Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
10.11.2015
ANMELDELSE
Don’t talk about the red vagina in the room!
TEKST: ANDRADA MUNTEANU
FOTO: DAG FOSSE

 

My Pain. My Rebellion

Kunstner: Şükran Moral

Kuratorer: Eli Okkenhaug, Marie von Möller

 

Jeg vet at jeg kommer til å se noe svært ubehagelig. På tross av det, går jeg rolig opp trappene til de vide, hvite salene i KODE2.

Şükran Moral skildrer urettferdighet og lidelse i grupper med skjør sosial status (kvinner, homoseksuelle, transseksuelle, flyktninger). Med dette vakende rett under overflaten stopper jeg brått i dørkarmen. 

Foran meg er det to rader med lik innhyllet i hvite laken. Over dem vokter bildet av en kvinnelig gravid Kristus. Det minner meg om et ikon våkende over en gravstein. Plutselig føles avstanden til utstillingens tema klaustrofobisk liten. Som Moral selv bemerker: «To come right next to pain, to war, is not the same thing as watching death on TV».

Bak veggen kommer vi ansikt til ansikt med en barnebrud. Skulpturens troverdighet er hjemsøkende og dens naturlige størrelse avslører hver eneste detalj. Den lille gravide bruden står foran en blodstenket madrass. Akkurat som en utstillingsdukke, viser hun frem de eldres blodpenger.

Veggene rundt er dekket av eklektiske kunstformer. Fra tradisjonelle malerier og skulpturer til videosnutter av performance art. Disse gir utstillingen variasjon, og vesentligst, legger de til rette for at de avbildedes stemmer blir hørt så levende og høyt som mulig. Den kvinnelige figuren er i fokus. Moral er svært opptatt av dens rolle og natur. Hvordan er det å være mor, gud, gal, ekteskapsforbryter eller transseksuell?

Svært provoserende er Vaginarommet. Dets eksplisitte verk vil fremstå som protest mot kunsthistoriens patriarkalske symboler.

Selv har hun levd med særbehandling og urettferdighet hele sitt liv. Etter barneskolen nekter faren henne videreutdanning. Tross vold og press, fullfører Şükran Moral studiene sine. Som kunstner opplever hun voldsom motstand fra sine egne landsmenn. Etter en forestilling om homoerotiske forhold, Amemus (2010), mottar hun dødstrusler. Noen av dem kan man lese i utstillingens hefte.

Hennes kunst, ladet av etikk, anses som vanskelig å fordøye selv for det trente øye. Sammen med gjerningsmenn og samfunnets forvridde skikker, anklager kunstneren oss. Billedspråket krenker øyet. Det får oss til å vurdere våre reaksjoner i møte med andres lidelse. Er de legitime?

I gangen konkluderer to at utstillingen faller under kategorien «provoserende kunst». Unngår vi å snakke om det som teller? Kan vi fortsatt vinke «not in my backyard», flagget mens forfølgelsesbølgen oversvømmer våre strender med folk?

Kunstneren er en aktivist. Hun signaliserer både personlige og kollektive tragedier. Så lenge hun har en stemme, kan hun ikke utvises. Så lenge vi tør å reflektere over det vi ser, er vi til stede.

My Pain. My Rebellion stilles ut på KODE2 frem til 27. mars

ANMELDELSE
Don’t talk about the red vagina in the room!
TEKST: ANDRADA MUNTEANU
FOTO: DAG FOSSE

 

My Pain. My Rebellion

Kunstner: Şükran Moral

Kuratorer: Eli Okkenhaug, Marie von Möller

 

Jeg vet at jeg kommer til å se noe svært ubehagelig. På tross av det, går jeg rolig opp trappene til de vide, hvite salene i KODE2.

Şükran Moral skildrer urettferdighet og lidelse i grupper med skjør sosial status (kvinner, homoseksuelle, transseksuelle, flyktninger). Med dette vakende rett under overflaten stopper jeg brått i dørkarmen. 

Foran meg er det to rader med lik innhyllet i hvite laken. Over dem vokter bildet av en kvinnelig gravid Kristus. Det minner meg om et ikon våkende over en gravstein. Plutselig føles avstanden til utstillingens tema klaustrofobisk liten. Som Moral selv bemerker: «To come right next to pain, to war, is not the same thing as watching death on TV».

Bak veggen kommer vi ansikt til ansikt med en barnebrud. Skulpturens troverdighet er hjemsøkende og dens naturlige størrelse avslører hver eneste detalj. Den lille gravide bruden står foran en blodstenket madrass. Akkurat som en utstillingsdukke, viser hun frem de eldres blodpenger.

Veggene rundt er dekket av eklektiske kunstformer. Fra tradisjonelle malerier og skulpturer til videosnutter av performance art. Disse gir utstillingen variasjon, og vesentligst, legger de til rette for at de avbildedes stemmer blir hørt så levende og høyt som mulig. Den kvinnelige figuren er i fokus. Moral er svært opptatt av dens rolle og natur. Hvordan er det å være mor, gud, gal, ekteskapsforbryter eller transseksuell?

Svært provoserende er Vaginarommet. Dets eksplisitte verk vil fremstå som protest mot kunsthistoriens patriarkalske symboler.

Selv har hun levd med særbehandling og urettferdighet hele sitt liv. Etter barneskolen nekter faren henne videreutdanning. Tross vold og press, fullfører Şükran Moral studiene sine. Som kunstner opplever hun voldsom motstand fra sine egne landsmenn. Etter en forestilling om homoerotiske forhold, Amemus (2010), mottar hun dødstrusler. Noen av dem kan man lese i utstillingens hefte.

Hennes kunst, ladet av etikk, anses som vanskelig å fordøye selv for det trente øye. Sammen med gjerningsmenn og samfunnets forvridde skikker, anklager kunstneren oss. Billedspråket krenker øyet. Det får oss til å vurdere våre reaksjoner i møte med andres lidelse. Er de legitime?

I gangen konkluderer to at utstillingen faller under kategorien «provoserende kunst». Unngår vi å snakke om det som teller? Kan vi fortsatt vinke «not in my backyard», flagget mens forfølgelsesbølgen oversvømmer våre strender med folk?

Kunstneren er en aktivist. Hun signaliserer både personlige og kollektive tragedier. Så lenge hun har en stemme, kan hun ikke utvises. Så lenge vi tør å reflektere over det vi ser, er vi til stede.

My Pain. My Rebellion stilles ut på KODE2 frem til 27. mars

Neste artikkel
BERGEN REVELS #6