TEKST: HALEY SHEA
FOTO: TAREJEI EKELUND

Interwine – Goraikoo

Intertwines debut er perfekt musikk til eksamenslesingen; beroligende og litt kjedelig.

Intertwine, aka Tarjei Zakarias Ekelunds, er ambient popmusikk med kornettsamples som kjennetegn. De som følger aller mest med husker ham fra urørtfinalen 2013. Jeg husker ham best som han fyren som spilte kornett på TV og er skeptisk til noen som har gjort det til prosjekt å gjøre korps kult.

Det er mer av den basstunge, minimalistiske sounden “alle” selger til utlandet for tiden. Med en smånaiv og lys guttestemme som ligger langt fremme i lydbildet på alle låtene er det fort gjort å trekke linjer til de nordiske stolthetene Lykke Li, Bjørk og Susanne Sundfør samt nyere artister som Farao og Aurora.

Definisjonen soveromspop tas her til nye høyder ved at han selv enkelt forklarer musikken sin som “laget i flere soverom”. Debuten da fra et soverom i Tokyo der arkitekten/musikeren Ekelund har studert og bodd den siste tiden. Fra Tokyo har den tatt det store spranget til en hytte på en strand utenfor Larvik. Her er den spilt inn og finpusset sammen med bandkameratene Aleksander Berg og Ruben Nesse, som i tillegg fungerer som labelsjef. Yes, enda et band som har spilt inn plate i en hytte.

Platens “I” fokuserte tekster skal visstnok gi et bilde på lengsel, introspeksjon og avstandsfølelse til det japanske samfunnet. Tekstene løfter de sparsommelige og ambient beatsene til noe mer enn yogamusikken man oftest forbinder med sjangeren, men blir likevel litt vage og overfladiske. Det er for rolig og kontrollert til å være hjerteskjærende og vokalens flate melodistrukturer krever ikke nok oppmerksomhet. Det er fint, på måten ting er “fine” når de er litt kjedelige. Vokalen er platens fokuspunkt, bortsett fra i avbrekk, men det er kornetten som er spennende og trekker en inn som lytter. Trodde aldri jeg skulle si det, men ønsker meg rett og slett mer kornett av Intertwine.  

Platen er for det meste beroligende, flat og litt trygg. Soveromspopen blir for ofte musikk til å sovne av, unnskyld ordspillet. På Requiem kan man høre et noe større og mektigere lydbilde enn på de andre låtene, og dette kler både stemmen til Ekelund og kornetten godt. Man får en smak på noe som kunne vært direkte fengslende og ikke bare fint. Dette er låten jeg husker igjen etter en rekke gjenomlytt.

Platen er fin på en sen høstkveld. Perfekt til eksamenslesingen fordi man kan skli inn og ut av den uten å føle man går glipp av noe, men den er ikke fengslende eller minneverdig. Intertwine beskriver den som “en samling av famlende fottrinn”. Håpet er at man får høre et litt mindre famlende og trygt sett låter på andreskiven og mer av den fine artisten man tidvis skimter på debuten.

Goraikoo – Brilliance 6. November