– Kulturen på NHH er bygget opp sånn. Sosiale medier er også en faktor. Der skal du til enhver tid vise deg på ditt beste. Da ser man at andre tilsyne­latende har det veldig bra, og føler man må klare det samme.

Du forteller at mange er flinke til å holde fasaden. Hvordan kan man oppdage at venner sliter?

– Det viktigste er å være direkte. Særlig til folk du er trygg på. Snakke om vanskelige ting. Spørre rett ut når dere er på tomannshånd: «Går det greit med deg? Gi meg et ærlig svar.»

Er det mer tabu blant menn å snakke om egne problemer?

– Mange kvinner går mer med følelser utenpå seg. For menn er det lite rom for å vise negative følelser. Da blir man oppfattet som mindre maskulin. Det tror jeg skaper et stort skille.

Hva mener du med mindre maskulin?

– Det er fortsatt en forventning at menn skal skape sikkerhet. Hvis man gir utløp for noe man sliter med, kan det gi inntrykk av at man ikke kan ta vare på seg selv. Hvordan kan du da ta vare på andre? Det er ikke en attraktiv egenskap å slite, å føle at man ikke er god nok.

Hvordan kan vi skape større åpenhet?

– De siste årene har jeg forsøkt å ta opp vanskelige ting. Et sted å starte er først å snakke selv. Å vise at man tør å ta det første steget. Da tror jeg det er enklere for andre å følge etter. For eksempel: Etter at jeg skrev innlegget i Aftenposten, tok en veldig nær venn kontakt og fortalte at han ville snakke om noe som er vanskelig for ham.

Hvordan var studietiden for deg?

– Veldig fin. Jeg synes det var utrolig morsomt å gå på NHH. Det er enkelte sider ved skolen som er negative, blant annet kulturen. Men jeg ville valgt NHH igjen, fordi det er så sosialt, interessant og morsomt.

Har du selv opplevd å slite?

Ja. Jeg har aldri hatt depresjoner eller store problemer, men jeg har hatt situasjoner i livet som har vært tungt.

Hva var det verste med å slite?

At det er litt skamfult. At andre kanskje vil dømme deg.

Dømme?

– Jeg føler det går på skolekultur. Det er en kultur i forhold til klær og enkelte andre ting. Man blir lagt merke til om man er litt annerledes. Som ny student, i en ny by, på et nytt sted, prøver man også veldig hardt å passe inn. Dette gjør det vanskeligere for folk å stikke seg ut.

Hvis kulturen er problemet, er det noe studentforeningen kan gjøre?

– Absolutt. Man kunne starte med et arrangement der alle NHH-studenter må gå i joggebukse, for å vise at det er greit.

[Latter].

– En fremtrende person i studentforeningen kunne også stått frem og fortalt at det er greit å ha tunge perioder. Til de nye studentene tror jeg det er viktig å fortelle at det er greit å bryte normene. Det hjelper å få være seg selv.

Neste artikkel
Sex og fordervelse i kirkenorge