Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
27.01.2016
LØST GJENFORTALT
Å spise sin egen penis
Tekst Torkel Eikevik
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

En identitetskrise. Løst gjenfortalt.

 

Det begynte da du gikk på videregående og løy om at The Royal Tenenbaums var favorittfilmen din til en jente med nesering. Du forgudet Wes Anderson. «Cinemagrofien er liksom så gjennomtenkt og abstrakt», sa du, og håpte at cinemagrofien var et ord. Siden den gang har du skamløst fortsatt med å fortelle folk det du tror de vil høre. Du har blitt en lystløgner av dimensjoner, en sosial kameleon, og din største utfordring er at du faktisk ikke har en fjerneste anelse om hvem du egentlig er.

For hvem faen liker vel egentlig Wes Anderson? Luke Wilson, kanskje. Skjegget han hadde (før han prøvde å drepe seg selv på dass) i The Royal Tenenbaums er jo blitt ganske inn om dagen. Du prøvde å tvinge frem noe lignende, selv om det så mer ut som du livnærte deg av containere, enn at du var en britisk modell. Til frisøren gikk du også. Målet var å få en sånn avslappet «jeg ligger med eksen din» sleik, med kortklipte sider. «Litt sånn som dette? Så dette bra ut?», smilte hun. «Ja, kjempetøft», svarte du og døde, før du forlot lokalet seendes ut som en blanding av Bart Simpson og Pauly D.

Du har kjent på det lenge nå. I mange år. Den hippe fyren som bor inni deg vil ut. Han vil etablere seg. Han vil formere seg. Du hater hippe folk, men alt du vil her i livet, er å være en av dem. En blåhval av et paradoks. Det preger filmsmaken din, ølen din, og maten din. På tinder skriver du at du elsker kamskjell, men egentlig synes du det smaker sånn som penisen din lukter. Og selv om det sikkert ligger et eller annet absurd freudiansk behov langt inni deg om å ville spise sin egen penis, så klarer du utrolig nok å avstå.

Etterhvert som trend-babyen inni deg tar form(les; Alien, 1979), blir også handleturene dine en påkjenning. Du handler tacoen din i puljer, på ulike butikker. Taco er liksom så sykt lite kultivert tenker du, og hater deg selv mens du vasser i slafset mot neste butikk for å kjøpe det gjenstående tilbehøret. Du mangler tortillalefse, mais, og rømme. Samtidig moser du to ugler med en smekk, og legger ved en boks makrell i tomat, og en ydmyk brunost. Du er jo, tross alt, en sunn nistespisende nissenordmann. Når du kommer frem til kassen ser det ut som du skal hjem å lage taco med rømme, brunost, mais, og makrell i tomat. Faen. Hun i kassen smiler til deg. For å eliminere muligheten for at hun faktisk tror du er direkte sinnsyk, konstanterer du høyt og nervøst  «Hehe, jeg har knekkebrød hjemme skjønner du».

Hun var søt, hun i kassen. Du tenker at du kunne spurt henne med på en øl, men så kom du på at du aldri før har prata med et ukjent menneske uten å ha promille. Det kjipe er at du faktisk er en relativt kjekk fyr. Du ligner til og med litt på Luke Wilson. Så har du såklart lest The Game. Bra bok, om du er en usikker sosial fiasko uten hårfeste. «Gjør deg selv utilgjengelig», sier Neil Strauss. «Ok» sier du og isolerer deg selv i kjelleren til foreldrene dine i tre år. Hadde du vært hipp nok hadde disse dame-greiene gått helt fint, tenker du. Eller rapper. I helvete så mange damer de rapperene drar.  Dromedaren, som slo til random folk med brostein, burde investere i en snorkel med tanke på hvor mye pussyjuice han trekker ned i lungene, og han er i fuckings fengsel.

Knut Arild Hareide var kåret til Norges mest sexy mann i 2004, og han hadde sikkert fått juling av sin egen skygge. Store kontraster her altså. Knut Arild og Kamelen? Hva faen feiler det dere, jenter? I psykologien prates det om noe som heter Bonnie and Clyde-syndromet. At enkelte jenter tiltrekkes av farlige menn, og farlige situasjoner. Ja, for herregud så gøy det virker å være mishandlet alenemor. «Han er jo egentlig en hyggelig fyr». Nei, han er jo ikke det. Han er jo ikke egentlig en hyggelig fyr. Når alt kommer til stykket  handler det nok ikke om farlige menn, og situasjoner. Det handler om Adidas-jakker og kokain.

Du drar en helomvending. Fuck drømmen om å være trendy. Rapperen i deg vil ut. Rapperen i deg vil formere seg. Du setter deg ned å skriver noen linjer om at du elsker linjer. «Jeg sniffer linjene, jeg krysser dem ikke», sier du. Adidas-jakka kommer i posten om 5-6 dager, og du har hørt at en kompis av en som ikke er vennen din kan skaffe noe snø. Han kan skaffe deg et gram. «Fett tjommi, peace out mann», sier du, og demonstrerer hvor jævlig på bølgelengde dere er, før du gir han en naiv tusing.

Etter en uke uten kokaintilbakemelding skjønner du at du har blitt hustla, men du er egentlig ok med det. Du gjorde i alle fall nesten en farlig dophandel. Du tok nesten kule drugs. Så kommer den eksistensielle angsten på uanmeldt besøk igjen. Hvem faen er du, egentlig? Hva er det du driver med? Du tenker på mamma og pappa. Du tenker på den lille kinaputten av en kid du var for tjue år siden. En liten gutt, som var halvdårlig i fotball, men god i kjeften. En gutt med ambisjoner, drømmer, venner, og verdighet. Nå er du bare en fyr som prøver for litt hardt. En angstklump som ikke vet om han hater musikken han liker, eller om han liker musikken han hater. Du er feig. Du er redd.

Du befinner deg selv på badet. Elliott Smith durer ut fra mobilhøytaleren. Du tar barbermaskinen fatt, og begynner smått å drepe håret ditt. Gradvis ser du mindre ut som Pauly D, og mer ut som om du har kreft. Du barberer også alt håret du har på pikken og i trynet (i den rekkefølgen) mens du først er i gang. Skjegget ditt snurrer livløst ned i sluken. Du ser deg selv i speilet. Dette er deg. En seksten år gammel pelikan. Du har ikke vært glattbarbert siden du var atten, så det at du hadde to haker var helt nytt for deg. Kisen i speilet stirrer tomt tilbake. Så smiler han.

«I’m going to kill myself tomorrow», hvisker han. Meg og deg, Luke. For alltid. Faen som jeg digger den filmen. FAEN.

LØST GJENFORTALT
Å spise sin egen penis

En identitetskrise. Løst gjenfortalt.

Det begynte da du gikk på videregående og løy om at The Royal Tenenbaums var favorittfilmen din til en jente med nesering. Du forgudet Wes Anderson. «Cinemagrofien er liksom så gjennomtenkt og abstrakt», sa du, og håpte at cinemagrofien var et ord.

Tekst Torkel Eikevik
Illustrasjon Ola Lysgaard

 

En identitetskrise. Løst gjenfortalt.

 

Det begynte da du gikk på videregående og løy om at The Royal Tenenbaums var favorittfilmen din til en jente med nesering. Du forgudet Wes Anderson. «Cinemagrofien er liksom så gjennomtenkt og abstrakt», sa du, og håpte at cinemagrofien var et ord. Siden den gang har du skamløst fortsatt med å fortelle folk det du tror de vil høre. Du har blitt en lystløgner av dimensjoner, en sosial kameleon, og din største utfordring er at du faktisk ikke har en fjerneste anelse om hvem du egentlig er.

For hvem faen liker vel egentlig Wes Anderson? Luke Wilson, kanskje. Skjegget han hadde (før han prøvde å drepe seg selv på dass) i The Royal Tenenbaums er jo blitt ganske inn om dagen. Du prøvde å tvinge frem noe lignende, selv om det så mer ut som du livnærte deg av containere, enn at du var en britisk modell. Til frisøren gikk du også. Målet var å få en sånn avslappet «jeg ligger med eksen din» sleik, med kortklipte sider. «Litt sånn som dette? Så dette bra ut?», smilte hun. «Ja, kjempetøft», svarte du og døde, før du forlot lokalet seendes ut som en blanding av Bart Simpson og Pauly D.

Du har kjent på det lenge nå. I mange år. Den hippe fyren som bor inni deg vil ut. Han vil etablere seg. Han vil formere seg. Du hater hippe folk, men alt du vil her i livet, er å være en av dem. En blåhval av et paradoks. Det preger filmsmaken din, ølen din, og maten din. På tinder skriver du at du elsker kamskjell, men egentlig synes du det smaker sånn som penisen din lukter. Og selv om det sikkert ligger et eller annet absurd freudiansk behov langt inni deg om å ville spise sin egen penis, så klarer du utrolig nok å avstå.

Etterhvert som trend-babyen inni deg tar form(les; Alien, 1979), blir også handleturene dine en påkjenning. Du handler tacoen din i puljer, på ulike butikker. Taco er liksom så sykt lite kultivert tenker du, og hater deg selv mens du vasser i slafset mot neste butikk for å kjøpe det gjenstående tilbehøret. Du mangler tortillalefse, mais, og rømme. Samtidig moser du to ugler med en smekk, og legger ved en boks makrell i tomat, og en ydmyk brunost. Du er jo, tross alt, en sunn nistespisende nissenordmann. Når du kommer frem til kassen ser det ut som du skal hjem å lage taco med rømme, brunost, mais, og makrell i tomat. Faen. Hun i kassen smiler til deg. For å eliminere muligheten for at hun faktisk tror du er direkte sinnsyk, konstanterer du høyt og nervøst  «Hehe, jeg har knekkebrød hjemme skjønner du».

Hun var søt, hun i kassen. Du tenker at du kunne spurt henne med på en øl, men så kom du på at du aldri før har prata med et ukjent menneske uten å ha promille. Det kjipe er at du faktisk er en relativt kjekk fyr. Du ligner til og med litt på Luke Wilson. Så har du såklart lest The Game. Bra bok, om du er en usikker sosial fiasko uten hårfeste. «Gjør deg selv utilgjengelig», sier Neil Strauss. «Ok» sier du og isolerer deg selv i kjelleren til foreldrene dine i tre år. Hadde du vært hipp nok hadde disse dame-greiene gått helt fint, tenker du. Eller rapper. I helvete så mange damer de rapperene drar.  Dromedaren, som slo til random folk med brostein, burde investere i en snorkel med tanke på hvor mye pussyjuice han trekker ned i lungene, og han er i fuckings fengsel.

Knut Arild Hareide var kåret til Norges mest sexy mann i 2004, og han hadde sikkert fått juling av sin egen skygge. Store kontraster her altså. Knut Arild og Kamelen? Hva faen feiler det dere, jenter? I psykologien prates det om noe som heter Bonnie and Clyde-syndromet. At enkelte jenter tiltrekkes av farlige menn, og farlige situasjoner. Ja, for herregud så gøy det virker å være mishandlet alenemor. «Han er jo egentlig en hyggelig fyr». Nei, han er jo ikke det. Han er jo ikke egentlig en hyggelig fyr. Når alt kommer til stykket  handler det nok ikke om farlige menn, og situasjoner. Det handler om Adidas-jakker og kokain.

Du drar en helomvending. Fuck drømmen om å være trendy. Rapperen i deg vil ut. Rapperen i deg vil formere seg. Du setter deg ned å skriver noen linjer om at du elsker linjer. «Jeg sniffer linjene, jeg krysser dem ikke», sier du. Adidas-jakka kommer i posten om 5-6 dager, og du har hørt at en kompis av en som ikke er vennen din kan skaffe noe snø. Han kan skaffe deg et gram. «Fett tjommi, peace out mann», sier du, og demonstrerer hvor jævlig på bølgelengde dere er, før du gir han en naiv tusing.

Etter en uke uten kokaintilbakemelding skjønner du at du har blitt hustla, men du er egentlig ok med det. Du gjorde i alle fall nesten en farlig dophandel. Du tok nesten kule drugs. Så kommer den eksistensielle angsten på uanmeldt besøk igjen. Hvem faen er du, egentlig? Hva er det du driver med? Du tenker på mamma og pappa. Du tenker på den lille kinaputten av en kid du var for tjue år siden. En liten gutt, som var halvdårlig i fotball, men god i kjeften. En gutt med ambisjoner, drømmer, venner, og verdighet. Nå er du bare en fyr som prøver for litt hardt. En angstklump som ikke vet om han hater musikken han liker, eller om han liker musikken han hater. Du er feig. Du er redd.

Du befinner deg selv på badet. Elliott Smith durer ut fra mobilhøytaleren. Du tar barbermaskinen fatt, og begynner smått å drepe håret ditt. Gradvis ser du mindre ut som Pauly D, og mer ut som om du har kreft. Du barberer også alt håret du har på pikken og i trynet (i den rekkefølgen) mens du først er i gang. Skjegget ditt snurrer livløst ned i sluken. Du ser deg selv i speilet. Dette er deg. En seksten år gammel pelikan. Du har ikke vært glattbarbert siden du var atten, så det at du hadde to haker var helt nytt for deg. Kisen i speilet stirrer tomt tilbake. Så smiler han.

«I’m going to kill myself tomorrow», hvisker han. Meg og deg, Luke. For alltid. Faen som jeg digger den filmen. FAEN.

Neste artikkel
Når venner voldtar