Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
21.01.2016
ANMELDELSE
Vi er alle villmenn
Tekst: Andrada Munteanu

 

The Revenant

Regi: Alejandro Gonzales Iñárritu

 

 

Døden er overalt. I naturens barske skjønnhet, i stillheten før angrepet, i fiendens kamprop og de skaddes umenneskelige stønning.

 

Revenant (eng.) = gjenganger, gjenferd.

 

Dette kjenner nybygger Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) godt til. Hans oppgave er å lede vei gjennom ødemarken i Louisiana for kaptein Henry (Domhnall Gleeson), hans menn og deres bjørnepelser. Mens Glass er på jakt med sønnen Hauk (ferske Forrest Goodluck), blir deres midlertidige leir overfalt av Arikara indianere. Sammen med kapteinen og få andre klarer han å flykte med båt. Med et kobbel av de førnevnte indianerne i helene velger de gjenlevende å flykte på fots til nærmeste sikre havn. Dessverre havner Glass i en moderlig bjørns nåde, og etterlates til sist for å møte sin skjebne. Etter følger en overlevelseshistorie av dimensjoner.

I denne westernen er naturen en vesentlig karakter, fanget av Alejandro Iñárritus iscenesettelse og Emmanuel Lubezkis filmkunst (Birdman, Children of Men). Deres nye samarbeid produserer et filmatisk mesterverk.

Lange, uavbrutte opptak og subjektive vinkler forsterker følelsen av en førstehåndsopplevelse. Viscerale nærbilder tester tilskuernes utholdenhetsnivå. Det fins ingen grenser for hva Glass, samt publikummet, må lide seg gjennom. I kampscener fremviser virvlende kameraføring forvirring og svimmelhet. Dette flettes sammen med et lydteppe av andpustne menn og kvalte smerteskrik. Lubezki lykkes i sin jakt på det perfekte lyset. Det forutser stemningen og rammer inn det vidunderlige landskapet. Man glemmer ikke raskt bildet som skapes av faklenes fløyelsaktige lys. De skjærer gjennom tåken, omgitt av fullstendig mørke.

Hovedrolleinnhaverne overbeviser i sine roller. Med svært få replikker, lykkes DiCaprio i å uttrykke sin sorgfulle historie. Man føler dog et behov for en mer kompleks karakterutvikling. Nesten ingen unnslipper sin egen forenklede funksjon.

Tross det, forsøker Iñárritus «mise en scène» å fortelle om mer enn bare overlevelse og hevn. Blant grusomme øyeblikk man helst vil se bort fra, sniker det seg inn glimt av menneskelighet. Filmens symbolikk tydeliggjøres i hovedkarakterens stadige syner av hans avdøde kone og sønn. De er ladet av en indiansk spiritualitet som er nøkkelen til den ellers unnvikende avslutningen.

I villmarken fins det ikke et klart skille mellom liv og død. Akkurat som en frigjort fugl, gjenforenes sjelen til slutt med den vakre, ubarmhjertige naturen.

ANMELDELSE
Vi er alle villmenn
Tekst: Andrada Munteanu

 

The Revenant

Regi: Alejandro Gonzales Iñárritu

 

 

Døden er overalt. I naturens barske skjønnhet, i stillheten før angrepet, i fiendens kamprop og de skaddes umenneskelige stønning.

 

Revenant (eng.) = gjenganger, gjenferd.

 

Dette kjenner nybygger Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) godt til. Hans oppgave er å lede vei gjennom ødemarken i Louisiana for kaptein Henry (Domhnall Gleeson), hans menn og deres bjørnepelser. Mens Glass er på jakt med sønnen Hauk (ferske Forrest Goodluck), blir deres midlertidige leir overfalt av Arikara indianere. Sammen med kapteinen og få andre klarer han å flykte med båt. Med et kobbel av de førnevnte indianerne i helene velger de gjenlevende å flykte på fots til nærmeste sikre havn. Dessverre havner Glass i en moderlig bjørns nåde, og etterlates til sist for å møte sin skjebne. Etter følger en overlevelseshistorie av dimensjoner.

I denne westernen er naturen en vesentlig karakter, fanget av Alejandro Iñárritus iscenesettelse og Emmanuel Lubezkis filmkunst (Birdman, Children of Men). Deres nye samarbeid produserer et filmatisk mesterverk.

Lange, uavbrutte opptak og subjektive vinkler forsterker følelsen av en førstehåndsopplevelse. Viscerale nærbilder tester tilskuernes utholdenhetsnivå. Det fins ingen grenser for hva Glass, samt publikummet, må lide seg gjennom. I kampscener fremviser virvlende kameraføring forvirring og svimmelhet. Dette flettes sammen med et lydteppe av andpustne menn og kvalte smerteskrik. Lubezki lykkes i sin jakt på det perfekte lyset. Det forutser stemningen og rammer inn det vidunderlige landskapet. Man glemmer ikke raskt bildet som skapes av faklenes fløyelsaktige lys. De skjærer gjennom tåken, omgitt av fullstendig mørke.

Hovedrolleinnhaverne overbeviser i sine roller. Med svært få replikker, lykkes DiCaprio i å uttrykke sin sorgfulle historie. Man føler dog et behov for en mer kompleks karakterutvikling. Nesten ingen unnslipper sin egen forenklede funksjon.

Tross det, forsøker Iñárritus «mise en scène» å fortelle om mer enn bare overlevelse og hevn. Blant grusomme øyeblikk man helst vil se bort fra, sniker det seg inn glimt av menneskelighet. Filmens symbolikk tydeliggjøres i hovedkarakterens stadige syner av hans avdøde kone og sønn. De er ladet av en indiansk spiritualitet som er nøkkelen til den ellers unnvikende avslutningen.

I villmarken fins det ikke et klart skille mellom liv og død. Akkurat som en frigjort fugl, gjenforenes sjelen til slutt med den vakre, ubarmhjertige naturen.

Neste artikkel
Jobs på godt og vondt