TEKST VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO THOR BRØDRESKIFT

Den moderne musikk-konsument får hard medfart av påtroppende BIT20 leder, Alwynne Pritchard

– Vi entrer en sonisk boble hvor vi ikke trenger å engasjere oss i omverdenen. Vi bruker musikken som et emosjonelt skudd. Litt som en junkie.

Alwynne Pritchard er for den gjengse bergensstudent et ukjent navn. Det burde det ikke være. Med lang fartstid innenfor klassisk-, samtids-, og kunstmusikk har hun rukket å opparbeide seg et solid rykte som musiker. Samt en unik innsikt i hvordan vi konsumerer og forholder oss til musikken rundt oss.

Så satt hun der, påtroppende leder for den elitistiske samtidsmusikkens høyborg, BIT20. De som forventer seg en gråhåret kvinne med stram overleppe og dirigentstav i baklomma, vil bli skuffet. Pritchard satt foran meg uten hår, fargerikt kledd og med et avvæpnende smil. For å få renset luften begynte jeg like godt med å spørre om eimen av elitisme som for de fleste henger tykt rundt begrepet og miljøet samtidsmusikk.

– Jeg har aldri jobbet med det elitistiske som utgangspunkt. Det finnes mange institusjoner rundt samtidsmusikken som nok rettmessig oppfattes som både elitistiske og snevre, men det er ikke BIT20, og det var heller ikke Borealis.

Borealis er en bergensbasert festival for eksperimentell musikk, hvor Pritchard var kunstnerisk leder mellom 2008 og 2014. I forkant av intervjuet ble jeg klar over de noe uvanlige lokasjonene for konserter som ble brukt under Pritchards ledelse. For om du ser for deg stryke- og blåserekker i et fasjonabelt lokale som samtidsmusikkens domene tar du smertelig feil. Konserter ble spilt i alt fra krypter til rettssaler. Et forsøk på å aktivt oppsøke nye publikum, ifølge Pritchard.

Skru av Spotify

– Man må benytte seg av musikkens evig forandrende egenskap til å trekke mennesker sammen. Man må gjøre uventede ting på uventede steder. Der en rekke faktorer kan spille inn. Sitter man eller står man? Hva er temperaturen? Hvordan er akustikken? Man må benytte seg av alle aspekter av opplevelsen for å gjøre nettopp denne, levende.

Akkurat disse faktorene er for Pritchard særdeles viktige for hvordan vi opplever musikken hennes. For programmeringen av en konsert, som hun kaller det, er nøkkelen til om et stykke blir ved publikum, eller om det fordamper etter at siste tone er spilt. Som så mange av sine samtidige er da heller ikke Pritchard overmåte glad i innspilt musikk. Et elsk/hat-forhold, sier hun.

– Det har en verdi. For enkelte stykker vil jeg høre om og om igjen, men om samtidsmusikk er helt nytt for deg, er det noe helt annet å høre det live.

Live lar du dirigenten eller musikerne ta deg med på en reise inn i aspekter av musikken du kanskje ikke var klar over at eksisterte da du lyttet på Spotify. For meg er det også noe forfriskende klart ved å høre musikk i konteksten den var tiltenkt fra starten av, fremfor den evige og nummende støyen vi til daglig går rundt med på ørene.

Musikalske junkier

Akkurat dette er et viktig aspekt av Pritchards musikalske filosofi. Hangen vi har mot å benytte oss av musikk som bakgrunnsstøy fremfor å være aktivt engasjert i det vi hører. For vi tenker ikke over det vi hører på. Vi tenker ikke over hvordan lyd faktisk fungerer og påvirker oss. Vi har bokklubber hvor vi snakker om bøker ned til deres minste detalj, men det samme finnes i stor grad ikke når det kommer til musikk.

– Jeg vet hvorfor. Det er mye vanskeligere. Vi antar at lyd, og hvordan den fungerer er noe for eksperter. Ord og språk bruker vi daglig. På et eller annet nivå burde vi forsøke å forstå musikken. Vi burde lære oss å høre på musikk på en mye mer kompleks, fascinerende og dyp måte.

En dypere og kanskje hakket mer variert måte. I et tidligere essay utforsket Pritchard vår tendens til å trekke mot det selvdestruktive og det mørke når det kommer til musikken vi skriver og lytter til. For min egen del kan jeg knapt huske sist jeg lyttet til en sang som ikke sentrerte seg rundt faenskap på en eller annen måte. Vi tapper inn i det mørke for ikke bare et musikalsk, men også et emosjonelt skudd.

– Vi er som møll mot ilden. Vi blir født inn i kulturer og familier som ikke gir oss motet til å gjøre vår egen greie. Det virker som om vi har et indre dragning mot noe apokalyptisk. Musikken er en veldig trygg måte å bade i disse følelsene.

Her spiller igjen den evige strømmen av musikk rundt oss inn. For når vi til enhver tid er utsatt for musikk blir den normalisert og mindre akutt. Hvorfor vi i det hele tatt spiller så mye musikk i det offentlige rom er et spørsmål verdt å stille.

– Er det en ting jeg skulle ha gjort så var det å starte, eller ta del i en bevegelse for å få skrudd av all musikken i det offentlige rom. Om jeg sitter på fly og de skrur på musikk ber jeg dem om skru den av. Folk tror jeg er gal, men det er fordi man ikke snakker om dette temaet i det hele tatt.