Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
22.11.2015
SAMFUNNSTOFF
Prisen for et liv

– Jeg mener folk ikke er klar over implikasjonene av den åpne asyl-politikken vi nå har lagt oss på. Dersom befolkningsoverskuddet i den arabiske verden skal migrere til Europa, vil dette knekke velferdsstaten, sier Asle Toje.

Toje er forskningsleder ved Nobelinstituttet. Han starter intervjuet med å gi ettertrykkelig beskjed om at meningene er hans egne, og ikke representerer arbeidsgiveren. Deretter går han til frontalangrep på norsk asylpolitikk. Han maler et dystert bilde for fremtiden, og henviser til Nederland når han skal beskrive hva som kan komme til å skje også her.

– Allerede i 2013 gikk kongen ut og proklamerte at velferdsstaten var over, og at folk måtte begynne å planlegge sine egne sikkerhetsnett. Det vil ikke Jan Egeland fortelle deg.

I Tojes krystallkule vil ikke lenger staten ha mulighet til å tilby helse-tjenester, trygd og pensjon. Han bruker Tyskland som et eksempel på resultatet av «de åpne armers politikk». Landet har på det meste mottatt 10 000 asylsøkere om dagen. Estimatet er at én million mennesker vil søke asyl i løpet av året – like mange som innbyggerne i Tysklands tredje største by. Toje mener de vil ha ting gratis.

– Storstilt lavkvalifisert asylinnvandring til land med generøse velferdsytelser er meget kostbart. Dette er et aspekt som bidrar til å forklare at flykninger krysser tallrike frie og fredelige land for å søke asyl i velferdsstatene i nord.

De drepte barna

Hva er det de gjør? Tror de at de kan slå regimet? Vi kommer til å brenne hele landet til grunne for å tilintetgjøre dem. Folket kommer til å drømme om å få spise brød.

Ordene tilhører angivelig en offiser i president Assads styrker, og den som lytter er Mohamad al-Husain, en 23 år gammel tannlege fra Raqqa. Året er 2011, og han jobber i den snart berømte byen Alleppo i Syria. Konflikten har pågått en stund, og opprøret og demonstrasjonene har spredt seg til nærmere 700 byer og småsteder rundt om i landet. Assad har svart med knyttneven, og bombingen har begynt.

Konflikten startet seks måneder tidligere. Den arabiske våren hadde oppildnet et dypt splittet samfunn. I al-Husains øyne var det et overgrep fra en lokal etterretningsoffiser i byen Daraa som fikk konflikten til å eksplodere. Offiseren hadde beordret arresten av en gruppe gutter ned i åtteårsalderen for å ha skrevet ordene «folket ønsker å styrte regimet» på en vegg på barne-skolen. Da fedrene samlet seg og kom for å hente guttene, fikk de beskjed om å glemme sønnene sine, gå hjem og lage nye. Dersom de ikke visste hvordan de skulle gjøre det, kunne de sende konene sine til ham, så skulle han ordne resten.

Det var ulovlig å samle store folkemengder i gatene, med unntak av fredagsbønnen. Det var her unge syrere som hadde hørt om bortføringen reiste seg opp og ropte «Allahu Akbar, Allahu Akbar! Frihet! Verdighet». Og sånn var demonstrasjonene i gang. Målet var ikke å styrte regimet, men å sørge for at de ansvarlige ble stilt til ansvar, mener al-Husain. President Bashar al-Assad  svarte med å spre frykt.

– Da den arabiske våren startet, trodde vi aldri at den skulle spre seg til Syria. Alle husket 1980, og hvordan regimet hadde slettet byen Hama fra kartet, sier al-Husain.

150 000 mennesker ble drept for å hindre et storstilt opprør. Resultatet den gangen var stillhet. 21 år senere hadde taktikken motsatt effekt. Mens dødsfallene fra trefninger mellom demonstranter og regimets styrker hopet seg opp, spredde informasjon om overgrepene seg som ild i tørt gress via sosiale medier. Det samme gjorde støtteerklæringene til innbyggerne i Daraa. Til slutt ble noen av de bortførte guttene returnert etter måneder med tortur. Noen i likposer. Andre ble aldri sett igjen.

Kapasiteten er sprengt

I Syria er det lite håp om en ende på den pågående konflikten mellom opprørsgruppene, som Free Syria Army (FSA) og islamistene i IS, og diktatoren i det gamle syriske regimet, Bashar al-Assad. Nye allianser, Assads fortsatte overgrep mot sivile, IS og flyktningenes ferd oppover det europeiske kontinent, preger nyhetsbildet. I Norge forventer myndighetene et kraftig økt antall flyktninger fra Syria, Eritrea og Afghanistan. Så langt i år har i overkant av 8 000 flyktninger kommet over grensen. Presset er også stort på de andre nordiske landene.

Situasjonen har allerede utløst konflikter. Torsdag 24. september blir en buss med nyankomne flyktninger angrepet i Sør-Finland. Angriperne er ungdommer iført den rasistiske sørstatsorganisasjonen Ku Klux Klans ugjenmisskjennelige spisse, hvite masker.

UDI og Justisdepartementet informerer Stoff om at kapasiteten i -norske asylmottak er svært presset. For å møte utfordringen oppretter staten et stort antall nye mottaksplasser, i tillegg til at de jakter på midlertidige steder å huse flyktningene.

– UDI har anledning til å overskride budsjettet. Slik skal det sikres at det er nok ressurser til å skaffe et sted å bo for alle asylsøkere, sier statssekretær Jøran Kallmyr (FrP).

Permanent krise

De siste ukene har ønsket om å hjelpe dominert samfunns-debatten. Toje mener debatten har skapt inntrykk av at flyktningkrisen er et midlertidig problem som kan løses med et skippertak. Det er å føre folk bak lyset, ifølge Toje.

– Problemet med dugnadsmetaforen er at den gir inntrykk av at det er et begrenset antall asylsøkere som skal fordeles, mens mye tyder på at jo flere som får asyl, jo flere vil søke, sier han, og henviser igjen til Tyskland.

– Dette er en debatt med et moralsk aspekt, men det er ikke det eneste aspektet, slik man kan få inntrykk av i det norske ordsskiftet, sier Toje.

Han henviser til Oxford-professor Paul Colliers bok Exodus. Ifølge Collier er asylinnvandring lønnsomt, men først og fremst for asylsøkerne.

– Alle som er opptatt av denne debatten vil nyte godt av å lese denne boka.

Toje viser også til norske tall; det såkalte «innvandringsregnskapet» fra Statistisk Sentralbyrå.

– SSB anslår at hver asylsøker koster oss 4,1 millioner kroner. Det er netto, altså etter at innbetalt skatt er inkludert i regnestykket.

Tallet Toje refererer til er en langsiktig beregning, og inkluderer ikke kun et individ, men også etterkommere. Hovedpoenget til rapporten er at arbeidsinnsats avgjør. Hvis vi kan få innvandrerne til å jobbe, kan det gå fint, konkluderer SSB-forskerne.

Toje mener at det også er problematisk at familiegjenforening kan brukes til å strategisk sende ett familiemedlem i forveien.

– Såkalte ankerbarn er et utbredt fenomen. Unge menn som hevder å være mindreårige sendes til land som Norge i håp om opphold og påfølgende familiegjenforening.

Fortapt

– Den første demonstrasjonen jeg tok del i, skjedde på litteraturfakultetet ved universitetet i Aleppo. Det var i april 2011. Jeg fikk høre det av en venn, og forlot pasienten min med en gang. Jeg følte noe nytt. Jeg følte jeg kunne puste inn friheten.

al-Husain beskriver sin oppvekst som trygg. Han skildrer et mang-foldig samfunn der folk tok vare på hverandre. Men det var en ting han aldri fikk. Frihet. Sa innbyggerne noe regimet mente var feil, risikerte de å sitte i fengsel resten av livet. Han referer til en vandrehistorie om en syrer bosatt i Frankrike, som etter å ha ytret en spøk om Assad, hadde endt opp med å bli fengslet i fjorten år da han kom for å besøke familien. Mannen, som var kristen, ble be-skyldt for å arbeide for Det muslimske brorskap.

– Derfor hadde vi ingen fremtid der. De som var unge og dyktige, ville dra.

I demonstrasjonene øynet de en -annen mulighet: Å endre hjemlandet sitt.

Folket sier nei

– Dette er et av de meste ekstreme tilfellene på at offe-ntlig politikk- tas som gissel av en inter-esselobby. Jeg uroer

meg over at masseinnvandring til et Eu-ropa i økonomisk krise er en gavepakke til de nye høyrepartiene i Europa, bedyrer Toje.

Han refererer til en studie nylig utført av Pew, en anerkjent europeisk opinionsmåler. Den finner at en overveldende majoritet av den europeiske befolkningen ikke ønsker mer innvandring. Samtidig er innvandring et av de temaene de bryr seg mest om. Flyktningkrisen har potensialet til å utløse et valgskred.

– Dette er folk som kommer til å føle at deres stemme ikke blir hørt, advarer Toje.

Det blir som Margaret Thatcher sa: «Folk tenker ikke lenger, de føler».

Tall fra FN viser at 80 prosent av verdens asylsøknader behandles i Europa. Det viser europeernes naivitet, mener Toje.

Ekstremismen vokser

Etter seks måneder med fredelige demonstrasjoner, har de daglige dødsfallene i Aleppo økt fra fem til femti. I byen Hama er det på et tidspunkt en million demonstranter i gatene. En sentral kvinneskikkelse fra det statlige nyhetsagenturet hevder under en offentlig, -TV-sendt tale at de statlige styrkene kjempet mot terrorister. al-Husain og vennene reagerer med vantro. De er studenter, og de bærer ikke -engang våpen. De venter på at Assad skal stå fra og unnskylde uttalelsene, men han gjør det motsatte. Han sier han skal kjempe til siste slutt mot opprøret. Dødstallene fortsetter å øke.

al-Husain hører om at noen har begynt å forsvare seg. I det soldatene til Assad begynner å høre om egne slektningers dødsfall som følge av regimets vold, velger mange å desertere. FSA dannes, og selv om regimets styrker gjør en iherdig innsats for å tilintetgjøre dem, gjør de fremskritt. De fremstår likevel ikke som sterke for al-Husain og omgangskretsen hans. Generalene befinner seg i Tyrkia. Etter at FSA har jaget regimet ut av en by, forlater de byen igjen etterpå. I dønningene etter konflikten, i all håpløsheten og mangelen på hjelp utenfra, ser de hvordan folk begynner å ty til høyere makter for hjelp. Religiøs ekstremisme begynner å få fotfeste.

– Det var Assad som slapp alle de fengslede religiøse ekstremistene løs. Jeg vet ikke hvorfor, men det var han som gjorde det, sier al-Husain.

Ved grensene strømmer det fremmedkrigere inn i landet,- og ingen stopper dem. Foreløperne til det beryktede IS har bedt om forsterkninger. al-Husain tyr ikke til våpen, men humanitært arbeid. I løpet av de neste årene er han involvert i arbeidet i en rekke feltsykehus, men må flytte på seg hele tiden. Sykehusene er til stadighet utsatt for bombing. Han arbeider blant annet for en britisk organisasjon som i utgangspunktet jobbet med bekjempelse av leishmaniasis, en sykdom forårsaket av en parasitt. Senere jobbet han for en kuwaitisk organisasjon og Redd Barna. Bildene han tar sendes til Reuters og AP, og brukes på en facebookside med 200-000- følgere som han driver sammen med andre aktivister.

– Hvis man ikke holdt et våpen, begynte folk å tvile på arbeidet ditt. Kritiserte du handlingene til IS og andre opprørsgrupper, ble du spurt om hvorfor ikke du selv kjempet mot Assad. Folk hadde sluttet å bry seg om frihet og reformer. De ville bare føle seg trygge.

Sterkere grensekontroll

Frøy Gudbransen er kommentator i Bergens Tidende. Hun har også en doktorgrad i sammenlignende politikk om migrasjon. Hun er på lik linje med Toje bekymret for at det norske engasjementet for syriske flyktninger er kortvarig, når det som trengs er en langvarig forpliktelse.

– Norge kan ta i mot langt flere flyktninger, men kun dersom sivil-samfunnet gjør mye av jobben. Staten kan ikke ta hele ansvaret. De kan få barna på skolen, men folket må ha flyktningene som naboer, sier hun.

I tillegg må Norge gjennomføre reformer, mener Gudbrandsen.

– Det er store svakheter ved asylsystemet. Man må, i møte med en mikset gruppering av flyktninger, bli bedre på å skille ut de som trenger beskyttelse og de som kan sendes hjem, sier hun.

Gudbrandsen ønsker strengere grensekontroll.

– 40 prosent av de som søkte asyl i Tyskland ved inngangen av året kom fra Balkan. Disse blir så værende i systemet i flere måneder, på tross av at de ikke trenger beskyttelse, og fint kan sendes hjem. Det er veldig dysfunksjonelt, sier hun.

Med det sagt, mener hun likevel at verdensamfunnet ved langvarige konflikter er pliktige å hjelpe. Det befinner seg for øyeblikket over fire millioner syriske flyktninger i nærområdene til Syria, ifølge FN. Hun er helt uenig med Toje angående fenomenet ankerbarn.

– Dette er bare en myte. Regelverket tillater ikke familiegjenforening på denne måten, sier hun. Finner man foreldrene til barnet, sendes barnet hjem til dem.

At 80 prosent av verdens asylsøknader behandles i Europa, vil hun ikke legge mye vekt på.

– Dette tallet er meningsløst. Det reflekterer ikke antallet flyktninger på verdensbasis. De største byrdene ligger på nabolandene til konfliktområdene, sier hun.

Knuste skaller

På et tidspunkt slutter FSA og IS å jobbe sammen. De går til angrep  på hverandre. Det er januar 2014, og al-Husain, som jobber på et feltsykehus i et område hovedsaklig kontrollert av FSA, mottar en dag to skadde IS-soldater. De andre ansatte tar ikke soldatene godt i mot. En av de sårede blir drept ved at lokale innbyggere og ansatte ved sykehuset tramper på hodet hans. al-Husain gir dem sparken, og tar den andre IS-soldaten inn for behandling.

– Jeg vet at de lokale ikke likte meg på det tidspunktet, fordi jeg hadde stått opp mot drapet av IS-soldaten. Samtidig fikk vi høre at IS hadde fått høre om det som skjedde med den skadde soldaten. På toppen av det hele kommer bombingen fra regimets styrker. Jeg besluttet at jeg måtte komme meg vekk, ut av landet denne gangen.

Ved hjelp av dieselsmuglere kommer al-Husain og et knippe leger og pasienter seg til Tyrkia. De er nær grensen, men turen tar åtte timer fordi de må unngå opprørere. På veien avverger de erfarne smuglerne et kidnappingsforsøk, før de krysser en liten elv via en provisorisk båt. Omsider når de Tyrkia.

Plikt til å hjelpe

Jan Egeland, generalsekretær i Flykningehjelpen, kommer rett fra syriarelaterte forhandlinger i Genève. Han ønsker ikke å svare på kritikken fra Asle Toje. Han har likevel sitt å si om saken.

– Mennesker som søker om beskyttelse skal få det, i tråd med sitt beskyttelsesbehov. Dette er nedfelt i flyktningkonvensjonen. Vurderingen av beskyttelsesbehovet skal foregå uavhengig av andre vurderinger, sier Egeland.

Med andre ord er landene for-pliktet til å se bort fra effekten på øko-nomien. Egeland påpeker at andelen flyktninger som har nådd Europa (340 000 i årets første syv måneder) er svært liten sammenlignet med de 60 millionene som er på flukt på verdensbasis. En god håndtering av flyktningstrømmen er heller ikke umulig, ifølge Egeland.

– Dersom de europeiske landene samarbeider, vil vi utvilsomt kunne klare å ta imot de flyktningene som kommer til vårt kontinent på en verdig måte.

Han forteller også at økonomisk teori tilsier at flyktningene kan være med på å dekke vårt behov for arbeidskraft.

– Vi kan berikes av flyktningene dersom vi selv er flinke til å inkludere dem. Vi har en aldrende befolkning og mange av dem som kommer er unge mennesker som vil kunne bidra i det norske samfunnet. Flere økonomer har for lengst anerkjent dette, sier Egeland.

Døden i vannet

I Tyrkia, etter et feilet forsøk på å få statsborgerskap i Jordan, skjønner al-Husain at han må komme seg videre. Mengden flyktninger som kommer til landet øker kraftig hver dag, og de får beskjed om at de ikke vil kunne oppnå fullt statsborgerskap der heller. Via en facebookside med informasjon for flyktninger som ønsker å komme seg inn i Europa, planlegger de båtreisen mot Hellas.

Femten flyktninger får plass i båten som skal ta dem vestover. Kapteinen beskrives som ung, uerfaren og beruset. Rundt klokken ti på ettermiddagen begynner bølgene å ta seg til. Av en eller annen grunn velger båtføreren å skru av motoren, og uten fremdrift går båten kjapt over ende. Det er mars, vannet er kaldt og innen den tyrkiske kystvakten har kommet til unnsetning, er halvparten allerede døde. Fordi de allerede befinner seg i gresk farvann, blir de overført til den greske kystvakten, og fraktet til et sykehus på Lesbos. Derfra drar al-Husain til Athen, skaffer seg falskt pass, og får beskjed om å prøve lykken på flyplassen. Ved første forsøk får han ikke kjøpt billetter. Andre gangen han prøver, kommer han seg til Milano. Mens resten av syrerne han reiste med drar mot Sverige, bestemmer han seg for å dra til Norge.

– Jeg var redd for hva som kom til å skje når så mange utlendinger skulle komme sammen til et og samme land. Det er gode og dårlige mennesker i alle folkeslag. Jeg tenkte at enkeltindivider eventuelt kunne gjøre noe galt, og at dette skulle svartmale oss alle sammen.

Norge har et dårlig rykte på seg blant flyktningene, men al-Husain er en utdannet mann med ambisjoner. Han mener han burde kunne klare seg i «verden beste land å bo i».

En flyktnings arbeidsmarked

– Integrering er lettere når det er færre som kommer. Det er lærdommen fra landene som har fått det til, sier Toje. Han påpeker at Norge er et av landene i verden som tar imot flest asysøkere per capita – tett bak Sverige.

Han sier at erfaringene med in-tegrasjon i Norge viser at når det kommer store mengder på en gang, ender vi opp med separatsamfunn, hvor dominante innvandrerkulturer fører an.

Et eksempel er områdene i Oslo øst hvor store grupper av somaliere har bosatt seg. Somaliere er også den innvandrergruppen med lavest arbeidsinnsats. I følge NAV var det i 2014 kun 28 prosent av de voksne somalierne i Norge som var i arbeid.

– Det finnes en rekke eksempler på det motsatte, som iranere og tamiler. De har integrert seg svært godt.

Gudbransen er ikke bekymret angående syrernes arbeidsinnsats, og sier at det er snakk om høyt utdannede folk, som kan integreres mye lettere enn mange andre.

Men hva skal til for å løse problemene knyttet til integreringens kostnader? For Gudbrandsen handler det først og fremst om å gjøre det lettere å komme seg i jobb.

– Vi må ha et mer åpent arbeidsliv, sier hun.

Økonomien satt til side. Hvor vanskelig det vil være å integrere flyktningene, kommer an på hva samfunnet mener med integrering, mener Gudbrandsen.

– Hvilke ambisjoner har vi? Jeg mener det først og fremst bør være å gi folk muligheten til å skape seg et liv, sier hun.

I kamp med NAV

Et år og seks måneder etter at han først kom til Norge, er al-Husain fortsatt ikke i jobb. Han har fått beskjed om at å få tannlegebevilling kan ta årevis, og bruker dagene på jobbsøkerkurs gjennom NAV. Det gir ham ingenting, sier han.

– NAV er en forferdelig ting. Vi kom til Norge med verdighet. Vi dro rett til politiet for å be om å få jobbe, men ble heller sendt på mottak på Setermoen. Heldigvis kom jeg meg fort videre. Men ikke alle er like heldige. Hvis du blir værende tre år på et mottak, så blir du en lat person.

al-Husain, som allerede snakker forståelig norsk, har fått beskjed om at han burde dra til Sverige. Der kan han gå opp til eksamen kjappere, og få en bevilling som også gjelder i Norge. 

al-Husain mener at dersom Norge skal ta imot flere flyktninger, må integreringen bli mer effektiv. Han mener også at strengere ID-sjekk er nødvendig. I følge han var kun rundt 30 prosent av de som oppga å være syriske flyktninger, faktisk fra Syria. Han forteller om hvordan afghanere, irakere og iranere kom til Syria for å kjempe for Assad, for så å posere som syriske flyktninger i Europa så fort betalingen for arbeidet kom inn.

Hvor skal vi hjelpe?

– Jeg tenker mye på de som går uten mat og vann i Syria, fordi giverviljen til nødhjelp ifølge FNS høykommissær for flyktninger er mindre enn behovet, sier Toje.

Han mener at land som Norge samtidig bruker mye større midler på å hjelpe et fåtall innenfor våre egne landegrenser.

– Det er et tankekors at de som har økonomiske ressurser til å smugles til Europa også er blant de mest ressurssterke. Den asylpolitikken vi følger vil kunne vanskeliggjøre gjenoppbyggingen av Syria på grunn av en mangel på lærere, ingeniører, leger og andre ressurssterke, legger han til.

– Her eller der? Jeg trodde den debatten var over. Vi må hjelpe både her og der, sier Gudbransen.

Hun stiller spørsmål ved at Toje både er redd for at vi raner Syria for kompetanse, og samtidig sier at syrerne vil koste oss for mye penger.

– Hva skal disse kompetente menneskene gjøre? Sove i telt og vente på at konflikten skal avta? Jeg er enig i at brain drain kan være et problem, for eksempel i Eritrea, hvor konflikten har pågått så lenge at de unge flykter ut av landet eller dør i krig, men ikke for Syria, sier Gudbrandsen.

Hun mener at det er opp til hver enkelt å velge hva de selv vil gjøre. Så hvem skal få asyl, hvem skal bli i flyktningleire og hvem skal bli -igjen?

– De mest sårbare, som for eksempel barnefamilier, skadde, homofile og lesbiske, må ut av flyktningleirene. Hvis det hadde vært sånn at vi sto overfor en midlertidig konflikt, kunne det vært en god løsning og vurdere å innføre en midlertidig beskyttelse. Desverre ser det ikke ut som det er en slutt i sikte i Syria, sier Gudbransen.

– Verdenssamfunnet har sviktet når det kommer til de midlertidige løsningene. Hadde flyktningeleirene vært bedre, hadde færre jobbet seg oppover i Europa i dag. Vi må reagere raskere, avslutter hun.

For Jan Egeland handler det om å øke innsatsen, både hjemme, men i enda større grad rundt røttene til problemet. Han poengterer at vi globalt står overfor en flyktningkrise verden ikke har sett siden tiden etter andre verdenskrig og splittelsen av India i 1947.

– De fleste drømmer om å kunne vende trygt hjem. Derfor er det viktig at man satser på politiske samtaler, og at det internasjonale samfunnet er med å spille en konstruktiv rolle for å legge til rette for fredelige løsninger. Konflikter andre steder, som for eksempel Yemen, borger for mange nye år med mennesker som drives på flukt.

Egeland sier at Norge må fortsette å gi opphold til mennesker som har et behov for beskyttelse, i tråd med flyktningkonvensjonene. I tillegg må vi gi mye mer hjelp til det store flertall av flyktningene som ønsker hjelp og beskyttelse nærmest mulig til sine hjem.

– Flyktningproblemet løses ved å skape fred og menneskerettighetsvern i de samfunnene hvor mennesker nå fordrives. Medmennesker tvinges på flukt fra krig og konflikt, deres hjem blir ødelagt, familier lever i frykt og mange opplever å miste venner og familiemedlemmer. Derfor er vi nødt til å gjøre mye mer for å løse dagens store konflikter, slik som krigen i Syria. I dag viser det krigsrammede Yemen alle tegn på å kunne bli et nytt Syria fordi det ikke er sterkt nok konfliktforebyggende arbeid fra regionale og internasjonale makter.

Hjemmet

– Folk som flykter fra Syria, flykter fordi det er krig. Ikke fordi de vil forlate hjemlandet sitt.

al-Husain forteller om hvordan Syria alltid har vært et land preget av flyktninger utenfra. Armenere, russere, kuwaitere og mange flere folkeslag har alle funnet ly i Syria på forskjellige tidspunkt. Nå er det syrerne selv som er flyktninger.

I hjembyen Aleppo pleide al-Husain å bruke halvpartene av pengene sine på mat. Det var bugnende butikker overalt. Han kjente en lukt av noe godt, for så å følge nesen for å finne kilden, sånn at han kunne sette tennene i den. Rikdom og fattigdom var skjult. Selv millionærene ville utruste butikkene sine beskjedent, og selv de aller fattigste ville fremstå som bedre fattet.

Folk snakket ikke om jobbene sine. I Norge mener al-Husain at vi ikke gjør annet. Har vi en god jobb, snakker vi om å skaffe oss en bedre. Selv var han en tannlege med på-begynt doktorgrad på universitetet, men med vennene gikk det i å dra på fisketur i Eufrat-elven, spille backammon og røyke sish på kafeen.- Vil han hjem igjen?

– Selvfølgelig. Det er mitt hjem. Ingen har lyst til å forlate hjemmet sitt. Familiemedlemmene mine som fortsatt er i Tyrkia har bosatt seg så nærme grensen som mulig, slik at de kan se inn i Syria fra balkongen.

SAMFUNNSTOFF
Prisen for et liv

Verden har ikke hatt flere flyktninger siden andre verdenskrig. Samtidig sier et flertall av Europas befolkning nei til å ta imot flere. Vil asylsøkerne kneble velferdsstaten og gi oss en høyreekstrem bølge?

– Jeg mener folk ikke er klar over implikasjonene av den åpne asyl-politikken vi nå har lagt oss på. Dersom befolkningsoverskuddet i den arabiske verden skal migrere til Europa, vil dette knekke velferdsstaten, sier Asle Toje.

Toje er forskningsleder ved Nobelinstituttet. Han starter intervjuet med å gi ettertrykkelig beskjed om at meningene er hans egne, og ikke representerer arbeidsgiveren. Deretter går han til frontalangrep på norsk asylpolitikk. Han maler et dystert bilde for fremtiden, og henviser til Nederland når han skal beskrive hva som kan komme til å skje også her.

– Allerede i 2013 gikk kongen ut og proklamerte at velferdsstaten var over, og at folk måtte begynne å planlegge sine egne sikkerhetsnett. Det vil ikke Jan Egeland fortelle deg.

I Tojes krystallkule vil ikke lenger staten ha mulighet til å tilby helse-tjenester, trygd og pensjon. Han bruker Tyskland som et eksempel på resultatet av «de åpne armers politikk». Landet har på det meste mottatt 10 000 asylsøkere om dagen. Estimatet er at én million mennesker vil søke asyl i løpet av året – like mange som innbyggerne i Tysklands tredje største by. Toje mener de vil ha ting gratis.

– Storstilt lavkvalifisert asylinnvandring til land med generøse velferdsytelser er meget kostbart. Dette er et aspekt som bidrar til å forklare at flykninger krysser tallrike frie og fredelige land for å søke asyl i velferdsstatene i nord.

De drepte barna

Hva er det de gjør? Tror de at de kan slå regimet? Vi kommer til å brenne hele landet til grunne for å tilintetgjøre dem. Folket kommer til å drømme om å få spise brød.

Ordene tilhører angivelig en offiser i president Assads styrker, og den som lytter er Mohamad al-Husain, en 23 år gammel tannlege fra Raqqa. Året er 2011, og han jobber i den snart berømte byen Alleppo i Syria. Konflikten har pågått en stund, og opprøret og demonstrasjonene har spredt seg til nærmere 700 byer og småsteder rundt om i landet. Assad har svart med knyttneven, og bombingen har begynt.

Konflikten startet seks måneder tidligere. Den arabiske våren hadde oppildnet et dypt splittet samfunn. I al-Husains øyne var det et overgrep fra en lokal etterretningsoffiser i byen Daraa som fikk konflikten til å eksplodere. Offiseren hadde beordret arresten av en gruppe gutter ned i åtteårsalderen for å ha skrevet ordene «folket ønsker å styrte regimet» på en vegg på barne-skolen. Da fedrene samlet seg og kom for å hente guttene, fikk de beskjed om å glemme sønnene sine, gå hjem og lage nye. Dersom de ikke visste hvordan de skulle gjøre det, kunne de sende konene sine til ham, så skulle han ordne resten.

Det var ulovlig å samle store folkemengder i gatene, med unntak av fredagsbønnen. Det var her unge syrere som hadde hørt om bortføringen reiste seg opp og ropte «Allahu Akbar, Allahu Akbar! Frihet! Verdighet». Og sånn var demonstrasjonene i gang. Målet var ikke å styrte regimet, men å sørge for at de ansvarlige ble stilt til ansvar, mener al-Husain. President Bashar al-Assad  svarte med å spre frykt.

– Da den arabiske våren startet, trodde vi aldri at den skulle spre seg til Syria. Alle husket 1980, og hvordan regimet hadde slettet byen Hama fra kartet, sier al-Husain.

150 000 mennesker ble drept for å hindre et storstilt opprør. Resultatet den gangen var stillhet. 21 år senere hadde taktikken motsatt effekt. Mens dødsfallene fra trefninger mellom demonstranter og regimets styrker hopet seg opp, spredde informasjon om overgrepene seg som ild i tørt gress via sosiale medier. Det samme gjorde støtteerklæringene til innbyggerne i Daraa. Til slutt ble noen av de bortførte guttene returnert etter måneder med tortur. Noen i likposer. Andre ble aldri sett igjen.

Kapasiteten er sprengt

I Syria er det lite håp om en ende på den pågående konflikten mellom opprørsgruppene, som Free Syria Army (FSA) og islamistene i IS, og diktatoren i det gamle syriske regimet, Bashar al-Assad. Nye allianser, Assads fortsatte overgrep mot sivile, IS og flyktningenes ferd oppover det europeiske kontinent, preger nyhetsbildet. I Norge forventer myndighetene et kraftig økt antall flyktninger fra Syria, Eritrea og Afghanistan. Så langt i år har i overkant av 8 000 flyktninger kommet over grensen. Presset er også stort på de andre nordiske landene.

Situasjonen har allerede utløst konflikter. Torsdag 24. september blir en buss med nyankomne flyktninger angrepet i Sør-Finland. Angriperne er ungdommer iført den rasistiske sørstatsorganisasjonen Ku Klux Klans ugjenmisskjennelige spisse, hvite masker.

UDI og Justisdepartementet informerer Stoff om at kapasiteten i -norske asylmottak er svært presset. For å møte utfordringen oppretter staten et stort antall nye mottaksplasser, i tillegg til at de jakter på midlertidige steder å huse flyktningene.

– UDI har anledning til å overskride budsjettet. Slik skal det sikres at det er nok ressurser til å skaffe et sted å bo for alle asylsøkere, sier statssekretær Jøran Kallmyr (FrP).

Permanent krise

De siste ukene har ønsket om å hjelpe dominert samfunns-debatten. Toje mener debatten har skapt inntrykk av at flyktningkrisen er et midlertidig problem som kan løses med et skippertak. Det er å føre folk bak lyset, ifølge Toje.

– Problemet med dugnadsmetaforen er at den gir inntrykk av at det er et begrenset antall asylsøkere som skal fordeles, mens mye tyder på at jo flere som får asyl, jo flere vil søke, sier han, og henviser igjen til Tyskland.

– Dette er en debatt med et moralsk aspekt, men det er ikke det eneste aspektet, slik man kan få inntrykk av i det norske ordsskiftet, sier Toje.

Han henviser til Oxford-professor Paul Colliers bok Exodus. Ifølge Collier er asylinnvandring lønnsomt, men først og fremst for asylsøkerne.

– Alle som er opptatt av denne debatten vil nyte godt av å lese denne boka.

Toje viser også til norske tall; det såkalte «innvandringsregnskapet» fra Statistisk Sentralbyrå.

– SSB anslår at hver asylsøker koster oss 4,1 millioner kroner. Det er netto, altså etter at innbetalt skatt er inkludert i regnestykket.

Tallet Toje refererer til er en langsiktig beregning, og inkluderer ikke kun et individ, men også etterkommere. Hovedpoenget til rapporten er at arbeidsinnsats avgjør. Hvis vi kan få innvandrerne til å jobbe, kan det gå fint, konkluderer SSB-forskerne.

Toje mener at det også er problematisk at familiegjenforening kan brukes til å strategisk sende ett familiemedlem i forveien.

– Såkalte ankerbarn er et utbredt fenomen. Unge menn som hevder å være mindreårige sendes til land som Norge i håp om opphold og påfølgende familiegjenforening.

Fortapt

– Den første demonstrasjonen jeg tok del i, skjedde på litteraturfakultetet ved universitetet i Aleppo. Det var i april 2011. Jeg fikk høre det av en venn, og forlot pasienten min med en gang. Jeg følte noe nytt. Jeg følte jeg kunne puste inn friheten.

al-Husain beskriver sin oppvekst som trygg. Han skildrer et mang-foldig samfunn der folk tok vare på hverandre. Men det var en ting han aldri fikk. Frihet. Sa innbyggerne noe regimet mente var feil, risikerte de å sitte i fengsel resten av livet. Han referer til en vandrehistorie om en syrer bosatt i Frankrike, som etter å ha ytret en spøk om Assad, hadde endt opp med å bli fengslet i fjorten år da han kom for å besøke familien. Mannen, som var kristen, ble be-skyldt for å arbeide for Det muslimske brorskap.

– Derfor hadde vi ingen fremtid der. De som var unge og dyktige, ville dra.

I demonstrasjonene øynet de en -annen mulighet: Å endre hjemlandet sitt.

Folket sier nei

– Dette er et av de meste ekstreme tilfellene på at offe-ntlig politikk- tas som gissel av en inter-esselobby. Jeg uroer

meg over at masseinnvandring til et Eu-ropa i økonomisk krise er en gavepakke til de nye høyrepartiene i Europa, bedyrer Toje.

Han refererer til en studie nylig utført av Pew, en anerkjent europeisk opinionsmåler. Den finner at en overveldende majoritet av den europeiske befolkningen ikke ønsker mer innvandring. Samtidig er innvandring et av de temaene de bryr seg mest om. Flyktningkrisen har potensialet til å utløse et valgskred.

– Dette er folk som kommer til å føle at deres stemme ikke blir hørt, advarer Toje.

Det blir som Margaret Thatcher sa: «Folk tenker ikke lenger, de føler».

Tall fra FN viser at 80 prosent av verdens asylsøknader behandles i Europa. Det viser europeernes naivitet, mener Toje.

Ekstremismen vokser

Etter seks måneder med fredelige demonstrasjoner, har de daglige dødsfallene i Aleppo økt fra fem til femti. I byen Hama er det på et tidspunkt en million demonstranter i gatene. En sentral kvinneskikkelse fra det statlige nyhetsagenturet hevder under en offentlig, -TV-sendt tale at de statlige styrkene kjempet mot terrorister. al-Husain og vennene reagerer med vantro. De er studenter, og de bærer ikke -engang våpen. De venter på at Assad skal stå fra og unnskylde uttalelsene, men han gjør det motsatte. Han sier han skal kjempe til siste slutt mot opprøret. Dødstallene fortsetter å øke.

al-Husain hører om at noen har begynt å forsvare seg. I det soldatene til Assad begynner å høre om egne slektningers dødsfall som følge av regimets vold, velger mange å desertere. FSA dannes, og selv om regimets styrker gjør en iherdig innsats for å tilintetgjøre dem, gjør de fremskritt. De fremstår likevel ikke som sterke for al-Husain og omgangskretsen hans. Generalene befinner seg i Tyrkia. Etter at FSA har jaget regimet ut av en by, forlater de byen igjen etterpå. I dønningene etter konflikten, i all håpløsheten og mangelen på hjelp utenfra, ser de hvordan folk begynner å ty til høyere makter for hjelp. Religiøs ekstremisme begynner å få fotfeste.

– Det var Assad som slapp alle de fengslede religiøse ekstremistene løs. Jeg vet ikke hvorfor, men det var han som gjorde det, sier al-Husain.

Ved grensene strømmer det fremmedkrigere inn i landet,- og ingen stopper dem. Foreløperne til det beryktede IS har bedt om forsterkninger. al-Husain tyr ikke til våpen, men humanitært arbeid. I løpet av de neste årene er han involvert i arbeidet i en rekke feltsykehus, men må flytte på seg hele tiden. Sykehusene er til stadighet utsatt for bombing. Han arbeider blant annet for en britisk organisasjon som i utgangspunktet jobbet med bekjempelse av leishmaniasis, en sykdom forårsaket av en parasitt. Senere jobbet han for en kuwaitisk organisasjon og Redd Barna. Bildene han tar sendes til Reuters og AP, og brukes på en facebookside med 200-000- følgere som han driver sammen med andre aktivister.

– Hvis man ikke holdt et våpen, begynte folk å tvile på arbeidet ditt. Kritiserte du handlingene til IS og andre opprørsgrupper, ble du spurt om hvorfor ikke du selv kjempet mot Assad. Folk hadde sluttet å bry seg om frihet og reformer. De ville bare føle seg trygge.

Sterkere grensekontroll

Frøy Gudbransen er kommentator i Bergens Tidende. Hun har også en doktorgrad i sammenlignende politikk om migrasjon. Hun er på lik linje med Toje bekymret for at det norske engasjementet for syriske flyktninger er kortvarig, når det som trengs er en langvarig forpliktelse.

– Norge kan ta i mot langt flere flyktninger, men kun dersom sivil-samfunnet gjør mye av jobben. Staten kan ikke ta hele ansvaret. De kan få barna på skolen, men folket må ha flyktningene som naboer, sier hun.

I tillegg må Norge gjennomføre reformer, mener Gudbrandsen.

– Det er store svakheter ved asylsystemet. Man må, i møte med en mikset gruppering av flyktninger, bli bedre på å skille ut de som trenger beskyttelse og de som kan sendes hjem, sier hun.

Gudbrandsen ønsker strengere grensekontroll.

– 40 prosent av de som søkte asyl i Tyskland ved inngangen av året kom fra Balkan. Disse blir så værende i systemet i flere måneder, på tross av at de ikke trenger beskyttelse, og fint kan sendes hjem. Det er veldig dysfunksjonelt, sier hun.

Med det sagt, mener hun likevel at verdensamfunnet ved langvarige konflikter er pliktige å hjelpe. Det befinner seg for øyeblikket over fire millioner syriske flyktninger i nærområdene til Syria, ifølge FN. Hun er helt uenig med Toje angående fenomenet ankerbarn.

– Dette er bare en myte. Regelverket tillater ikke familiegjenforening på denne måten, sier hun. Finner man foreldrene til barnet, sendes barnet hjem til dem.

At 80 prosent av verdens asylsøknader behandles i Europa, vil hun ikke legge mye vekt på.

– Dette tallet er meningsløst. Det reflekterer ikke antallet flyktninger på verdensbasis. De største byrdene ligger på nabolandene til konfliktområdene, sier hun.

Knuste skaller

På et tidspunkt slutter FSA og IS å jobbe sammen. De går til angrep  på hverandre. Det er januar 2014, og al-Husain, som jobber på et feltsykehus i et område hovedsaklig kontrollert av FSA, mottar en dag to skadde IS-soldater. De andre ansatte tar ikke soldatene godt i mot. En av de sårede blir drept ved at lokale innbyggere og ansatte ved sykehuset tramper på hodet hans. al-Husain gir dem sparken, og tar den andre IS-soldaten inn for behandling.

– Jeg vet at de lokale ikke likte meg på det tidspunktet, fordi jeg hadde stått opp mot drapet av IS-soldaten. Samtidig fikk vi høre at IS hadde fått høre om det som skjedde med den skadde soldaten. På toppen av det hele kommer bombingen fra regimets styrker. Jeg besluttet at jeg måtte komme meg vekk, ut av landet denne gangen.

Ved hjelp av dieselsmuglere kommer al-Husain og et knippe leger og pasienter seg til Tyrkia. De er nær grensen, men turen tar åtte timer fordi de må unngå opprørere. På veien avverger de erfarne smuglerne et kidnappingsforsøk, før de krysser en liten elv via en provisorisk båt. Omsider når de Tyrkia.

Plikt til å hjelpe

Jan Egeland, generalsekretær i Flykningehjelpen, kommer rett fra syriarelaterte forhandlinger i Genève. Han ønsker ikke å svare på kritikken fra Asle Toje. Han har likevel sitt å si om saken.

– Mennesker som søker om beskyttelse skal få det, i tråd med sitt beskyttelsesbehov. Dette er nedfelt i flyktningkonvensjonen. Vurderingen av beskyttelsesbehovet skal foregå uavhengig av andre vurderinger, sier Egeland.

Med andre ord er landene for-pliktet til å se bort fra effekten på øko-nomien. Egeland påpeker at andelen flyktninger som har nådd Europa (340 000 i årets første syv måneder) er svært liten sammenlignet med de 60 millionene som er på flukt på verdensbasis. En god håndtering av flyktningstrømmen er heller ikke umulig, ifølge Egeland.

– Dersom de europeiske landene samarbeider, vil vi utvilsomt kunne klare å ta imot de flyktningene som kommer til vårt kontinent på en verdig måte.

Han forteller også at økonomisk teori tilsier at flyktningene kan være med på å dekke vårt behov for arbeidskraft.

– Vi kan berikes av flyktningene dersom vi selv er flinke til å inkludere dem. Vi har en aldrende befolkning og mange av dem som kommer er unge mennesker som vil kunne bidra i det norske samfunnet. Flere økonomer har for lengst anerkjent dette, sier Egeland.

Døden i vannet

I Tyrkia, etter et feilet forsøk på å få statsborgerskap i Jordan, skjønner al-Husain at han må komme seg videre. Mengden flyktninger som kommer til landet øker kraftig hver dag, og de får beskjed om at de ikke vil kunne oppnå fullt statsborgerskap der heller. Via en facebookside med informasjon for flyktninger som ønsker å komme seg inn i Europa, planlegger de båtreisen mot Hellas.

Femten flyktninger får plass i båten som skal ta dem vestover. Kapteinen beskrives som ung, uerfaren og beruset. Rundt klokken ti på ettermiddagen begynner bølgene å ta seg til. Av en eller annen grunn velger båtføreren å skru av motoren, og uten fremdrift går båten kjapt over ende. Det er mars, vannet er kaldt og innen den tyrkiske kystvakten har kommet til unnsetning, er halvparten allerede døde. Fordi de allerede befinner seg i gresk farvann, blir de overført til den greske kystvakten, og fraktet til et sykehus på Lesbos. Derfra drar al-Husain til Athen, skaffer seg falskt pass, og får beskjed om å prøve lykken på flyplassen. Ved første forsøk får han ikke kjøpt billetter. Andre gangen han prøver, kommer han seg til Milano. Mens resten av syrerne han reiste med drar mot Sverige, bestemmer han seg for å dra til Norge.

– Jeg var redd for hva som kom til å skje når så mange utlendinger skulle komme sammen til et og samme land. Det er gode og dårlige mennesker i alle folkeslag. Jeg tenkte at enkeltindivider eventuelt kunne gjøre noe galt, og at dette skulle svartmale oss alle sammen.

Norge har et dårlig rykte på seg blant flyktningene, men al-Husain er en utdannet mann med ambisjoner. Han mener han burde kunne klare seg i «verden beste land å bo i».

En flyktnings arbeidsmarked

– Integrering er lettere når det er færre som kommer. Det er lærdommen fra landene som har fått det til, sier Toje. Han påpeker at Norge er et av landene i verden som tar imot flest asysøkere per capita – tett bak Sverige.

Han sier at erfaringene med in-tegrasjon i Norge viser at når det kommer store mengder på en gang, ender vi opp med separatsamfunn, hvor dominante innvandrerkulturer fører an.

Et eksempel er områdene i Oslo øst hvor store grupper av somaliere har bosatt seg. Somaliere er også den innvandrergruppen med lavest arbeidsinnsats. I følge NAV var det i 2014 kun 28 prosent av de voksne somalierne i Norge som var i arbeid.

– Det finnes en rekke eksempler på det motsatte, som iranere og tamiler. De har integrert seg svært godt.

Gudbransen er ikke bekymret angående syrernes arbeidsinnsats, og sier at det er snakk om høyt utdannede folk, som kan integreres mye lettere enn mange andre.

Men hva skal til for å løse problemene knyttet til integreringens kostnader? For Gudbrandsen handler det først og fremst om å gjøre det lettere å komme seg i jobb.

– Vi må ha et mer åpent arbeidsliv, sier hun.

Økonomien satt til side. Hvor vanskelig det vil være å integrere flyktningene, kommer an på hva samfunnet mener med integrering, mener Gudbrandsen.

– Hvilke ambisjoner har vi? Jeg mener det først og fremst bør være å gi folk muligheten til å skape seg et liv, sier hun.

I kamp med NAV

Et år og seks måneder etter at han først kom til Norge, er al-Husain fortsatt ikke i jobb. Han har fått beskjed om at å få tannlegebevilling kan ta årevis, og bruker dagene på jobbsøkerkurs gjennom NAV. Det gir ham ingenting, sier han.

– NAV er en forferdelig ting. Vi kom til Norge med verdighet. Vi dro rett til politiet for å be om å få jobbe, men ble heller sendt på mottak på Setermoen. Heldigvis kom jeg meg fort videre. Men ikke alle er like heldige. Hvis du blir værende tre år på et mottak, så blir du en lat person.

al-Husain, som allerede snakker forståelig norsk, har fått beskjed om at han burde dra til Sverige. Der kan han gå opp til eksamen kjappere, og få en bevilling som også gjelder i Norge. 

al-Husain mener at dersom Norge skal ta imot flere flyktninger, må integreringen bli mer effektiv. Han mener også at strengere ID-sjekk er nødvendig. I følge han var kun rundt 30 prosent av de som oppga å være syriske flyktninger, faktisk fra Syria. Han forteller om hvordan afghanere, irakere og iranere kom til Syria for å kjempe for Assad, for så å posere som syriske flyktninger i Europa så fort betalingen for arbeidet kom inn.

Hvor skal vi hjelpe?

– Jeg tenker mye på de som går uten mat og vann i Syria, fordi giverviljen til nødhjelp ifølge FNS høykommissær for flyktninger er mindre enn behovet, sier Toje.

Han mener at land som Norge samtidig bruker mye større midler på å hjelpe et fåtall innenfor våre egne landegrenser.

– Det er et tankekors at de som har økonomiske ressurser til å smugles til Europa også er blant de mest ressurssterke. Den asylpolitikken vi følger vil kunne vanskeliggjøre gjenoppbyggingen av Syria på grunn av en mangel på lærere, ingeniører, leger og andre ressurssterke, legger han til.

– Her eller der? Jeg trodde den debatten var over. Vi må hjelpe både her og der, sier Gudbransen.

Hun stiller spørsmål ved at Toje både er redd for at vi raner Syria for kompetanse, og samtidig sier at syrerne vil koste oss for mye penger.

– Hva skal disse kompetente menneskene gjøre? Sove i telt og vente på at konflikten skal avta? Jeg er enig i at brain drain kan være et problem, for eksempel i Eritrea, hvor konflikten har pågått så lenge at de unge flykter ut av landet eller dør i krig, men ikke for Syria, sier Gudbrandsen.

Hun mener at det er opp til hver enkelt å velge hva de selv vil gjøre. Så hvem skal få asyl, hvem skal bli i flyktningleire og hvem skal bli -igjen?

– De mest sårbare, som for eksempel barnefamilier, skadde, homofile og lesbiske, må ut av flyktningleirene. Hvis det hadde vært sånn at vi sto overfor en midlertidig konflikt, kunne det vært en god løsning og vurdere å innføre en midlertidig beskyttelse. Desverre ser det ikke ut som det er en slutt i sikte i Syria, sier Gudbransen.

– Verdenssamfunnet har sviktet når det kommer til de midlertidige løsningene. Hadde flyktningeleirene vært bedre, hadde færre jobbet seg oppover i Europa i dag. Vi må reagere raskere, avslutter hun.

For Jan Egeland handler det om å øke innsatsen, både hjemme, men i enda større grad rundt røttene til problemet. Han poengterer at vi globalt står overfor en flyktningkrise verden ikke har sett siden tiden etter andre verdenskrig og splittelsen av India i 1947.

– De fleste drømmer om å kunne vende trygt hjem. Derfor er det viktig at man satser på politiske samtaler, og at det internasjonale samfunnet er med å spille en konstruktiv rolle for å legge til rette for fredelige løsninger. Konflikter andre steder, som for eksempel Yemen, borger for mange nye år med mennesker som drives på flukt.

Egeland sier at Norge må fortsette å gi opphold til mennesker som har et behov for beskyttelse, i tråd med flyktningkonvensjonene. I tillegg må vi gi mye mer hjelp til det store flertall av flyktningene som ønsker hjelp og beskyttelse nærmest mulig til sine hjem.

– Flyktningproblemet løses ved å skape fred og menneskerettighetsvern i de samfunnene hvor mennesker nå fordrives. Medmennesker tvinges på flukt fra krig og konflikt, deres hjem blir ødelagt, familier lever i frykt og mange opplever å miste venner og familiemedlemmer. Derfor er vi nødt til å gjøre mye mer for å løse dagens store konflikter, slik som krigen i Syria. I dag viser det krigsrammede Yemen alle tegn på å kunne bli et nytt Syria fordi det ikke er sterkt nok konfliktforebyggende arbeid fra regionale og internasjonale makter.

Hjemmet

– Folk som flykter fra Syria, flykter fordi det er krig. Ikke fordi de vil forlate hjemlandet sitt.

al-Husain forteller om hvordan Syria alltid har vært et land preget av flyktninger utenfra. Armenere, russere, kuwaitere og mange flere folkeslag har alle funnet ly i Syria på forskjellige tidspunkt. Nå er det syrerne selv som er flyktninger.

I hjembyen Aleppo pleide al-Husain å bruke halvpartene av pengene sine på mat. Det var bugnende butikker overalt. Han kjente en lukt av noe godt, for så å følge nesen for å finne kilden, sånn at han kunne sette tennene i den. Rikdom og fattigdom var skjult. Selv millionærene ville utruste butikkene sine beskjedent, og selv de aller fattigste ville fremstå som bedre fattet.

Folk snakket ikke om jobbene sine. I Norge mener al-Husain at vi ikke gjør annet. Har vi en god jobb, snakker vi om å skaffe oss en bedre. Selv var han en tannlege med på-begynt doktorgrad på universitetet, men med vennene gikk det i å dra på fisketur i Eufrat-elven, spille backammon og røyke sish på kafeen.- Vil han hjem igjen?

– Selvfølgelig. Det er mitt hjem. Ingen har lyst til å forlate hjemmet sitt. Familiemedlemmene mine som fortsatt er i Tyrkia har bosatt seg så nærme grensen som mulig, slik at de kan se inn i Syria fra balkongen.

Neste artikkel
Makan!