Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
HVEM ER DU, LUKE ELLIOT?
28.10.2015
Tekst Mathias Juell Johnsen
Foto Hans Sebastian Haram

 

Jeg har gått og ventet på gjennombruddet til bestevennen min i syv år. Vil det komme i form av en arbeiderklassegutt fra New Jersey?

 

– Det gir mye mer mening å bare gi seg. Det å fortsette er egentlig et tegn på at man er gal.
I lobbyen på hotel Neptun sitter Luke Elliot henslengt og drikker te. Han har nettopp tatt seg en sigg (han ­sigger mye) og forklart meg at han lærte seg å drikke ansvarlig for tre år siden. Nå prater han om hvor forbanna­ vanskelig det har vært å livnære seg av musikken.

– Det var et mareritt. Jeg har prøvd siden jeg var nitten år. Jeg har mistet penger. Jeg har mistet bandmedlemmer.­ Jeg har spilt utallige konserter hvor kun et fåtall av venner og familie har dukket opp. Jeg har blitt fortalt at stilen min ikke passer tiden. At jeg aldri ville slå igjennom.

Nå sitter han altså i Bergen. Kvelden i forveien spilte han for et fullsatt Lille Ole Bull Scene. Et arrangement som i forveien hadde 37 attending på Facebook. Hvor ofte drar man et sted for så å oppdage at nærmere seks ganger så mange som har sagt de skal komme faktisk kommer? I en by hvor det går sport i å trykke attending­ på alle de kule arrangementene­ man føler at man kanskje burde vært på, ikke så veldig ofte. Den litt tilbaketrukne mannen har en digitalt tilbaketrukken tilhengerskare.
 

Min venn, bassisten

Jeg var faktisk nervøs for å dra. Jeg bryr meg så jævla mye om at det skal være turn up når en av mine aller beste venner, bassisten i bandet­ til Elliot, Njål Uhre Kiese, skal spille i Bergen. Det hadde vært helt bedritent­ om 37 publikummere fant seg veien ned i kjelleren på Øvre Ole Bulls plass 3 den kvelden. Men da vi dukket opp så er det ikke en eneste sitteplass igjen­. Ja, du leste riktig. Sitteplasser. Det hele har nok noe å gjøre med et gjennomsnittsalderen på publikumet nærmer seg femti.

Før vi går inn på demografien i ­tilhengerskaren, vil jeg fortelle litt om Njål. For å få ting på det rene. Jeg hadde ikke skrevet om, eller inter­vjuet Elliot hvis det ikke var for ham. Vi er barndomsvenner. Da han var tolv, gikk han rundt i gangene på Lommedalen barneskole og slappet en fantombass konstant. Han kunne spille riffene til Flea i Red Hot Chili Peppers feilfritt. Nå om dagen går han mer i fotsporene til John Entwistle fra The Who. Jeg er hans største fan.

Jeg kom meg aldri inn i musikken, men vi har fortsatt mye kontakt.

Via musikklinje, en rekke band og jazzlinjen på Sund folkehøgskole har han nå endt opp som bassist for Luke Elliot. Elliot beskriver ham som hans høyre hånd i et ungt band som har så mye talent og ideer at de er nødt til å tøyles en smule.
 

Gamlishypen

Hvordan de endte opp der, kan du lese om i alle artiklene som er blitt skrevet om Elliot i norsk presse. Ifølge ham er det nærmest det eneste han blir spurt om. Du kan skjønne at lokalavisen går amok og følger plateinnspillingen nøyere enn da Obama fikk fredsprisen i Oslo, når en vaskekte amerikaner spiller inn plate i byen. Hvordan endte han, en selger bosatt i New York, opp med å få gjennombruddet sitt fra et studio i Halden? Jeg lovet Elliot å ikke stille spørmål om alt dette da vi over en øl etter konserten avtalte å møtes for et intervju den påfølgende morgenen. Jeg trenger jo ikke det uansett. Jeg vet det jo.

Han kom tilfeldigvis over VG-kommentator Erik Mosveen under en konsert i New York, og utifra hans tekst “balladen om Luke Elliot” i VG+ skjønner du hvor jævla begeistret­ han ble. Og hvor vakker han syntes Elliot var, der han satt i dress og fine sko midt i en undergrunnspub i katakombene i City Winery i Soho. Kortversjonen: Noen mailer hit og dit, og Elliot endte opp med å spille i Norge. På små scener, Norwegian Wood, en eller annen privat hytte utafor Oslo og i studio. I studioet i Halden var tilfeldigvis Njål og gjengen og spilte inn musikk i den samme perioden. Da Elliot ­etter plateinnspillingen og et par gigs trengte et nytt band, ble det dem.

Det låter bra på platen, og det låter bra live. Veldig bra faktisk. Så bra at så å si samtlige av landets aviser har gitt plata “Dressed For the Ocassion” terningkast fem og seks, og at den på skrivende tidspunkt er den mest solgte vinylen i Platekompaniets nettbutikk. Det er med andre ord ikke så veldig rart folk dukket opp på konserten i Bergen likevel. Og det er kanskje ikke så veldig rart at demografien heller mot de litt eldre, som faktisk kjøper plater og leser papirutgaven av Dagbladet og VG. På Spotify har albumet et mer beskjedent antall lyttinger.

– Det var ikke sånn at jeg siktet meg inn på en demografi med musikken min, men det er mye førti pluss. Sangene minner dem vel om noe som tiltrekker dem. Men det er mye forskjellig publikum når jeg spiller, og det er det vi vil ha.
 

Død inspirasjon

– Det er mitt navn på platen, men dette er en laginnsats.

Elliot beskriver et velfungerende team, ledet av Rihannas tidligere manager Christa Schaub. Hun ville aldri latt dem spille for tomme hus. Njål og de andre gutta i bandet virker også fornøyd, og beskriver Elliot som en bra, dog noe tilbaketrukken fyr. Det har skjedd store endringer i livet hans på kort tid. Han har mye å tenke på når de kjører rundt i vanen, fra og til opptredener.

I en tidsalder der alle kan være musikere på den digitale scenen, fremstår det hele som en operasjon utført på gamlemåten. Gigs, platesalg og gratispromo i avisformat.

– Markedet er overmettet av folk som vil drive med musikk. Det gjør det vanskelig for de som mener alvor å faktisk tjene til livets opphold. Det her hadde aldri gått uten et helt lag som jobber dag ut og dag inn for å få det hele til å gå rundt.

Elliot har for første gang hodet over vannet. Hele kroppen faktisk. Han understreker gang på gang hvor takknemlig han er for å ha kommet dit han er, og hvor flott det er at jeg ville ta meg tiden til et intervju. Det er fortsatt uvant for ham. Han har jobbet siden han var elleve. Etter han bestemte seg for å satse på musikken, har han jobbet fulltid ved siden av å gjøre opptredener på kveldstid. Når han prøver å tegne en tidslinje går det helt i surr, og han trenger hjelp av Schaub for å fortelle hva han har gjort i årene som ledet opp til gjennombruddet.

Det han likevel er helt klar på, er at han har hatt en bra oppvekst. Selv om mange vil kalle New Jersey feil side av Hudsonelven, beskriver han et trygt nabolag. Schaub skyter inn at en del av historiene hans har beskrevet noe ganske annet, men Elliot avfeier det som en helt vanlig, guttete ungdomsstid.

Det var storebroren som gjorde Elliot interessert i musikk. Da moren ville at han skulle begynne å spille piano i en alder av åtte, sa han nei. Men da broren fortalte ham at piano faktisk var kult, gjorde han det likevel. Den samme broren ble en kilde til en musikksamling, plakater av Bob Dylan og en stor interesse for film.

Broren ble senere rusmisbruker, og døde av en overdose.

– Det har så klart påvirket meg, men man blir også litt nummen av dødsfal­l i familien. Så det har kanskje ikke påvirket musikken så direkte. Jeg tror det han gjorde da han var i live har påvirket meg mer.

Sangen A prayer for Saint Rita handler likevel om brorens død.

Har musikken hans noe annet budskap, politisk eller idealistisk?

– Det er bare musikk. Den har ingen agenda.

Sånn synes Elliot det skal være.
 

Allment tilgjengelig

Så hva er greia med musikken til Elliot? Hvorfor liker foreldregenera­sjonen den så godt? Og hvorfor er det ingen på min egen alder som har lagt merke til fyren?

Elliot er av den gamle skolen. Han spiller tradisjonell, melankolsk og melodisk amerikansk rock. Han minner om Tom Waits og Bob Dylan og har en bred appell. Musikken passer vel så godt til bælfeite trailersjåfører som brautende forteller deg at setet du prøver å sette deg ned på er opptatt, som en snobb fra kultureliten.

Og jeg digger det. Nå skal det skal sies at jeg digger alt som Njål er med på, men likevel. Det er jordnært, men samtidig maler musikken store bilder. Tekstene, som Elliot har skrevet over mange år, er innholdsrike og fulle av refereranser, og på ingen måte svulstige eller klisjéaktige. Bandet på plata, Henning Kvitnes’ backingband The Salmon Smokers, gjør en kjempejobb, og det nye bandet leverer en helt fantastisk live-fremføring av innholdet.

Elliot sier at han var på et mørkt sted da mye av musikken ble skrevet. Selv om jeg skjønner utifra innholdet at noe av det omhandler om tristesse, blir jeg ikke nevneverdig trist av å høre på det. Snarere oppstemt.

Er Elliot han som skal ta med min kompis til podiet på Grammy Awards? Planene er noenlunde lagt. Han skal til Storbritannia først, og så tilbake til statene. Njål ser ut til å være inkludert i disse planene. Jeg krysser fingrene.
 
L1002436

KULTURSTOFF
HVEM ER DU, LUKE ELLIOT?
Tekst Mathias Juell Johnsen
Foto Hans Sebastian Haram

 

Jeg har gått og ventet på gjennombruddet til bestevennen min i syv år. Vil det komme i form av en arbeiderklassegutt fra New Jersey?

 

– Det gir mye mer mening å bare gi seg. Det å fortsette er egentlig et tegn på at man er gal.
I lobbyen på hotel Neptun sitter Luke Elliot henslengt og drikker te. Han har nettopp tatt seg en sigg (han ­sigger mye) og forklart meg at han lærte seg å drikke ansvarlig for tre år siden. Nå prater han om hvor forbanna­ vanskelig det har vært å livnære seg av musikken.

– Det var et mareritt. Jeg har prøvd siden jeg var nitten år. Jeg har mistet penger. Jeg har mistet bandmedlemmer.­ Jeg har spilt utallige konserter hvor kun et fåtall av venner og familie har dukket opp. Jeg har blitt fortalt at stilen min ikke passer tiden. At jeg aldri ville slå igjennom.

Nå sitter han altså i Bergen. Kvelden i forveien spilte han for et fullsatt Lille Ole Bull Scene. Et arrangement som i forveien hadde 37 attending på Facebook. Hvor ofte drar man et sted for så å oppdage at nærmere seks ganger så mange som har sagt de skal komme faktisk kommer? I en by hvor det går sport i å trykke attending­ på alle de kule arrangementene­ man føler at man kanskje burde vært på, ikke så veldig ofte. Den litt tilbaketrukne mannen har en digitalt tilbaketrukken tilhengerskare.
 

Min venn, bassisten

Jeg var faktisk nervøs for å dra. Jeg bryr meg så jævla mye om at det skal være turn up når en av mine aller beste venner, bassisten i bandet­ til Elliot, Njål Uhre Kiese, skal spille i Bergen. Det hadde vært helt bedritent­ om 37 publikummere fant seg veien ned i kjelleren på Øvre Ole Bulls plass 3 den kvelden. Men da vi dukket opp så er det ikke en eneste sitteplass igjen­. Ja, du leste riktig. Sitteplasser. Det hele har nok noe å gjøre med et gjennomsnittsalderen på publikumet nærmer seg femti.

Før vi går inn på demografien i ­tilhengerskaren, vil jeg fortelle litt om Njål. For å få ting på det rene. Jeg hadde ikke skrevet om, eller inter­vjuet Elliot hvis det ikke var for ham. Vi er barndomsvenner. Da han var tolv, gikk han rundt i gangene på Lommedalen barneskole og slappet en fantombass konstant. Han kunne spille riffene til Flea i Red Hot Chili Peppers feilfritt. Nå om dagen går han mer i fotsporene til John Entwistle fra The Who. Jeg er hans største fan.

Jeg kom meg aldri inn i musikken, men vi har fortsatt mye kontakt.

Via musikklinje, en rekke band og jazzlinjen på Sund folkehøgskole har han nå endt opp som bassist for Luke Elliot. Elliot beskriver ham som hans høyre hånd i et ungt band som har så mye talent og ideer at de er nødt til å tøyles en smule.
 

Gamlishypen

Hvordan de endte opp der, kan du lese om i alle artiklene som er blitt skrevet om Elliot i norsk presse. Ifølge ham er det nærmest det eneste han blir spurt om. Du kan skjønne at lokalavisen går amok og følger plateinnspillingen nøyere enn da Obama fikk fredsprisen i Oslo, når en vaskekte amerikaner spiller inn plate i byen. Hvordan endte han, en selger bosatt i New York, opp med å få gjennombruddet sitt fra et studio i Halden? Jeg lovet Elliot å ikke stille spørmål om alt dette da vi over en øl etter konserten avtalte å møtes for et intervju den påfølgende morgenen. Jeg trenger jo ikke det uansett. Jeg vet det jo.

Han kom tilfeldigvis over VG-kommentator Erik Mosveen under en konsert i New York, og utifra hans tekst “balladen om Luke Elliot” i VG+ skjønner du hvor jævla begeistret­ han ble. Og hvor vakker han syntes Elliot var, der han satt i dress og fine sko midt i en undergrunnspub i katakombene i City Winery i Soho. Kortversjonen: Noen mailer hit og dit, og Elliot endte opp med å spille i Norge. På små scener, Norwegian Wood, en eller annen privat hytte utafor Oslo og i studio. I studioet i Halden var tilfeldigvis Njål og gjengen og spilte inn musikk i den samme perioden. Da Elliot ­etter plateinnspillingen og et par gigs trengte et nytt band, ble det dem.

Det låter bra på platen, og det låter bra live. Veldig bra faktisk. Så bra at så å si samtlige av landets aviser har gitt plata “Dressed For the Ocassion” terningkast fem og seks, og at den på skrivende tidspunkt er den mest solgte vinylen i Platekompaniets nettbutikk. Det er med andre ord ikke så veldig rart folk dukket opp på konserten i Bergen likevel. Og det er kanskje ikke så veldig rart at demografien heller mot de litt eldre, som faktisk kjøper plater og leser papirutgaven av Dagbladet og VG. På Spotify har albumet et mer beskjedent antall lyttinger.

– Det var ikke sånn at jeg siktet meg inn på en demografi med musikken min, men det er mye førti pluss. Sangene minner dem vel om noe som tiltrekker dem. Men det er mye forskjellig publikum når jeg spiller, og det er det vi vil ha.
 

Død inspirasjon

– Det er mitt navn på platen, men dette er en laginnsats.

Elliot beskriver et velfungerende team, ledet av Rihannas tidligere manager Christa Schaub. Hun ville aldri latt dem spille for tomme hus. Njål og de andre gutta i bandet virker også fornøyd, og beskriver Elliot som en bra, dog noe tilbaketrukken fyr. Det har skjedd store endringer i livet hans på kort tid. Han har mye å tenke på når de kjører rundt i vanen, fra og til opptredener.

I en tidsalder der alle kan være musikere på den digitale scenen, fremstår det hele som en operasjon utført på gamlemåten. Gigs, platesalg og gratispromo i avisformat.

– Markedet er overmettet av folk som vil drive med musikk. Det gjør det vanskelig for de som mener alvor å faktisk tjene til livets opphold. Det her hadde aldri gått uten et helt lag som jobber dag ut og dag inn for å få det hele til å gå rundt.

Elliot har for første gang hodet over vannet. Hele kroppen faktisk. Han understreker gang på gang hvor takknemlig han er for å ha kommet dit han er, og hvor flott det er at jeg ville ta meg tiden til et intervju. Det er fortsatt uvant for ham. Han har jobbet siden han var elleve. Etter han bestemte seg for å satse på musikken, har han jobbet fulltid ved siden av å gjøre opptredener på kveldstid. Når han prøver å tegne en tidslinje går det helt i surr, og han trenger hjelp av Schaub for å fortelle hva han har gjort i årene som ledet opp til gjennombruddet.

Det han likevel er helt klar på, er at han har hatt en bra oppvekst. Selv om mange vil kalle New Jersey feil side av Hudsonelven, beskriver han et trygt nabolag. Schaub skyter inn at en del av historiene hans har beskrevet noe ganske annet, men Elliot avfeier det som en helt vanlig, guttete ungdomsstid.

Det var storebroren som gjorde Elliot interessert i musikk. Da moren ville at han skulle begynne å spille piano i en alder av åtte, sa han nei. Men da broren fortalte ham at piano faktisk var kult, gjorde han det likevel. Den samme broren ble en kilde til en musikksamling, plakater av Bob Dylan og en stor interesse for film.

Broren ble senere rusmisbruker, og døde av en overdose.

– Det har så klart påvirket meg, men man blir også litt nummen av dødsfal­l i familien. Så det har kanskje ikke påvirket musikken så direkte. Jeg tror det han gjorde da han var i live har påvirket meg mer.

Sangen A prayer for Saint Rita handler likevel om brorens død.

Har musikken hans noe annet budskap, politisk eller idealistisk?

– Det er bare musikk. Den har ingen agenda.

Sånn synes Elliot det skal være.
 

Allment tilgjengelig

Så hva er greia med musikken til Elliot? Hvorfor liker foreldregenera­sjonen den så godt? Og hvorfor er det ingen på min egen alder som har lagt merke til fyren?

Elliot er av den gamle skolen. Han spiller tradisjonell, melankolsk og melodisk amerikansk rock. Han minner om Tom Waits og Bob Dylan og har en bred appell. Musikken passer vel så godt til bælfeite trailersjåfører som brautende forteller deg at setet du prøver å sette deg ned på er opptatt, som en snobb fra kultureliten.

Og jeg digger det. Nå skal det skal sies at jeg digger alt som Njål er med på, men likevel. Det er jordnært, men samtidig maler musikken store bilder. Tekstene, som Elliot har skrevet over mange år, er innholdsrike og fulle av refereranser, og på ingen måte svulstige eller klisjéaktige. Bandet på plata, Henning Kvitnes’ backingband The Salmon Smokers, gjør en kjempejobb, og det nye bandet leverer en helt fantastisk live-fremføring av innholdet.

Elliot sier at han var på et mørkt sted da mye av musikken ble skrevet. Selv om jeg skjønner utifra innholdet at noe av det omhandler om tristesse, blir jeg ikke nevneverdig trist av å høre på det. Snarere oppstemt.

Er Elliot han som skal ta med min kompis til podiet på Grammy Awards? Planene er noenlunde lagt. Han skal til Storbritannia først, og så tilbake til statene. Njål ser ut til å være inkludert i disse planene. Jeg krysser fingrene.
 
L1002436

Neste artikkel
Minner til besvær