TEKST VARG LUKAS FOLKMAN

99 Homes

Regi: Ramin Bahrani

Fra dør til dør følger vi Dennis Nash (Andrew Garfield). Gjennom hans øyne får vi innblikk i en gruppe menneskers mest private øyeblikk, når de tvangsutkastes fra sine hjem. De har jo pratet med advokaten sin sier de. Ja, de har ham jo faktisk på linjen akkurat nå. Ingenting hjelper. De har to minutter på seg før politiet tar saken i egne hender. Bare uker før var Dennis i rollen som den utkastede.

Som kanskje allerede forstått handler Bahranis siste film om det amerikanske boligkrakket. Vi utsettes for en rekke skjebner som tatt fra Elisabeth Warrens selvbiografi. Med intens og personlig kameraføring dras vi inn i husene til de uheldige. Grunnet utrolig naturlig spill (dette kan ikke være profesjonelle skuespillere) føles det som man krenker en fundamentalt personlige sfære.

Mannen bak all deres lidelse er eiendomsmegleren Rick Carver (alltid strålende Michael Shannon). Iskladt introduseres han i en strålende lang tagning direkte etterfølgende et selvmord.  I rollen som en skurk foruten en formildende egenskap verd å snakke om, forfører han en sårt pengelens Dennis inn i tjeneste. At Dennis i desperasjon aksepterer arbeid av sin tidligere nemesis fremstilles som en troverdig vei å gå. Han har ingen annen å velge. Hva Rick ser i Dennis derimot er mangelfullt fremstilt. Sett bort ifra viljen til å jobbe med dritt til knærs (kvalmende bokstavelig), er det lite som forklarer den tilliten han nærmest over et døgn viser Dennis.

Etter tilliten med rette, eller urette, har blitt gitt, tar Dennis moralske sans raskt en sving mot det verre. Han beveger seg hurtig mot samme moralske farvann som Rick beveger seg i, og det tar ikke lang tid før selv hans egen mor, Lynn (Laura Dern), tar avstand fra ham og det han er blitt.

Med denne reisen inn i en problematikk særdeles offentlig kjent, følger det som forventet et par taler med moralen utenpå skjorta. Disse er litt vel «on point» til i filmens setting å fremstå naturlige. Ser en forbi dette er dog innholdet både viktig og treffende, om noe fremmed for privilegerte nordmenn. Ofte kynisk som faen, men nærmere virkeligheten enn hva en liker.

Dette kunne blitt en dokumentarisk øvelse i kjedsommelighet, men det gjøres tilgjengelig og spennende i thrillerform. Kjedelig nok fører dette til en noe skuffende og forutsigbar slutt. Kan en aldri gjøre seg fri fra Tsjekhovs pistol?

Med dette sagt er dette en høyst effektiv film for det brede publikum.

Lett å like. Samt moralsk utfordrende.

99 Homes vises på Bergen Kino fra 13. november