Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
21.01.2016
ANMELDELSE
Jobs på godt og vondt
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: ROTTEN TOMATOES STAFF

 

Steve Jobs

Regi: Danny Boyle

 

Sorkin skriver fantastisk, og Boyle regisserer med stø hånd. Intet nytt under solen altså.

 

Vi har alle hørt historiene om Steve Jobs. Hans diktatoriske lederstil, den problematisk innstillingen til farskap og ofte nonchalante holdning til verdien av medarbeideres arbeid. I Steve Jobs får man de førnevnte karakterfeilene og flere servert i bildet av en til de grader feilbarlig mann. Ja, ofte fremstår han som en regelrett drittsekk.

Vi følger Jobs (Michael Fassbender) gjennom tre av hans karrieres viktigste produktlanseringer. Først Apple Macintosh, så NeXT og til slutt alles kjære iMac. Disse lanseringene fungerer som filmens tre akter, og sett bort ifra det som skjer bak scenen under disse er det ikke mye handling å snakke om.

Som nevnt er filmen skrevet av Aaron Sorkin. Med dette følger det at filmens dialog naturlig havner i førersetet. For Sorkin skriver bra – ufattelig bra. Smarte, humoristiske og kompliserte linjer flyr mellom hovedrolleinnhavere mer enn verdige oppgaven det er å avlevere dem. Fassbender spiller Jobs uten den fysiske likheten man fant hos Kutcher, men med gusto og overbevisning – noe man ikke fant hos Kutcher (Ashton Kutcher spilt Steve Jobs i filmen Jobs).

Verdt å nevne er også Seth Rogen som Steve Wozniak og Kate Winslet som Joanna Hoffman. I rollene som Jobs tidligere partner og daværende assistent gjør de en fantastisk jobb. Spesielt Winslet gir filmen tyngde i scener hvor Fassbender alene ville slitt.

Når skryt nå er gitt er det et par punkt nødvendige å nevne som trekker fra filmen i dens helhet. Som sakt er den delt i tre akter. Med det klare skillet det er mellom dem følger det to store problemer. For det første fratar det filmen en følelse av kontinuitet. Den føles dessverre oppstykket. Flyten mellom de tre aktene er ikke der den burde være, og som en følge går man ut av salen med en følelse av å ha sett tre samlinger av fantastisk gode scener (virkelig), men ikke nødvendigvis en helhetlig film.

For det andre medfører filmens form at vi må svelge noen store tilfeldigheter. Konfliktene i filmen bygger på Jobs konfrontasjoner med tidligere kolleger, nåværende kolleger og familie i minuttene før lanseringene tar til. Det vi blir bedt om å akseptere er at konfrontasjoner med de nøyaktig samme menneskene forekom rett før hver eneste lansering. Det føles rart og jeg slet med å kjøpe det.

Med disse regnet inn i helheten er fortsatt Steve Jobs en film å anbefale. Jeg kjedet meg aldri og dialogen alene er verdt inngangsprisen.

ANMELDELSE
Jobs på godt og vondt
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: ROTTEN TOMATOES STAFF

 

Steve Jobs

Regi: Danny Boyle

 

Sorkin skriver fantastisk, og Boyle regisserer med stø hånd. Intet nytt under solen altså.

 

Vi har alle hørt historiene om Steve Jobs. Hans diktatoriske lederstil, den problematisk innstillingen til farskap og ofte nonchalante holdning til verdien av medarbeideres arbeid. I Steve Jobs får man de førnevnte karakterfeilene og flere servert i bildet av en til de grader feilbarlig mann. Ja, ofte fremstår han som en regelrett drittsekk.

Vi følger Jobs (Michael Fassbender) gjennom tre av hans karrieres viktigste produktlanseringer. Først Apple Macintosh, så NeXT og til slutt alles kjære iMac. Disse lanseringene fungerer som filmens tre akter, og sett bort ifra det som skjer bak scenen under disse er det ikke mye handling å snakke om.

Som nevnt er filmen skrevet av Aaron Sorkin. Med dette følger det at filmens dialog naturlig havner i førersetet. For Sorkin skriver bra – ufattelig bra. Smarte, humoristiske og kompliserte linjer flyr mellom hovedrolleinnhavere mer enn verdige oppgaven det er å avlevere dem. Fassbender spiller Jobs uten den fysiske likheten man fant hos Kutcher, men med gusto og overbevisning – noe man ikke fant hos Kutcher (Ashton Kutcher spilt Steve Jobs i filmen Jobs).

Verdt å nevne er også Seth Rogen som Steve Wozniak og Kate Winslet som Joanna Hoffman. I rollene som Jobs tidligere partner og daværende assistent gjør de en fantastisk jobb. Spesielt Winslet gir filmen tyngde i scener hvor Fassbender alene ville slitt.

Når skryt nå er gitt er det et par punkt nødvendige å nevne som trekker fra filmen i dens helhet. Som sakt er den delt i tre akter. Med det klare skillet det er mellom dem følger det to store problemer. For det første fratar det filmen en følelse av kontinuitet. Den føles dessverre oppstykket. Flyten mellom de tre aktene er ikke der den burde være, og som en følge går man ut av salen med en følelse av å ha sett tre samlinger av fantastisk gode scener (virkelig), men ikke nødvendigvis en helhetlig film.

For det andre medfører filmens form at vi må svelge noen store tilfeldigheter. Konfliktene i filmen bygger på Jobs konfrontasjoner med tidligere kolleger, nåværende kolleger og familie i minuttene før lanseringene tar til. Det vi blir bedt om å akseptere er at konfrontasjoner med de nøyaktig samme menneskene forekom rett før hver eneste lansering. Det føles rart og jeg slet med å kjøpe det.

Med disse regnet inn i helheten er fortsatt Steve Jobs en film å anbefale. Jeg kjedet meg aldri og dialogen alene er verdt inngangsprisen.

Neste artikkel
Orientalske lydbølger