TEKST: ANDRADA MUNTEANU
FOTO: ROTTENTOMATOES STAFF

The Big Short
Regi: Adam McKay

«Truth is like poetry and most people fucking hate poetry».

Den forhatte sannheten er sentral i Adam McKays første drama, The Big Short. Den taler om finansverdens lysskye praksis på det amerikanske boligmarkedet og et inkompetent statsapparat som lar det hele skje. Sakte, men sikkert blir kronglete økonomisk sjargong forbausende levende. Litt etter litt stiger finanskrisen frem som et logisk utfall og ikke et tilfeldig sjokk.

I 2005 oppdager hedgefondforvalter Michael Burry (Christian Bale) at det sikre boligmarkedet er humbug. Avhengigheten av svært risikable lån (subprimelån) med få tilbakebetalinger overbeviser Burry om dets forestående kollaps. Han bestemmer seg for å vedde mot det antatt stabile boligmarkedet. Den merkelige beslutningen gjør andre oppmerksomme på situasjonen. Handelsmann Jared Venett (Ryan Gosling) og hedgefondforvalter Mark Baum (Steve Carell) følger Burrys eksempel. Unge investorer Charlie Geller (John Magaro) og Jamie Shipley (Finn Wittrock) blir nysgjerrige på denne uvanlige investeringstrenden. Sammen med tidligere bankmann Ben Rickert (Brad Pitt) blir de med i spillet.

Selv om store økonomiske insentiver setter alt i gang, understrekes karakterenes opprør mot en dypt urettferdig verden. Ved å investere mot markedet, belyser de korrupsjonen og bedrageriet systemet bader i.

Det vanskelige temaet kunne lett gått publikum over hodet. McKay unngår dette ved å lede oss med stø hånd gjennom det han vil fortelle. Kyndig iscenesettelse hjelper oss å forstå at subprimelån (risikable lån) og uærlig informasjon rundt CDOs (pakker med dårlige lån) forårsaket boligmarkedets fall. Handlingens høye tempo, raske samtaler nedtynget med økonomiske abstraksjoner og en rekke jumpe cuts kan gjøre det hele forvirrende til tider. Disse stilistiske valgene utgjør dog filmens form og den passer fortellingen. De er utrykk for kaoset som fører til katastrofen. Vi skiller fornuft fra galskap med karakterenes hjelp. De henvender seg direkte til publikum med bakgrunnsinformasjon og forklaring. Effekten er komisk. Det er dog bare en fasade. Bak den gjemmer det seg kaustisk kritikk som ikke innvier til latter. Vi ser det i Jamie og Charlies avbrutte seiersdans da Ben påpeker de sivile skadene som følger deres suksess.

Skuespillerne lykkes i å skape den tragikomiske stemningen. Carell er den som virkelig skinner. Han er den pessimistiske hedgefondforvalter Baum som avskyr uærlighet og hodestups angriper systemet rundt seg.

The Big Short etterlater en med en bitter ettersmak. Deprimerende nok vises vi igjen at lovbrudd ofte går ustraffet. Ved å gjenta gamle feil, gjør vi oss sårbare for nye fall.