TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: ROTTENTOMATOES

Fra en hummer til Star Wars; 2015 hadde alt!

2015 har hatt noe for alle! Virkelig. Jeg tror ikke det er en seer der ute som ikke har funnet en film for hans/hennes smak. Fra katolsk utukt i Spotlight til smårasistisk lavpanne i The Ridiculous 6. For meg som uhelbredelig filmjunkie har det vært et fantastisk år. Jeg har sett filmer jeg har gledet meg til lenge, samt filmer jeg aldri viste jeg hadde et behov for å se. Under følger det en rekke mer eller mindre mainstream titler som trolig vil dekke de aller fleste smaksvariasjoner.

Sleeping With Other People

Lite viste jeg at 2015 kom til å bli året hvor jeg for alvor forelsket meg i romantiske komedier. Sleeping With Other People var boksen med axe til lighteren som var mine gryende følelser. Med nydelig spill av Alison Brie og Jason Sudeikis overrasket filmen meg stort. Det skal sies at dette hva oppbygning angår er en supertradisjonell film, men den griper virkelig med en mørk undertone av sjelden genuinitet. Godt hjulpet på vei av Adam Scott i en særdeles shady birolle. 

Best of Enemies

Om du skal se en dokumentar i år; se denne. For de med interesse for amerikansk politikk vil navnene William Buckley og Gore Vidal være kjente. På 60-tallet gjorde de i USA tv-historie da de sammen la grunnlaget for moderne tv-debatt. De hatet hverandre (noe de ikke gjorde forsøk på å skjule). De ga uttrykk for dette hatet gjennom noen av de beste reparteene sett på tv. Beinkalde forsøk på karakterdrap vagt skjult som verbal duelering i debatthistoriens mest underholdende têt á têt. 

Room

Historien om ei ung jente som kidnappes og innestenges i et skur i 7 år. Iløpet av denne perioden føder og oppdrar hun en sønn så godt hun kan tatt forholdene i betraktning. En fryktelig historie, men grunnlag for en nydelig film. I rollen som ung mor spiller Brie Larson. For de som så henne i strålende Short Term 12 kommer det ikke som noen overraskelse at hun gjør en nær perfekt rolle. Det som derimot både er overraskende og spektakulært er rolletolkningen de har fått ut av 8 år gamle Jacob Tremblay. En klar kandidat for det som måtte være av overvurderte priser.

The Lobster

Om du ble like skuffet av andre sesong av True Detective som meg, frykt ikke! Her kan du se Colin Farrel (fortsat med bart) spille like depressiv bare til perfeksjon, og ikke irritasjon. Du får også se han med stram mine forkynne sitt ønske om å bli en hummer, samt skjelle ut barn for kjærlighet. For fremtiden blir tydeligvis hard. Mangler man partner får man 45 dager på å finne en ny, og dette på et hotell for de single. Om man feiler omgjøres man til et dyr. Premisset gjør seg godt som grunnlag for mørk humor. Dette ledsaget av Rachel Weisz som lakonsk og monoton forteller. Jippi.

Ex Machina

Artifisiell intelligens har vært tema for en rekke filmer de siste årene. Sjelden har det vært gjennomført så solid som det gjøres her. Med Oscar Isaac (Hva er han ikke med i?) som en blanding av Mark Zuckerbergs onde tvilling og Andy fra Parks and Rec dras vi inn i en mørk thriller. Legg til historiens mest ubehagelige dansescene og du har en film alle burde ha sett. Filmet kjølig på sett her på vestlandet(!!!) er den også, og skal man ta dekningen av Aksel Hennies minimale rolle i The Martian til etterretning er dette noe vi nordmenn bryr oss om.

Cop Car

Kevin Bacon er fryktelig underbrukt i moderne film. Han er en sterk skuespiller, og dette viser han til gangs i Cop Car. Som en korrupt politimann som får frastjålet patruljebilen sin av to prepubertale drittunger fører han filmen til grensen og forbi hva premisset originalt gir rom for. Scener av barn som leker med ladde våpen, og hurtig flukt mot nærliggende sykehus har sjeldent blitt portretert bedre.

Ich Seh, Ich Seh (Goodnight Mommy)

Filmen for de som elsker skrekkfilm. En liten østerrisk film om en mor som vender forandret tilbake til sine to sønner etter en kriurgisk operasjon. Sammen med It Follows er dette årets beste skrekkfilm. Med scinematografi som fra en Terrence Malick film trekkes en inn i en forstyrrende fortelling som blir hengende en ved i flere dager etter. Dette er skremmende greier rettet mot den inteligente seer. En film som viser oss at kalkuner som The Gallows og The Lazarus Effect ikke trenger å bli normen for skrekkfilm.