Tekst Varg Lukas Folkmann
Illustrasjon Ola Lysgård

Alt er bedre på fransk. Også film.

My Life To Live
(Vivre sa vie)
Regi: Jean-Luc Godard

Jules and Jim
(Jules et Jim)
Regi: François Truffaut

Fransk New Wave. En betegnelse mange har hørt, men få faktisk vet hva betegner. Mindre enn en betegn­else på en filmatisk periode er det en betegnelse av en gruppe filmskapere. En gruppe filmskapere François Truffaut og Jean-Luc Godard var de fremste representantene for.

En gruppe som fremfor å akseptere etablerte tanker rundt filmskaping brøt ut av det bestående studio­systemet. Istedetfor å følge i sporet av utallige periodedramaer ønsket de å lage filmer om aktuelle proble­mer. De ønsket å eksperimentere med form og innhold. De ønsket rett og slett å gjøre film mer spennende både for intellekt og sanser.

Dette resulterte i filmer som Jules and Jim og My Life To Live. Filmer som oser av kjærlighet til mediet. Filmer som utfordrer samtidig som de er av de mest underholdende filmene skapt.

Livet på fransk

François Truffauts Jules and Jim er en av de beste filmene jeg noensinne har sett. Historien om to venner, en fransk og en tysk, like før og etter­ første verdenskrig, er så til de grader fylt med energi og overskudd at glasset for lengst har rent over. I en heseblesende intro, som trolig har inspirert utallige av vår samtids­ ­regissører, introduseres en for Jules (Oskar Werner) og Jim (Henri Serre). En sen kveld møtes de tilfeldig og danner vennskapet de var født til å danne. De lærer hverandres språk og oversetter lyrikk for hverandre. De deler alt og lever generelt livet som en kun kan i Paris.

Utover i filmen introduseres vi for den mystiske Catherine (Jeanne Moreau)­ og et vaskekte trekantdrama oppstår. Dog ikke et tradisjonelt et. Som de kunstneriske sjelene de er tror ikke nødvendigvis Jules og Jim på forholdets tradisjonelle rammer.

Historien deres ender, noe forutsigbart, dramatisk. Dette speiles i film nummer to, Jean-Luc Godards My Life To Live. En film oppdelt i tolv episoder som varierer fra det alminnelige til det traumatiske. Det hele sentrerer seg rundt den unge kvinnen Nana Kleinfrankheim (Anna Karina), og hennes kamp for overlevelse i et Paris som ikke nødvendigvis tar vare på sine dårligere stilte.

Vi møter henne i det hun gjør det slutt med sin daværende ektemann. Er det fordi han er fattig? Det kan tyde på det. I denne scenen blir vi også introdusert for det som er filmens kanskje sterkeste filmatiske virkemiddel – kameraføringen. I motsetning til et statisk bilde føres kamera rundt karakterene. Som en nysgjerrig observatør sirkler det rundt dem. Det ser over skuldre, tar en tur rundt rommet og strekker seg over hoder som om det står på tå. I filmens klimaks når Nana møter sitt endelikt ser da også kamera ned. Som om det ikke ønsker å anerkjenne handlingen det bevitner.

For det går ikke bra med Nana. I en scene ser vi henne i et desperat forsøk på å stjele tilbake hennes konfiskerte leilighetsnøkkel, til liten suksess. I en annen ser vi henne anholdt for forsøkt tyveri. Til slutt ender hun opp som prostituert. En kan tjene raske penger på det, og kundene er generelt medgjørlige.

Gjør det bedre selv

Før de produserte filmene som kom til å bringe dem heder og ære var Truffaut og Godard kritikere av samme krets. De stilte seg negative til utviklingen fransk film tok, og gjorde et forsøk på filmindustrien selv. Med små budsjetter og lett utstyr tok de til gatene for å lage film. De kunne i motsetning til sine mer tradisjonelt anlagte kolleger rigge opp og ned på kort tid.

Med dette følger det en spontanitet og ungdommelighet en kan føle på kroppen. Som i en fantastisk scene i My Life To Live hvor Nana danser rundt et biljardbord i håp om å fange en ung manns oppmerksomhet. Det er noe fantastisk lett og lekent i måten scenen er satt opp og utspilt. Til da i filmen har Nana holdt kortene svært tett til brystet hva hennes egne følelser angår. Her ser vi henne blomstre ut i den ungdommen hun til daglig burde leve ut.

Ta en annen scene i Jules and Jim. Jules, Jim og Catherine er på vei hjem fra et nyoppsatt teaterstykke av Strindberg. Jim og Jules diskuterer­ stykket heftig i det de spaserer langs Seinen. I et øyeblikk av opprør mot mennenes forakt for stykkets kvinner slenger Catherine seg i elven. Til Jims store overraskelse blir han ikke forferdet av dette. Nei. Som truffet av et lyn innser han sin kjærlighet til Catherine, men hun gifter seg med Jules og flytter til Tyskland. Så bryter første verdenskrig ut.

Lykke er melankolsk av natur

Her kommer også et annet felles­trekk i den franske bølgens filmer til syne. Den tragiske komponenten de så alt for ofte innehar.

For selv med all deres energi, ung­dommelighet, overskudd og optimisme ender det alltid i gråt. Krigen knekker ånden til Jim, Jules og Catherine. De magiske årene i Paris er som støv i vinden etter år med fordervelse. For ikke bare skilte krigen vennene i en årerekke. Den tvang dem også til å kjempe på hver sin side. Som Jules i et brev til Catherine skriver: Hva om han skulle komme til å skyte Jim?

Nana ser flere sjanser til å bryte med livet hun har valgt, men hun velger fortsatt å følge veien som sakte leder henne mot avgrunnen. Som Roger Ebert peker ut i sin anmeldelse av filmen kalles prostitusjon på fransk «The Life». En sørgelig twist på en tittel som lett kan oppfattes optimistisk.

Varg Lukas Folkman er kulturredaktør i Stoff, og lidenskapelig opptatt av film. En barndom preget av finske filmer innspilt på fransk ødela raskt hva hans syn på hva en god og normal film var. På godt og vondt har dette sendt han hodestups ut i et univers av bisarre og fantastiske filmer som han her skal prøve å overbevise deg om å se.