Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
15.02.2016
ANMELDELSE
Folk-pop med fransk sjel
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: PAUL BERNARD VISUALS

 

 

Nations of The Soul

Hulen

Support: Don Wilde & Jaran Hereid

 

Nations of The Soul spiller skjorta av seg på Hulen.

 

Med dette må det være sagt at dette nok var en konsert for menigheten. Publikum var fra start over seg for å få se de to franske brødrene. Utover konserten var det også et publikum som mer en villig underholdt alle mer eller mindre kleine inklinasjoner som måtte stamme fra duoen på scenen.

Det hele begynte med en entre lagt til «Non, Je Ne Regrette Rien» – som jeg fant uutholdelig pompøst frem til jeg forsto at brødrene selv var franske. Smart fulgte da også åpningen av settet takten satt av den heseblesende oppvarmingen Don Wilde leverte. Med «Children of The Sky» åpner det hele flyvende før det etter hvert roer seg ned.

For med «My Old World» går det unektelig hakket roligere for seg. Dette gir dog publikum et kort pusterom etter en kveld som allerede har dratt på en stund. Det blir også klart at gutta på scenen spiller godt. De er samkjørte, og med god lyd er det lite som står i veien for en god opplevelse.

Settet beveger seg så videre i det rolige leiet frem til det jeg på bakgrunn av publikummerne rundt meg vil anta er en favoritt, «Dancing Spirit». Det hele antok nesten formen av et vekkelsesmøte i det sangen gikk mot klimaks. Med stemningen på plass vendtes mikrofoner mot publikum som så nynnet med etter hjertens lyst – god stemning. Dog ikke når det mot avslutningen av konserten ble gjort for fjerde gang – mer musikalsk runkering her enn sjarmerende publikumsfrieri.

Etter konsertens rolige midt, øker det i tempo og intensitet mot det som øyensynlig skal være slutten. Med en frenetisk og vanvittig intens fremførelse «Old Journey» blir vi også gitt en naturlig og sterk avslutning – trodde vi. For uten egentlig å late som om det er slutt blir det encore – den 11. landeplage.

Brødrene går her blant publikum for en akustisk fremførelse av «Bring Us Back Home». En skuffende opplevelse for alle som ikke fikk plass i den aller innerste sirkel. Til sist serveres vi to sanger, og så er det slutt. Ærligtalt litt skuffende etter en naturlig slutt hvor brødrene spilte skjorta, buksa, vesten av seg.

ANMELDELSE
Folk-pop med fransk sjel
TEKST: VARG LUKAS FOLKMAN
FOTO: PAUL BERNARD VISUALS

 

 

Nations of The Soul

Hulen

Support: Don Wilde & Jaran Hereid

 

Nations of The Soul spiller skjorta av seg på Hulen.

 

Med dette må det være sagt at dette nok var en konsert for menigheten. Publikum var fra start over seg for å få se de to franske brødrene. Utover konserten var det også et publikum som mer en villig underholdt alle mer eller mindre kleine inklinasjoner som måtte stamme fra duoen på scenen.

Det hele begynte med en entre lagt til «Non, Je Ne Regrette Rien» – som jeg fant uutholdelig pompøst frem til jeg forsto at brødrene selv var franske. Smart fulgte da også åpningen av settet takten satt av den heseblesende oppvarmingen Don Wilde leverte. Med «Children of The Sky» åpner det hele flyvende før det etter hvert roer seg ned.

For med «My Old World» går det unektelig hakket roligere for seg. Dette gir dog publikum et kort pusterom etter en kveld som allerede har dratt på en stund. Det blir også klart at gutta på scenen spiller godt. De er samkjørte, og med god lyd er det lite som står i veien for en god opplevelse.

Settet beveger seg så videre i det rolige leiet frem til det jeg på bakgrunn av publikummerne rundt meg vil anta er en favoritt, «Dancing Spirit». Det hele antok nesten formen av et vekkelsesmøte i det sangen gikk mot klimaks. Med stemningen på plass vendtes mikrofoner mot publikum som så nynnet med etter hjertens lyst – god stemning. Dog ikke når det mot avslutningen av konserten ble gjort for fjerde gang – mer musikalsk runkering her enn sjarmerende publikumsfrieri.

Etter konsertens rolige midt, øker det i tempo og intensitet mot det som øyensynlig skal være slutten. Med en frenetisk og vanvittig intens fremførelse «Old Journey» blir vi også gitt en naturlig og sterk avslutning – trodde vi. For uten egentlig å late som om det er slutt blir det encore – den 11. landeplage.

Brødrene går her blant publikum for en akustisk fremførelse av «Bring Us Back Home». En skuffende opplevelse for alle som ikke fikk plass i den aller innerste sirkel. Til sist serveres vi to sanger, og så er det slutt. Ærligtalt litt skuffende etter en naturlig slutt hvor brødrene spilte skjorta, buksa, vesten av seg.

Neste artikkel
An abundance of Hooks