TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN

The Babadook

Regi: Jennifer Kent

«Ba-ba-ba dook-dook-dook» hviskes det så foruroligende i mørket, og sammen med Amelia (Essie Davis) vet en som publikummer at dette går rett til helvete. For som alenemor er det ikke lett å holde styr på regninger, oppvask, en djevelsk irriterende sønn og en mulig hjemsøkelse på samme tid.

Finnes det noe bedre enn en virkelig god skrekkfilm? En som skremmer vettet av deg. Jennifer Kents debut, The Babadook, var en slik film for meg.

Allerede fra starten svøpes en inn i en gjennomgående guffen stemning. En dras inn i en kald atmosfære hvor fargepaletten kun virker å bestå av mørk, mørk blå og grå. Atmosfæren i huset disse fargene maler er heller ikke det store å bli glad av. Som Amelias søster så treffende uttrykker når hun blir spurt hvorfor hun ikke lengre kommer på besøk: Huset er for depressivt.

For helt siden Amelias ektemann døde på vei til sykehuset hvor hun skulle føde sin førstefødte, har stemningen vært heller nedtrykt.

Med dette som bakteppe dras en inn i en historie om sorg, depresjon og angst rundt det å være aleneforelder – og for en historie det er. Som en debutfilm er dette strålende arbeid. En holdes i konstant tvil om hva som faktisk foregår på skjermen. Er det virkelig noe ute etter den lille familien, eller har det til sist klikka for Amelia?

Kent nærer denne tvilen hos oss gjennom den første delen av filmen. Det skjer ikke så mye. Spenningen bygges opp gjennom den nedgående kurven i Amelias mentale tilstand. Dette fantastisk portrettert av Essie Davis. Hva hun viser oss med et par uutgrunnelige øyne er langt forbi hva andre skuespillere overhode rører overflaten av.

Der den første delen er det ekvivalente av en gitarstreng som strammes til den ryker, er del to en mer involvert affære. Her begynner en virkelig å frykte natten og det den impliserer. Vær dog trygg. Du slipper dører som smeller, og katter som til stor overraskelseseffekt gjemmer seg på de mest uventede steder. The Babadook er smartere enn dette.

Når Kent til slutt slapp taket i meg, og lyset kom på, satt jeg utmattet igjen i stolen. Jeg forlot salen med en følelse av å ha sett noe dypt annerledes enn den late dritten en til vanlig kaller skrekkfilm. Samt en nyoppdaget frykt for mørket.

The Babadook vises på Bergen Kino