Så var det året over, men før du popper champagne på verandaen i temperaturtilstander du er vant med å oppleve på trygg avstand (les: NRK2 som viser National Geographic på tur i Antarktis), er det på tide å ta en lettbeint oppsummering av året som gikk. Og nei, jeg skal ikke prøve å flette inn Kardashian-klanen i noe som i utgangspunktet er en musikkspalte (selv om vi alle vet at det ville vært a piece of cake).
Rihanna slapp ikke det etterlengtede albumet, men ble til gjengjeld kreativ leder for Pumas dameavdeling. Adele viste hvem som er sjefen med nydelige 25 (blir litt emosjonell bare av tanken), og selv om «Hello» er en skikkelig tåreperser, så kunne den gått som et britisk Eurovision Song Contest-bidrag rundt 2009. Justin Bieber (kjent for et “av og på”-forhold til vann og Selena Gomez) og One Direction (kjent for å Twitter-krangle med eks-medlem Zayn Malik) testet skjebnen ved å slippe plate på samme dag. 5 Seconds of Summer ble snurt fordi fansen kalte de et boyband. Vi slapp heller ikke unna en grusomt pinlig anmeldelse av Ryan Adams’ sterke tolkning av Taylor Swifts fantastiske 1989.
Så greit, 2015 var et godt år for sladderspaltene, men også for musikken. Året inneholdt et par musikalske nedturer, men de blir fort glemt når en begynner å nynne på de musikalske oppturene. Vel, her er årets beste singler. Blunkefjes.
10. Kill J – You’re Good But I’m Better
Denne låta har allerede fått kjørt seg i spalten min (<3), men here we go again. På jentevors er det alltid tid for gutteprat. Og det er alltid en av jentene som er pissed på en eller annen teit fyr. Istedenfor ”sett på no Spice Girls daaaaaaa” kan «You’re Good But I’m Better» redde kvelden din. Dette er din tid til å kuppe spillekøen – dette er ditt alternative jentevors-anthem. Eventuelt kline-låt om kvelden utvikler seg i riktig retning. YOU GO, GIRL.
9. Klamingo – 4:55
Du trenger ikke ha en stor produksjon for å lage stor musikk. Jeg stomplet over denne låta på Soundcloud helt på tampen av året, men det er lenge siden instrumentalmusikk har rørt meg så kraftig. «4:55» består utelukkende av synther, men det blir ikke ensformig av den grunn. Rart hvordan musikk kan gi deg så mye, uten å si et eneste ord.
8. Amason – Went To War
Det er ikke ofte du støter på et band med utelukkende sterke låter. Svenske Amason lager behagelig pop som ruller og går, samtidig som det er umulig å ikke legge merke til de fine detaljene. «Went To War» er en låt som funker like bra akustisk som med fullt band. Det er rett og slett usedvanlig godt pophåndverk.
7. Drake – Hotline Bling
Jeg har alltid gjort narr av de jentene som lar Drake-quotes pryde Facebook-profilen deres. Nå skjønner jeg greia. Drake synger om vanskelig kjærlighet, og han har jo noen…visdomsord? Det som fenger mest med «Hotline Bling» er dog melodien – allsangvennlig, men finurlig. Produksjonen er også, som forventet, veldig gjennomført. Soloen med de tropiske synthene (hei, Jamie XX) og de GarageBand-lignende trommene sender assosiasjoner til heismusikk, men på et eller annet vis funker det utrolig bra.
6. Taylor Swift – Style
Av og til river det litt i hjertet når jeg i et nostalgisk øyeblikk kommer på hvordan Taylor Swift var i Red-perioden (ref. 22 og tittellåta Red), men et hamskifte måtte jo komme. Swift tok en rask telefon til hitmaker Max Martin (m. fl.) og kokte sammen 1989; et album tuftet på personlige tekster, catchy melodier og lekker produksjon – alt i ekte Swift-ånd. Den tredje singelen, «Style», åpner med ei litta rockegitar, og det er deilig å høre at hun ikke har lagt Nashville i glemmeboka helt ennå. Rockegitaren smelter sammen med tung bassynth, mens hun messer om vanskelig kjærlighet (eksisterer det en Taylor Swift-låt som ikke handler om kjærlighet?). Uansett, med «Style» er det åpenbart at Taylor Swift er en global popstjerne.
5. Majical Cloudz – Downtown
Duoen Majical Cloudz kan minne om Bon Iver, men er vesentlig mørkere og tyngre. Selv om låta er en kjærlighetserklæring, er den likevel sår. Det gjør vondt å høre Welsh synge om sterk og ukontrollerbar kjærlighet. Men så går det helt fint å ha det litt vondt i fire minutt og åtte sekunder. Låta er jo så sykt fin.
4. Lars Vaular – Ung Heit Gateflamme
Det er vanskelig å velge én favorittlåt fra Vaulars albumtrilogi. Bergenseren imponerte meg og resten av Norge med Skal Vi Danse-flørtende «Det Ordnar Seg For Pappa», brunstige «Bodyslammin» og lettsindige «Ensom». Likevel liker jeg Vaular best som brautende bergenser. En liten politisk kommentar her, et par selvbiografiske linjer der. Det er vakkert. Til tross for et kraftig nedrykk (hele ni plasser) på årets Elle-liste over Norges mest sexy menn, er han fremdeles en ung heit gateflamme.
3. Zara Larsson feat. MNEK – Never Forget You
Det er vel ingen tvil om at Zara Larsson er et av de mest begavede sangtalentene fra nabolandet vårt, men jeg blir fremdeles målløs hver gang hun casually kaster glans over verden med sitt enorme vokalregister. Herregud, girl can SANG. For all del, MNEK gjør god figur, men det er den svenske 18-åringen som stjeler showet. Om ikke Rihanna skjerper seg, kommer Zara Larsson til å ta over verden på samme måte som Rihanna gjorde med «We Found Love».
2. Grimes – Flesh Without Blood
Claire Bouchers evne til å balansere popmusikkens forutsigbarhet med spennende tvister er seriøst sjelden vare om dagen. Store trommer, tydelige gitarriff og mange vokallag – det blir liksom aldri kjedelig med Grimes. Den sukkersøte K-pop-vokalen over den skitne produksjonen gir låta akkurat den edgen Grimes er så kjent for. «Flesh Without Blood» handler ifølge Boucher selv ikke om kjærlighet, men det hindrer ikke publikum i å tolke den slik de vil. Med linjer som «if you don’t need me, just let me go» slenger hun ut en arm til tenåringsjenter verden over med interesse for alternative forbilder.
1. Justin Bieber – Sorry
Etter en mer turbulent reise enn ruta Bergen-Ålesund i et lite Widerøe-fly tror jeg vi trygt kan fastslå: Biebs er virkelig tilbake. På det nye albumet Purpose kommer oppturene som perler på en snor; «I’ll Show You», «What Do You Mean» og «Where Are You Know» er alle sterke låter. Likevel er «Sorry» det beste jeg har hørt fra Bieber noen gang. Det er rett og slett ingenting ved låta som er dårlig, sett bort i fra et par unødvendige klynk servert Justin (14). Melodien er vanvittig catchy, der begynnelsen av refrenget er min personlige favoritt. Tekstmessig er «Sorry» akkurat sånn en god poplåt bør være – ekte og direkte. Justin Bieber har alltid fascinert meg som et popfenomen, men det er først med nå «Sorry» jeg skjønner at canadieren er popstjerne både på innsiden og utsiden. Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at dette er årets beste låt.