TEKST: REDAKSJONEN
FOTO: SHERVIN ASHRAFI

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

10. Lars Vaular – 666 GIR

Lars Vaular var allerede Norges beste rapper. Han kan lage fest, fortelle historier og skildre følelser. Ingenting igjen å bevise. Kanskje er det derfor 666-prosjeket finnes, fordi ingen andre rappere har den samme friheten til å utforske nye musikalske landskap. Det mest imponerende med 666 GIR er hvordan den kombinerer tvetydighet med ærlighet. Vaular er ærlig og fjern samtidig. Lytteren får aldri et tak på hva som ligger bak. EPen er lavmelt, en Vaular som ser innover og slipper inn. Lydbildet er ømt, synthfult, Phil Collins-aktig. 666 GIR er udefinerbar, som Vaular. Det er det beste som har skjedd norsk rapp.
Kristoffer Samdal

9. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell

Sufjan Stevens niende album er definitivt et av årets høydepunkter innenfor indie-sjangeren. Albumet, oppkalt etter hans mor og stefar, er et melankolsk underverk der triste historier forkledd som muntre toner legger grunnlaget til en gjennomført og vakker plate. De lune og sårbare tekstene er en reise gjennom Sufjans dystre barndom, innrullet i en slags skjønn kombinasjon av en banjospillende Nick Drake og Jeffrey Lewis. Trenger du å gråte hemningsløst, kan du sette på «4th of July» og la tårene trille, for som Sufjan så fint forteller det, er livet fælt og vi kommer alle til å dø en gang.
Vilde Østerbø Lorenzen

8. Deerhunter – Fading Frontier

Dette albumet er herlig rastløst fra ende til annen! Deerhunters syvende studioalbum oser av ensomhet, men er samtidig deres til nå mest catchy og fengende plate. Deerhunter definerer seg som et rockeband, men lydbildet varierer veldig fra plate til plate. Det som er likt tidligere arbeid, er de sære tekstene, strødd med absurditeter og motstridende følelser. Med viten om bilulykken vokalist Bradford Cox nylig var utsatt for, oversvømmes låter som «Living My Life» av takknemlighet, mens «Carrion» på den andre siden syder av angst og likegyldighet. Lydbildet dveler ved drømmende rytmer, og disse herlig underlige låtene kommer til å snike seg under huden din og klamre seg fast der.
Audun Brendbekken

7. Kendrick Lamar – To Pimp a Butterfly

Å følge opp det genierklærte good kid, m.A.A.d city skulle være umulig. Likevel leverer Kendrick en oppfølger som alene ville gjort hvem som helst til superstjerne. Rimene tar deg med på en romanlignende reise, nydelig pakket inn i elementer fra soul, frijazz, g-funk og moderne hiphop. Med dette viser Kendrick igjen sin unike evne til å boltre seg i de allerede satte konvensjoner i rap-spillet, samtidig som han lager sine egne.
Aslak Syversen Waage

6. Tame Impala – Currents

Currents er nok det beste grinealbumet utgitt i 2015. Synthen hyller deg ned i det melankolske, nostalgiske, men også det håpefulle ved forandringer, bygget opp av sangtitler som «Yes, I’m Changing» og «Let it Happen». Om du satt og grein til Lonerisms heiteste spor, «Feels like we only go backwards», vil du også kunne felle noen tårer til «Eventually». For noen ihuga Tame Impala-fans var muliggens Currents en skuffende overraskelse, ettersom Kevin Parker har beveget seg bort fra psykedelisk rock til fordel for space rock og drømmende disco-funk. Resultatet er likevel et album som funker like godt på vors og nach, som alene med behov for å åpne tårekanalene.
Ingrid Marie Vikhammer Sandvik

5. Majical Cloudz – Are You Alone?

Å se Majical Cloudz spille konsert er litt som å se et angstanfall. Matthew Otto maler vakre og suggerende lydbilder, mens Devon Welsh med dyrisk desperasjon messer linjer som «I’m broken». Uttrykket er ikke mindre klaustrofobisk eller melankolsk på plate, likevel er dette årets mest romantiske album. Med tekster som sentrerer seg rundt dop, sex, depresjon og angst, kan dette virke noe forvirrende. Are You Alone? handler dog ikke om ensomhet, men om forelskelse. Sangene oppmuntrer til emosjonell hengivelse, selv når det er skummelt. «If it ever goes wrong / I’ll write you into all of my songs», er duoens eneste forbehold.
Tellef Raabe

4. Amason – Sky City

Amason er et av de få bandene som har evnen til å lage tilgjengelig, men spennende pop. Deres siste plate, Sky City, inneholder utelukkende sterke poplåter med interessante arrangementer. Minner ikke det deg om et annet svensk band med usedvanlig god popteft? Det er ikke helt umulig at ABBA har vært gjenganger på spillelistene til bandmedlemmene i Amason, for det kan en høre i melodi, produksjon og vokal. Til tross for mange finurlige detaljer er den svenske elegansen så absolutt tilstedeværende på Sky City. Det blir aldri for mye, og produksjonen er der bare som krydder på det som i utgangspunktet er sterke poplåter. Noen vil kalle Sky City trivelig heismusikk; jeg kaller det et stykke usedvanlig bra pophåndverk.
Sigrid Solbakk Raabe

3. Jamie XX – In Colour

In Colour er et nydelig album. Det drives fremover av en understrøm av melankoli og lengsel, samt en overflate av polert, elektronisk festmusikk. Ta bare den fantastiske «Obvs». Den fanger først med et skinnende ytre så tropisk at det er Kygo verdig, så med en bittersøt følelse av nostalgi som følger en langt utover sangens spilletid. I et oversvømt marked av dølle konkurrenter, blir In Colour stående igjen som en ukondisjonell kreativ seier.
Varg Lukas Folkman

2. Grimes – Art Angels

Dette er album! Her er det MYE låt. Fra den indierockete og umiddelbart dødscatchy «Flesh Without Blood» til Katy Perry-cheer-tyggegummipoppete «California» til pianoballader og house og skriking – som en hyperaktiv og Marilyn Manson-stylet Taylor Swift på emma dekonstruerer Grimes sjangerkonvensjonene og setter det sammen til en av de mest spennende og mektige popverkene jeg har hørt. Det er en del som er subtilt her, så albumet krever noen gjennomlyttinger før alle låtene fester seg. Men da sitter de. Da sitter de så jævlig. Hvem vil være med å dynke seg i dyreblod og danse?
Olve Hagen Wold

1. Susanne Sundfør – Ten Love Songs

Dette er Sundførs påståtte «kommers-album». På mange måter kan det stemme, uten at det står i motsetningsforhold til hennes kunstneriske ambisjoner. Allerede fra første spor blir man dratt inn i den vonde kjærligheten albumet dreier seg rundt. «We wanted to believe that love could lift us to the skies and above», synger hun, akkompagnert av et orgel som gir assosiasjoner til både bryllup og begravelser. Mørke tekstlinjer, komplekse synthlyder, pling fra en microbølgeovn, elegante overganger, plutselige drop – og en mektig vokal. Susanne Sundfør er en kunster av de sjeldne, og dette er årets beste album.
Anna Eitrem

Har vi truffet? Er vinnerne overvurdert? Er de for politisk korrekte? Er vi for hvite og blodfattige? Har vi glemt noen perler? Liturgy, for eksempel? Si din mening i kommentarfeltet under!