Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
10.11.2015
LØST GJENFORTALT
DE EVIGE JAKTMARKER

 

 

Tekst Mathias Juell Johnsen, Petter Lindheim Reinem
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

En søken etter tilhørighet og anerkjennelse i Bergen. Løst gjenfortalt.

 

– Herregud, hør på denne tin drum sampelen! Det er akkurat som da jeg tok MDMA på Berghain i fjor sommer!

Du har bare vært på Landmark i to timer, men kjenner ­allerede frustrasjonen over at omgang med Bergens hipsterelite etterlater deg en følelse av å ha manko på kulturell kapital. Men det er visstnok her det skjer. Kveldens DJ har nå fått et helt dansegulv til å sone inn på monotone rytmer. Alle danser litt quirky, og sammen med de psykedeliske videoelementene på lokalets søndre vegg maner det frem en side ved deg du ikke har sluppet løs på lenge. En som gir blanke og bare danser. Kanskje hadde du bedre moves en du trodde, for en vakker, høy blondine ender opp med å danse med deg. Rygg mot rygg. Men nå kommer hun altså med uttalelser om musikken.

– Enig! roper du, og håper at samtykket skal gi inntrykk av at du faktisk vet hva det snakkes om. For deg er det bare halvfet musikk, som sammen med alkoholrus og blinkende lys virker som bra tidsfordriv. Men på tross av at hun er kledd som det som du for et par år siden ville sett på som en raring, er hun som sagt jævla pen. Så en anstrengelse for anerkjennelse er berettiget.

 

Veien er målet

Du er en ensom innflytter i Bergen som noen måneder i forveien endte opp i en gjeng med basic folk fra Jussen, Psykologisk fakultet og NHH. I denne kretsen var aner­kjennelse synonymt med overprestering på alle områder utenom det medmenneskelige.

Du minnes vorsene du måtte pine deg igjennom. Du ­befant deg typisk på kortsiden av et spisebord, flankert av en Polo-kledd faen, som med en uberettiget frekk undertone i stemmen kommanderte deg til å spille beer pong fordi du måtte «drikke mer!». En gjeng med «late bloomers». De anonyme påhengerne i de kule gjengene på videregående, som nå hadde funnet veien dit karakterene og foreldrene deres tilsa at de skulle være.

Stikkord: Høy Jäger-føring, og utallige historier om førstegangstjenesten i indre Troms. Dere endte som regel opp på Metro, hvor du inntok observatørrollen, og prøvde å sette fingeren på hva som er galt med samfunnet og tilværelsen. Samtidig så du de mannlige deltakerne fra vorspielet rette fingeren mot taket i takt med horribel musikk.

– Ække feil det her, jævla god stemning! Marginalnytten ved å drikke mer er fortsatt oppadgående, kunne en typisk relativt jævlig økonomistudent plutselig skrike inn i øret ditt, mens du kjente en lett dusj av saliva treffe venstre del av ­ansiktet ditt.

Omsider demret det for deg at du ikke maktet mer. Livet er for kort til å henge med drittfolk.

 

Brent spagetti

Så hvor skulle du ta veien? Det finnes mange miljøer i Bergen. Skulle du egle deg innpå et originalt Bergenscrew? Finne en gjeng sentrert rundt en up-and-coming rapper med til­knytning til NMG/G-huset, kanskje? Røyke bønne hele dagen og høre på underachievers som tar opp fag fra videre­gående fortelle deg om hvordan samfunnet bare er dritt, og at alt går til mannen på toppen? Skrrte rundt på moped i heltrukket Adidas-bekledning og få innprentet viktigheten av å holde det ekte?

Hva med en alternativ gjeng med dophuer? En gjeng som har snudd døgnet på hodet, brenner spagettien fast i kjelen hver natt fordi noen blir keen på mat mens de er rusa, og har et sånn veksthus i aluminium for brasiliansk sopp i kollektivet?

Det var liksom ikke fristende. Verken å havne i slosskamper hvor erkepatriotiske wangster-bergensere fra Laksevåg ban­ker stakkarslige østlendinger med føkkings brostein fordi de snakker dritt om Bergen, eller det å bli en av de som mener at folk som ikke har spist sopp eller tatt LSD ikke har opplevd en dritt i livet.

 

Den nye livsløgnen

Så nå står du altså her, på Landmark, og prøver og smelte inn i den hippere delen av byen. Du skjønner fort at du fore­trekker musikkens støy fremfor samtaler om obskure emner du har null kjennskap til. Det får heller gjøres anstrengelser i etterkant for å passe inn i dette miljøet. Det blir plenty med tid før neste fest?

Feil. Etter å blitt involvert med damen fra dansegulvet, hennes bekjente, og kanskje kommet med et par tre lystløgner­ for å fremstå mer interessant, hagler det inn med latterlig mange invitasjoner til arrangementer som tilsynelatende er et must. Perifere teaterkompanier, slippfester, frokostmøter på biblioteket, kunstprosjekter og konserter med bestillingsverk fra undergrunnsband alle tar for gitt at du har kjennskap til. Du har en følelse av at dette er minstekrav for aner­kjennelse, og trykker attending på alt. Det var kanskje ikke den beste idéen du har hatt å si at du jobber litt med en grafisk science fiction-roman, samt fikler med dansemusikk inspirert av 90-tallets garage-bevegelse i Paris på siden. Nå kommer spørsmålene i fleng.

– Hørte du holder på med tegneserier, hva tenker du om Sci-fiens fremtid? Kommer den til å fortsette med endeløse visuelle referanser til Jodorowky’s illustrerte manus til «Dune» og Enki Bilals Nikopol-trilogi?

Vanskelig å si, ass. Spesielt fordi du ikke aner hva det ­snakkes om.

– Herregud «Eden» var dritbra, et slags portrett av en hel musikkbevegelse gjennom historien til én person. Har du sett den?

Ja, selvfølgelig, det var derfra du fikk idéen til den løgnen angående musikkinteressen din, men PLIS ikke spør noe mer nå for du har virkelig null peiling på fransk EDM utover studio­albumene til Daft Punk.

 

En sær trip

Slik blir din nye hverdag, en kasteball mellom kulturarrangementer hvor innholdet sjeldent interesserer deg, men som du likevel drar på i håp om å få kjenne på følelsen av aner­kjennelse. Viktighet. Du er NOEN her. Han tegneserie-duden som jobber med litt musikk.

Månedene går, men det nye livet koster. Både bankkontoen og din psykiske tilstand beviser det. Arrangementene du ­deltar på er sjelden gratis, og spesielt kostbart er den nye uvanen du har tilegnet deg med å alltid kjøpe dyr mikrobrygget øl. Streben etter anerkjenelse har snudd en livsstil på hodet. Månedlige helgeturer til Berlin, eksperimentering med partydop, fastsigging og weedrøyking i «kreativt øyemed» setter sine spor.

Et nytt liv preget av serotoninmangel med tilhørende angst og nedstemthet. Et liv dominert av vekselvis eufori og depresjon. En sparekonto tappet for penger for å finansiere dekadense forkledd som kulturelt intellekt. Blakk som en kirkerotte.

Ditt siste grep var å selge unna TV-en for å få råd til ­billetter til EKKO-festivalen og MDMA. Dette livet er ikke bærekraftig.

 

Siste stopp

På EKKO-festivalen er du ikke bare rusa, men også reflekterende og selvransakende. Publikumsmassen, ikledd bøttehatter og slengbukser, myser mot scenen og beveger hodet forsiktig, men taktfullt til musikken. For deg virker det som om musikk-

fremførelsen kjeder dem, men i morgen kommer det vel til å være prat om en «genuin og autentisk konsertopplevelse».

Du er lei av alle de kulturelle referansene du ikke tar. Trøtt av å leve i en rolle der du liksom interesserer deg for kultur som er smal og snever. Valget om å hoppe av et trygt ut­danningsløp til fordel for humaniora begynner dessuten å gi deg kalde føtter.

Det hele er i ferd med å etterlate seg en ubehagelig ettersmak. Folka kler seg som sære nørds, men er smellvakre, blir aldri blakke til tross for kostbart og enorm kulturkonsum, og har tilsynelatende ubegrenset mengder med ledig tid.

Du hanker tak i en av de hippe vennene dine, og drar ham ut. Hvordan har dere råd til dette livet, til tross for at ingen av dere har deltidsjobb? Hvorfor er dere så pene? Hvor får dere all fritiden fra? Fyren slenger ut med armene.

– Du vet. Alle oss du har hengt med de siste månedene, vi kommer fra det man kaller velmøblerte hjem. Uten øko­nomiske bekymringer. Rike fedre, vakre mødre.

Hva mener han? Er de ikke bohemer som tidvis lever på brød og vann? Hvor faen kommer denne oppfatningen om at det hele er så jævla hipt og ekte fra da? Er de bare snørrunger som får finansiert en tidig midtlivskrise fra mor og far?

– Det er klart vi får økonomisk støtte hjemmenfra, hvordan ellers tror du vi kan leve slik vi gjør? Altså, greia er jo at vi i den unge kultureliten lever på et rykte som ble dannet tidlig på nittitallet, sant. Da Natt og dag bestod av EKTE Oslo-folk på kjøret liksom. Du vet jo hvem som styrer den sjappa i dag? Rikmannssønner- og døtre som har tatt banen ned fra holmenkollen til Løkka og flytta inn i en toroms finansiert i sin helhet av foreldrene.

Hvor faen er det han vil hen nå?

– Sånn er det seff her også! Ække så rart at det er lett å lage et kult image når du ikke trenger å bruke tid på en dritt annet! Vi har bare kommet susende inn på Rallarvegen fra Oslo vest og Bærum øst, og bybanen fra Paradis. Med oss har vi ned­arvede privilegier. Jævlig chill å bare boltre seg i en kompakt liten kulturbombe som det her, kamuflert som hippe motherfuckers. Vi er i en gjeng som alle vil henge med, på tross av at vi egentlig ikke driver med en dritt. Et par C-kjendiser med perifere tilknytninger til crewet, det er alt som skal til.  

Det buldrer fra oven, og du blir stående i regnet. Mastercardet er maksa, og husleia to måneder bakpå. Inne på scenen mater André Bratten anlegget med harde tunes.

Du kjenner nedturen fra dopkonsumet komme, trasker hjem i regnet, og legger deg i fosterstilling i sengen din. Annerkjennelsen uteblir. Det faktiske materialet du har til romanen din er som en fis i orkanen du har blåst den opp til. Musikken din er en vits. Du er alene, og føler nok en gang at du har valgt feil. Feil folk. Feil by. Feil retning. Feil liv.

FAEN.

 

LØST GJENFORTALT
DE EVIGE JAKTMARKER

 

 

Tekst Mathias Juell Johnsen, Petter Lindheim Reinem
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

En søken etter tilhørighet og anerkjennelse i Bergen. Løst gjenfortalt.

 

– Herregud, hør på denne tin drum sampelen! Det er akkurat som da jeg tok MDMA på Berghain i fjor sommer!

Du har bare vært på Landmark i to timer, men kjenner ­allerede frustrasjonen over at omgang med Bergens hipsterelite etterlater deg en følelse av å ha manko på kulturell kapital. Men det er visstnok her det skjer. Kveldens DJ har nå fått et helt dansegulv til å sone inn på monotone rytmer. Alle danser litt quirky, og sammen med de psykedeliske videoelementene på lokalets søndre vegg maner det frem en side ved deg du ikke har sluppet løs på lenge. En som gir blanke og bare danser. Kanskje hadde du bedre moves en du trodde, for en vakker, høy blondine ender opp med å danse med deg. Rygg mot rygg. Men nå kommer hun altså med uttalelser om musikken.

– Enig! roper du, og håper at samtykket skal gi inntrykk av at du faktisk vet hva det snakkes om. For deg er det bare halvfet musikk, som sammen med alkoholrus og blinkende lys virker som bra tidsfordriv. Men på tross av at hun er kledd som det som du for et par år siden ville sett på som en raring, er hun som sagt jævla pen. Så en anstrengelse for anerkjennelse er berettiget.

 

Veien er målet

Du er en ensom innflytter i Bergen som noen måneder i forveien endte opp i en gjeng med basic folk fra Jussen, Psykologisk fakultet og NHH. I denne kretsen var aner­kjennelse synonymt med overprestering på alle områder utenom det medmenneskelige.

Du minnes vorsene du måtte pine deg igjennom. Du ­befant deg typisk på kortsiden av et spisebord, flankert av en Polo-kledd faen, som med en uberettiget frekk undertone i stemmen kommanderte deg til å spille beer pong fordi du måtte «drikke mer!». En gjeng med «late bloomers». De anonyme påhengerne i de kule gjengene på videregående, som nå hadde funnet veien dit karakterene og foreldrene deres tilsa at de skulle være.

Stikkord: Høy Jäger-føring, og utallige historier om førstegangstjenesten i indre Troms. Dere endte som regel opp på Metro, hvor du inntok observatørrollen, og prøvde å sette fingeren på hva som er galt med samfunnet og tilværelsen. Samtidig så du de mannlige deltakerne fra vorspielet rette fingeren mot taket i takt med horribel musikk.

– Ække feil det her, jævla god stemning! Marginalnytten ved å drikke mer er fortsatt oppadgående, kunne en typisk relativt jævlig økonomistudent plutselig skrike inn i øret ditt, mens du kjente en lett dusj av saliva treffe venstre del av ­ansiktet ditt.

Omsider demret det for deg at du ikke maktet mer. Livet er for kort til å henge med drittfolk.

 

Brent spagetti

Så hvor skulle du ta veien? Det finnes mange miljøer i Bergen. Skulle du egle deg innpå et originalt Bergenscrew? Finne en gjeng sentrert rundt en up-and-coming rapper med til­knytning til NMG/G-huset, kanskje? Røyke bønne hele dagen og høre på underachievers som tar opp fag fra videre­gående fortelle deg om hvordan samfunnet bare er dritt, og at alt går til mannen på toppen? Skrrte rundt på moped i heltrukket Adidas-bekledning og få innprentet viktigheten av å holde det ekte?

Hva med en alternativ gjeng med dophuer? En gjeng som har snudd døgnet på hodet, brenner spagettien fast i kjelen hver natt fordi noen blir keen på mat mens de er rusa, og har et sånn veksthus i aluminium for brasiliansk sopp i kollektivet?

Det var liksom ikke fristende. Verken å havne i slosskamper hvor erkepatriotiske wangster-bergensere fra Laksevåg ban­ker stakkarslige østlendinger med føkkings brostein fordi de snakker dritt om Bergen, eller det å bli en av de som mener at folk som ikke har spist sopp eller tatt LSD ikke har opplevd en dritt i livet.

 

Den nye livsløgnen

Så nå står du altså her, på Landmark, og prøver og smelte inn i den hippere delen av byen. Du skjønner fort at du fore­trekker musikkens støy fremfor samtaler om obskure emner du har null kjennskap til. Det får heller gjøres anstrengelser i etterkant for å passe inn i dette miljøet. Det blir plenty med tid før neste fest?

Feil. Etter å blitt involvert med damen fra dansegulvet, hennes bekjente, og kanskje kommet med et par tre lystløgner­ for å fremstå mer interessant, hagler det inn med latterlig mange invitasjoner til arrangementer som tilsynelatende er et must. Perifere teaterkompanier, slippfester, frokostmøter på biblioteket, kunstprosjekter og konserter med bestillingsverk fra undergrunnsband alle tar for gitt at du har kjennskap til. Du har en følelse av at dette er minstekrav for aner­kjennelse, og trykker attending på alt. Det var kanskje ikke den beste idéen du har hatt å si at du jobber litt med en grafisk science fiction-roman, samt fikler med dansemusikk inspirert av 90-tallets garage-bevegelse i Paris på siden. Nå kommer spørsmålene i fleng.

– Hørte du holder på med tegneserier, hva tenker du om Sci-fiens fremtid? Kommer den til å fortsette med endeløse visuelle referanser til Jodorowky’s illustrerte manus til «Dune» og Enki Bilals Nikopol-trilogi?

Vanskelig å si, ass. Spesielt fordi du ikke aner hva det ­snakkes om.

– Herregud «Eden» var dritbra, et slags portrett av en hel musikkbevegelse gjennom historien til én person. Har du sett den?

Ja, selvfølgelig, det var derfra du fikk idéen til den løgnen angående musikkinteressen din, men PLIS ikke spør noe mer nå for du har virkelig null peiling på fransk EDM utover studio­albumene til Daft Punk.

 

En sær trip

Slik blir din nye hverdag, en kasteball mellom kulturarrangementer hvor innholdet sjeldent interesserer deg, men som du likevel drar på i håp om å få kjenne på følelsen av aner­kjennelse. Viktighet. Du er NOEN her. Han tegneserie-duden som jobber med litt musikk.

Månedene går, men det nye livet koster. Både bankkontoen og din psykiske tilstand beviser det. Arrangementene du ­deltar på er sjelden gratis, og spesielt kostbart er den nye uvanen du har tilegnet deg med å alltid kjøpe dyr mikrobrygget øl. Streben etter anerkjenelse har snudd en livsstil på hodet. Månedlige helgeturer til Berlin, eksperimentering med partydop, fastsigging og weedrøyking i «kreativt øyemed» setter sine spor.

Et nytt liv preget av serotoninmangel med tilhørende angst og nedstemthet. Et liv dominert av vekselvis eufori og depresjon. En sparekonto tappet for penger for å finansiere dekadense forkledd som kulturelt intellekt. Blakk som en kirkerotte.

Ditt siste grep var å selge unna TV-en for å få råd til ­billetter til EKKO-festivalen og MDMA. Dette livet er ikke bærekraftig.

 

Siste stopp

På EKKO-festivalen er du ikke bare rusa, men også reflekterende og selvransakende. Publikumsmassen, ikledd bøttehatter og slengbukser, myser mot scenen og beveger hodet forsiktig, men taktfullt til musikken. For deg virker det som om musikk-

fremførelsen kjeder dem, men i morgen kommer det vel til å være prat om en «genuin og autentisk konsertopplevelse».

Du er lei av alle de kulturelle referansene du ikke tar. Trøtt av å leve i en rolle der du liksom interesserer deg for kultur som er smal og snever. Valget om å hoppe av et trygt ut­danningsløp til fordel for humaniora begynner dessuten å gi deg kalde føtter.

Det hele er i ferd med å etterlate seg en ubehagelig ettersmak. Folka kler seg som sære nørds, men er smellvakre, blir aldri blakke til tross for kostbart og enorm kulturkonsum, og har tilsynelatende ubegrenset mengder med ledig tid.

Du hanker tak i en av de hippe vennene dine, og drar ham ut. Hvordan har dere råd til dette livet, til tross for at ingen av dere har deltidsjobb? Hvorfor er dere så pene? Hvor får dere all fritiden fra? Fyren slenger ut med armene.

– Du vet. Alle oss du har hengt med de siste månedene, vi kommer fra det man kaller velmøblerte hjem. Uten øko­nomiske bekymringer. Rike fedre, vakre mødre.

Hva mener han? Er de ikke bohemer som tidvis lever på brød og vann? Hvor faen kommer denne oppfatningen om at det hele er så jævla hipt og ekte fra da? Er de bare snørrunger som får finansiert en tidig midtlivskrise fra mor og far?

– Det er klart vi får økonomisk støtte hjemmenfra, hvordan ellers tror du vi kan leve slik vi gjør? Altså, greia er jo at vi i den unge kultureliten lever på et rykte som ble dannet tidlig på nittitallet, sant. Da Natt og dag bestod av EKTE Oslo-folk på kjøret liksom. Du vet jo hvem som styrer den sjappa i dag? Rikmannssønner- og døtre som har tatt banen ned fra holmenkollen til Løkka og flytta inn i en toroms finansiert i sin helhet av foreldrene.

Hvor faen er det han vil hen nå?

– Sånn er det seff her også! Ække så rart at det er lett å lage et kult image når du ikke trenger å bruke tid på en dritt annet! Vi har bare kommet susende inn på Rallarvegen fra Oslo vest og Bærum øst, og bybanen fra Paradis. Med oss har vi ned­arvede privilegier. Jævlig chill å bare boltre seg i en kompakt liten kulturbombe som det her, kamuflert som hippe motherfuckers. Vi er i en gjeng som alle vil henge med, på tross av at vi egentlig ikke driver med en dritt. Et par C-kjendiser med perifere tilknytninger til crewet, det er alt som skal til.  

Det buldrer fra oven, og du blir stående i regnet. Mastercardet er maksa, og husleia to måneder bakpå. Inne på scenen mater André Bratten anlegget med harde tunes.

Du kjenner nedturen fra dopkonsumet komme, trasker hjem i regnet, og legger deg i fosterstilling i sengen din. Annerkjennelsen uteblir. Det faktiske materialet du har til romanen din er som en fis i orkanen du har blåst den opp til. Musikken din er en vits. Du er alene, og føler nok en gang at du har valgt feil. Feil folk. Feil by. Feil retning. Feil liv.

FAEN.

 

Neste artikkel
Don’t talk about the red vagina in the room!