Tekst Maria Seidel

Illustrasjon Ola Lysgaard

Ikke la kultursnobbene påvirke deg. Eller vent, jo. Du vil komme bedre ut av det.

Noen av vennene mine er svært kulturell overlegne meg. Kan masse om film, litteratur, musikk, og ja, for de som skulle bry seg, poesi. Drar på konsert hver helg og sluker alt av Knausgård.  Hever øynebrynene så fort noen nevner Kygo.

Andre er totalt motsatte. Hører på det folk flest hører på og har aldri trykket seg inn på related artists. Har verken SoundCloud-konto eller stempel fra Landmark. Disse folka har blant annet Tiësto og Avicii på mest spilte gjennom året, så ja, dere skjønner greia.

I 2015 brukte jeg Spotify i 40 000 minutter, altså 28 døgn. Ja, jeg elsker musikk. Likevel, da Stoff skulle diskutere årets beste sanger og artister, hang jeg ikke med. Hadde så vidt hørt om halvparten. Folk ramset opp musikk som om det var grunnleggende allmennkunnskap. Hva, hvordan kan du ikke vite hvem Grimes er, Amason eller Jamie XX? Eh, sitter du bare å hører på Spotify-listene Mørketid eller Morgenkaffe? Eller, Gud forby, Norway Top 50? Svaret er nei, ingen av delene.

Jeg henger (heller) ikke med i populærmusikken. Det går så sabla fort. Det er som fast food. Easy come, easy go. Som vareutvalget i en Zara-butikk. Høy omløpshastighet. Hvem er det som fortsatt hører på Wrecking Ball eller går med magetopper?

Apropos fast food. Populærmusikken fungerer ofte på samme måte som burgeren på McDonald’s. Best etter midnatt når promillen er høy og smaksløkene ikke bryr seg. Det er så forbanna forutsigbart og easy to like. Ofte kjenner du allerede til noen av elementene. Ikke at det gjør noe, men er dere klar over hvor mye av det som havner på topplistene som er gjenbruk? Flo Rida har basert seg på en låt av Avicii som sampler Pretty Lights som sampler Etta James og Timbuktu som igjen har samplet Judy Clay og William Bell. Eminem sampler franske 70-tallsartister. (Det funker fint.)

Men hvorfor spiser dere fast food hver dag? Og ikke noe annet?

Jeg skjønner at østers og vaktelegg ikke er for alle. Men det går da an å prøve? Tenk hvis du oppdager en artist du virkelig elsker og kan høre på år etter år. En som ikke bare var aktuell tre uker i 2010. Tenk hvis du oppdager at camembert og brunt sukker er det beste du kan ha på pannekakene dine (ja, det er det faktisk!). Eller at spinat kanskje ikke er det beste pizza-påfyllet (også en lærdom).

Er dere risikoaverse? Har dere hatt noen dårlige opplevelser? Er det konformitet? Er dere redd for at vennene deres ikke skal like det? Eller er dere bare ikke interessert?

Kulturell overlegenhet er like ille som hvilken som helst annen form for overlegenhet. Men den kan hjelpe deg å oppdage fantastisk musikk og vellykkede matkombinasjoner. Kultursnobbene presser både hverandre og andre folk til å utvide horisonten. Uten kultursnobber vil man kanskje gå for det enkle og forutsigbare. Uten matsnobbene vil man kanskje ikke våge seg på nye matretter.

Jeg vil ikke at kultursnobbene skal jekke seg ned eller at folk skal slutte å høre på Kygo. Jeg vil bare at du skal være åpen for nye ting. Oppsøk en country- eller kammermusikkfestival, eller i det minste gå deg vill på related artists. Prøv og feil.  Av og til må du endre rutinene dine og kanskje bytte ut blåskjorta med en Opeth-t-skjorte. Eller omvendt.