Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
07.02.2016
ANMELDELSE
Banal Ondskap
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: MAGNUS SKREDE

 

Samtale Før Døden



Regi: Lasse Kolsrud



Med: Øystein Røger, Sverre Røssumoen, Jonatan Filip, Ragnhild Gudbrandsen, Susann Bugge Kambestad, Ole Martin Aune Nilsen, Karl Bomann-Larsen og Kristian Berg Jåtten

 

 

Vanskeligst å forstå er den ondskap som utføres av de helt normale.

 

I Samtale Før Døden er det nettopp dette man blir utsatt for. Det å se det skremmende normale ansiktet til en mann som medvirket til døden av utallige jøder. Han tok aldri livet av en eneste en, som han presiserer gjenntatte ganger under stykket. Han holdt bare styr på togene, krematoriene og logistikken generelt. Det er snakk om Adolf Eichmann, og logistikken det er snakk om er den som gjorde Holocaust mulig.

Stykket viser oss en fiksjonell samtale mellom Eichamann og en av de Israelske dommerne som dømte han til døden. En samtale som tar sted i de siste timene før Eichmann skal henges. Den strekker seg fra Eichmanns spede begynnelse i et amerikansk oljeselskap til den skjebnesvangre konferansen i Wansee som skulle besegle så mange jøders skjebne.

Som man kan forvente av et stykke satt opp på DNS holder Samtale Før Døden gjennomgående høy kvalitet. Eichamann er overbevisende og skremmende sympatisk spilt av Øystein Røger. Han makter å gjøre en av historiens mest notoriske byråkrater til et menneske der rollen i andre hender enkelt kunne endt som en monoton kjedsommelighet.

Scenen det hele utspiller seg på er også innredet i monumental stil. Som tatt fra en propagandaplakat møtes vi av kalde, metalliske celldører som strekker seg mot taket. Samtalepartnerene føles gjennomgående små i møte med bakgrunnen de er plassert i. Dette inntrykket understrekes videre av sceneveggen bak dem som ved start og slutt åpnes for inngang og utgang av karakterer. Ved hjelp av effektiv bruk av lys og skygge skaper dette en fantastisk dybdefølelse som gjør en viktig karakters entre langt mer inntrykksfull enn den har noen rett til å være.

Når alt dette er sagt er det klare svakheter ved stykket. Der Eichmanns normalitet er kompetent fremstilt, mangler det en underliggende guffenhet hva nazistene ellers angår. I karakterer der man burde se det ideologiske hatet brenne i deres øyne føles det hele noe daft. I scener hvor grusomheter diskuteres med en surrealistisk offisiell tone, burde det gå en kaldt nedover ryggen av det manglende grepet på virkeligheten. Dette skjer ikke, og stykket lider av det.

Sverre Røssumoen klarer heller ikke å overbevise meg i rollen som dommer, samt Eichmanns samtalepartner. I en rolle som burde utlyse intellekt, vaklende integritet og samvittighetsnag føles det i praksis flatt og lite følelsesmessig appelerende.

Som en påminnelse og advarsel mot systemsatt og ansiktsløs ondskap er Samtale Før Døden effektivt. Stykket er også to underholdende timer brukt om en først våger seg ut i regnet. Det er dog skuffende å se komponenter fungere langt dårligere en deres potensial skulle tilsi.

ANMELDELSE
Banal Ondskap
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: MAGNUS SKREDE

 

Samtale Før Døden



Regi: Lasse Kolsrud



Med: Øystein Røger, Sverre Røssumoen, Jonatan Filip, Ragnhild Gudbrandsen, Susann Bugge Kambestad, Ole Martin Aune Nilsen, Karl Bomann-Larsen og Kristian Berg Jåtten

 

 

Vanskeligst å forstå er den ondskap som utføres av de helt normale.

 

I Samtale Før Døden er det nettopp dette man blir utsatt for. Det å se det skremmende normale ansiktet til en mann som medvirket til døden av utallige jøder. Han tok aldri livet av en eneste en, som han presiserer gjenntatte ganger under stykket. Han holdt bare styr på togene, krematoriene og logistikken generelt. Det er snakk om Adolf Eichmann, og logistikken det er snakk om er den som gjorde Holocaust mulig.

Stykket viser oss en fiksjonell samtale mellom Eichamann og en av de Israelske dommerne som dømte han til døden. En samtale som tar sted i de siste timene før Eichmann skal henges. Den strekker seg fra Eichmanns spede begynnelse i et amerikansk oljeselskap til den skjebnesvangre konferansen i Wansee som skulle besegle så mange jøders skjebne.

Som man kan forvente av et stykke satt opp på DNS holder Samtale Før Døden gjennomgående høy kvalitet. Eichamann er overbevisende og skremmende sympatisk spilt av Øystein Røger. Han makter å gjøre en av historiens mest notoriske byråkrater til et menneske der rollen i andre hender enkelt kunne endt som en monoton kjedsommelighet.

Scenen det hele utspiller seg på er også innredet i monumental stil. Som tatt fra en propagandaplakat møtes vi av kalde, metalliske celldører som strekker seg mot taket. Samtalepartnerene føles gjennomgående små i møte med bakgrunnen de er plassert i. Dette inntrykket understrekes videre av sceneveggen bak dem som ved start og slutt åpnes for inngang og utgang av karakterer. Ved hjelp av effektiv bruk av lys og skygge skaper dette en fantastisk dybdefølelse som gjør en viktig karakters entre langt mer inntrykksfull enn den har noen rett til å være.

Når alt dette er sagt er det klare svakheter ved stykket. Der Eichmanns normalitet er kompetent fremstilt, mangler det en underliggende guffenhet hva nazistene ellers angår. I karakterer der man burde se det ideologiske hatet brenne i deres øyne føles det hele noe daft. I scener hvor grusomheter diskuteres med en surrealistisk offisiell tone, burde det gå en kaldt nedover ryggen av det manglende grepet på virkeligheten. Dette skjer ikke, og stykket lider av det.

Sverre Røssumoen klarer heller ikke å overbevise meg i rollen som dommer, samt Eichmanns samtalepartner. I en rolle som burde utlyse intellekt, vaklende integritet og samvittighetsnag føles det i praksis flatt og lite følelsesmessig appelerende.

Som en påminnelse og advarsel mot systemsatt og ansiktsløs ondskap er Samtale Før Døden effektivt. Stykket er også to underholdende timer brukt om en først våger seg ut i regnet. Det er dog skuffende å se komponenter fungere langt dårligere en deres potensial skulle tilsi.

Neste artikkel
Galskap og forvirring