Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
21.02.2016
ANMELDELSE
Intet nytt under solen
TEKST: STIAN ØKLAND

 

 

 

Wolfmother – Victorious

 

Wolfmother slipper album.

 

Det er 11 år siden Australske Wolfmother debuterte, og siden har det vært stille. Deres selvtitulerte debutalbum brakte dem stor popularitet blant mange kvisete gitargutter verden over, med hitlåter som «Woman» og «The Joker and the Thief». Andrealbumet seilte trygt under radaren. Med et oppkom av tidligere medlemmer kan det også virke som om de prøver å gjenskape den førnevnte perioden. I lys av dette oppstår spørsmålet om et band uten noe særlig kontinuitet skal kunne fornye seg. Dessverre famler Wolfmother etter svaret.

Andrew Stockdale og kompani har aldri blitt beskyldt for å bringe noe nytt til rockebordet, og det gjør de heller ikke med Victorious. Det hele kan til tider minne litt om klossebygging. Noen fløyer av byggverket kan ha sin sjarm, og til og med være ganske bra. I all hovedsak er det dog forutsigbart, til tider kan det forveksles med et barns arbeid. For å sette det på spissen: Til tider høres Wolfmother ut som et UKM-band som har fått spille inn musikken sin i ordentlig studio. Tekstene fremstår stort sett som ganske flåsete og er fulle av intetsigende klisjeer (jf. refrenget til «Baroness» og stort sett hele «Pretty Peggy»). Låter som «Pretty Peggy» kan rockehistorien klare seg fint uten. Det er et nokså dårlig forsøk på å skape tidløs heartland rock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Det mangler baller og ektefølt lyrikk.

Mens Side A (spor 1-5) generelt er ganske uengasjerende eller bent frem stinker, så glimter de til med noen ganske ålreite rockelåter på resten. Særlig er «Happy Face» en låt de bør undersøke nærmere for å lære litt hva som fungerer for dem. Den er på ingen måte grensesprengende, men likevel unektelig fengende. Sistelåten «Eye of the Beholder» er også, på tross av den lite originale tittelen, en låt som må ha oppstått i et faktisk inspirert øyeblikk.

Wolfmother spiller riff som Black Sabbath kunne ha skrevet. Problemet er at Stockdale ikke har den samme sløyheten som rifflaugmester Tony Iommi. I tillegg synger Stockdale fremdeles ganske pubertalt og nasalt om temaer som ikke engang ville fått din oldemor til å rynke på nesen. Soundet til Wolfmother skriker etter litt 70-talls okkultisme. Det får vi aldri, og Victorious lever ikke opp til navnet.

ANMELDELSE
Intet nytt under solen
TEKST: STIAN ØKLAND

 

 

 

Wolfmother – Victorious

 

Wolfmother slipper album.

 

Det er 11 år siden Australske Wolfmother debuterte, og siden har det vært stille. Deres selvtitulerte debutalbum brakte dem stor popularitet blant mange kvisete gitargutter verden over, med hitlåter som «Woman» og «The Joker and the Thief». Andrealbumet seilte trygt under radaren. Med et oppkom av tidligere medlemmer kan det også virke som om de prøver å gjenskape den førnevnte perioden. I lys av dette oppstår spørsmålet om et band uten noe særlig kontinuitet skal kunne fornye seg. Dessverre famler Wolfmother etter svaret.

Andrew Stockdale og kompani har aldri blitt beskyldt for å bringe noe nytt til rockebordet, og det gjør de heller ikke med Victorious. Det hele kan til tider minne litt om klossebygging. Noen fløyer av byggverket kan ha sin sjarm, og til og med være ganske bra. I all hovedsak er det dog forutsigbart, til tider kan det forveksles med et barns arbeid. For å sette det på spissen: Til tider høres Wolfmother ut som et UKM-band som har fått spille inn musikken sin i ordentlig studio. Tekstene fremstår stort sett som ganske flåsete og er fulle av intetsigende klisjeer (jf. refrenget til «Baroness» og stort sett hele «Pretty Peggy»). Låter som «Pretty Peggy» kan rockehistorien klare seg fint uten. Det er et nokså dårlig forsøk på å skape tidløs heartland rock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Det mangler baller og ektefølt lyrikk.

Mens Side A (spor 1-5) generelt er ganske uengasjerende eller bent frem stinker, så glimter de til med noen ganske ålreite rockelåter på resten. Særlig er «Happy Face» en låt de bør undersøke nærmere for å lære litt hva som fungerer for dem. Den er på ingen måte grensesprengende, men likevel unektelig fengende. Sistelåten «Eye of the Beholder» er også, på tross av den lite originale tittelen, en låt som må ha oppstått i et faktisk inspirert øyeblikk.

Wolfmother spiller riff som Black Sabbath kunne ha skrevet. Problemet er at Stockdale ikke har den samme sløyheten som rifflaugmester Tony Iommi. I tillegg synger Stockdale fremdeles ganske pubertalt og nasalt om temaer som ikke engang ville fått din oldemor til å rynke på nesen. Soundet til Wolfmother skriker etter litt 70-talls okkultisme. Det får vi aldri, og Victorious lever ikke opp til navnet.

Neste artikkel
Folk-pop med fransk sjel