Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LØST GJENFORTALT
De gærne folka
28.10.2015
Tekst Hans Sebastian Haram, Petter Lindheim Reinem og Mathias Juell Johnsen
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

Hva gjør egentlig PR-bransjen? En vanlig jobbsøkerprosess hos Geelmuyden Kiese. Løst gjenfortalt.

 

«Nærmere makten kommer du ikke», kan Geelmuyden Kiese friste deg med på stillingsannonsen sin. Samtidig slår de fast at «Det vanskelige er ofte det beste». Javel, du setter deg ned for å sende avgårde en jobbsøknad, selv om du egentlig ikke vet hva et slikt selskap driver med, eller er spesielt glad i vanske­lige ting.  

Du vet riktignok hva selskapet er ute etter: Mennesker som tenker utenfor boksen. Mennesker som utfordrer vedtatte sannheter. Det er du klar over fordi du kom over et blogg­innlegg på hjemmesiden deres, kalt «The Crazy Ones», ført i pennen av selskapets administrerende direktør.

I GK ser alle våre 125 unike mennesker på seg selv som crazy ones. De som tenker dramatisk annerledes. De setter handling­ foran holdning.

Stillingsannonsen ber deg svare på et knippe spørsmål. Gitt blogginnlegget, forstår du at du må svare kreativt. Forsøke å differensiere deg fra andre søkere. Ærlighet, tenker du. Det er det ikke mange som satser på.  

Vi er storydoere og skaper vår egen historie. Den kan ingen ta fra oss. Vi skal aldri slutte å være The Crazy Ones!  

Første spørsmål: Beskriv to mål du har oppnådd de siste årene. Betalte husleien til fristen hver måned i hele 2014. Sparte nok penger til å dra på Tomorrowland med gutta. Du blir så oppfordret til å beskrive deg selv. Du skriver at du ikke ønsker å svare på dette, av jantelov-hensyn. Forutsigbart nok kommer også spørsmålet om hvorfor du søker jobb i akkurat GK. Du må jo være ærlig, kan ikke skrive at du er spesielt interessert i PR-bransjen. For det første ville det vært en løgn, du vet jo knapt hva de driver med, og for det andre skriver sikkert alle andre nettopp det. Tenk annerledes! Så du skriver det som det er, du søker faktisk på samtlige studie­relevante jobber du kommer over, og tar det du måtte få.

Det siste spørsmålet går ut formidle et kortfattet budskap til en norsk regjeringsminister i postkost-format.

Kjære minister,

All PR-bransje er døv PR-bransje. Du er makta og nærmere deg kommer jeg ikke.  

Høy puls

Månedene passerer, og du sliter med å holde maska i det du strever deg gjennom et massivt mastergradspensum, omringet av smilende medelever, som egentlig, på innsiden, sliter med psyken i så stor grad at studentmediene slår det opp på forsiden.  

Du blir litt glad, litt redd, og rett etterpå ganske apatisk, i det du får beskjed om at, joda, det var litt annerledes å selge inn sine karakterfeil for å vekke gjenkjennelse hos mottaker, og at du er hjertelig velkommen på intervju om en måneds tid.  

Drittlivet spoler seg frem. Du trapper opp i det åpne kontor­landskapet til GK. Etter en kjapp sondering av terrenget og den oppmøtte konkurransen er intervjuet plutselig i gang.  

– Hva tenker du om ærlighet?  

Eh.  

– Du er ganske ærlig i tekstene, kan du fortelle om en gang du anså det som nødvendig å være uærlig i en profesjonell setting?  

Altså. Du har jo aldri vært i en profesjonell setting?

– Du er kanskje litt for ærlig, men det kan kanskje være­ positivt?­ Forklar.

Spørsmålene fra andre siden av bordet hagler fra alle kanter, og du stammer ut det du klarer å hente fra de skadeskutte comebackene som ligger strødd utenfor den metaforiske ­boksen din.   

– Syntes du dette gikk bra? rundes det av, før du uten å få ­muligheten til å svare dyttes videre inn et helhvitt rom. I midten av den kvadratiske gulvflaten står det en MacBook plassert på toppen av en minimalistisk pult.  

– Den hypotetisk nyvalgte statsministeren fra Miljøpartiet De Grønne skal holde en tale der hun på en mest mulig skånsom måte introduserer de fundamentale omveltningene i sam­funnet som nå må finne sted. Skriv de første tre setningene av denne talen, gjaller det over en interkom som henger i taket.  

Det er vel bare å gjøre sitt beste. Noe om at det er vanskelig å være miljøvennlig, kanskje? Men at det vanskeligste ofte er det beste?  

– Tenk annerledes og utenfor boksen!, kommer det fra intercommen.

Herregud, du prøver å fokusere, men bakgrunnsstemmen hamrer inn GK-holdningene som et provoserende forstyrrelsesmoment.

– UTFORDRE VEDTATTE SANNHETER! VÆR EN STORYDOER! HANDLING FORAN ORD!  

I det et førsteutkast er tastet inn i Word, går skjermen i svart, og du får beskjed om å bevege deg videre.  

Utenfor inne i boksen

Du blir møtt av en kvinnelig GK-ansatt, som med påtatt positiv,­ ultrajovial og sceneglad holdning, forteller deg at hun har inntatt rollen som Erna Solberg. Din oppgave er å rådslå henne i hvordan hun skal te seg i en reklamefilm som har noe med å pante flasker å gjøre, og hele Oslos befolkning skal tasse rundt henne med bøtter på hodet.   

Du er stum. Utenfor boksen, OK, men hvor man befinner seg nå, det er faen ikke lett å si. Etter at du har forsøkt så godt du kan, bestemmer hun seg for å snu det hele litt på hodet.  

– Nå er jeg Lene Alexandra, så nå må du rådslå henne også. Samme reklamefilm, men så annerledes! Så stort spenn! Så spennende og totalt crazy! roper hun, mens du du febrilsk tweeker scenariomaskinen din til å gå fra statsminister til eks-glamourmodell.  

For den neste oppgaven, plasseres du i en lenestol i det som ser ut til å være et TV-studio. I flombelysningen klarer du så vidt å skimte de andre håpefulle oppmøtte applikantene, som har inntatt de andre stolene i lokalet. Du prøver å se etter forvirring i øynene deres. Redsel. Håpløshet. Du ser ingenting. Bare den marerittaktige påtattheten. Du får en lapp som ber deg om å  argumentere “iherdig for at midlertidig ansettelser er avgjørende for å kunne gi næringslivet den fleksibiliteten de trenger for å komme seg gjennom den økonomiske krisen. På Tromsø-dialekt”.    

Gul elefant

Etter det som må være et flere timers langt rollespill for­svinner brått lyset. Du er utmattet, hjernen føles kortsluttet. Visvaset av stemmer som om hverandre nå debattere løsninger på flykningsstrømmen, papiravisens død, hva Norge skal leve av etter olje og korrupsjon i FIFA, forsvinner samtidig. Du føler en lettelse over at debatten nå ser ut til å bli satt på vent.  

– ER DERE SLITNE?!

Hæ?! Det er selvsagt. Du gidder faktisk ikke mer. Du har faen meg sittet en hel dag og blitt påtvunget en påtatt utenfor boksen-tenking. Du bestemmer deg for å få be om å gå.

– DET SITTER I HODET!  

Ja selvfølgelig gjør det det. Du ser deg forvirret rundt, men det er bekmørkt, hvem ER dette?  

– UTMATTELSE ER EN ILLUSJON!  

Et spakt spotlight kommer på. Du følger lyset med blikket, fra lyskilden i taket og ned til gulvet, der du får øye på konturene av en mann. Nærmere bestemt en dresskledd Bertrand Larsen.  

– Gjør som toppidrettsutøverne. Gjenta et mantra i hodet for å konsentrere dere. Tenk på et ord om og om igjen. Gul ­elefant! Gul elefant! Gul elefant!  

Hva er dette? Omvendt prestasjonspsykologi eller lignende nisjepsykologi-shit som Birken-samfunnet dessverre har skapt et marked for og som middelaldrende sjarlataner kan kapitalisere på?   

– Det handler om å ha tankene på rett plass. Jeg er leid inn som fasilitator av prosjektleveranse og vil innlede med å nevne det viktigste ved prestasjonsklimaet: Helhet, selvforståelse, forankringspunkt, gruppedynamikk og individualitet. Forkortet HSFGI.

Han reiser seg langsomt, den krampeaktig autoritære måten gjør det hele lettere komisk. Dette har nådd et punkt hvor du forbereder deg på at han amfetamin-hypre programlederen fra Lurt av Karlsen skal entre rommet med kamerateamet sitt og innrømme at det hele er en absurd skjult kamera-spøk som ble dratt alt for langt. Du faller av ressonementet om hvor forbanna mye instillingen har å si for sluttresultater og bunnlinjen, men våkner til live igjen i det han sier han skal ta oss med på det han kaller en prestasjonsreise.              

Bertrand leder dere ut av rommet og inn i en lang gang. Der står Hans Geelmuyden i egen person med et krokete smil.  

– GUL ELEFANT, GUL ELEFANT, GUL ELEFANT! roper­ Bertrand og peker mot tinningen før han gir ordet til Geelmuyden, som introduserer seg selv, og setter i gang et foredrag om sin egen CV på sedvanlig selvforherligende vis.  

Like ulikheter

– Alt for mange går etter strømmen. Da jeg var ung satt jeg ikke på lesesalen. Jeg ville løse verdens problemer. 

Han spankulerer nedover gangene.   

– Derfor startet jeg et PR-byrå. Vår oppgave er å undergrave den fjerde statsmakt. Vi trener de som skal holdes under oppsyn av media til å villede. Vi går stille i maktens korridorer og henter inn tjenester. Bygger nettverk.  

I et øyeblikk av sjelden mot, bestemmer du deg for å trosse Geelmuyden og den nikkende folkemengden. Du spør om han er helt sikker på at det ikke er akkurat slike aktiviteter som er med på å undergrave demokratiet og en bedre verden.  

– HELT SIKKER! roper han, mens hele reisefølget nikker febrilsk.  

– GÅ I GANGENE! I SCRATCH YOUR BACK, YOU SCRATCH MINE!

I det han poengterer at mer privatisering og lavere skatter er veien å gå for å skape mindre ulikheter i verden, lurer du på hvorfor ingen skjønner at han egentlig er en vaskekte Disney-skurk.  

– Uenigheter er uendelig viktig, det er ingen uenige med meg i! Forresten er jeg for kvinnelige ledere. Men noen kvinner er nok mer ledere enn mødre. Barna til Kristin Skogen Lund har det nok helt jævlig, hehe!  

Etter at alle har trasket rundt i det som virker å være et ende­løst gangkompleks og vært enige i at det er bra å være uenig, føles det ut som du begynner å hallusinere. Gangen strekker seg utover og innover, utover og innover, og Geelmuydens frimelding får en lite kledelig ekkofunksjon. Du vandrer du ut av bevisstheten, og inn i mørket.  

En gal verden

Du våkner i en komfortabel seng, og skulle ønske at «det var bare en drøm»-endingene fra barneskoleleksene dine kunne vært en vei ut av situasjonen, men skjønner med en gang at du ikke er tilbake på gutterommet hos foreldrene i et av hovedstatens forsteder. Nei. Du befinner deg i en fancy ny­oppusset leilighet.   

Hjertet ditt stopper nærmest i det Geelmuyden gjør entré inn på soverommet med frokost som han serverer deg på sengen.  

– Velkommen til makten, gliser han.   

Men hæh? Nei? Ikke faen om du er med på dette mer. Du slår frokostbrettet ut av sengen så grapefruit-juicen spruter oppover veggene, og løper mot døra.

– DET ER EN GAL VERDEN, OG VI ER DE GÆRNE FOLKA! roper Geelmuyden etter deg, mens du, kun ikledd undertøy, sprinter ut i gangen til leilighetskomplekset. Heisknappene responderer ikke, og caseintervju-enkeltsidedøra til trappeoppgangen er låst. Geelmuyden kommer spradende ut i gangen.   

– Du ville nærmest mulig makta. Det er her det. I gangene. Statsministerens kontor og regjeringskvartalet er i den enden, og riksavisene i den andre. Her har du en GK-all access key, sier han, og kaster kortet i din retning. Han smiler lurt.  

– Nærmere avmakten kommer du ikke.

FAEN.   

LØST GJENFORTALT
De gærne folka
Tekst Hans Sebastian Haram, Petter Lindheim Reinem og Mathias Juell Johnsen
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

Hva gjør egentlig PR-bransjen? En vanlig jobbsøkerprosess hos Geelmuyden Kiese. Løst gjenfortalt.

 

«Nærmere makten kommer du ikke», kan Geelmuyden Kiese friste deg med på stillingsannonsen sin. Samtidig slår de fast at «Det vanskelige er ofte det beste». Javel, du setter deg ned for å sende avgårde en jobbsøknad, selv om du egentlig ikke vet hva et slikt selskap driver med, eller er spesielt glad i vanske­lige ting.  

Du vet riktignok hva selskapet er ute etter: Mennesker som tenker utenfor boksen. Mennesker som utfordrer vedtatte sannheter. Det er du klar over fordi du kom over et blogg­innlegg på hjemmesiden deres, kalt «The Crazy Ones», ført i pennen av selskapets administrerende direktør.

I GK ser alle våre 125 unike mennesker på seg selv som crazy ones. De som tenker dramatisk annerledes. De setter handling­ foran holdning.

Stillingsannonsen ber deg svare på et knippe spørsmål. Gitt blogginnlegget, forstår du at du må svare kreativt. Forsøke å differensiere deg fra andre søkere. Ærlighet, tenker du. Det er det ikke mange som satser på.  

Vi er storydoere og skaper vår egen historie. Den kan ingen ta fra oss. Vi skal aldri slutte å være The Crazy Ones!  

Første spørsmål: Beskriv to mål du har oppnådd de siste årene. Betalte husleien til fristen hver måned i hele 2014. Sparte nok penger til å dra på Tomorrowland med gutta. Du blir så oppfordret til å beskrive deg selv. Du skriver at du ikke ønsker å svare på dette, av jantelov-hensyn. Forutsigbart nok kommer også spørsmålet om hvorfor du søker jobb i akkurat GK. Du må jo være ærlig, kan ikke skrive at du er spesielt interessert i PR-bransjen. For det første ville det vært en løgn, du vet jo knapt hva de driver med, og for det andre skriver sikkert alle andre nettopp det. Tenk annerledes! Så du skriver det som det er, du søker faktisk på samtlige studie­relevante jobber du kommer over, og tar det du måtte få.

Det siste spørsmålet går ut formidle et kortfattet budskap til en norsk regjeringsminister i postkost-format.

Kjære minister,

All PR-bransje er døv PR-bransje. Du er makta og nærmere deg kommer jeg ikke.  

Høy puls

Månedene passerer, og du sliter med å holde maska i det du strever deg gjennom et massivt mastergradspensum, omringet av smilende medelever, som egentlig, på innsiden, sliter med psyken i så stor grad at studentmediene slår det opp på forsiden.  

Du blir litt glad, litt redd, og rett etterpå ganske apatisk, i det du får beskjed om at, joda, det var litt annerledes å selge inn sine karakterfeil for å vekke gjenkjennelse hos mottaker, og at du er hjertelig velkommen på intervju om en måneds tid.  

Drittlivet spoler seg frem. Du trapper opp i det åpne kontor­landskapet til GK. Etter en kjapp sondering av terrenget og den oppmøtte konkurransen er intervjuet plutselig i gang.  

– Hva tenker du om ærlighet?  

Eh.  

– Du er ganske ærlig i tekstene, kan du fortelle om en gang du anså det som nødvendig å være uærlig i en profesjonell setting?  

Altså. Du har jo aldri vært i en profesjonell setting?

– Du er kanskje litt for ærlig, men det kan kanskje være­ positivt?­ Forklar.

Spørsmålene fra andre siden av bordet hagler fra alle kanter, og du stammer ut det du klarer å hente fra de skadeskutte comebackene som ligger strødd utenfor den metaforiske ­boksen din.   

– Syntes du dette gikk bra? rundes det av, før du uten å få ­muligheten til å svare dyttes videre inn et helhvitt rom. I midten av den kvadratiske gulvflaten står det en MacBook plassert på toppen av en minimalistisk pult.  

– Den hypotetisk nyvalgte statsministeren fra Miljøpartiet De Grønne skal holde en tale der hun på en mest mulig skånsom måte introduserer de fundamentale omveltningene i sam­funnet som nå må finne sted. Skriv de første tre setningene av denne talen, gjaller det over en interkom som henger i taket.  

Det er vel bare å gjøre sitt beste. Noe om at det er vanskelig å være miljøvennlig, kanskje? Men at det vanskeligste ofte er det beste?  

– Tenk annerledes og utenfor boksen!, kommer det fra intercommen.

Herregud, du prøver å fokusere, men bakgrunnsstemmen hamrer inn GK-holdningene som et provoserende forstyrrelsesmoment.

– UTFORDRE VEDTATTE SANNHETER! VÆR EN STORYDOER! HANDLING FORAN ORD!  

I det et førsteutkast er tastet inn i Word, går skjermen i svart, og du får beskjed om å bevege deg videre.  

Utenfor inne i boksen

Du blir møtt av en kvinnelig GK-ansatt, som med påtatt positiv,­ ultrajovial og sceneglad holdning, forteller deg at hun har inntatt rollen som Erna Solberg. Din oppgave er å rådslå henne i hvordan hun skal te seg i en reklamefilm som har noe med å pante flasker å gjøre, og hele Oslos befolkning skal tasse rundt henne med bøtter på hodet.   

Du er stum. Utenfor boksen, OK, men hvor man befinner seg nå, det er faen ikke lett å si. Etter at du har forsøkt så godt du kan, bestemmer hun seg for å snu det hele litt på hodet.  

– Nå er jeg Lene Alexandra, så nå må du rådslå henne også. Samme reklamefilm, men så annerledes! Så stort spenn! Så spennende og totalt crazy! roper hun, mens du du febrilsk tweeker scenariomaskinen din til å gå fra statsminister til eks-glamourmodell.  

For den neste oppgaven, plasseres du i en lenestol i det som ser ut til å være et TV-studio. I flombelysningen klarer du så vidt å skimte de andre håpefulle oppmøtte applikantene, som har inntatt de andre stolene i lokalet. Du prøver å se etter forvirring i øynene deres. Redsel. Håpløshet. Du ser ingenting. Bare den marerittaktige påtattheten. Du får en lapp som ber deg om å  argumentere “iherdig for at midlertidig ansettelser er avgjørende for å kunne gi næringslivet den fleksibiliteten de trenger for å komme seg gjennom den økonomiske krisen. På Tromsø-dialekt”.    

Gul elefant

Etter det som må være et flere timers langt rollespill for­svinner brått lyset. Du er utmattet, hjernen føles kortsluttet. Visvaset av stemmer som om hverandre nå debattere løsninger på flykningsstrømmen, papiravisens død, hva Norge skal leve av etter olje og korrupsjon i FIFA, forsvinner samtidig. Du føler en lettelse over at debatten nå ser ut til å bli satt på vent.  

– ER DERE SLITNE?!

Hæ?! Det er selvsagt. Du gidder faktisk ikke mer. Du har faen meg sittet en hel dag og blitt påtvunget en påtatt utenfor boksen-tenking. Du bestemmer deg for å få be om å gå.

– DET SITTER I HODET!  

Ja selvfølgelig gjør det det. Du ser deg forvirret rundt, men det er bekmørkt, hvem ER dette?  

– UTMATTELSE ER EN ILLUSJON!  

Et spakt spotlight kommer på. Du følger lyset med blikket, fra lyskilden i taket og ned til gulvet, der du får øye på konturene av en mann. Nærmere bestemt en dresskledd Bertrand Larsen.  

– Gjør som toppidrettsutøverne. Gjenta et mantra i hodet for å konsentrere dere. Tenk på et ord om og om igjen. Gul ­elefant! Gul elefant! Gul elefant!  

Hva er dette? Omvendt prestasjonspsykologi eller lignende nisjepsykologi-shit som Birken-samfunnet dessverre har skapt et marked for og som middelaldrende sjarlataner kan kapitalisere på?   

– Det handler om å ha tankene på rett plass. Jeg er leid inn som fasilitator av prosjektleveranse og vil innlede med å nevne det viktigste ved prestasjonsklimaet: Helhet, selvforståelse, forankringspunkt, gruppedynamikk og individualitet. Forkortet HSFGI.

Han reiser seg langsomt, den krampeaktig autoritære måten gjør det hele lettere komisk. Dette har nådd et punkt hvor du forbereder deg på at han amfetamin-hypre programlederen fra Lurt av Karlsen skal entre rommet med kamerateamet sitt og innrømme at det hele er en absurd skjult kamera-spøk som ble dratt alt for langt. Du faller av ressonementet om hvor forbanna mye instillingen har å si for sluttresultater og bunnlinjen, men våkner til live igjen i det han sier han skal ta oss med på det han kaller en prestasjonsreise.              

Bertrand leder dere ut av rommet og inn i en lang gang. Der står Hans Geelmuyden i egen person med et krokete smil.  

– GUL ELEFANT, GUL ELEFANT, GUL ELEFANT! roper­ Bertrand og peker mot tinningen før han gir ordet til Geelmuyden, som introduserer seg selv, og setter i gang et foredrag om sin egen CV på sedvanlig selvforherligende vis.  

Like ulikheter

– Alt for mange går etter strømmen. Da jeg var ung satt jeg ikke på lesesalen. Jeg ville løse verdens problemer. 

Han spankulerer nedover gangene.   

– Derfor startet jeg et PR-byrå. Vår oppgave er å undergrave den fjerde statsmakt. Vi trener de som skal holdes under oppsyn av media til å villede. Vi går stille i maktens korridorer og henter inn tjenester. Bygger nettverk.  

I et øyeblikk av sjelden mot, bestemmer du deg for å trosse Geelmuyden og den nikkende folkemengden. Du spør om han er helt sikker på at det ikke er akkurat slike aktiviteter som er med på å undergrave demokratiet og en bedre verden.  

– HELT SIKKER! roper han, mens hele reisefølget nikker febrilsk.  

– GÅ I GANGENE! I SCRATCH YOUR BACK, YOU SCRATCH MINE!

I det han poengterer at mer privatisering og lavere skatter er veien å gå for å skape mindre ulikheter i verden, lurer du på hvorfor ingen skjønner at han egentlig er en vaskekte Disney-skurk.  

– Uenigheter er uendelig viktig, det er ingen uenige med meg i! Forresten er jeg for kvinnelige ledere. Men noen kvinner er nok mer ledere enn mødre. Barna til Kristin Skogen Lund har det nok helt jævlig, hehe!  

Etter at alle har trasket rundt i det som virker å være et ende­løst gangkompleks og vært enige i at det er bra å være uenig, føles det ut som du begynner å hallusinere. Gangen strekker seg utover og innover, utover og innover, og Geelmuydens frimelding får en lite kledelig ekkofunksjon. Du vandrer du ut av bevisstheten, og inn i mørket.  

En gal verden

Du våkner i en komfortabel seng, og skulle ønske at «det var bare en drøm»-endingene fra barneskoleleksene dine kunne vært en vei ut av situasjonen, men skjønner med en gang at du ikke er tilbake på gutterommet hos foreldrene i et av hovedstatens forsteder. Nei. Du befinner deg i en fancy ny­oppusset leilighet.   

Hjertet ditt stopper nærmest i det Geelmuyden gjør entré inn på soverommet med frokost som han serverer deg på sengen.  

– Velkommen til makten, gliser han.   

Men hæh? Nei? Ikke faen om du er med på dette mer. Du slår frokostbrettet ut av sengen så grapefruit-juicen spruter oppover veggene, og løper mot døra.

– DET ER EN GAL VERDEN, OG VI ER DE GÆRNE FOLKA! roper Geelmuyden etter deg, mens du, kun ikledd undertøy, sprinter ut i gangen til leilighetskomplekset. Heisknappene responderer ikke, og caseintervju-enkeltsidedøra til trappeoppgangen er låst. Geelmuyden kommer spradende ut i gangen.   

– Du ville nærmest mulig makta. Det er her det. I gangene. Statsministerens kontor og regjeringskvartalet er i den enden, og riksavisene i den andre. Her har du en GK-all access key, sier han, og kaster kortet i din retning. Han smiler lurt.  

– Nærmere avmakten kommer du ikke.

FAEN.   

Neste artikkel
HVEM ER DU, LUKE ELLIOT?