Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
27.01.2016
SAMFUNNSTOFF
DREP DEG SELV

Tekst og illustrasjon: Mathias Juell Johnsen

Det er det eneste alternativet til å drepe andre.

 

Ikke gjør det uanmeldt og brått. Ikke i en dyp depresjon. Ikke fordi du ikke søkte hjelp i tide. Ikke med en lapp til dine nærmeste som sitter sønderknuste igjen i januarmørket. Men gjør det sakte. Litt hver eneste dag. Et stille selvmord, som går uanmeldt hen, uten at noen merker forskjellen fra uke til uke. Ikke før du ved en anledning sitter ansikt til ansikt med en gammel venn, som påpeker at du, over de siste årene, har forandret deg fra den personen hen kjente.

Kanskje begynner hen å spekulere. Fylle ut tomrommene i hens oppfattede fortelling om ditt liv. Fordele skyld. Hvorfor er du ikke lenger hens foretrukne versjon av deg selv, personen hen delte russetiden med? Har kjæresten din formet deg? Hen vil du skal dyrke egoet ditt. Være en mer hensynsløs variant av deg selv. En som følger drømmer og lyster uten å være bundet av relasjoner. Det er mye bedre i hens øyne. Selv er du veldig glad for at du ikke lenger identifiserer deg nevneverdig med den personen og det handlingsmønsteret det er snakk om. Ditt gamle jeg. I hens øyne har du mistet din egen identitet.

Og du er ikke deg.

Cellene dine har skiftet seg ut. Du er i grunn aldri noe annet enn en videreutviklet kopi av ditt gamle jeg. Et blueprint for fremtiden. Du faller inn og ut av bevissthet hver eneste dag, og mister deg selv i drømmer om vekselvis apokalypse og eufori.

Og når du våkner, så er du ikke lenger akkurat den samme. Du har dødd litt. Så hvem vil du være? Vil du være en som dreper andre, eller en som dreper seg selv? Se for deg at det på din daglige pendlerute sitter en gammel og svak man. Hver dag slår du, og mange andre, ham med en teskje. Lett og forsiktig. Bare for gøy. Det vil ta fryktelig lang tid før han dør av dette, men når han til slutt gjør det, ville du ikke følt deg medskyldig? Hadde det kanskje vært bedre å slå din egen personlighet med teskjeen? Skrellet vekk dine usympatiske trekk, langsomt, men sikkert.

Du er en ubeleilighet.

Når du kjører bil til jobben, når du flyr på ferie og når du spiser Angus fra Argentina, så bidrar du til å skape lidelse. I form av rushtrafikk som gjør at folk kommer for sent på jobben. I form av luftforurensning som river i lungene til beboerne på Danmarksplass. I form av drivhusgasser som vi er ganske så sikre på at forverrer levevilkårene for hele menneskeheten. I form av et tapt dyreliv, som aldri ønsket fangenskap og en tidlig død. Og det er det det hele bunner ut i. Død. Vi dreper hverandre. Vi skaper nytelse for oss selv på bekostning av andres liv, og gjemmer oss bak det faktum at alle andre gjør det.

Det er fangens dilemma. Almenningens tragedie. Ingen er tjent med at vi dreper hverandre. Men ingen er tjent med å la være i en verden der en ikke er sikker på at tjenesten blir gjengjeldt.

Men så enkle er vi ikke.

195 nasjoner kan bli enige om å drepe hverandre litt mindre, og heller drepe seg selv litt mer. Drepe vanene til nasjoner som er blitt vant til salg hele året, billige flybilletter og kjøttdeig til prisen av et halvt brød. Et samfunn der det å vise hensyn overfor sine medmennesker er dysset ned av en individualisme som frontes gjennom de nye forbildene. Materialistiske SOME-tryner som lever drømmen om grenseløs egoisme, gjort mulig av alle de egoistiske drømmerne som gir dem den oppmerksomheten som trengs for å få hjulene på egotoget til å gå rundt.

Og på veien gjør de seg selv til mordere. De avler en generasjon av mennesker som er overbevist om at livet burde handle om dem selv. At suksess er oppmerksomhet rundt egen person. Å kunne være et rasshøl på byen uten konsekvenser. Å bare gi faen.

Men da er du en morder.

Når du sniker i køen. Når du pisser på dasslokket. Når du kaster søppelet ditt på gaten. Når du driter i å kildesortere. Når du kjører SUV i stedet for å ta buss og bane. Da slår du den gamle svake mannen i panna med teskjeen din, og undergraver arbeidet til millioner av mennesker som tror på en bedre verden. De som lever livene sine i tråd med idealer om omtanke og hensyn. Det å lage et så lite fotavtrykk som mulig, så ting kan fortsette å vokse i den veien de tok i livet.  

Hvorfor skal normen være at det er greit å indirekte drepe hverandre? Det er ingen som vil hevde at overlagt drap er oppfattet som OK av folk flest. Men hva er egentlig forskjellen? Hvorfor skal det være allment akseptert å spise kjøtt hver eneste dag, til hvert eneste måltid, men jævlig provoserende med misjonerende veganere? Hvorfor er det greit at Sylvi Listhaug på død og liv skal forsvare gi bort-priser på ribbekjøtt, når overdrevet kjøttkonsum er en av de mest ødeleggende tingene man kan gjøre mot verden? Uavhengig om man faktisk syntes synd på grisen eller ikke.

Og vi burde syntes synd på grisen.

Vi burde gråte for dens grusomme skjebne. Vi burde gråte mer for flere skjebner. Mennesker på flukt. Arter på randen av utryddelse. Ikke fordi det føles så bra, men fordi det er nødvendig. La verdens elendighet synke inn. Tenk på alle tårene som har blitt felt over slavehandel, apartheid og folkemord. Tenk på alle de fremtidige tårene vi kan spare oss selv dersom vi starter griningen i dag i stedet for i morgen.

Gråt når du ser søte hunder. Gråt av å se babyer i kjeledress. Gråt av å tenke på alle de tingene du kunne gjort annerledes opp i gjennom årene som har gått. Alle personene du kunne ha behandlet bedre. Gråt over det massive sporet av død du har etterlatt deg ved å kjøpe kebab hver gang du var full og keen på noe digg, og kyllingfilet hver gang du hadde trent og var overbevist om at kroppen din trengte et helt latterlig høyt proteininntak. Gråt av hvor vakkert det er å se samboeren din bevege seg rundt i leiligheten deres. Riste på putene. Trekke et teppe over kroppen. Gråt av å tenke på blader som rasler i vinden, og en vennegjeng som nyter hverandres samvær. En vennegjeng som ser hverandre, og påvirker hverandre positivt.

Og drep deg selv. Litt hver dag.

SAMFUNNSTOFF
DREP DEG SELV

Tekst og illustrasjon: Mathias Juell Johnsen

Det er det eneste alternativet til å drepe andre.

 

Ikke gjør det uanmeldt og brått. Ikke i en dyp depresjon. Ikke fordi du ikke søkte hjelp i tide. Ikke med en lapp til dine nærmeste som sitter sønderknuste igjen i januarmørket. Men gjør det sakte. Litt hver eneste dag. Et stille selvmord, som går uanmeldt hen, uten at noen merker forskjellen fra uke til uke. Ikke før du ved en anledning sitter ansikt til ansikt med en gammel venn, som påpeker at du, over de siste årene, har forandret deg fra den personen hen kjente.

Kanskje begynner hen å spekulere. Fylle ut tomrommene i hens oppfattede fortelling om ditt liv. Fordele skyld. Hvorfor er du ikke lenger hens foretrukne versjon av deg selv, personen hen delte russetiden med? Har kjæresten din formet deg? Hen vil du skal dyrke egoet ditt. Være en mer hensynsløs variant av deg selv. En som følger drømmer og lyster uten å være bundet av relasjoner. Det er mye bedre i hens øyne. Selv er du veldig glad for at du ikke lenger identifiserer deg nevneverdig med den personen og det handlingsmønsteret det er snakk om. Ditt gamle jeg. I hens øyne har du mistet din egen identitet.

Og du er ikke deg.

Cellene dine har skiftet seg ut. Du er i grunn aldri noe annet enn en videreutviklet kopi av ditt gamle jeg. Et blueprint for fremtiden. Du faller inn og ut av bevissthet hver eneste dag, og mister deg selv i drømmer om vekselvis apokalypse og eufori.

Og når du våkner, så er du ikke lenger akkurat den samme. Du har dødd litt. Så hvem vil du være? Vil du være en som dreper andre, eller en som dreper seg selv? Se for deg at det på din daglige pendlerute sitter en gammel og svak man. Hver dag slår du, og mange andre, ham med en teskje. Lett og forsiktig. Bare for gøy. Det vil ta fryktelig lang tid før han dør av dette, men når han til slutt gjør det, ville du ikke følt deg medskyldig? Hadde det kanskje vært bedre å slå din egen personlighet med teskjeen? Skrellet vekk dine usympatiske trekk, langsomt, men sikkert.

Du er en ubeleilighet.

Når du kjører bil til jobben, når du flyr på ferie og når du spiser Angus fra Argentina, så bidrar du til å skape lidelse. I form av rushtrafikk som gjør at folk kommer for sent på jobben. I form av luftforurensning som river i lungene til beboerne på Danmarksplass. I form av drivhusgasser som vi er ganske så sikre på at forverrer levevilkårene for hele menneskeheten. I form av et tapt dyreliv, som aldri ønsket fangenskap og en tidlig død. Og det er det det hele bunner ut i. Død. Vi dreper hverandre. Vi skaper nytelse for oss selv på bekostning av andres liv, og gjemmer oss bak det faktum at alle andre gjør det.

Det er fangens dilemma. Almenningens tragedie. Ingen er tjent med at vi dreper hverandre. Men ingen er tjent med å la være i en verden der en ikke er sikker på at tjenesten blir gjengjeldt.

Men så enkle er vi ikke.

195 nasjoner kan bli enige om å drepe hverandre litt mindre, og heller drepe seg selv litt mer. Drepe vanene til nasjoner som er blitt vant til salg hele året, billige flybilletter og kjøttdeig til prisen av et halvt brød. Et samfunn der det å vise hensyn overfor sine medmennesker er dysset ned av en individualisme som frontes gjennom de nye forbildene. Materialistiske SOME-tryner som lever drømmen om grenseløs egoisme, gjort mulig av alle de egoistiske drømmerne som gir dem den oppmerksomheten som trengs for å få hjulene på egotoget til å gå rundt.

Og på veien gjør de seg selv til mordere. De avler en generasjon av mennesker som er overbevist om at livet burde handle om dem selv. At suksess er oppmerksomhet rundt egen person. Å kunne være et rasshøl på byen uten konsekvenser. Å bare gi faen.

Men da er du en morder.

Når du sniker i køen. Når du pisser på dasslokket. Når du kaster søppelet ditt på gaten. Når du driter i å kildesortere. Når du kjører SUV i stedet for å ta buss og bane. Da slår du den gamle svake mannen i panna med teskjeen din, og undergraver arbeidet til millioner av mennesker som tror på en bedre verden. De som lever livene sine i tråd med idealer om omtanke og hensyn. Det å lage et så lite fotavtrykk som mulig, så ting kan fortsette å vokse i den veien de tok i livet.  

Hvorfor skal normen være at det er greit å indirekte drepe hverandre? Det er ingen som vil hevde at overlagt drap er oppfattet som OK av folk flest. Men hva er egentlig forskjellen? Hvorfor skal det være allment akseptert å spise kjøtt hver eneste dag, til hvert eneste måltid, men jævlig provoserende med misjonerende veganere? Hvorfor er det greit at Sylvi Listhaug på død og liv skal forsvare gi bort-priser på ribbekjøtt, når overdrevet kjøttkonsum er en av de mest ødeleggende tingene man kan gjøre mot verden? Uavhengig om man faktisk syntes synd på grisen eller ikke.

Og vi burde syntes synd på grisen.

Vi burde gråte for dens grusomme skjebne. Vi burde gråte mer for flere skjebner. Mennesker på flukt. Arter på randen av utryddelse. Ikke fordi det føles så bra, men fordi det er nødvendig. La verdens elendighet synke inn. Tenk på alle tårene som har blitt felt over slavehandel, apartheid og folkemord. Tenk på alle de fremtidige tårene vi kan spare oss selv dersom vi starter griningen i dag i stedet for i morgen.

Gråt når du ser søte hunder. Gråt av å se babyer i kjeledress. Gråt av å tenke på alle de tingene du kunne gjort annerledes opp i gjennom årene som har gått. Alle personene du kunne ha behandlet bedre. Gråt over det massive sporet av død du har etterlatt deg ved å kjøpe kebab hver gang du var full og keen på noe digg, og kyllingfilet hver gang du hadde trent og var overbevist om at kroppen din trengte et helt latterlig høyt proteininntak. Gråt av hvor vakkert det er å se samboeren din bevege seg rundt i leiligheten deres. Riste på putene. Trekke et teppe over kroppen. Gråt av å tenke på blader som rasler i vinden, og en vennegjeng som nyter hverandres samvær. En vennegjeng som ser hverandre, og påvirker hverandre positivt.

Og drep deg selv. Litt hver dag.

Neste artikkel
Hipp på budsjett