Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
14.12.2015
LESESTOFF
Fra hype til helvete
Tekst Ingrid Marie Vikhammer Sandvik
Foto Nikita Solenov

 

Anja Elena Viken var et av de hotteste navnene i norsk musikkbransje. Så ble hun alvorlig syk.

 

– Å lage musikk må jeg gjøre uansett.­ Men selvfølgelig, da jeg var veldig syk, var tanken på å gå tilbake til det her… det var ikke noe kjekt å tenke på.

Hennes første demo var nærmest laget­ på faenskap. Faenskapet kom av at ingen ville spille i band med ei jente de ikke visste hvem var. Over natte­n gikk hun fra ingenting­ til hype. Kontrakter ble signert med Bergens hippeste manage­ment, Made, og Oslos tilsvarende booking­byrå, Up Front Artist. Hun fikk studio­tid med produsent­vidunderbarnet Matias Tellez og noen av Bergens beste sessionmusikere i ryggen. Platekontrakten med Cosmos Music Group, med band som Bendik og Kid Astray i stallen, var gjeldende for debutplaten. Da hun ble syk, forsvant alt på en gang.

 

På hennes presmisser

Det er vanskelig å komme seg under­ huden på Anja Elena. Svarene er vel­artikulerte og overveid, nesten litt kalkulerte. Det virker som om hun har tenkt grundig gjennom alt det vi snakker om.

Nå, i retrospekt, sier hun at hun aldri følte seg urettferdig behandlet.­ På tross av dette er hun likevel klar på at denne gangen skal ting gjøres på hennes premisser. Alt som har vært gjort fram til nå, sier hun, har ­egentlig ikke vært det. Andre har fortalt at sånn og sånn er det. I dag har hun mye mer kunnskap om bransjen, og vil ta styringen selv.

– Jeg var ikke moden nok til det da jeg var tjue. Eller moden er feil ord. Jeg visste ikke nok om den verden til å gjøre det.

 

Vareopptellingen

Sommeren 2012, stoppet livet hennes opp. Tre år tidligere var hun blitt diagnostiesert med Graves sykdom, en sykdom som for­styrrer stoffskiftet og får kroppen til å gå på høygir. Nå var hun dødssyk. Etter å ha få operert bort skjoldbruskkjertelen levde hun lenge i uvissheten om hun noen gang kom til å vende tilbake til det livet hun levde før. Debutplaten ble satt på vent i ett år, og da den endelig ble gitt ut var hun fortsatt for syk til å turnere. Hun hadde ikke krefter til å komme på sin egen ­lansering en gang. Men som hun sier, ingenting skjedde uten at hun ga det grønt lys. I løpet av tiden hun lå på Haukeland måtte hun likevel ta en vare­opptelling i livet. Hun innså at hun kanskje ikke hadde så mange venner som tidligere antatt. En kjip ting å oppdage i en situasjon hvor en trenger all støtte og vennskap en kan få.

– Hvis noe fælt skjer med deg, og en del mennesker glir ut av livet ditt, så har de kanskje aldri vært vennene dine i utgangspunktet.

Det var gjennom denne prosessen at Anja Elena fant ut at hun ikke gadd å tenke negativt. I ettertid ble hun stående igjen med de og det som viste seg å telle. Det var det viktigste.

 

Naive tekster

Anja Elena fremstår som moden og reflektert. Anmelder i BT, Einar Engelsen, kjent som Engelen, mener­ også at dagens utgave av Anja Elena Viken er mer voksen enn den «sinte­ personen» som viste seg fram i Hulen like etter gjennombruddet for tre år siden.

Selv forteller hun at tekstene på debut­albumet hennes er en slags måte å bearbeide alle inntrykkene på. For i sangene hennes kræsjer to verdener sammen. En ung jente fra langt ute på landet i Arna, som plutselig møter en ny virkelighet og tenker at «wow, så kult alt dette er!». Samtidig som hun sier at det var brutalt fordi hun var i en fase hvor hun, som mange andre tjueåringer, ikke helt visste hvem hun var og hvor hun tilhørte.

– Det er jo historier på albumet om mange fuktige netter med festing, dop og du vet, alt det som hører til.

I tekstene forsøker hun å beskrive det hun selv observerte. Hun inn­rømmer å ha vært litt skamløs i bruk av andres beretninger i skriveprosessen. Så når hun synger om angrepille, en flaske med vodka og et one night stand som ikke går helt som forventet, så er det ikke et forsøk på en slags offentlig dagbok. Hun sier at det heller er slik at hun observerte tingene så riktig hun kunne fra sitt ståsted.

– Derfor blir det litt sånn…naive tekster.

 

Gå hjem

Det første albumet hennes handler mye om akkurat tiden rundt gjennombruddet. Det var jo som hun selv sier, mye Rock N´Roll. Selv kaller hun ikke det hun gjorde for festing, men heller tidsfordriv. Dette med å henge på byen i Bergen på den tidens hippeste bar for musikere, Vamoose, eller bare henge på byen i det hele tatt. Anja Elena lurer på hva som egentlig menes med festing. Fester de som bare sitter på bar?

– Vi sitter der med en halvliter og stirrer på den samme bartenderen. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss, eller hvor vår plass i livet er, så vi bare sitter der.

Men hvis jeg vil kalle det festing, så stemmer det at dette var noe hun gjorde mye av da hun slo gjennom.

Hvis hun skulle gitt ett råd til 20 år gamle Anja Elena, så hadde det vært å ikke oppholde seg for lenge ut i situasjoner som ikke føles riktig.

– Hvis du får en dårlig følelse, gå hjem.

Hun tror det er lett å holde ut litt for lenge, fordi man tror det er slik det skal være. Hvis alle på fest har det skikkelig kjipt før de har klart å bli dritings, bare gå hjem. Det er noe hun tror mange kan kjenne seg igjen i.

 

De ekte menneskene

Anja Elena tar det rolig. Hun blir fortsatt fort sliten, og det har ikke blitt noen omfattende turné enda.  Det gjør ikke så mye. I forrige uke spilte hun konsert ved et veldedighetsarrangement på Olsvik Åsen Videregående skole. Der sto det åtte ungdommer foran scenen og hylte da hun kom inn. De kunne alle tekstene og sang med av full hals. Og det er egentlig det som er den store drømmen for Anja Elena. Det å møte mennesker som har hørt musikken hennes og at det har ­betydd noe for dem. Så drømmer om å vinne priser, selge ut der, eller spille der, gidder hun ikke bry seg om. I Januar 2015 ble hun nominert­ til Spellemannsprisen for beste ny­kommer. Likevel synes hun at det er ekte mennesker med genuine meninger­ som betyr noe.

– Og ikke bare sånn, bransjehøflig applaus.

Hun er for øyeblikket på et sted der hun må være i bevegelse, må reise rundt. I sommer var hun på låtskriver­camp i USA. Der fikk hun beskjed om at for å oppnå inter­nasjonal suksess må man dra til New York,  trappe opp på et konsert­lokale og gå bort til folk og si, «hei, jeg lager musikk».

– Se for deg at noen gjør det samme på Landmark. De ville ledd seg i hjel!

Låtskriverkurs i USA og engelske versjoner av sangene på debutplaten, kan det være lysten på internasjonal­ suksess som har fått henne til å skrive på engelsk? Anja Elena sier at hun ville ut av komfort­sonen for å lage musikk som når ut til så mange som mulig. Da var det å skrive på ­engelsk en god øvelse. Det nye albumet skal heller ikke være en gjentagelse av det første. Det er i tekstene og bruken av det brede bergenske gatespråket magien ligger, hvis man skal tro Engelsen. Som i «Klæssar deg ned» og «Hobbynarkoman». Her ligger det han mener er særpreget hennes. Det som skiller henne fra de fleste andre i den norske popverdenen. For musikkbransjen er en kresen boble der nye artister til enhver tid blir vist fram som «det nye store».

 

Sin egen manager

Samarbeidet med Made management ble avsluttet etter plate­­debuten. Nå er det lillesøster, Lilly Jane, som ­fungerer ­som manager. Anja Elena forteller­ at hun gjør det meste av jobb­en selv, men at hun bruker søsteren og familien­ som støtte. Tryggheten er viktig når hun skal jobbe seg tilbake etter å ha vært syk. Hun har ikke brukt mye tid på å vurdere ny kontrakt med et profft management. Hun bruker heller tiden sin på å lage god musikk.

– Hvis ikke jeg har en god låt, så vil jo ingenting skje i det hele tatt.

Hun kom rett fra studio til avtalen vår. Det er ikke til å unngå å se at det virker som om hun får ny energi når vi snakker om jobben med den nye plata. Hun er enda ikke sikker på når den er ferdig, eller hvem som skal gi den ut, men det virker som hun har en urokkelig tro på det nye materialet.

– I dag, herregud. Jeg skrev en låt og jeg bare «dette er det beste som har skjedd i mitt liv!». Jeg har sikkert hørt på den femti ganger i studio i dag.

Nå spiller hun med studio­musikerne Pablo og Marius fra Young Dreams og Eirik Sandvik i Lint. Hun tror forhåpentligvis at det blir et langvarig samarbeid, men som hun sier selv, man vet jo aldri hva som skjer. Det er noe tiden har lært henne. Samt det å være veldig, veldig tålmodig.

Anja Elena ser på klokken. Det begynner å nærme seg halv fire, og da skal hun til hypnotisør. Vent litt? Ja, nikotinsuget har blitt for kraftig­ igjen, så moren sendte henne til hypno­tisør. Etter den første timen dro hun hjem og fullførte en sang hun hadde stått fast på i ett år. Hun er litt nervøs i dag. De skal gjøre et dypdykk i barndommens vonde minner. Selv om hun ikke er helt sikker­ på hva som skulle komme opp, egentlig.

 

LESESTOFF
Fra hype til helvete
Tekst Ingrid Marie Vikhammer Sandvik
Foto Nikita Solenov

 

Anja Elena Viken var et av de hotteste navnene i norsk musikkbransje. Så ble hun alvorlig syk.

 

– Å lage musikk må jeg gjøre uansett.­ Men selvfølgelig, da jeg var veldig syk, var tanken på å gå tilbake til det her… det var ikke noe kjekt å tenke på.

Hennes første demo var nærmest laget­ på faenskap. Faenskapet kom av at ingen ville spille i band med ei jente de ikke visste hvem var. Over natte­n gikk hun fra ingenting­ til hype. Kontrakter ble signert med Bergens hippeste manage­ment, Made, og Oslos tilsvarende booking­byrå, Up Front Artist. Hun fikk studio­tid med produsent­vidunderbarnet Matias Tellez og noen av Bergens beste sessionmusikere i ryggen. Platekontrakten med Cosmos Music Group, med band som Bendik og Kid Astray i stallen, var gjeldende for debutplaten. Da hun ble syk, forsvant alt på en gang.

 

På hennes presmisser

Det er vanskelig å komme seg under­ huden på Anja Elena. Svarene er vel­artikulerte og overveid, nesten litt kalkulerte. Det virker som om hun har tenkt grundig gjennom alt det vi snakker om.

Nå, i retrospekt, sier hun at hun aldri følte seg urettferdig behandlet.­ På tross av dette er hun likevel klar på at denne gangen skal ting gjøres på hennes premisser. Alt som har vært gjort fram til nå, sier hun, har ­egentlig ikke vært det. Andre har fortalt at sånn og sånn er det. I dag har hun mye mer kunnskap om bransjen, og vil ta styringen selv.

– Jeg var ikke moden nok til det da jeg var tjue. Eller moden er feil ord. Jeg visste ikke nok om den verden til å gjøre det.

 

Vareopptellingen

Sommeren 2012, stoppet livet hennes opp. Tre år tidligere var hun blitt diagnostiesert med Graves sykdom, en sykdom som for­styrrer stoffskiftet og får kroppen til å gå på høygir. Nå var hun dødssyk. Etter å ha få operert bort skjoldbruskkjertelen levde hun lenge i uvissheten om hun noen gang kom til å vende tilbake til det livet hun levde før. Debutplaten ble satt på vent i ett år, og da den endelig ble gitt ut var hun fortsatt for syk til å turnere. Hun hadde ikke krefter til å komme på sin egen ­lansering en gang. Men som hun sier, ingenting skjedde uten at hun ga det grønt lys. I løpet av tiden hun lå på Haukeland måtte hun likevel ta en vare­opptelling i livet. Hun innså at hun kanskje ikke hadde så mange venner som tidligere antatt. En kjip ting å oppdage i en situasjon hvor en trenger all støtte og vennskap en kan få.

– Hvis noe fælt skjer med deg, og en del mennesker glir ut av livet ditt, så har de kanskje aldri vært vennene dine i utgangspunktet.

Det var gjennom denne prosessen at Anja Elena fant ut at hun ikke gadd å tenke negativt. I ettertid ble hun stående igjen med de og det som viste seg å telle. Det var det viktigste.

 

Naive tekster

Anja Elena fremstår som moden og reflektert. Anmelder i BT, Einar Engelsen, kjent som Engelen, mener­ også at dagens utgave av Anja Elena Viken er mer voksen enn den «sinte­ personen» som viste seg fram i Hulen like etter gjennombruddet for tre år siden.

Selv forteller hun at tekstene på debut­albumet hennes er en slags måte å bearbeide alle inntrykkene på. For i sangene hennes kræsjer to verdener sammen. En ung jente fra langt ute på landet i Arna, som plutselig møter en ny virkelighet og tenker at «wow, så kult alt dette er!». Samtidig som hun sier at det var brutalt fordi hun var i en fase hvor hun, som mange andre tjueåringer, ikke helt visste hvem hun var og hvor hun tilhørte.

– Det er jo historier på albumet om mange fuktige netter med festing, dop og du vet, alt det som hører til.

I tekstene forsøker hun å beskrive det hun selv observerte. Hun inn­rømmer å ha vært litt skamløs i bruk av andres beretninger i skriveprosessen. Så når hun synger om angrepille, en flaske med vodka og et one night stand som ikke går helt som forventet, så er det ikke et forsøk på en slags offentlig dagbok. Hun sier at det heller er slik at hun observerte tingene så riktig hun kunne fra sitt ståsted.

– Derfor blir det litt sånn…naive tekster.

 

Gå hjem

Det første albumet hennes handler mye om akkurat tiden rundt gjennombruddet. Det var jo som hun selv sier, mye Rock N´Roll. Selv kaller hun ikke det hun gjorde for festing, men heller tidsfordriv. Dette med å henge på byen i Bergen på den tidens hippeste bar for musikere, Vamoose, eller bare henge på byen i det hele tatt. Anja Elena lurer på hva som egentlig menes med festing. Fester de som bare sitter på bar?

– Vi sitter der med en halvliter og stirrer på den samme bartenderen. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss, eller hvor vår plass i livet er, så vi bare sitter der.

Men hvis jeg vil kalle det festing, så stemmer det at dette var noe hun gjorde mye av da hun slo gjennom.

Hvis hun skulle gitt ett råd til 20 år gamle Anja Elena, så hadde det vært å ikke oppholde seg for lenge ut i situasjoner som ikke føles riktig.

– Hvis du får en dårlig følelse, gå hjem.

Hun tror det er lett å holde ut litt for lenge, fordi man tror det er slik det skal være. Hvis alle på fest har det skikkelig kjipt før de har klart å bli dritings, bare gå hjem. Det er noe hun tror mange kan kjenne seg igjen i.

 

De ekte menneskene

Anja Elena tar det rolig. Hun blir fortsatt fort sliten, og det har ikke blitt noen omfattende turné enda.  Det gjør ikke så mye. I forrige uke spilte hun konsert ved et veldedighetsarrangement på Olsvik Åsen Videregående skole. Der sto det åtte ungdommer foran scenen og hylte da hun kom inn. De kunne alle tekstene og sang med av full hals. Og det er egentlig det som er den store drømmen for Anja Elena. Det å møte mennesker som har hørt musikken hennes og at det har ­betydd noe for dem. Så drømmer om å vinne priser, selge ut der, eller spille der, gidder hun ikke bry seg om. I Januar 2015 ble hun nominert­ til Spellemannsprisen for beste ny­kommer. Likevel synes hun at det er ekte mennesker med genuine meninger­ som betyr noe.

– Og ikke bare sånn, bransjehøflig applaus.

Hun er for øyeblikket på et sted der hun må være i bevegelse, må reise rundt. I sommer var hun på låtskriver­camp i USA. Der fikk hun beskjed om at for å oppnå inter­nasjonal suksess må man dra til New York,  trappe opp på et konsert­lokale og gå bort til folk og si, «hei, jeg lager musikk».

– Se for deg at noen gjør det samme på Landmark. De ville ledd seg i hjel!

Låtskriverkurs i USA og engelske versjoner av sangene på debutplaten, kan det være lysten på internasjonal­ suksess som har fått henne til å skrive på engelsk? Anja Elena sier at hun ville ut av komfort­sonen for å lage musikk som når ut til så mange som mulig. Da var det å skrive på ­engelsk en god øvelse. Det nye albumet skal heller ikke være en gjentagelse av det første. Det er i tekstene og bruken av det brede bergenske gatespråket magien ligger, hvis man skal tro Engelsen. Som i «Klæssar deg ned» og «Hobbynarkoman». Her ligger det han mener er særpreget hennes. Det som skiller henne fra de fleste andre i den norske popverdenen. For musikkbransjen er en kresen boble der nye artister til enhver tid blir vist fram som «det nye store».

 

Sin egen manager

Samarbeidet med Made management ble avsluttet etter plate­­debuten. Nå er det lillesøster, Lilly Jane, som ­fungerer ­som manager. Anja Elena forteller­ at hun gjør det meste av jobb­en selv, men at hun bruker søsteren og familien­ som støtte. Tryggheten er viktig når hun skal jobbe seg tilbake etter å ha vært syk. Hun har ikke brukt mye tid på å vurdere ny kontrakt med et profft management. Hun bruker heller tiden sin på å lage god musikk.

– Hvis ikke jeg har en god låt, så vil jo ingenting skje i det hele tatt.

Hun kom rett fra studio til avtalen vår. Det er ikke til å unngå å se at det virker som om hun får ny energi når vi snakker om jobben med den nye plata. Hun er enda ikke sikker på når den er ferdig, eller hvem som skal gi den ut, men det virker som hun har en urokkelig tro på det nye materialet.

– I dag, herregud. Jeg skrev en låt og jeg bare «dette er det beste som har skjedd i mitt liv!». Jeg har sikkert hørt på den femti ganger i studio i dag.

Nå spiller hun med studio­musikerne Pablo og Marius fra Young Dreams og Eirik Sandvik i Lint. Hun tror forhåpentligvis at det blir et langvarig samarbeid, men som hun sier selv, man vet jo aldri hva som skjer. Det er noe tiden har lært henne. Samt det å være veldig, veldig tålmodig.

Anja Elena ser på klokken. Det begynner å nærme seg halv fire, og da skal hun til hypnotisør. Vent litt? Ja, nikotinsuget har blitt for kraftig­ igjen, så moren sendte henne til hypno­tisør. Etter den første timen dro hun hjem og fullførte en sang hun hadde stått fast på i ett år. Hun er litt nervøs i dag. De skal gjøre et dypdykk i barndommens vonde minner. Selv om hun ikke er helt sikker­ på hva som skulle komme opp, egentlig.

 

Neste artikkel
Ujevne hjerteslag