Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
29.10.2015
ANMELDELSE
Et helvetes prosjekt
Tekst Varg Lukas Folkmann
Illustrasjon  Ola Lysgaard

 

Fitzcarraldo, filmhistoriens mest vanvittige prosjekt

Fitzcarraldo
Regi: Werner Herzog

Burden of Dreams
Regi: Les Blank

Dette er to filmer en rett og slett må se sammen, eller hvert fall med korte intervaller. For de komplementerer hverandre på en måte som opp-høyer­ den samlede opplevelsen langt over hva de separat kan levere. Den første er historien om en ire som ved å selge gummi vil finansiere en opera i hjertet av jungelen. Den andre er en dokumentar om innspillingen av den førstnevnte filmen.

La oss begynne med Fitzcarraldo. Dette er en film om galskap, vanvittige ambisjoner og bittersøte ned­er­lag. Vi møter Brian Sweeny Fitzgerald (Klaus Kinski) idet han­­ panisk og forsinket entrer en opera­oppsetning. Han hører den verdenskjente tenoren Caruso synge og en drøm blir født. Han skal bygge en opera i det dype Amazonas og Caruso skal synge på åpningsfore­stillingen. For å finansiere galskapen vil han oppdrive og selge rågummi fra til da uoppdagede elvearmer av Amazonas.

Historien bet regissør Herzog seg raskt merke i. Han så noe i fortellingen om den gale iren. Med dokumentarskaperen Les Blank på lasset, la han så blikket mot innspilling i Amazonas dype jungler. Burden of Dreams er hva Blank endte opp med. En historie om mani på gren­sen til det spillefilmen selv skisserer.

 

Til knærne i gjørme

For ingenting gikk som det skulle. Produksjonens første innspillings­sted havnet midt i et område av betente stammekonflikter. De to opp­rinnelige ­hovedrolleinne­ha­verne, Jason Robards og Mick Jagger, forlot­ settet av forskjellige årsaker. Klaus Kinski kom inn som erstatning. Den legendariske skuespilleren hadde før dette filmet Aguirre: The Wrath of God med Herzog. Den ­eneste regissør han noensinne jobbet med mer enn en gang. Produksjonen ble så flyttet dypere inn i ­jungel­en­ og elveskip ble oppdrevet til innspillingen. Burden of Dreams doku­­ment­erer alt dette og mer.

Resultatet er to filmer ­som spe­iler­­­ hverandre i oppbygging. Fitzcarraldo farer opp elven i et voldsomt utbrudd av energi. Alltid balanserende på grensen til galskap leder han an et kobbel som blant ­annet inkluderer en ravende full kokk og en svaksynt kaptein. Herzog på sin side sees på flere punkter på kanten til sammenbrudd. I flere scenene ser vi han i intime intervjuer med Blank. I disse åpner han seg i ganske brutale observasjoner av situasjonen han befinner seg i. For presset på han var høyt og hans ellers modererte nihilistiske holdninger får komme uhindret til overflaten. I utbrudd av disse oppsummerer han treffende det miljøet han filmer i: “There is a harmony to the jungle. A harmony of overwhelming and collective murder.” Det hjelper heller ikke at han til enhver tid må stå til ansvar for den svært uberegnelige Kinskis handlinger.

En gal skuespiller i en gal rolle

For har det noensinne funnes en skuespiller med mer intens tilstede­værelse på skjermen enn Klaus Kinski? Han spiller Fitzgerald i en tilstand av psykose og ensrettet fokus. Bare ta scenen hvor han, etter å ha forstått at han ikke får finansiering av en lokal gummibaron, okkuperer byens klokketårn. Fra dette erklærer han så i delirium sine planer om å oppføre en opera for enhver som måtte høre etter. I Burden of Dreams får vi se opptak lenge trodd tapt, av Robards og Jagger i samme scene. Forskjellen er dramatisk.

Som så mange andre gjennom hi­storien hadde dessverre Kinskis geni en ubehagelig bakside. Han var notorisk ukontrollerbar, og gjorde ofte tilværelsene til de andre på settet til et levende helvete. De som hatet Kinski høyest var nemlig de innfødte statistene. På et tidspunkt tilbød de Herzog å ta livet av Kinski om dette var ønskelig. I en spesifikk scene hvor Fitzgerald er omringet av iltre innfødte kommer denne frust­rasjonen klart til overflaten.

At de mente alvor er det liten tvil om. Under innspillingsperioden ble et medlem av filmcrewet drept av innfødte. Kort tid etter hendelsen står Herzog med pilen som gjennomboret mannens hals i hendene. Den skal han gi i gave til sin sønn i Tyskland.   

 

HMS hører ikke hjemme i kunst

Man kan mene hva man vil om Kinski, men han spilte en avgjørende rolle i det som skulle vise seg å bli filmens mest omfattende og vanvittige problem: Å frakte det flere hundre tonn tunge elveskipet opp en bratt skråning. Nettopp denne hendelsen var en av årsakene til at innspillingen varte i hele fem år. For hvordan frakter man et slikt monster over en ås? Løsningen ble et intrikat system av vaiere, tau og utrøttelige innfødte.

Det som på filmen utgjør kun en kort tid av spilletiden, var i virkeligheten en oppgave en sjelden har sett ma­ken til i moderne filmskapning. På et punkt forlot også produksjonens  brasilianske ingeniør settet i protest mot det han mente var et livsfarlig oppsett.

Men Herzog nektet å gi seg, og idet skipet omsider når toppen av skrenten, når filmen, og Fitzgeralds reise, et følelsesmessig klimaks av dimensjoner. Hadde det bare endt her.

For både dokumentaren og filmen fortsetter. Avslutningen befinner seg på et plan mellom en eksotisk raftingtur og snuff-film. En nær avkuttet tommel vitner om filmingen av en svært hasardiøs siste akt.

I det alle tråder omsider samles både i dokumentar og film, kan man ikke unngå å føle på den melankolien som oppstår ved enden av enhver ekstraordinær reise. Effekten av å se filmen i lys av dokumentaren, og dermed sette kunsten i kontekst, gjør dette øyeblikket til noe langt større enn det det noensinne kunne vært på egenhånd.

Varg Lukas Folkman er kulturredaktør i Stoff, og lidenskapelig opptatt av film. En barndom preget av finske filmer innspilt på fransk ødela raskt hva hans syn på hva en god og normal film var. På godt og vondt har dette sendt han hodestups ut i et univers av bisarre og fantastiske filmer som han her skal prøve å overbevise deg om å se.

ANMELDELSE
Et helvetes prosjekt
Tekst Varg Lukas Folkmann
Illustrasjon  Ola Lysgaard

 

Fitzcarraldo, filmhistoriens mest vanvittige prosjekt

Fitzcarraldo
Regi: Werner Herzog

Burden of Dreams
Regi: Les Blank

Dette er to filmer en rett og slett må se sammen, eller hvert fall med korte intervaller. For de komplementerer hverandre på en måte som opp-høyer­ den samlede opplevelsen langt over hva de separat kan levere. Den første er historien om en ire som ved å selge gummi vil finansiere en opera i hjertet av jungelen. Den andre er en dokumentar om innspillingen av den førstnevnte filmen.

La oss begynne med Fitzcarraldo. Dette er en film om galskap, vanvittige ambisjoner og bittersøte ned­er­lag. Vi møter Brian Sweeny Fitzgerald (Klaus Kinski) idet han­­ panisk og forsinket entrer en opera­oppsetning. Han hører den verdenskjente tenoren Caruso synge og en drøm blir født. Han skal bygge en opera i det dype Amazonas og Caruso skal synge på åpningsfore­stillingen. For å finansiere galskapen vil han oppdrive og selge rågummi fra til da uoppdagede elvearmer av Amazonas.

Historien bet regissør Herzog seg raskt merke i. Han så noe i fortellingen om den gale iren. Med dokumentarskaperen Les Blank på lasset, la han så blikket mot innspilling i Amazonas dype jungler. Burden of Dreams er hva Blank endte opp med. En historie om mani på gren­sen til det spillefilmen selv skisserer.

 

Til knærne i gjørme

For ingenting gikk som det skulle. Produksjonens første innspillings­sted havnet midt i et område av betente stammekonflikter. De to opp­rinnelige ­hovedrolleinne­ha­verne, Jason Robards og Mick Jagger, forlot­ settet av forskjellige årsaker. Klaus Kinski kom inn som erstatning. Den legendariske skuespilleren hadde før dette filmet Aguirre: The Wrath of God med Herzog. Den ­eneste regissør han noensinne jobbet med mer enn en gang. Produksjonen ble så flyttet dypere inn i ­jungel­en­ og elveskip ble oppdrevet til innspillingen. Burden of Dreams doku­­ment­erer alt dette og mer.

Resultatet er to filmer ­som spe­iler­­­ hverandre i oppbygging. Fitzcarraldo farer opp elven i et voldsomt utbrudd av energi. Alltid balanserende på grensen til galskap leder han an et kobbel som blant ­annet inkluderer en ravende full kokk og en svaksynt kaptein. Herzog på sin side sees på flere punkter på kanten til sammenbrudd. I flere scenene ser vi han i intime intervjuer med Blank. I disse åpner han seg i ganske brutale observasjoner av situasjonen han befinner seg i. For presset på han var høyt og hans ellers modererte nihilistiske holdninger får komme uhindret til overflaten. I utbrudd av disse oppsummerer han treffende det miljøet han filmer i: “There is a harmony to the jungle. A harmony of overwhelming and collective murder.” Det hjelper heller ikke at han til enhver tid må stå til ansvar for den svært uberegnelige Kinskis handlinger.

En gal skuespiller i en gal rolle

For har det noensinne funnes en skuespiller med mer intens tilstede­værelse på skjermen enn Klaus Kinski? Han spiller Fitzgerald i en tilstand av psykose og ensrettet fokus. Bare ta scenen hvor han, etter å ha forstått at han ikke får finansiering av en lokal gummibaron, okkuperer byens klokketårn. Fra dette erklærer han så i delirium sine planer om å oppføre en opera for enhver som måtte høre etter. I Burden of Dreams får vi se opptak lenge trodd tapt, av Robards og Jagger i samme scene. Forskjellen er dramatisk.

Som så mange andre gjennom hi­storien hadde dessverre Kinskis geni en ubehagelig bakside. Han var notorisk ukontrollerbar, og gjorde ofte tilværelsene til de andre på settet til et levende helvete. De som hatet Kinski høyest var nemlig de innfødte statistene. På et tidspunkt tilbød de Herzog å ta livet av Kinski om dette var ønskelig. I en spesifikk scene hvor Fitzgerald er omringet av iltre innfødte kommer denne frust­rasjonen klart til overflaten.

At de mente alvor er det liten tvil om. Under innspillingsperioden ble et medlem av filmcrewet drept av innfødte. Kort tid etter hendelsen står Herzog med pilen som gjennomboret mannens hals i hendene. Den skal han gi i gave til sin sønn i Tyskland.   

 

HMS hører ikke hjemme i kunst

Man kan mene hva man vil om Kinski, men han spilte en avgjørende rolle i det som skulle vise seg å bli filmens mest omfattende og vanvittige problem: Å frakte det flere hundre tonn tunge elveskipet opp en bratt skråning. Nettopp denne hendelsen var en av årsakene til at innspillingen varte i hele fem år. For hvordan frakter man et slikt monster over en ås? Løsningen ble et intrikat system av vaiere, tau og utrøttelige innfødte.

Det som på filmen utgjør kun en kort tid av spilletiden, var i virkeligheten en oppgave en sjelden har sett ma­ken til i moderne filmskapning. På et punkt forlot også produksjonens  brasilianske ingeniør settet i protest mot det han mente var et livsfarlig oppsett.

Men Herzog nektet å gi seg, og idet skipet omsider når toppen av skrenten, når filmen, og Fitzgeralds reise, et følelsesmessig klimaks av dimensjoner. Hadde det bare endt her.

For både dokumentaren og filmen fortsetter. Avslutningen befinner seg på et plan mellom en eksotisk raftingtur og snuff-film. En nær avkuttet tommel vitner om filmingen av en svært hasardiøs siste akt.

I det alle tråder omsider samles både i dokumentar og film, kan man ikke unngå å føle på den melankolien som oppstår ved enden av enhver ekstraordinær reise. Effekten av å se filmen i lys av dokumentaren, og dermed sette kunsten i kontekst, gjør dette øyeblikket til noe langt større enn det det noensinne kunne vært på egenhånd.

Varg Lukas Folkman er kulturredaktør i Stoff, og lidenskapelig opptatt av film. En barndom preget av finske filmer innspilt på fransk ødela raskt hva hans syn på hva en god og normal film var. På godt og vondt har dette sendt han hodestups ut i et univers av bisarre og fantastiske filmer som han her skal prøve å overbevise deg om å se.

Neste artikkel
– Jeg sa jeg burde bli lagt inn på sykehus