Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
15.11.2015
ANMELDELSE
High Fay!
TEKST: SIGRID SOLBAKK RAABE & GUDRUN KRINGLEBOTN
FOTO: GUDRUN KRINGLEBOTN

 

Fay Wildhagen

Support: Mañana Mango

Kronbar – HiB

 

Preiking og musikk – Fay Wildhagen gjør det hun kan best.

 

Fay Wildhagen, kjent fra mer eller mindre alle norske festivaler denne sommeren, spilte på Høgskolen i Bergen fredag kveld. En bragd for bookinggruppen på Kronbar, når det kanskje ville falt henne naturlig å spille en plass i sentrum? Uansett, Fay Wildhagen leverer.

Om du nå undrer deg over hvem denne Fay Wildhagen er og hva slags musikk hun spiller, lyder hennes egen forklaring omtrent slik: ”Det er ikke sånn *untz untz* moderne, men mer sånn alternativ stemningspop da, kan du si.” Stemning blir det, og selv om det er en anelse for høyt under taket til at den blir til å ta og føle på, fanger Wildhagen publikums oppmerksomhet fra første ”heihei”.

Det er veldig kult med artister som gir av seg selv på scenen. Fay er glad i å prate, og griper mer enn gjerne muligheten så snart musikken fader ut. Noen ganger fungerer det skikkelig bra (ref. sjarmerende historier om turnélivet) og andre ganger ganske dårlig (ref. altfor mange sjarmerende historier om turnélivet). Men jevnt over sitter latteren like løst i salen som på scenen.

Ved veis ende drister Fay seg til å sjekke stemningen for litt “hallingluja”. Vi er kommet til punktet der alt er lov, om det så være seg halling som ekstranummer. Kan langdryg folkemusikk virkelig toppe støyfesten Fay og bandet har levert frem til nå? Det heller vel mer mot et antiklimaks, der mumling fra bakerste rad glir inn i, og overtar, lydbildet. Dette gikk de trofaste på første rad hus forbi, for ved den påfølgende håndsopprekningen – “Var dette kult?” – er det hæla i taket og vill jubel. Topp stemning.

Wildhagen er glad i gitarsoloer, noe hun poengterer med relativt hyppige riff. Men hun har sitt på det tørre, for hun er en svært dyktig gitarist. På enkelte partier blir det likevel i meste laget. Når bandet utforsker et slags Sissel Kyrkjebø møter OL ’94 opphøyd i fele og trompet, går det litt over stokk og stein.

All kritikk basert på vår sosiale kleinhet satt til side; Fay Wildhagen er virkelig en dyktig musiker. Ikke bare har hun med seg en svært talentfull gjeng, Fay er genuin og avslappet. I et hav av særegne stemmer, klarer hun å skille seg ut med sin distinkte, såre stemme. I solid samspill med bandet beveger hun seg fint mellom alt fra det støyete til det helt akustiske lydbildet. Når resten av bandet skygger banen får vi et intimt innblikk i hvordan låtene blir til i symbiosen mellom Fay og gitarene hennes. Men det er når hun og bandet viser eksplosiv styrke at de virkelig viser at de er et liveband verdt å få med seg, til tross for – eller nettopp på grunn av – høy allsangfaktor.

High Fay!

ANMELDELSE
High Fay!
TEKST: SIGRID SOLBAKK RAABE & GUDRUN KRINGLEBOTN
FOTO: GUDRUN KRINGLEBOTN

 

Fay Wildhagen

Support: Mañana Mango

Kronbar – HiB

 

Preiking og musikk – Fay Wildhagen gjør det hun kan best.

 

Fay Wildhagen, kjent fra mer eller mindre alle norske festivaler denne sommeren, spilte på Høgskolen i Bergen fredag kveld. En bragd for bookinggruppen på Kronbar, når det kanskje ville falt henne naturlig å spille en plass i sentrum? Uansett, Fay Wildhagen leverer.

Om du nå undrer deg over hvem denne Fay Wildhagen er og hva slags musikk hun spiller, lyder hennes egen forklaring omtrent slik: ”Det er ikke sånn *untz untz* moderne, men mer sånn alternativ stemningspop da, kan du si.” Stemning blir det, og selv om det er en anelse for høyt under taket til at den blir til å ta og føle på, fanger Wildhagen publikums oppmerksomhet fra første ”heihei”.

Det er veldig kult med artister som gir av seg selv på scenen. Fay er glad i å prate, og griper mer enn gjerne muligheten så snart musikken fader ut. Noen ganger fungerer det skikkelig bra (ref. sjarmerende historier om turnélivet) og andre ganger ganske dårlig (ref. altfor mange sjarmerende historier om turnélivet). Men jevnt over sitter latteren like løst i salen som på scenen.

Ved veis ende drister Fay seg til å sjekke stemningen for litt “hallingluja”. Vi er kommet til punktet der alt er lov, om det så være seg halling som ekstranummer. Kan langdryg folkemusikk virkelig toppe støyfesten Fay og bandet har levert frem til nå? Det heller vel mer mot et antiklimaks, der mumling fra bakerste rad glir inn i, og overtar, lydbildet. Dette gikk de trofaste på første rad hus forbi, for ved den påfølgende håndsopprekningen – “Var dette kult?” – er det hæla i taket og vill jubel. Topp stemning.

Wildhagen er glad i gitarsoloer, noe hun poengterer med relativt hyppige riff. Men hun har sitt på det tørre, for hun er en svært dyktig gitarist. På enkelte partier blir det likevel i meste laget. Når bandet utforsker et slags Sissel Kyrkjebø møter OL ’94 opphøyd i fele og trompet, går det litt over stokk og stein.

All kritikk basert på vår sosiale kleinhet satt til side; Fay Wildhagen er virkelig en dyktig musiker. Ikke bare har hun med seg en svært talentfull gjeng, Fay er genuin og avslappet. I et hav av særegne stemmer, klarer hun å skille seg ut med sin distinkte, såre stemme. I solid samspill med bandet beveger hun seg fint mellom alt fra det støyete til det helt akustiske lydbildet. Når resten av bandet skygger banen får vi et intimt innblikk i hvordan låtene blir til i symbiosen mellom Fay og gitarene hennes. Men det er når hun og bandet viser eksplosiv styrke at de virkelig viser at de er et liveband verdt å få med seg, til tross for – eller nettopp på grunn av – høy allsangfaktor.

High Fay!

Neste artikkel
Singel