Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
30.10.2015
SAMFUNNSTOFF
Universitetets undergang

Det er onsdag og vi er 56 dager inn i året 2015. En gruppe nederlandske studenter har nettopp sparket inn dørene til Maagdenhuis, Universitetet i Amsterdams administrasjonsbygg. Nasjonale medier rapporterer om over 1000 sinte opprørere på campus. Frustrasjonen bygger på en følelse av at universitetsdemokratiet og nødvendige akademiske ressurser renner vekk som sand mellom fingrene til studentene. Ledelsen har gjentatte ganger ignorert deres innvendinger om budsjettkutt og ansvarsfraskrivelse. Samtidig er det gravstille blant de norske studentmassene – men noen engasjerte sjeler i Trondheim jobber for endring.

 

Ballen ruller

– NTNU er et eksempel, som vi kan hente empiri fra, når det gjelder en snikende nyliberalistisk tankegang omkring universitet og utdanning i Norge, sier Silje Andresen.

På Dragvoll i Trondheim er de akademiske blokker tømt for sommeren, og doktorgradsstipendiatene Silje og Thomas har Geografisk Institutt for seg selv. Den overhengende stillheten står i sterk kontrast til et semester fylt til randen med debatt og diskusjon ved NTNU.

Over de siste åtte månedene har Silje Andresen, Thomas Jakobsen, Levon Empremian og Hilde Refstie bygget gruppen New University Norway (NUN), med mål om å være en kritisk røst og synlig aktør i debatten om høyere utdanning i Norge. I kjølvannet av Stortingsmelding 18 (2014-15), Strukturmeldingen, kom forslaget om sammenslåing av institutter og fakulteter internt ved NTNU fra universitetsledelsen. Stipendiatene forteller selv at det var her engasjementet startet.

– Vi mente begrunnelsen for sammenslåing ikke var god nok, og prøvde å engasjere til motstand. Gjennom en engelsk artikkel tilgjengeliggjorde vi problemstillingen for alle de fremmedspråklige ved instituttet, og et påfølgende arbeidsmøte viste at folk var misfornøyde og stemte imot dekanen. Den interne sammenslåingen er nå lagt på is, sier Thomas Jakobsen.

– Slik begynte ballen å rulle. Vi satte oss inn i historisk utvikling av universitetet og ble mer kritiske. Nå spør vi oss selv om ting som: Hva skjer egentlig med kunnskapen vår om 20 år, når man ikke lenger har støtte eller incentiver til å drive med forskning som tar lengre tid? spør Andresen.

 

Radikale røtter

Selv om NUN arbeider alene i Norge, behøver man ikke dra langt for å finne sympatisører. De Nieuwe Universiteit (DNU), som er etablert ved Universiteit van Amsterdam (UvA), har i over et år kjempet mot strukturreformer på universitetsnivå. Bevegelsen ble først virkelig kjent i februar i år, da den okkuperte to universitetsbygninger. Facebook-siden til DNU hadde den gang bare 50 likes, til sammenligning med de over 10 000 som i dag følger dem. Siden mye av arbeidet deres baserer seg på sivil ulydighet, ønsker intervjuobjektene å forbli anonyme i samtale med Stoff. Ledelsen ved UvA har samarbeidet med nederlandsk politi for å stoppe oppviglere, og ikke alle er like vennlig innstilt til den nye vinden som blåser inn over de hollandske diker.

– DNUs mål er å bryte ned den hierarkiske ledelsesstrukturen og den økende nyliberaliseringen av universitetet.

Så hva er egentlig denne nyliberaliseringen? Det er uklart. Ingen identifiserer seg som nyliberalister. Begrepet har heller blitt en samlebetegnelse på alt som har gått galt med verden de siste 30 årene. Privatisering, liberalisering, globalisering, skattelette og miljøødeleggelser. Busemenn som Milton Friedman, Margareth Thatcher, Ronald Reagan, Kåre Willoch og kapitalister generelt. Hvis man skal prøve å legge noe mer konkret i det, kan man kanskje si at det handler om å spre markedstenkning som tidligere har vært politisk styrt. For akademia innebærer dette at næringslivet gis økt innflytelse på måten universitetene driftes på, og at utdanning og forskning styres mot det som er økonomisk lønnsomt på kort sikt.

Det er ikke bare studentene som er bekymret for universitetets fremtid i Nederland. Ansatte ved UvA har startet diskusjonsforumet Rethink UvA, og gruppen Reform Dutch Universities er allerede to år gammel. Begge gruppene deler mye av DNUs kritiske blikk på moderne høyere utdanning.

– Vi så at de mange problemene ved forskjellige fakulteter hadde felles opprinnelse: forvitringen av studenter og ansattes makt til fordel for markedsmakt.

Universitetsstyret ved UvA presenterte 10. mars en 10-punktsplan, som skal adressere bekymringer frembrakt under okkupasjonene og den påfølgende debatten mellom styret, ansatte og studenter.

 

London faller

Tvers over den britiske kanal fra DNU, har Matt Clayton hendene fulle med å styrte systemet. Etter endt utdannelse ved Cambridge, ledet han The National Campaign Against Fees and Cuts, før han i vår var med å starte opp The Free University of London. Sistnevnte bevegelse har røtter i den mer kjente protestgruppen Occupy LSE (London School of Economics). Årets 43 dager lange okkupasjon av adminstrasjonslokalene ved LSE var mye omtalt i britiske medier. Okkupasjonen og påfølgende dialog endte med at Occupy LSE fikk innvilget ni krav fra universitetsledelsen.

Clayton forteller om et England der incentivene til å ta høyere utdanning blir færre og færre for arbeiderklassen. Den gjenvalgte konservative regjeringen har fortsatt sin innstrammingspolitikk, og finansminister George Osbornes budsjettforslag fra juni innebar blant annet at tidligere stipend for studenter med økonomisk svakerestilt bakgrunn nå blir omgjort til lån. Universitetene vil også tillates å justere skolepengene for inflasjon. Dagens maksimale – og vanligste beløp – ligger på £9,000 i året.

Tross harde budsjettinnstramninger, har 2015 brakt mye positivt, mener Clayton. Universitetet i Warwick vedtok i juli å trekke seg fullstendig ut av fossil energi, etter langvarig press fra studenter ved universitetet. Det er ikke uvanlig for utdanningsinstitusjoner å plassere studiepenger i aksjer eller fond.

– Et universitet som spekulerer med studiemidlene i uholdbare sektorer, er ikke et fritt universitet, sier Clayton.

Våren har også gitt liv til initiativer som går mot kommersialisering av utdanning i blant annet Sheffield, York, Manchester og Oxford. Clayton er overbevist om hvor engasjementet kommer fra.

– Flere gnister har ledet til dette, men Amsterdam har definitivt vært en katalysator. Det er inspirerende å se hva de gjør, og det forandrer horisonten vår for hva som er mulig.

 

Tåken som brer seg

I Trondheim har gjengen i NUN brukt våren på å analysere lovverket, i et forsøk på å forstå hvordan 70-tallets representativt demokratiske universitetet kunne endres til dagens modell. Funnene har blitt sammenfattet i artikkelen “Fighting the Fog – The Case of Creeping Neoliberalism and Weakening University Democracy”, som utkommer i det nederlandske tidsskriftet Crisis i høst.

I artikkelen argumenterer Andresen for at mange små og tilsynelatende fornuftige endringer, samlet fører til mer sentralisering og byråkratisering av norske universiteter. Han mener dette kan bidra til å forklare hvorfor reformene har møtt så lite motstand her.

Det første store innhugget i universitetsdemokratiet stammer fra en norsk offentlig utredning (NOU) fra 1993. Denne foreslo ansettelse av eksterne representanter til styrer på alle organisatoriske nivå. Dette skulle sikre at universitetet fikk tilstrekkelig innspill fra næringsliv, sivilsamfunn og andre eksterne aktører. Majoriteten skulle fortsatt være valgte, interne representanter. I 1995 åpnet en lovendring blant annet for ansatte administrerende direktører, med ansvar for daglig drift.

Så, i en ny NOU, NOU 2000:14, Mjøs-utvalget, ble sammensetningen av universitetsstyrene foreslått endret igjen. Denne gangen skulle majoriteten være eksterne representanter, for å sikre tilstrekkelig erfaring og ekspertise. Gjennom den nye universitets- og høyskoleloven av 2005 ble det bestemt at universitetene skulle få rett til å bestemme selv om de ønsket en oppnevnt eller demokratisk valgt rektor. I modellen med tilsatt rektor skulle rektor ikke være styreleder, men styrets sekretær. Rektor overtar da også ansvaret for den daglige driften fra administrerende direktør. Det har også vært en utvikling der dekanene i stor grad er tilsatt heller enn valgt.

– Noe av grunnen til mangelen på motstand, mener vi ligger i at nedbyggingen av universitetsdemokratiet har vært en gradvis prosess, hvor det har vært vanskelig å se detaljene underveis, sier Thomas Jakobsen i NUN.

 

Maktesløs motstandskamp

30 år med reformer har så klart ikke gått upåaktet hen. Endringer og budsjettkutt underveis har alltid møtt motstand og debatt. Men hvor er debatten i dag?

NTNU har i dag tilsatt rektor og ekstern styreleder. Da det tidligere i år ble vedtatt i NTNU’s styre og senere ved Kongelig resolusjon at høgskolen i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag skulle bli en del NTNU, gikk prosessen lynkjapt. Saken fikk nesten ingen allmenn oppmerksomhet før avgjørelsen var så godt som tatt. De fem representantene for de ansatte i NTNU-styret stemte imot sammenslåingen; de to studentrepresentantene stemte for. Men da saken ble tatt opp i NTNU-studentenes egne organer, stemte et klart flertall imot. 60 mot fire. Silje Andresen i NUN beskriver studentenes deltagelse som en rent kosmetisk form for medvirkning.

– Når du gang på gang overkjøres i såkalte medvirkningsprosesser, sosialiseres du inn i et system der du forstår at din stemme har veldig lite å si. Under sammenslåingsdebatten ved NTNU ble vi altfor ofte møtt med kommentarer som “dette kommer til å skje uansett,” sier hun.

Er debatten rundt universitetets fremtid ikke verdt skrike opp om før du vet at den vil påvirke deg? Empiri tyder på at man da går glipp av debatten om hva som skal skje, men sitter igjen med hvordan endringer skal utføres. Er agendaen mindre påvirkelig her i landet enn på kontinentet, eller har vi det rett og slett for godt til å gidde å engasjere oss?

 

Pervertert publiseringssyke

En annen kjepphest for dem som frykter den snikende nyliberalistiske tåken, er det såkalte tellekantsystemet. Dette ble innført i 2006, og innebærer at universiteter og høyskoler får poeng når de får publisert artikler i anerkjente tidsskrifter. Poengene er igjen knyttet til den økonomiske støtten utdanningsinstitusjonene mottar. Forsvarerne beskriver det som et godt system for å incentivere til mer og bedre forskning. Kritikerne kaller det en skadelig kommersialisering.

– Det blir en pervertering av systemet, hvor man teller publikasjoner, og hvor de er publisert, snarere enn å ta stilling til hvorvidt dette er forskning av betydning, sier Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU.

Han sammenligner tellekantsystemet med en slags valuta, der publikasjoner byttes mot akademiske stillinger.

– Dagens standardiserte artikkelformat skaper en strømlinjeforming av artikler. Selv om de er skrevet sjangermessig riktig, bidrar de lite til ny kunnskap, sier Tjora.

Professor i historie Knut Kjelstadli ved UiO er enig i at systemet skaper gale incentiver. Han peker på at den delen av det akademiske arbeidet som skjer utenfor tidsskriftene ikke blir belønnet.

– Hva med formidling? Forskning blir meningsfull dersom den når ut til, og blir gjort interessant for, det store flertallet i samfunnet, ikke om 137 spesialister leser funnene, sier han.

Kunnskapsdepartementet (KD) ved–kjenner seg ikke kritikken. Stats-sekretær Bjørn Haugstad svarer ved å henvise oss til en undersøkelse gjort ved Universitetet i Århus som evaluerte systemet. Han er tidligere forskningsdirektør ved Universitetet i Oslo fra 2009–2013.

– Deres rapport viser at kvaliteten på forskningen ikke har sunket. Norske artikler fra perioden 2009-2012 er mer sitert enn artikler fra den foregående fireårsperioden, og er nå ca 130 prosent mer sitert enn den gjennomsnittlige artikkelen i verden, sier Haugstad.

Fra samfunnsøkonomisk fakultet på UiB kom Sigve Tjøtta med en kontrabeskjed: Det er for lite liberalisme i skolen. Tellekantsystemet minner mer om sovietisk planøkonomi enn nyliberalisme, et ord han forøvrig mener er uten innhold. Han foreslo også et system der fagene prises etter etterspørsel, og studentene utstyres med bonger de kan bruke på å kjøpe seg undervisningsplass.

Da Stoff forsøkte å få uttalelser om kritikken mot tellekantsystemet fra en ikke navngitt, bebrillet superprofessor på Norges Handelshøyskole i Bergen, nektet han først og fremst å uttale seg, før han avfeide kritkken som ikke bare grunnløs, men preget av de nevnte forskernes sosialistiske paradigme og egeninteresse. Med andre ord at de som klager på tellekantsystemet er dårlige forskere som ikke klarer å få ting publisert.

 

Snikende lovendring

Neste steg mot en helprofesjonalisert akademisk sektor er allerede tatt. Denne våren ble en ny ledelsesmodell for universitets- og høyskolesektoren foreslått, med høring midt i sommerferien og korte svarfrister sammenliknet med normal prosedyre. Ansatt rektor skal nå bli normen. Det er blant annet Fagforbundet sterkt kritisk til.

– Ordningen med valgt rektor styrker studentene og de ansattes medbestemmelse i styret av utdanningsinstitusjonene, og bidrar til å styrke den akademiske friheten, uttaler nestleder Sissel M. Skoghaug på Fagforbundets nettsider.

Også professor Kristian Gundersen, fast vitenskapelig ansatt i Universitetsstyret ved UiO, stiller seg skeptisk til det nye forslaget. Særlig er han kritisk til måten det blir presentert på.

– Det er snikinnføring fra departementets side. Lovforslaget innebærer større endringer enn hva som tilsynelatende står i det. Jeg kaller det lureridemokrati, sier Gundersen.

Den korte høringsfristen var i strid med utredningsinstruksen. Siden departementet hadde ferie midt under prosessen, fikk ikke folk gitt kommentar til forslaget som ble lagt frem. Statssekretær Haugstad er enig i at det ideelt sett burde vært lenger høringsfrist, men mener samtidig at innholdet i forslaget har vært kjent lenge, og at det dermed ikke bør komme som en overraskelse på institusjonene.

– Det ble diskutert, debattert og konkludert på med et bredt flertall i Stortinget i vår. At ny hovedmodell blir ansatt rektor, og at styrene kan vedta dette selv med simpelt flertall, har vært grundig debattert i offentligheten, sier Haugstad

Kunnskapsdepartentet begrunner at prosessens hurtighet var med hensyn til utdanningssektoren.

– Vi skal ha flere nye høyskolestyrer før 1.1.2016. Da var det et poeng å få denne lovendringen på plass så ny lov kan gjelde. For å rekke det måtte vi ha en slik høringsfrist, sier Haugstad.

Første tilsatte rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, var ekstern. Han kom fra en fra en professorstilling ved Universitetet i Tromsø. Rice tiltrådde den 1. august og har stor tiltro til ordningen som gav ham den prestisjefylte jobben.

– Dette gir et bredere rekrutteringsgrunnlag enn hva et valgsystem gjør. Dersom du ønsker å bli en eksternt valgt rektor ved å søke jobb hos en institusjon, er det mye som skal til for å kunne klare det gjennom et internt valg, sier han.

Han mener motstanden lovforslaget har blitt møtt med er nærmest uspiselig, da det likevel vil finnes en sikring av demokratiet.

– Om det er valgt eller tilsatt leder, så må de ha engasjerte ansatte som deltar i offentlig diskusjon og som gir tilbakemelding til lederen. Det krever ikke mer enn et flertall mot ordningen, for at en enkelt institusjon kan endre ledelsesmodell fra tilsatt til valgt igjen, argumenterer Rice.

Rice forteller at dette er en ren profesjonalisering av institusjonene, og er hva som er normalt internasjonalt. Den nordnorsk-snakkende amerikaneren mener ordningen med valgt rektor vi har her i Norge er en særegen ordning.

 

Forskernes arena forvitrer

Om det er universitetene utenfor våre egne landegrenser vi hele tiden skal sammenligne oss med, hvordan vil fremtiden til høyere utdannelse i landet se ut? Å kunne hevde seg i internasjonale sammenhenger, ser ut til å være en målsetting kunnskapsdepartementet har lagt stor vekt på. I Strukturmeldingen er dette blitt nevnt 29 ganger.

  Hvordan vi kan hoppe opp i den internasjonale rangstigen ser ut til å være hovedformålet i strukturmeldingen. Dette neglisjerer spørsmålet: Hva trenger vi for å forstå og vite om utfordringene samfunnet står ovenfor? sier Knut Kjelstadli, historieprofessoren fra UiO.

Under debatten om ansatte rektorer, startet han og noen kolleger ved UiO en underskriftskampanje for å bevare rektorvalg. De fikk inn over 2600 underskrifter på én uke.  Kjelstadli mener at orienteringen mot marked og konkurranse har liten støtte blant universitetsansatte; det store flertallet er skeptiske til reformene.

– Skal man få gjennom upopulære endringer, på tvers av de ansattes skepsis, så må man ha en sterk ledelse, noe en ansatt rektor vil ha. Vi får en maktkonsentrasjon utenfra og en styring ovenfra av vitenskapelige institusjoner, sier han.

Dette bekymrer også professor Kristian Gundersen. Han krever en generell diskusjon omkring styring og ledelse på universitetsnivået. Han frykter at regjeringen er i ferd med å ødelegge en modell han mener har vist seg bærekraftig over 800 år.

– Vi kan ikke fortsette å umyndiggjøre forskerne. Historisk sett har universitetet vært en forskningsarena styrt av forskere. Det skal være en selvfornyende, kreativitetsforsterkende arena som er uavhengig av statsmakt. Disse særtrekkene krever annen ledelse enn hierarkiske linjeorganisasjoner, uttrykker han.

 

Utdanning som vare

Det nye lovforslaget kan gjøre at det eksterne styreflertallet vil fornye seg selv i all fremtid, og de ansattes representasjon kan bli lavere enn hva man for eksempel har i aksjeselskaper, i følge Gundersen.

– Det bekymrer meg at vi kan få tilfeldighet i sammensetningen av styre, med dårlig faglig representasjon. Det skal bare noen få villfarne stemmer til, før vi risikerer å marginalisere de ansattes makt ytterligere, uttrykker han.

I følge kritikerne kan altså den internasjonale høyden departementet tar sikte på koste oss det norske utdanningssystemet sin særegenhet. Den kan føre oss et steg nærmere en akademisk kapitalisme, hvor utdannelse opptrer som en vare, fremfor en samfunnsressurs og et mål i seg selv.

 

Den nye vinden

I England er 66 år gamle Jeremy Corbyn i ferd med bli Labours neste leder. Han vil blant annet avskaffe studieavgiften, og skeptikerne anser ham som for radikal til å lede Storbritannias nest største politiske parti. Matt Clayton derimot, er selvfølgelig ekstatisk.

I korridorene på UvA synes den revolusjonære ånden å være alt annet enn død. Trass inngåtte avtaler med universitetsledelsen advarer DNU studentbevegelsen mot å forvitre gjennom svake kompromisser og tomme løfter. Noen mener DNU er blitt for institusjonalisert til å fortsette revolusjonen, og vil skille ut en faksjon for å lede opprøret videre.

Innover Trondheimsfjorden er den radikale vinden mer en flau bris. NUN vil skape debatt, men studentopprørene og okkupasjoner av universitetsbygg uteblir foreløpig. Dagens studenter er mer opptatt av egne karakterer og nettverksbygging enn den politiske styringen av utdanningssektoren. Er kampen mot markedskreftene en kamp mot vindmøller, eller er vi alle i ferd med å bli lullet inn i en nyliberal tåke?

Det går i feil retning, men det står fortsatt bedre til i Norge enn i andre land, i følge Kjelstadli fra UiO.

  Det betyr at vi har mye å kjempe for, og mye å tape, om kommersialisering skulle slå gjennom i større grad. Det er verdt å ta denne kampen.

 

SAMFUNNSTOFF
Universitetets undergang

Det er vanskelig å si hva nyliberalisme egentlig er, men mange mener at det truer studentdemokratiet og universitetets idealer.

Det er onsdag og vi er 56 dager inn i året 2015. En gruppe nederlandske studenter har nettopp sparket inn dørene til Maagdenhuis, Universitetet i Amsterdams administrasjonsbygg. Nasjonale medier rapporterer om over 1000 sinte opprørere på campus. Frustrasjonen bygger på en følelse av at universitetsdemokratiet og nødvendige akademiske ressurser renner vekk som sand mellom fingrene til studentene. Ledelsen har gjentatte ganger ignorert deres innvendinger om budsjettkutt og ansvarsfraskrivelse. Samtidig er det gravstille blant de norske studentmassene – men noen engasjerte sjeler i Trondheim jobber for endring.

 

Ballen ruller

– NTNU er et eksempel, som vi kan hente empiri fra, når det gjelder en snikende nyliberalistisk tankegang omkring universitet og utdanning i Norge, sier Silje Andresen.

På Dragvoll i Trondheim er de akademiske blokker tømt for sommeren, og doktorgradsstipendiatene Silje og Thomas har Geografisk Institutt for seg selv. Den overhengende stillheten står i sterk kontrast til et semester fylt til randen med debatt og diskusjon ved NTNU.

Over de siste åtte månedene har Silje Andresen, Thomas Jakobsen, Levon Empremian og Hilde Refstie bygget gruppen New University Norway (NUN), med mål om å være en kritisk røst og synlig aktør i debatten om høyere utdanning i Norge. I kjølvannet av Stortingsmelding 18 (2014-15), Strukturmeldingen, kom forslaget om sammenslåing av institutter og fakulteter internt ved NTNU fra universitetsledelsen. Stipendiatene forteller selv at det var her engasjementet startet.

– Vi mente begrunnelsen for sammenslåing ikke var god nok, og prøvde å engasjere til motstand. Gjennom en engelsk artikkel tilgjengeliggjorde vi problemstillingen for alle de fremmedspråklige ved instituttet, og et påfølgende arbeidsmøte viste at folk var misfornøyde og stemte imot dekanen. Den interne sammenslåingen er nå lagt på is, sier Thomas Jakobsen.

– Slik begynte ballen å rulle. Vi satte oss inn i historisk utvikling av universitetet og ble mer kritiske. Nå spør vi oss selv om ting som: Hva skjer egentlig med kunnskapen vår om 20 år, når man ikke lenger har støtte eller incentiver til å drive med forskning som tar lengre tid? spør Andresen.

 

Radikale røtter

Selv om NUN arbeider alene i Norge, behøver man ikke dra langt for å finne sympatisører. De Nieuwe Universiteit (DNU), som er etablert ved Universiteit van Amsterdam (UvA), har i over et år kjempet mot strukturreformer på universitetsnivå. Bevegelsen ble først virkelig kjent i februar i år, da den okkuperte to universitetsbygninger. Facebook-siden til DNU hadde den gang bare 50 likes, til sammenligning med de over 10 000 som i dag følger dem. Siden mye av arbeidet deres baserer seg på sivil ulydighet, ønsker intervjuobjektene å forbli anonyme i samtale med Stoff. Ledelsen ved UvA har samarbeidet med nederlandsk politi for å stoppe oppviglere, og ikke alle er like vennlig innstilt til den nye vinden som blåser inn over de hollandske diker.

– DNUs mål er å bryte ned den hierarkiske ledelsesstrukturen og den økende nyliberaliseringen av universitetet.

Så hva er egentlig denne nyliberaliseringen? Det er uklart. Ingen identifiserer seg som nyliberalister. Begrepet har heller blitt en samlebetegnelse på alt som har gått galt med verden de siste 30 årene. Privatisering, liberalisering, globalisering, skattelette og miljøødeleggelser. Busemenn som Milton Friedman, Margareth Thatcher, Ronald Reagan, Kåre Willoch og kapitalister generelt. Hvis man skal prøve å legge noe mer konkret i det, kan man kanskje si at det handler om å spre markedstenkning som tidligere har vært politisk styrt. For akademia innebærer dette at næringslivet gis økt innflytelse på måten universitetene driftes på, og at utdanning og forskning styres mot det som er økonomisk lønnsomt på kort sikt.

Det er ikke bare studentene som er bekymret for universitetets fremtid i Nederland. Ansatte ved UvA har startet diskusjonsforumet Rethink UvA, og gruppen Reform Dutch Universities er allerede to år gammel. Begge gruppene deler mye av DNUs kritiske blikk på moderne høyere utdanning.

– Vi så at de mange problemene ved forskjellige fakulteter hadde felles opprinnelse: forvitringen av studenter og ansattes makt til fordel for markedsmakt.

Universitetsstyret ved UvA presenterte 10. mars en 10-punktsplan, som skal adressere bekymringer frembrakt under okkupasjonene og den påfølgende debatten mellom styret, ansatte og studenter.

 

London faller

Tvers over den britiske kanal fra DNU, har Matt Clayton hendene fulle med å styrte systemet. Etter endt utdannelse ved Cambridge, ledet han The National Campaign Against Fees and Cuts, før han i vår var med å starte opp The Free University of London. Sistnevnte bevegelse har røtter i den mer kjente protestgruppen Occupy LSE (London School of Economics). Årets 43 dager lange okkupasjon av adminstrasjonslokalene ved LSE var mye omtalt i britiske medier. Okkupasjonen og påfølgende dialog endte med at Occupy LSE fikk innvilget ni krav fra universitetsledelsen.

Clayton forteller om et England der incentivene til å ta høyere utdanning blir færre og færre for arbeiderklassen. Den gjenvalgte konservative regjeringen har fortsatt sin innstrammingspolitikk, og finansminister George Osbornes budsjettforslag fra juni innebar blant annet at tidligere stipend for studenter med økonomisk svakerestilt bakgrunn nå blir omgjort til lån. Universitetene vil også tillates å justere skolepengene for inflasjon. Dagens maksimale – og vanligste beløp – ligger på £9,000 i året.

Tross harde budsjettinnstramninger, har 2015 brakt mye positivt, mener Clayton. Universitetet i Warwick vedtok i juli å trekke seg fullstendig ut av fossil energi, etter langvarig press fra studenter ved universitetet. Det er ikke uvanlig for utdanningsinstitusjoner å plassere studiepenger i aksjer eller fond.

– Et universitet som spekulerer med studiemidlene i uholdbare sektorer, er ikke et fritt universitet, sier Clayton.

Våren har også gitt liv til initiativer som går mot kommersialisering av utdanning i blant annet Sheffield, York, Manchester og Oxford. Clayton er overbevist om hvor engasjementet kommer fra.

– Flere gnister har ledet til dette, men Amsterdam har definitivt vært en katalysator. Det er inspirerende å se hva de gjør, og det forandrer horisonten vår for hva som er mulig.

 

Tåken som brer seg

I Trondheim har gjengen i NUN brukt våren på å analysere lovverket, i et forsøk på å forstå hvordan 70-tallets representativt demokratiske universitetet kunne endres til dagens modell. Funnene har blitt sammenfattet i artikkelen “Fighting the Fog – The Case of Creeping Neoliberalism and Weakening University Democracy”, som utkommer i det nederlandske tidsskriftet Crisis i høst.

I artikkelen argumenterer Andresen for at mange små og tilsynelatende fornuftige endringer, samlet fører til mer sentralisering og byråkratisering av norske universiteter. Han mener dette kan bidra til å forklare hvorfor reformene har møtt så lite motstand her.

Det første store innhugget i universitetsdemokratiet stammer fra en norsk offentlig utredning (NOU) fra 1993. Denne foreslo ansettelse av eksterne representanter til styrer på alle organisatoriske nivå. Dette skulle sikre at universitetet fikk tilstrekkelig innspill fra næringsliv, sivilsamfunn og andre eksterne aktører. Majoriteten skulle fortsatt være valgte, interne representanter. I 1995 åpnet en lovendring blant annet for ansatte administrerende direktører, med ansvar for daglig drift.

Så, i en ny NOU, NOU 2000:14, Mjøs-utvalget, ble sammensetningen av universitetsstyrene foreslått endret igjen. Denne gangen skulle majoriteten være eksterne representanter, for å sikre tilstrekkelig erfaring og ekspertise. Gjennom den nye universitets- og høyskoleloven av 2005 ble det bestemt at universitetene skulle få rett til å bestemme selv om de ønsket en oppnevnt eller demokratisk valgt rektor. I modellen med tilsatt rektor skulle rektor ikke være styreleder, men styrets sekretær. Rektor overtar da også ansvaret for den daglige driften fra administrerende direktør. Det har også vært en utvikling der dekanene i stor grad er tilsatt heller enn valgt.

– Noe av grunnen til mangelen på motstand, mener vi ligger i at nedbyggingen av universitetsdemokratiet har vært en gradvis prosess, hvor det har vært vanskelig å se detaljene underveis, sier Thomas Jakobsen i NUN.

 

Maktesløs motstandskamp

30 år med reformer har så klart ikke gått upåaktet hen. Endringer og budsjettkutt underveis har alltid møtt motstand og debatt. Men hvor er debatten i dag?

NTNU har i dag tilsatt rektor og ekstern styreleder. Da det tidligere i år ble vedtatt i NTNU’s styre og senere ved Kongelig resolusjon at høgskolen i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag skulle bli en del NTNU, gikk prosessen lynkjapt. Saken fikk nesten ingen allmenn oppmerksomhet før avgjørelsen var så godt som tatt. De fem representantene for de ansatte i NTNU-styret stemte imot sammenslåingen; de to studentrepresentantene stemte for. Men da saken ble tatt opp i NTNU-studentenes egne organer, stemte et klart flertall imot. 60 mot fire. Silje Andresen i NUN beskriver studentenes deltagelse som en rent kosmetisk form for medvirkning.

– Når du gang på gang overkjøres i såkalte medvirkningsprosesser, sosialiseres du inn i et system der du forstår at din stemme har veldig lite å si. Under sammenslåingsdebatten ved NTNU ble vi altfor ofte møtt med kommentarer som “dette kommer til å skje uansett,” sier hun.

Er debatten rundt universitetets fremtid ikke verdt skrike opp om før du vet at den vil påvirke deg? Empiri tyder på at man da går glipp av debatten om hva som skal skje, men sitter igjen med hvordan endringer skal utføres. Er agendaen mindre påvirkelig her i landet enn på kontinentet, eller har vi det rett og slett for godt til å gidde å engasjere oss?

 

Pervertert publiseringssyke

En annen kjepphest for dem som frykter den snikende nyliberalistiske tåken, er det såkalte tellekantsystemet. Dette ble innført i 2006, og innebærer at universiteter og høyskoler får poeng når de får publisert artikler i anerkjente tidsskrifter. Poengene er igjen knyttet til den økonomiske støtten utdanningsinstitusjonene mottar. Forsvarerne beskriver det som et godt system for å incentivere til mer og bedre forskning. Kritikerne kaller det en skadelig kommersialisering.

– Det blir en pervertering av systemet, hvor man teller publikasjoner, og hvor de er publisert, snarere enn å ta stilling til hvorvidt dette er forskning av betydning, sier Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU.

Han sammenligner tellekantsystemet med en slags valuta, der publikasjoner byttes mot akademiske stillinger.

– Dagens standardiserte artikkelformat skaper en strømlinjeforming av artikler. Selv om de er skrevet sjangermessig riktig, bidrar de lite til ny kunnskap, sier Tjora.

Professor i historie Knut Kjelstadli ved UiO er enig i at systemet skaper gale incentiver. Han peker på at den delen av det akademiske arbeidet som skjer utenfor tidsskriftene ikke blir belønnet.

– Hva med formidling? Forskning blir meningsfull dersom den når ut til, og blir gjort interessant for, det store flertallet i samfunnet, ikke om 137 spesialister leser funnene, sier han.

Kunnskapsdepartementet (KD) ved–kjenner seg ikke kritikken. Stats-sekretær Bjørn Haugstad svarer ved å henvise oss til en undersøkelse gjort ved Universitetet i Århus som evaluerte systemet. Han er tidligere forskningsdirektør ved Universitetet i Oslo fra 2009–2013.

– Deres rapport viser at kvaliteten på forskningen ikke har sunket. Norske artikler fra perioden 2009-2012 er mer sitert enn artikler fra den foregående fireårsperioden, og er nå ca 130 prosent mer sitert enn den gjennomsnittlige artikkelen i verden, sier Haugstad.

Fra samfunnsøkonomisk fakultet på UiB kom Sigve Tjøtta med en kontrabeskjed: Det er for lite liberalisme i skolen. Tellekantsystemet minner mer om sovietisk planøkonomi enn nyliberalisme, et ord han forøvrig mener er uten innhold. Han foreslo også et system der fagene prises etter etterspørsel, og studentene utstyres med bonger de kan bruke på å kjøpe seg undervisningsplass.

Da Stoff forsøkte å få uttalelser om kritikken mot tellekantsystemet fra en ikke navngitt, bebrillet superprofessor på Norges Handelshøyskole i Bergen, nektet han først og fremst å uttale seg, før han avfeide kritkken som ikke bare grunnløs, men preget av de nevnte forskernes sosialistiske paradigme og egeninteresse. Med andre ord at de som klager på tellekantsystemet er dårlige forskere som ikke klarer å få ting publisert.

 

Snikende lovendring

Neste steg mot en helprofesjonalisert akademisk sektor er allerede tatt. Denne våren ble en ny ledelsesmodell for universitets- og høyskolesektoren foreslått, med høring midt i sommerferien og korte svarfrister sammenliknet med normal prosedyre. Ansatt rektor skal nå bli normen. Det er blant annet Fagforbundet sterkt kritisk til.

– Ordningen med valgt rektor styrker studentene og de ansattes medbestemmelse i styret av utdanningsinstitusjonene, og bidrar til å styrke den akademiske friheten, uttaler nestleder Sissel M. Skoghaug på Fagforbundets nettsider.

Også professor Kristian Gundersen, fast vitenskapelig ansatt i Universitetsstyret ved UiO, stiller seg skeptisk til det nye forslaget. Særlig er han kritisk til måten det blir presentert på.

– Det er snikinnføring fra departementets side. Lovforslaget innebærer større endringer enn hva som tilsynelatende står i det. Jeg kaller det lureridemokrati, sier Gundersen.

Den korte høringsfristen var i strid med utredningsinstruksen. Siden departementet hadde ferie midt under prosessen, fikk ikke folk gitt kommentar til forslaget som ble lagt frem. Statssekretær Haugstad er enig i at det ideelt sett burde vært lenger høringsfrist, men mener samtidig at innholdet i forslaget har vært kjent lenge, og at det dermed ikke bør komme som en overraskelse på institusjonene.

– Det ble diskutert, debattert og konkludert på med et bredt flertall i Stortinget i vår. At ny hovedmodell blir ansatt rektor, og at styrene kan vedta dette selv med simpelt flertall, har vært grundig debattert i offentligheten, sier Haugstad

Kunnskapsdepartentet begrunner at prosessens hurtighet var med hensyn til utdanningssektoren.

– Vi skal ha flere nye høyskolestyrer før 1.1.2016. Da var det et poeng å få denne lovendringen på plass så ny lov kan gjelde. For å rekke det måtte vi ha en slik høringsfrist, sier Haugstad.

Første tilsatte rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, var ekstern. Han kom fra en fra en professorstilling ved Universitetet i Tromsø. Rice tiltrådde den 1. august og har stor tiltro til ordningen som gav ham den prestisjefylte jobben.

– Dette gir et bredere rekrutteringsgrunnlag enn hva et valgsystem gjør. Dersom du ønsker å bli en eksternt valgt rektor ved å søke jobb hos en institusjon, er det mye som skal til for å kunne klare det gjennom et internt valg, sier han.

Han mener motstanden lovforslaget har blitt møtt med er nærmest uspiselig, da det likevel vil finnes en sikring av demokratiet.

– Om det er valgt eller tilsatt leder, så må de ha engasjerte ansatte som deltar i offentlig diskusjon og som gir tilbakemelding til lederen. Det krever ikke mer enn et flertall mot ordningen, for at en enkelt institusjon kan endre ledelsesmodell fra tilsatt til valgt igjen, argumenterer Rice.

Rice forteller at dette er en ren profesjonalisering av institusjonene, og er hva som er normalt internasjonalt. Den nordnorsk-snakkende amerikaneren mener ordningen med valgt rektor vi har her i Norge er en særegen ordning.

 

Forskernes arena forvitrer

Om det er universitetene utenfor våre egne landegrenser vi hele tiden skal sammenligne oss med, hvordan vil fremtiden til høyere utdannelse i landet se ut? Å kunne hevde seg i internasjonale sammenhenger, ser ut til å være en målsetting kunnskapsdepartementet har lagt stor vekt på. I Strukturmeldingen er dette blitt nevnt 29 ganger.

  Hvordan vi kan hoppe opp i den internasjonale rangstigen ser ut til å være hovedformålet i strukturmeldingen. Dette neglisjerer spørsmålet: Hva trenger vi for å forstå og vite om utfordringene samfunnet står ovenfor? sier Knut Kjelstadli, historieprofessoren fra UiO.

Under debatten om ansatte rektorer, startet han og noen kolleger ved UiO en underskriftskampanje for å bevare rektorvalg. De fikk inn over 2600 underskrifter på én uke.  Kjelstadli mener at orienteringen mot marked og konkurranse har liten støtte blant universitetsansatte; det store flertallet er skeptiske til reformene.

– Skal man få gjennom upopulære endringer, på tvers av de ansattes skepsis, så må man ha en sterk ledelse, noe en ansatt rektor vil ha. Vi får en maktkonsentrasjon utenfra og en styring ovenfra av vitenskapelige institusjoner, sier han.

Dette bekymrer også professor Kristian Gundersen. Han krever en generell diskusjon omkring styring og ledelse på universitetsnivået. Han frykter at regjeringen er i ferd med å ødelegge en modell han mener har vist seg bærekraftig over 800 år.

– Vi kan ikke fortsette å umyndiggjøre forskerne. Historisk sett har universitetet vært en forskningsarena styrt av forskere. Det skal være en selvfornyende, kreativitetsforsterkende arena som er uavhengig av statsmakt. Disse særtrekkene krever annen ledelse enn hierarkiske linjeorganisasjoner, uttrykker han.

 

Utdanning som vare

Det nye lovforslaget kan gjøre at det eksterne styreflertallet vil fornye seg selv i all fremtid, og de ansattes representasjon kan bli lavere enn hva man for eksempel har i aksjeselskaper, i følge Gundersen.

– Det bekymrer meg at vi kan få tilfeldighet i sammensetningen av styre, med dårlig faglig representasjon. Det skal bare noen få villfarne stemmer til, før vi risikerer å marginalisere de ansattes makt ytterligere, uttrykker han.

I følge kritikerne kan altså den internasjonale høyden departementet tar sikte på koste oss det norske utdanningssystemet sin særegenhet. Den kan føre oss et steg nærmere en akademisk kapitalisme, hvor utdannelse opptrer som en vare, fremfor en samfunnsressurs og et mål i seg selv.

 

Den nye vinden

I England er 66 år gamle Jeremy Corbyn i ferd med bli Labours neste leder. Han vil blant annet avskaffe studieavgiften, og skeptikerne anser ham som for radikal til å lede Storbritannias nest største politiske parti. Matt Clayton derimot, er selvfølgelig ekstatisk.

I korridorene på UvA synes den revolusjonære ånden å være alt annet enn død. Trass inngåtte avtaler med universitetsledelsen advarer DNU studentbevegelsen mot å forvitre gjennom svake kompromisser og tomme løfter. Noen mener DNU er blitt for institusjonalisert til å fortsette revolusjonen, og vil skille ut en faksjon for å lede opprøret videre.

Innover Trondheimsfjorden er den radikale vinden mer en flau bris. NUN vil skape debatt, men studentopprørene og okkupasjoner av universitetsbygg uteblir foreløpig. Dagens studenter er mer opptatt av egne karakterer og nettverksbygging enn den politiske styringen av utdanningssektoren. Er kampen mot markedskreftene en kamp mot vindmøller, eller er vi alle i ferd med å bli lullet inn i en nyliberal tåke?

Det går i feil retning, men det står fortsatt bedre til i Norge enn i andre land, i følge Kjelstadli fra UiO.

  Det betyr at vi har mye å kjempe for, og mye å tape, om kommersialisering skulle slå gjennom i større grad. Det er verdt å ta denne kampen.

 

Neste artikkel
Full fest med Ohio